Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[Gjest Shelob]

Tineline, jeg kan anbefale AA/Al-Anon/NA 12 trinns program for å bli bevisst på, og bedre på å kvitte seg med det man kaller medavhengighet - det du her beskriver som hennes makt over deg og din dårlige samvittighet.

Det spiller egentlig ingen rolle om du ikke har noen rus-relasjoner i livet ditt, det handler om ansvar for seg selv og om å ikke akseptere ansvar for andre voksne menneskers liv og laden.

Bare et tips

(Googler du så finner du grupper over hele landet. )

Jeg skal sjekke ut narsissist-forumet.

[tineline]

Tineline, det var vel i januar/februar du brøt kontakten/skrev brevet til moren din? Kan du ikke vente noe lenger, la det bero, ta tiden til hjelp osv, kanskje så lenge som i alle fall 6 måneder?

Var det ikke du som sto for den siste kontakten der? Vil du nå inn og ordne opp, fixe det?Tenker bare at du har gjort ditt og at det blir en ny "runddans" om du setter i gang kontakten igjen.

Er det kanskje dårlig samvittighet som driver deg, et ønske om at hun skal forstå, se din side av saken? Tror du det blir annerledes denne gangen?

Hvis det er slik så skjønner jeg deg godt, men jeg synes likevel du skal sette deg rolig tilbake, plukke opp boka igjen, lese rådene i den siste halvdelen og i alle fall ta deg den 6 måneders pausen som Forward anbefaler.

Lykke til

Takk, kjære Shelob. Det er selvsagt akkurat som du forutsier her.

Det største problemet er egentlig at jeg i det siste har begynt å tenke på at hytta kommer til å bli mammas om noen få år, og at jeg ikke kommer til å ha tilgang til den. Jeg har flyttet ekstremt mye (åtte ganger fram til jeg var 16 - selvsagt grunnet min evig flyktende mor), og hytta er en av de få tingene som har vært stabilt i livet mitt. Det er vondt å måtte se den gå! Vet ikke riktig hvordan jeg skal forholde meg til det.

Alle råd mottas med takk, det er så godt å ha denne tråden oppe å gå. Får luftet mye bra og får god respons, syns jeg!

Endret 3. juni 2010 av tineline

[Gjest Shelob]

Hei,

Jeg har lest en del i denne tråden og tenker som så at moren din høres ut som en klassisk narsissist. Du kan gå inn på nettsidene http://daughtersofnarcissisticmothers.com/ for å sjekke ut dette litt mer. De har også et forum.

Jeg har brutt med moren min fordi hun er narsissist og kun tenker på seg selv. Hun har en historie med voldelig adferd og raseri, kunstig fremhevelse av seg selv og misbruk av andres tillit, blant annet. Jeg har hatt en meget vanskelig barndom og oppvekst p.g.a dette, og nok var nok i vår og jeg har nå null kontakt og kommer til opprettholde dette fordi jeg kjenner at det er 100% riktig.

Ønsker deg og alle andre med vanskelige mødre lykke til, ikke la NOEN ødelegge livene deres, selv ikke "mamma".

www.daughtersofnarcissisticmothers.com var kjempebra! Anbefales.

[Hette]

jeg sliter litt med samme selv. Men jeg vil ha kontakt med min far og min bror men problemet er at mor og far bor sammen. Far får gjennomgå så mye av min mor og dem har tenkt skilsmisse flere ganger men det blir ikke noe av. ho er rett og slett lei mot min far, jeg har sagt det fere ganger at han skal flytte unna (å jeg veit han har lyst men han tørr ikke, han er redd for følger).

Selv har jeg flytta sammen med min samboer ganske langt unna min foreldre. Det var veldig godt...

men ho forlanger forskjellige ting når ho kommer på besøk og er kravstor og det er bare kjett, første gangen dem kom på besøk hit lå jeg med migrene omtrent hele tida å ho gikk rundt å va sur. ingenting var bra nok... Ho har selv brutt kontakta med sin mor for ho var slettes ikke vettug på mange måter, dreiv med piller, lei mot min morfar og slike ting... å jeg synes min mor har mye fakter fra sin mor... å ho blir sur hvis jeg ikke forteller nyheter og slike ting fra her vi bor nå...

Jeg å vil egentlig bryte kontakten med min mor men da mister jeg kontakta med resten å, å det vil jeg ikke... er bare kontakten hennes jeg vil bryte, men min samboer sier at jeg kan ikke bryte kontakten med min mor..

å jeg skal møte min familie til helgen å jeg gruver meg (det er grunnet en spesiell anledning, min samboer har også slekt der jeg kommer fra, er derfor vi skal nedover)

egentlig kunne jeg ønske at min mor døde (så ille er det)...

så jeg forstår deg veldig godt at du vil bryte kontakten men jeg skjønner å at du er redd det blir etterfølger av det... det er fryktelig trist at så mange skal oppleve dette her...

[Gjest Shelob]

jeg sliter litt med samme selv. Men jeg vil ha kontakt med min far og min bror men problemet er at mor og far bor sammen. Far får gjennomgå så mye av min mor og dem har tenkt skilsmisse flere ganger men det blir ikke noe av. ho er rett og slett lei mot min far, jeg har sagt det fere ganger at han skal flytte unna (å jeg veit han har lyst men han tørr ikke, han er redd for følger).

Selv har jeg flytta sammen med min samboer ganske langt unna min foreldre. Det var veldig godt...

men ho forlanger forskjellige ting når ho kommer på besøk og er kravstor og det er bare kjett, første gangen dem kom på besøk hit lå jeg med migrene omtrent hele tida å ho gikk rundt å va sur. ingenting var bra nok... Ho har selv brutt kontakta med sin mor for ho var slettes ikke vettug på mange måter, dreiv med piller, lei mot min morfar og slike ting... å jeg synes min mor har mye fakter fra sin mor... å ho blir sur hvis jeg ikke forteller nyheter og slike ting fra her vi bor nå...

Jeg å vil egentlig bryte kontakten med min mor men da mister jeg kontakta med resten å, å det vil jeg ikke... er bare kontakten hennes jeg vil bryte, men min samboer sier at jeg kan ikke bryte kontakten med min mor..

å jeg skal møte min familie til helgen å jeg gruver meg (det er grunnet en spesiell anledning, min samboer har også slekt der jeg kommer fra, er derfor vi skal nedover)

egentlig kunne jeg ønske at min mor døde (så ille er det)...

så jeg forstår deg veldig godt at du vil bryte kontakten men jeg skjønner å at du er redd det blir etterfølger av det... det er fryktelig trist at så mange skal oppleve dette her...

Dette er ting bare du kan bestemme. Du høres ganske ung ut, hvis du vil sette deg inn i ting og lære mer om deg selv, kan det hjelpe mye å leste litteratur og på nettsteder som står oppgitt flere steder i denne tråden. Ikke forvent at samboeren din skal forstå deg i første omgang, og la i alle fall ikke han ta avgjørelsen for deg. Ikke la noen ødelegge livet ditt, ikke vær et offer. Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Hvordan gjør dere hvis dere f.eks skal gifte dere ?Ber dere noen av slekta eller ingen?Tenker da på om noen kan reagere hvis dere ikke inviterer dem dere har brutt kontakt med

[Gjest AnonymBruker]

Jeg også kjenner litt på å bryte med min mor. Hvertfall for en kortere periode. Hun er så lite trivelig, tenner på alle plugger for ingenting.. Tar aldri kontakt med oss og barna heller, så det er jo forsåvidt lett da. Hun har nettopp gått igjennom en skillsmisse, og måten hun opptrådde på der overrasket meg. At det godt voksent menneske kan være så barnslig og lite reflektert hadde jeg aldri trodd. Hun tenker generelt utrolig svart/hvitt, og som sagt... UTROLIG hårsår.

Samtidig er jeg jo glad i henne, og vet hun har gått igjennom enden. Så derfor unnskylder jeg henne....

[Gjest Marlo]

Hvordan gjør dere hvis dere f.eks skal gifte dere ?Ber dere noen av slekta eller ingen?Tenker da på om noen kan reagere hvis dere ikke inviterer dem dere har brutt kontakt med

Nå er både jeg og samboeren min ganske enkle når det kommer til bryllup, så vi kunne begge tenkt oss å bare stikke innom tinghuset og skrive under på papiret - enkelt og greit.

Har snakket litt om å kanskje ha en liten sammenkomst - typ om sommeren, grille og bare kose oss. Da vil ikke min mor bli bedt. Mine søstre og pappa kommer til å bli bedt, men min pappa og mamma bor ikke sammen så det gjør jo ting litt enklere.

[Hette]

Nå er både jeg og samboeren min ganske enkle når det kommer til bryllup, så vi kunne begge tenkt oss å bare stikke innom tinghuset og skrive under på papiret - enkelt og greit.

Har snakket litt om å kanskje ha en liten sammenkomst - typ om sommeren, grille og bare kose oss. Da vil ikke min mor bli bedt. Mine søstre og pappa kommer til å bli bedt, men min pappa og mamma bor ikke sammen så det gjør jo ting litt enklere.

det hørtes veldig lurt ut enkelt og greit..

når dem ikke bor sammen så er det jo enklere da.. men mine bor sammen og kan vi ikke be bare min far og bror...

[Gjest Marlo]

Nei, det skjønner jeg godt. Det blir mye vanskeligere når foreldrene bor sammen i slike situasjoner.

Og sender man innbydelse, så kan jo den foreldren man har brutt med ta det som en selvfølge at han/hun er invitert også, liksom :/

[Hette]

jepp, så veit ikke hva jeg skal gjøre :/ jeg gruver meg hver gang til jeg møter ho... og samboeren skjønner ikke helt hvordan det er.. å når jeg forteller det sier han at det er vel ikke bare noe med ho.. det er vel noe med deg også....

[tineline]

Ta kontakt med familivernkontoret, de fleste kommuner har et slikt ett. Der kan du få samtaler om nettopp disse tingene! Det hjalp meg veldig å få snakke med en profesjonell som kunne bekrefte at det er en lovlig grunn til at jeg sliter med mora mi. Lykke til!

Og jeg skal neppe gifte meg, men heldigvis er jeg også skilsmissebarn. Mannen til mamma blir heller ikke invitert, han er av samme ulla.

[Gjest Shelob]

jepp, så veit ikke hva jeg skal gjøre :/ jeg gruver meg hver gang til jeg møter ho... og samboeren skjønner ikke helt hvordan det er.. å når jeg forteller det sier han at det er vel ikke bare noe med ho.. det er vel noe med deg også....

Hette, jeg føler med deg. Det er ikke enkelt. Det svaret samboeren din gir der, er veldig generelt og noe mange ville svart, for å stille seg objektivt til det. I og for seg fornuftig nok, men det ser for meg mest ut til at han ikke forstår, og at han vil unngå å jatte med deg. Han vil at du skal se saken fra begge sider. Dette er gode egenskaper og du må bare akspetere at han ser det slik.

Familiekontor er en god idé. Ellers, ta tiden til hjelp. Hvis dette bare en en dårlig periode vil den jo gå over, og hvis hun virkelig har en lidelse, narcissist, bipolar eller annet og oppfører seg sykt, vil samboeren din før eller siden se hennes virkelige side og ting vil forklare seg selv.

Men få deg noen å snakke med, familiekontor eller psykolog feks.

[yoga]

Hei,

kjenner jeg er litt glad for at jeg fant denne tråden. Ikke glad fordi dere har et trøblete forhold til deres foreldre, men glad for at jeg ikke er helt alene om å ha det slik.

Jeg brøt med begge mine foreldre for ca 10 år siden. Å bryte med far ble gjort uten en tvil, men å bryte med mor var en litt lengre prosess.

Til å begynne med kjente jeg på masse dårlig samvittighet ovenfor dem begge, noe som resulterte i at jeg oppsøkte dem et par ganger for samtale og nesten tilbud om en slags forsoning. Dette gjorde veldig vondt for meg, men der og da var det en riktig ting å gjøre i all forvirringen og sårheten.

Jeg velger å ikke ha kontakt med noen av dem pga en vond oppvekst med både fysisk og psykisk misbruk. Begge har fortsatt en slags mental makt over meg, som jeg ikke klarer å frigjøre meg fra, på tross av at jeg er blitt voksen og ikke har noe kontakt med dem.

Etter det hadde gått 1-2 år klarte jeg også å kjenne på en frihetsfølelse hvor jeg kunne senke skuldrene, og begynne å fokusere på min hverdag som meg, og ikke bare min hverdag i relasjon med foreldrene mine. Den frigjøringen vil jeg ikke være foruten. Tror aldri i verden jeg hadde vært her jeg er i dag, hvis jeg ikke hadde brutt med foreldrene mine.

til dere som står i denne prossessen nå.

(og beklager langt innlegg)

[Gjest Milka]

Jeg skulle noen ganger ønske at jeg ikke hadde foreldre.

For da kan jeg gjøre akkurat det jeg vil.Skikkelig stas med sånne masete foreldre som behandler deg som en liten 10 åring.

Det verste jeg vet er når moren klikker slik at hun ikke selv vet hva hun gjør.Når hun misfårstår meg så blir hun plutselig frustrert.Så driver hun å maser slik som man gjør hos unger.

Jeg ønsker bare å bli behandlet som en voksen person og ikke som en 10 åring.Det er det som er så mest irriterans når foreldrene behandler sin 16 år gamle datter slik som en 10 åring.

Ikke bare foreldre nesten hele verden.

Ingen klarer å forstå at jeg ikke er 10 år lenger.

Jeg tenker det inni meg og sier det til de "JEG ER IKKE 10 ÅR".

[Gjest Milka]

JA!Det er skikkelig irritert når en ung voksen blir behadlet som en 10 åring.

Det er bare å si rett at "JEG ER IKKE 10 ÅR LENGER".Og så blir folk overaskett.

[Gjest Milka]

JA!Det er skikkelig irritert når en ung voksen blir behandlet som en 10 åring.

Det er bare å si rett ut "JEG ER IKKE 10 ÅR LENGER".Og så blir folk overaskett.

[Gjest Gjest]

VELDIG MORSOMT

[tineline]

Yoga: Takk for støtten.

I det siste har jeg drømt mye om mamma - spesielt husker jeg godt at jeg hadde drevet mamma ut i anoreksi, og fikk skylda for at hun skulle dø (av mannen hennes, som prøvde å tvinge i henne medisin og flytende næring osv). Er inne i en periode hvor jeg tenker mye på det, men jeg tror jeg skal la alt bero litt. I morgen skal jeg snakke med søsteren min for første gang om det, vi har ellers bare småpratet litt - jeg har ikke villet involvere henne mer enn nødvendig. Men jeg vet hun støtter meg, og det er deilig.

[Gjest Litago]

Kjenner godt igjen mange av de følelsene dere sitter med.

Husker at min mor leide meg kun en gang i løpet av min barndom. Hun var aldri en varm, kjærlig mor og det innrømmer hun også i dag. Hun fikk 3 barn på 3 år, drev gård samt jobbet og hadde ikke tid til oss utover det aller nødvendigste. Hadde heldigvis en far som stilte opp når han hadde tid. Etter et nært familiemedlems død for 10 år siden startet hun å drikke. Min far er depressiv og sengeliggende til tider mens min mor drikker. Jeg har alltid vært en pliktoppfyllende datter. Feiret hver jul og nyttår sammen med de i 34 år. De har en fin evne til å skape dårlig samvittighet hos meg. Har alltid stillt opp og kommet hjem så ofte jeg har kunnet men har de siste årene kun opplevd at hun er uinteressert i meg og mine barn. Hun har aldri lekt med de, tatt de med ut eller gjort noe for de. Hun er ikke engang 60 og jobber full tid så det er ikke at hun er for gammel/syk til å gjøre noe. Det siste året har hun sittet på PCn sin hele helgen vi er på besøk. Røyker og drikker. Hver gang det er noe spesielt som skjer i familien som feks runddager, dåp osv er det noe som skjer som ødelegger hyggeligheten rundt markeringen. Enten drikker hun seg sanseløs full, kommer på besøk stinkende av alkohol eller komme rikke i det hele tatt fordi hun mener min far er umulig, hun skal flytte ut e.l. Sist vi var hjemme var hun så full da vi kom at hun trampet på babyen vår! Men hun var ikke full- langt i fra, jfr henne selv. Så fortalte hun gråtende at hun har fått påvist terminal kreft og ikke ønsket livsforlengende behandling. Hun hadde fått beskjed av legen at hun hadde max et år igjen å leve. Jeg fikk ikke fortelle dette til min far da hun og han ikke er på talefot. Men hun hadde papir på sin diagnose sa hun men ikke hjemme. Jeg ble selvsagt helt knust. Hun er jo tross alt mamman min. I løpet av helga ble jeg i tillegg fortalt at hun ville gjøre meg arveløs. Dvs jeg skulle ikke få noe arvegods etter de, men noe penger. At det er endel ting i hjemmet som betyr noe for meg var uinteressant. DA sprakk det for meg og vi dro. Så tok det et par uker. Jeg fortalte noen venner samt min sjef om at hun er alvorlig syk og at jeg ikke vet hvordan sommeren vil bli. Etter et par uker etter mange tlfsamtaler med mine søsken om dette, ringte jeg henne og spurte om hun nå visste noe mer. Og det viste seg at hun ikke feiler noe. Alt var løgn! Så nå orker jeg ikke mere og det har hun fått beskjed om. Bare så trist at min far opplever denne uenigheten. Vi bor et annet sted enn barndomshjemmet mitt og vi har alltid bott der når vi har vært på besøk. Har søsken, men det blir unaturlig å bo der. Det har vært så mye galskap de siste 10 år at verken jeg eller min mann orker mere. Jeg er så sliten av alt dette og må konsentrere meg om mine nærmeste.