Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[Gjest Austen]

Pliktdelsarv har ein uansett krav på, det er 2/3 av buet fordelt med maks 1 mill per barn. Det er først når kvart barn har fått 1 mill at ein kan byrje å gjere dei "arvelause". Så å snakke om arvelaus er litt malplassert etter norsk rett.

Det gjelder kun de som har foreldre som bor sammen. Jeg er gjort arveløs ved at alt min mor eier/eide er skrevet over på hennes mann. Så derfor vil jeg ikke arve noe, mens mine to halvsøsken arver som vanlig. Jeg er 41, mine halvsøsken er 25 og 37.

Men det bryr meg ikke, jeg har min kjære mann og barna våre. At jeg har et godt ekteskap er vanskelig å takle for mamma. Vi ble sammen som 15-åringer, og har vært sammen siden, og det var jo ikke det hun håpet på for meg. Sykt? Ja.

[Isabella82]

Hvordan reagerer dere når dere møter dem igjen?F.eks hvis dere treffer dem tilfeldigvis på butikken eller når dere er ute?Jeg gruer meg til dette.Har ikke sett svigerforeldrene mine på over ett år og jeg tenker hele tiden på at hvis jeg treffer dem så må jeg være klar.Selv om det er vanskelig å være klar.Jeg har spurt min mann hva han hadde gjort,men han sier at han bare hadde gått fint forbi.

Uansett..lurer på hvordan dere oppfører dere og hva dere gjør?

[Gjest Shelob]

Isabella, det har jeg også tenkt på. Kan støte på min mor i byen når som helst.

Jeg tror jeg bare skal sette opp et vennlig smil og si "Hei!". Og ikke si noe mer, bare se på henne og smile. Ettersom jeg siden jeg kunne snakke, har hatt "ansvaret" for å redde merkelige situasjoner for min mor/mine foreldre, og vært ansvarlig for stemningen i hjemmet, tenker jeg at det klarer seg med et smil, så kan resten være opp til henne hvis hun har noe på hjertet.

Oppfører hun seg dårlig da (kan tenke meg hun setter drapsblikket i meg og går rett forbi) så har jeg i alle fall ikke oppført meg stygt (som jeg vet jeg kan hvis jeg lar meg provosere).

[frklykke]

Jeg har i noen år nå vurdert tanken på å slutte kontakt med min far. For to år siden gikk min farfar bort, og etter det ble oppførselen til pappa bedret i noen måneder, men så var det på det samme gamle igjen. Jeg vil ikke ha kontakt med han mer, men i og med at min farmor er gammel og vedlike enda, så vil jeg ikke gjøre noe som kan forhaste .. Ja, dere vet. Og jeg er jo glad i henne, så jeg vil ikke uroe henne. Hun vet forresten ingenting om mine planer.

Så, den dagen hun er borte kommer jeg ikke til å ha mer kontakt med min far. Min mor støtter meg fullt og helt, det var jo en grunn til at hun flyttet fra han da jeg bare var 2 mnd.

Pappa er en vanskelig mann (noe jeg desverre har arvet..) og tenker kun på seg selv. Han forskjellsbehandler meg(20) og min lillebror på 16. Jeg føler det hovedsaklig er fordi jeg er jente og han er gutt, han gjør alt pappa gjorde i barndommen, går i hans fotspor og er flink på skolen. Jeg har aldri vært særlig flink i skolen eller sport, har heller ikke fått støtte i noe av dette fra han. I åttendeklasse bemerket pappa at jeg hadde blitt tykk, (valpefett) og påpekte dette ofte, helt til jeg sa dette til mamma og hun ringte å kjeftet på han. Dessverre var det for seint og jeg utviklet spiseforstyrrelser. Pappa har aldri unnskyldt seg for hvordan han har oppført seg, han forstår aldri at han gjør noe galt. Det er ett under at min "stemor" holder ut med han. Når det gjelder barnebidrag igjennom hele oppveksten så betalte han minstebeløpet helt til jeg var 17 og tenke litt på hva det egentlig var jeg hadde krav på. Da ble det storsmell. I niendeklasse forstod jeg hvordan pappa var, hvordan han behandlet meg som en barnevakt for min bror, ved å ha meg der i helgene for å være barnevakt når han og daværende kjæreste var på fest, hvordan min bror fikk alt han pekte på, mens jeg fikk ingenting. Dette ble rotete, men det er et sterkt tema for meg.

Nå møtes vi ikke i det hele tatt mer. Så hvordan jeg skal bryte vet jeg ikke, men det blir, det er bare så vanskelig..

[tineline]

Det gjelder kun de som har foreldre som bor sammen. Jeg er gjort arveløs ved at alt min mor eier/eide er skrevet over på hennes mann. Så derfor vil jeg ikke arve noe, mens mine to halvsøsken arver som vanlig. Jeg er 41, mine halvsøsken er 25 og 37.

Men det bryr meg ikke, jeg har min kjære mann og barna våre. At jeg har et godt ekteskap er vanskelig å takle for mamma. Vi ble sammen som 15-åringer, og har vært sammen siden, og det var jo ikke det hun håpet på for meg. Sykt? Ja.

Jeg vil bare påpeke at hun ikke reellt sett kan stå uten eiendom, og at det nok likevel vil bli slik at hun ved sin død skal etterlate deg noe. Det er nemlig ikke lov å overføre penger med tanke på sin framstående død, for å unngå arvefall, arveavgift eller lignende. Dette kalles dødsdisposisjon, og om du vil, kan du bestride arvefallet etter henne ved å vise til de overføringene hun har gjort. Du må nok bevise det, men du kan nok ta det til retten. Det skal faktisk ikke være mulig å bli arveløs i Norge, med mindre man utsetter foreldrene sine for drap eller drapsforsøk.

Men jeg vet hvordan det er å ikke ville ha noe etter dem! Det er bare det at man ikke skal la dem få slippe unna med å få det som de vil heller...

I det siste har jeg syslet med tanken på å kontakte moren min for å snakke ut. Det bunner nok mest i dårlig samvittighet, jeg har ikke noe egentlig behov for å ha henne i mitt liv, men føler at jeg har fått den riktige avstanden nå. Er bare redd for at hun ikke vil klare å begrense kontakten til bursdager og høytider, slik jeg ideelt sett vil - for mamma er det alt eller ingenting som er regelen. Hva syns dere? Skal jeg ta kontakt og høre om hun vil snakke om ting?

[silje2nd]

jeg har brutt med min far for ti år siden, og angrer ikke. Foreldre skal være støttespillere ikke en belastning. Alt skal ikke tilgis.

man kan bryte kontakten eller man kan dempe kontakten ved å sjelden ta telefonen og beklage deg over hvor opptatt du er, sørge for at kontakten blir minimal og gjøre gode miner til slett spill de gangene dere møtes i familiesamenheng.

men jeg skjønnner hva du mener ang hvordan hun da vil snakke om deg til de andre. når hun prater med de andre vil hun sørge for å gi dem sitt syn på saken, og det vil neppe bli fortalt til din fordel.det er bedre å snakke med de andre om hva du føler først og deretter bryte med henne. da får de din versjon først og kanskje føler seg litt rådspurt i tillegg. det er alltid en fordel å være først ute.

[Gjest Shelob]

Tineline, det var vel i januar/februar du brøt kontakten/skrev brevet til moren din? Kan du ikke vente noe lenger, la det bero, ta tiden til hjelp osv, kanskje så lenge som i alle fall 6 måneder?

Var det ikke du som sto for den siste kontakten der? Vil du nå inn og ordne opp, fixe det?Tenker bare at du har gjort ditt og at det blir en ny "runddans" om du setter i gang kontakten igjen.

Er det kanskje dårlig samvittighet som driver deg, et ønske om at hun skal forstå, se din side av saken? Tror du det blir annerledes denne gangen?

Hvis det er slik så skjønner jeg deg godt, men jeg synes likevel du skal sette deg rolig tilbake, plukke opp boka igjen, lese rådene i den siste halvdelen og i alle fall ta deg den 6 måneders pausen som Forward anbefaler.

Lykke til

[Gjest Shelob]

jeg har brutt med min far for ti år siden, og angrer ikke. Foreldre skal være støttespillere ikke en belastning. Alt skal ikke tilgis.

man kan bryte kontakten eller man kan dempe kontakten ved å sjelden ta telefonen og beklage deg over hvor opptatt du er, sørge for at kontakten blir minimal og gjøre gode miner til slett spill de gangene dere møtes i familiesamenheng.

men jeg skjønnner hva du mener ang hvordan hun da vil snakke om deg til de andre. når hun prater med de andre vil hun sørge for å gi dem sitt syn på saken, og det vil neppe bli fortalt til din fordel.det er bedre å snakke med de andre om hva du føler først og deretter bryte med henne. da får de din versjon først og kanskje føler seg litt rådspurt i tillegg. det er alltid en fordel å være først ute.

Silje2nd, jeg har valgt å ikke ta det ansvaret å informere andre i familien for å være først ute. Jeg har latt moren min ture frem med ringing til familiemedlemmer, og har ikke løftet en finger for å prøve å gi noen den "riktige versjonen".

Jeg har derimot valgt å stole på at moren min og oppførselen hennes taler for seg selv, at de andre kjenner henne, er voksne mennesker, og kan gjøre seg opp sine meninger.

Det viste seg å fungere. Bestemor er den eneste som har ringt meg og spurt, lyttet til min forklaring, og slått seg til ro med det hørtes det ut til. Onklene mine har jeg snakket med i sammenheng med andre ting, og de har ikke nevnt det engang.

Altså - jeg er ikke den eneste hun har kjørt over med bulldoser, så jeg stoler på at de andre har en viss forståelse av hva som har foregått uten at jeg trenger å si så mye.

Dersom du ringer/snakker med de på forhånd kan det også være eller virke som manipulering og som om du skal ha de på din side. Man må gjøre det man må gjøre UTEN å skulle ta ansvar for andre familiemedlemmers tanker og meninger. Det må de stå for selv

[tineline]

Vise ord fra Shelob. Jeg avventer også å kontakte moren min litt, tror jeg.

[Gjest scorpius]

Hmmm... Vet ikke om jeg kan komme med noen gode tips/råd. Men jeg har iallfall

vært i den situasjon selv når det gjelder brudd med foreldre.

Jeg er 22år i dag, og for to år siden tok moren min livet av tvillingsøsteren min.

En grusom opplevelse. Moren min var vel å merke veldig psyk. ustabil, men alikevel..

Flyttet vekk og har ikke sett henne siden. Sikkert litt lettere å bryte kontaktene med

en av foreldrene sine når man er i en slik situasjon da.

[Gjest Austen]

Hvordan reagerer dere når dere møter dem igjen?F.eks hvis dere treffer dem tilfeldigvis på butikken eller når dere er ute?Jeg gruer meg til dette.Har ikke sett svigerforeldrene mine på over ett år og jeg tenker hele tiden på at hvis jeg treffer dem så må jeg være klar.Selv om det er vanskelig å være klar.Jeg har spurt min mann hva han hadde gjort,men han sier at han bare hadde gått fint forbi.

Uansett..lurer på hvordan dere oppfører dere og hva dere gjør?

Vi bor på landet, på et boligfelt. Mine foreldre møter jeg omtrent daglig, for de bor 200 meter unna. Vi hilser ikke. Barna mine er hos dem en gang i mellom.

Jeg vet med meg selv at det ikke er jeg som er urimelig, og at jeg måtte si ifra til slutt.

Etter år med redsel når telefonen ringte (hva har jeg gjort nå?) så er det deilig å være fri.

Hun kunne ringe meg og anklage meg for å ha vært uhøflig i en samtale vi hadde for f.eks. tre år tidligere. Moren min kjøpte bunad til datteren min til hennes 15-årsdag, med prøving og sying, men moren min valgte istedet å selge den fordi hun fikk så godt tilbud. Datteren min fikk ingenting istedet. Hun kaller sønnen min på 7 ei jente (han har lengde på håret) og min yngste datter på 8 håner hun for at hun har kosedyr. Alt til dem.

Og det aller verste, silent treatment. Hvor hun enten ikke svarer når jeg ringer, eller bare legger på i en samtale. Senere viser det seg at det er fordi jeg kan ha sagt noe en gang for hundre år siden, som hun nå bestemte seg å furte for.

Som noen sier her, hun har jo ingen kort på hånden.

[Gjest Austen]

Silje2nd, jeg har valgt å ikke ta det ansvaret å informere andre i familien for å være først ute. Jeg har latt moren min ture frem med ringing til familiemedlemmer, og har ikke løftet en finger for å prøve å gi noen den "riktige versjonen".

Jeg har derimot valgt å stole på at moren min og oppførselen hennes taler for seg selv, at de andre kjenner henne, er voksne mennesker, og kan gjøre seg opp sine meninger.

Det viste seg å fungere. Bestemor er den eneste som har ringt meg og spurt, lyttet til min forklaring, og slått seg til ro med det hørtes det ut til. Onklene mine har jeg snakket med i sammenheng med andre ting, og de har ikke nevnt det engang.

Altså - jeg er ikke den eneste hun har kjørt over med bulldoser, så jeg stoler på at de andre har en viss forståelse av hva som har foregått uten at jeg trenger å si så mye.

Dersom du ringer/snakker med de på forhånd kan det også være eller virke som manipulering og som om du skal ha de på din side. Man må gjøre det man må gjøre UTEN å skulle ta ansvar for andre familiemedlemmers tanker og meninger. Det må de stå for selv

Jeg har heller ikke snakket med noen andre (søsken, tanter). De som velger å tro at jeg er sånn som moren min måtte finne på å framstille meg, har jeg likevel ingen interesse av å ha i livet mitt.

De har hatt sine feider med henne alle sammen. Med brev og sms fram og tilbake. Jeg har aldri gjort det. Aldri sendt en mail eller en sms med klaging eller kjeft til mor. Jeg er rett og slett ikke interessert i hva andre måtte tro om meg.

Og jeg tenker som så, at en mor som klager over barnet sitt, vil likevel aldri komme bra ut av det. Jeg er ikke min mors mor, jeg er barnet hennes.

[Gjest Austen]

Jeg vil bare påpeke at hun ikke reellt sett kan stå uten eiendom, og at det nok likevel vil bli slik at hun ved sin død skal etterlate deg noe. Det er nemlig ikke lov å overføre penger med tanke på sin framstående død, for å unngå arvefall, arveavgift eller lignende. Dette kalles dødsdisposisjon, og om du vil, kan du bestride arvefallet etter henne ved å vise til de overføringene hun har gjort. Du må nok bevise det, men du kan nok ta det til retten. Det skal faktisk ikke være mulig å bli arveløs i Norge, med mindre man utsetter foreldrene sine for drap eller drapsforsøk.

Men jeg vet hvordan det er å ikke ville ha noe etter dem! Det er bare det at man ikke skal la dem få slippe unna med å få det som de vil heller...

I det siste har jeg syslet med tanken på å kontakte moren min for å snakke ut. Det bunner nok mest i dårlig samvittighet, jeg har ikke noe egentlig behov for å ha henne i mitt liv, men føler at jeg har fått den riktige avstanden nå. Er bare redd for at hun ikke vil klare å begrense kontakten til bursdager og høytider, slik jeg ideelt sett vil - for mamma er det alt eller ingenting som er regelen. Hva syns dere? Skal jeg ta kontakt og høre om hun vil snakke om ting?

Jeg kjenner godt arveloven. Dødsdisposisjon gjelder kun når man tror man snart skal dø. F.eks. man får en alvorlig kreftdiagnose, og deretter overfører alt til sin kone. Da vil det kunne bestrides. Og til og med da er det vanskelig å nå fram.

Ellers er det slik at man forvalter selv sine midler. Selvsagt.

[Gjest brutal_mann]

I det siste har jeg syslet med tanken på å kontakte moren min for å snakke ut. Det bunner nok mest i dårlig samvittighet, jeg har ikke noe egentlig behov for å ha henne i mitt liv, men føler at jeg har fått den riktige avstanden nå. Er bare redd for at hun ikke vil klare å begrense kontakten til bursdager og høytider, slik jeg ideelt sett vil - for mamma er det alt eller ingenting som er regelen. Hva syns dere? Skal jeg ta kontakt og høre om hun vil snakke om ting?

Ikke.

Du har brutt av en grunn. Den grunnen vil nok aldri forsvinne.

[Gjest Shelob]

Og jeg tenker som så, at en mor som klager over barnet sitt, vil likevel aldri komme bra ut av det. Jeg er ikke min mors mor, jeg er barnet hennes.

[tineline]

Hmmm... Vet ikke om jeg kan komme med noen gode tips/råd. Men jeg har iallfall

vært i den situasjon selv når det gjelder brudd med foreldre.

Jeg er 22år i dag, og for to år siden tok moren min livet av tvillingsøsteren min.

En grusom opplevelse. Moren min var vel å merke veldig psyk. ustabil, men alikevel..

Flyttet vekk og har ikke sett henne siden. Sikkert litt lettere å bryte kontaktene med

en av foreldrene sine når man er i en slik situasjon da.

Uff, så forferdelig. Nå virker moren min som barnemat i forhold. Håper det går greit med deg!

Jeg lar nok kontakten med mor bero litt, ja. Jeg vet ikke helt hva jeg vil enda, om jeg vil noe overhodet. Siden jeg ikke har hørt noe fra dama, som jo er psykiater, vil jeg tro hun er dødelig fornærma. I mine øyne bør jo en psykiater vanligvis ha en hang til å snakke om det, men den gang ei...

[Gjest Vanilje]

Hei,

Jeg har lest en del i denne tråden og tenker som så at moren din høres ut som en klassisk narsissist. Du kan gå inn på nettsidene http://daughtersofnarcissisticmothers.com/ for å sjekke ut dette litt mer. De har også et forum.

Jeg har brutt med moren min fordi hun er narsissist og kun tenker på seg selv. Hun har en historie med voldelig adferd og raseri, kunstig fremhevelse av seg selv og misbruk av andres tillit, blant annet. Jeg har hatt en meget vanskelig barndom og oppvekst p.g.a dette, og nok var nok i vår og jeg har nå null kontakt og kommer til opprettholde dette fordi jeg kjenner at det er 100% riktig.

Ønsker deg og alle andre med vanskelige mødre lykke til, ikke la NOEN ødelegge livene deres, selv ikke "mamma".

[Gjest AnonymBruker]

Har nylig brutt med min mor.

Måten hun overlever hverdagen på er å ta på seg en offerrolle og søke sympati. Jeg orket det ikke mer rett og slett. Alltid høre hvor syndt det er på henne, hvor sliten hun er m.m. Følte at jeg ble mer negativ og nedstemt hver gang jeg pratet med henne, noe jeg ikke ville oppleve.

Det alene var ikke grunnen til at jeg brøt kontakten. Det har noe med at hun plagde min samboer så mye at han til slutt "klikket" og kalte henne et par stygge navn før jeg ba henne om å gå. Hun oppfattet dette som en "trussel" mot henne og mot min sikkerhet og dermed har nå satt igang et prosjekt med å få min samboer kastet ut av landet (han er skandinavisk), og har politianmeldt han for å ha truet henne på livet (bare bullshit) og mye mer.

Jeg sa til henne at jeg velger å stå på min samboers side, da det var hun som oppførte seg dårlig, hun svarte med at det regnet hun med (hun mener at min samboer "mishandler" meg og at jeg ikke tør noe annet, igjen, bullshit), men jeg tror hun regnet med at jeg skulle ta kontakt igjen senere, noe jeg nå ikke har gjort.

Orker ikke krangling, syting, klaging i livet mitt. Jeg har mer enn nok med å takle min egen sykdom. Og eneste måten man kan bli kvitt negativitet i livet er å kvitte seg med det som gjør det negativt.

Kommer nok aldri til å kontakte henne (ja, det er så alvorlig selvom det kanskje virker banalt i forklaringen min. Gidder nemlig ikke forklare i detaljer, hehe), kommer nok til å se henne om mine søsken gifter seg, eller når tantebarn skal konfimeres eller noe, men kommer glatt til å overse henne ja.

[tineline]

Hei,

Jeg har lest en del i denne tråden og tenker som så at moren din høres ut som en klassisk narsissist. Du kan gå inn på nettsidene http://daughtersofnarcissisticmothers.com/ for å sjekke ut dette litt mer. De har også et forum.

Jeg har brutt med moren min fordi hun er narsissist og kun tenker på seg selv. Hun har en historie med voldelig adferd og raseri, kunstig fremhevelse av seg selv og misbruk av andres tillit, blant annet. Jeg har hatt en meget vanskelig barndom og oppvekst p.g.a dette, og nok var nok i vår og jeg har nå null kontakt og kommer til opprettholde dette fordi jeg kjenner at det er 100% riktig.

Ønsker deg og alle andre med vanskelige mødre lykke til, ikke la NOEN ødelegge livene deres, selv ikke "mamma".

Jeg vet ikke om du sikter til meg eller shelob nå, men jeg kjenner i alle fall også at det er 100% riktig å ikke ha kontakt. Dama har imidlertid så mye makt over meg at jeg nå vurderer å ta kontakt utelukkende på grunn av dårlig samvittighet. Men dere har fått meg til å se lyset igjen! Jeg har det helt suverent for tiden. Det må man ikke slippe, til fordel for å skulle passe på at ens egen mor har rett hele tiden.

[Gjest Vanilje]

Jeg vet ikke om du sikter til meg eller shelob nå, men jeg kjenner i alle fall også at det er 100% riktig å ikke ha kontakt. Dama har imidlertid så mye makt over meg at jeg nå vurderer å ta kontakt utelukkende på grunn av dårlig samvittighet. Men dere har fått meg til å se lyset igjen! Jeg har det helt suverent for tiden. Det må man ikke slippe, til fordel for å skulle passe på at ens egen mor har rett hele tiden.

Sikter egentlig til dere begge. Vil anbefale å lese litt om det på de nettsidene og forumet, fordi jeg hoppet i stolen selv av hvor mange likheter, ned på detaljnivå, det er mellom mødrene til oss inne på forumet der. Veldig mye støtte fra kloke folk, noe som for meg har vært uunnværlig i denne prosessen.

Man MÅ ikke gjennomføre null kontakt, på ingen måte, men for mange av oss er det eneste måte å ha et fullverdig liv på. Etter årevis med å få det til å fungere på hennes premisser. Mange er ofre for fysisk mishandling, men den emosjonelle mishandlingen er antakelig den verste. Jeg har ikke ord for å forklare hvor lettet jeg nå er etter å ha kommet ut på den andre siden. Jeg har også gått i terapi i denne prosessen, noe som har vært fantastisk.