Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[tineline]

Denne minimal-kontakt-strategien har bare før til flere dyre gaver i mitt tilfelle - store forsøk på å kjøpe min kjærlighet tilbake. Jeg har nå skrevet et brev som jeg sendte i dag, HURRA!

Jeg skrev at jeg i første omgang vil begrense kontakten, og at jeg bare vil treffes i bursdager og ved høytider. Skrev også at jeg føler jeg står i gjeld hver gang jeg får dyre gaver, selvom hun sikkert ikke mener det slik (jada, man må jo jatte litt med dem for å få det som man vil). Godtar hun ikke dette, har jeg mitt på det tørre. Da har jeg i alle fall forsøkt å ha et ganske normalt forhold. Jeg har snakket med begge søstrene mine om at jeg ikke vil ha noe særlig kontakt med mamma, så da er de forberedt om alt skulle komme til at jeg bryter.

Og dere - familieterapeuten min sier at det er HELT normalt å se sine voksne barn 3-4 ganger i året. Gjett om jeg ble glad!

Jeg har fått et nytt liv den siste uka - har plutselig skjønt at konfrontasjoner bare må gjennomføres når det føles presserende. Det er jævlig rett i forkant, og så bare nervøst og fælt idet man konfronterer (i mitt tilfelle var det å sende sms hvor det sto jeg hadde skrevet et brev som jeg nå kom til å sende, og at jeg tenker mye på hva som har skjedd i fortiden). Det deilige med sms er at dersom du trykker på "send", er det ingen vei tilbake. Etter at sms-en var sendt skalv jeg litt (skrudde av telefonen umiddelbart), men så har jeg bare fått en deilig følelse av normalitet!

Det jeg har lært: man må si fra når livet ens ikke føles bra. Innebærer det en konfrontasjon hvor man har sitt på det tørre, som i mange av våre tilfeller, så får man bare la det briste eller bære. Spesielt når alle parter er forventet å være voksne mennesker. Lykke til, alle!

[Gjest Gjest]

Jeg har søkt nettet opp og ned og jeg føler jeg kan si med stor sikkerhet at min mor er medavhengig. http://www.altnett.no/Magasinet/1449 og at hun er villig til å gå svært langt ovenfor meg for å opprettholde status quo.

Jeg har bestilt boken "En flodhest i dagligstuen" om barn og alkoholikerhjem. Lurer på å sende den til henne når jeg har lest den. Men jeg har ikke noe som helst håp om at hun skal sette seg selv inn i det hun leser.

[tineline]

Nei, det er vel gjerne akkurat DE foreldrene som ikke gjør det så bra i forholdet til barna sine; de som mangler litt selvinnsikt og ikke klarer å ta kritikk. Min mor har fryktelig dårlig selvtillit. I en alder av snart 60 er hun fortsatt full av komplekser for kropp, hår og annet. Trist, egentlig! Men når hun må ta sin usikkerhet ut i intriger og baksnakking, da blir det hele bare dumt. Jeg kan ikke ta ansvar for at en 60-åring ikke klarer seg selv. Hun er voksen nå, det er jeg også.

[Gjest Gjest]

Fryktelig når man ser at foreldre går i samme sporet etter mer enn 30 år og de nærmer seg 60+. Min mor ringer ENDA hylende til meg for hjelp, akkurat slik hun kom brakende inn på rommet mitt da jeg var barn. Hylende med fyllesvinet etter seg..

Hun lever i så total fornektelse om dette at jeg ikke kommer igjennom. Og jeg ønsker at noen andre, noen profesjonelle kunne sette seg ned og BANKE det inn i henne.

*sliten*

[Gjest Rattata]

Jeg stilte ultimatum! Jaggu gikk min mamma og stefar inn i tenkeboksen! Mamma begynte å gråte, stefaren min skulle flytte ut og vel så det... Nei, det ble krise innenfor 4 vegger, og som ventet måtte jeg være den som var rettferdig og sterk.

Ga klare beskjeder om hva jeg ikke tolererte, og hva som kom til å skje dersom grensene ble tøyd igjenn.

Er mødrene deres konfliktsky, så er dere selv også det. Man "arver" slike egnskaper

Jeg var konfliktsky, men fikk en samboer som bikket meg over kanten,,,,hehe.

Hvordan går det nå med deg TS? Har du sendt brevet?

[Gjest Rattata]

Jeg stilte ultimatum! Jaggu gikk min mamma og stefar inn i tenkeboksen! Mamma begynte å gråte, stefaren min skulle flytte ut og vel så det... Nei, det ble krise innenfor 4 vegger, og som ventet måtte jeg være den som var rettferdig og sterk.

Ga klare beskjeder om hva jeg ikke tolererte, og hva som kom til å skje dersom grensene ble tøyd igjenn.

Er mødrene deres konfliktsky, så er dere selv også det. Man "arver" slike egnskaper

Jeg var konfliktsky, men fikk en samboer som bikket meg over kanten,,,,hehe.

Hvordan går det nå med deg TS? Har du sendt brevet?

Må nevnes at de giftet seg et halvt år etterpå i smug. De har vært sammen i 17 år...

Vi fikk et kjempegodt forhold etterpå, der de nå respekterer meg for den jeg er, og jeg for det de er.

Man kan lykkes med å banke knyttnævven hardt i bordet!

[Gjest Shelob]

Har nå ikke snakket med moren min på 3 uker. Jeg sendte smser og ringte uten å få svar den første uka, sendte så en sms forrige uke - fortsatt ikke noe svar.

Jeg skriver ikke noe spes, bare hvordan det går, at jeg har vært og besøkt faren min, hva jentungen og jeg har drevet med osv.

Dette er vel først og fremst ment å straffe. Men jeg vet av erfaring at det bare er å vente, hun ringer eller skriver brev en dag, og da har hun angrepet klart. Beskyldninger om hvordan jeg ikke bryr meg, hvor kald jeg er, egoistisk etc. Og det gleder jeg med egentlig til. Hun skal ikke få motbør (som jeg vet hun ønsker seg) for denne gangen vet jeg at ettersom det bare er dritten med meg uansett, er det bedre for oss begge å bare holde avstand.

Deilig egentlig, føler meg voksen og fri ved tanken

[tineline]

Hvordan går det nå med deg TS? Har du sendt brevet?

Jeg sendte brevet mandag, har fortsatt ikke hørt noe. Og jeg jubler! Det beste ville være hvis jeg slapp å høre noe på lang tid.

Jeg er full av beundring for de som klarer å stille ultimatumer til foreldrene sine. Det er som du sier; jeg er konfliktsky fordi jeg har vokst opp med at man ikke krangler, og man gjør som alle i familien ber om. Jeg tror ikke mamma vet helt hvordan hun skal reagere nå, og derfor ikke svarer.

Jo lenger det er stille, jo bedre. Det betyr jo bare at hun har hørt hva jeg har sagt. Det verste er hvis hun ringer og skal late som ingenting. Det er nemlig sånn det har pleid å være. Men nå skrev jeg i alle fall et forslag til "aksjon" i form av sjeldnere møter, så da må hun jo følge opp med en slags reaksjon på det.

I mellomtiden:

JEG ER FRI!

[tineline]

...men samtidig har jeg utrolig dårlig samvittighet. Vanskelig å slippe tak i gamle vaner! Så manipulerende har hun vært (kanskje helt uforvarende).

Hadde en lang samtale med en venninne om dette før i dag, og vet at jeg ikke skal føle dårlig samvittighet. Jeg minner meg selv på det hele tiden, men klarer ikke å la være å bekymre meg for konsekvensene nå.

Alle tips og råd tas i mot med takk!

[MissStiles]

Jeg har lest hele tråden og synes du har gjort det rette. Jeg har ikke så mye råd å komme med. Men det hjelper å snakke med ei venninne om det. Få litt støtte fra noen. Det blir sikkert uvant og tøft fremover. Hvis man er vant til å snakke med foreldrene sine, så blir det nok rart. Men sikkert en befrielse og, etter som jeg har forstått. Lykke til!

[tineline]

Takk! Det er godt å få støtte for framgangsmåten. Jeg prøver å gjøre dette på den mest minnelige måten, men det er jaggu ikke godt å si hva slags reaksjon som kommer fra den andre parten.

Jaja, jeg holder koken, jeg! Heldigvis har jeg et nært og godt forhold til faren min, som jeg kan ty til når det røyner på.

[Gjest Shelob]

Hei Tineline,

håper du holder oss oppdatert hvis du får tilbakemelding i forbindelse med brevet. Veldig spent på utfallet.

Jeg prøvde noe liknende for 3-4 år siden, det skar seg fullstendig. Neste "sving" for meg må bli å kutte kontakten. Om hun velger å gå til angrep på meg mener jeg.

Men, nå har jeg ikke hørt fra min mor på 1 mnd og har selv ikke sendt sms eller ringt de siste 14 dagene. Årsaken er at hun ikke svarer/ikke tar telefonen. Ingen hevn eller liknende fra min side, bare at hun får nå vel heller ringe når hun finner det for godt.

...selv om jeg antar at det vil bli brukt mot meg "at jeg har latt mora mi sitte der helt aleine i flere uker". Jeg regner med det kommer et slikt angrep av et eller annet slag.

Det som er rart er at hun er jo bestemor til datteren min, og hun avskjærer seg selv også fra kontakt med barnebarnet, ved å opptre slik. Må da være veldig sårt.

Jentungen spør ikke etter mormora riktignok. Det hører med til historien at mormor har skremt jenta flere ganger og jeg tror også der, at dyre gaver lokker mer enn samvær med mormor. Triste greier egentlig..

Jeg tror kanskje det er bedre for jenta i det lange løp, at jeg viser mitt sanne jeg, og ikke faker et godt forhold til mor, tar i mot dyre gaver etc. Så kan jenta heller selv ta initiativet til kontakt. Hun er snart 11, så det er ikke et småbarn det er snakk om.

[Gjest Shelob]

Må legge til at jeg selvsagt vil bidra til å smidiggjøre kontakten dersom datteren min seøv ønsker kontakt med sin mormor! Når jeg sier hun skal ta initiativet, mener jeg bare at om hun uttrykker lyst til å treffe mormor, så skal jeg hjelpe henne å gjennomføre det.

[tineline]

Familieterapeuten anbefalte følgende bok, og den er virkelig en pageturner for folk i rette situasjon! Det var godt å lese om flere som har tilsvarende (og andre) problemer med foreldrene sine.

Toxic Parents

Den var en gang i norsk oversettelse også, men ifølge hun sosionomen jeg går til, er den umulig å få tak i på norsk nå. Kanskje et eller annet bibliotek har den. Da heter den "Ut av dine foreldres grep" eller noe i den duren.

Anbefales! Jeg begynte å grine ganske fort, men det var en god følelse av at jeg har lov til å grine for det mora mi har gjort mot meg. Siden dét har jeg lest med en veldig god følelse inni meg, om at jeg gjør det rette nå.

[Gjest Shelob]

Takk for tipset! Jeg har bestilt boka fra Tanum.

Mange bra artikler kom opp når jeg googlet "Toxic Parents". Tydeligvis et begrep i USA.

Følte meg straks mye bedre

[Gjest alli]

Slitsomt.

Du spør hva ettervirkningene er. Jeg kuttet kontakt med min mor for snart 15 år siden, jeg var 17. Vi hadde aldri noe godt forhold, hun tappet meg for energi. Avgjørelsen er jeg veldig glad for å ha tatt, men det har ikke vært enkelt. I starten var det verst økonomisk, jeg var student uten jobb og slet i noen år for å få hodet skikkelig over vannet. Venninnene mine hadde mødre som stilte opp med ting til leiligheten, samtaler over telefon osv, jeg hadde kun vennene mine. Det hjelper ikke at de er de beste vennnene i verden, det blir ikke det samme.

Da jeg fikk barn innså jeg at vi for alltid trenger å ha en mamma der, be om råd, dele erfaringer med, jeg hadde så mange spørsmål fra fødsel og egen oppvekst, når jeg satt for første gang, om jeg var like skravlete som min første var. De spørsmålene henger fortsatt igjen. Hva tenkte hun, hvordan kom hun seg gjennom de slitsomme periodene.

Det er definitivt en sorg der. Sorgen over å ikke ha en mamma. For det er ikke mamma jeg savner, men EN mamma. Alle sier at jeg hadde en, at jeg aldri burde kuttet kontakten, men hun var aldri en mamma slik mammaer skal være. Hun sa aldri at hun var glad i meg, holdt aldri rundt meg da jeg gråt. Hun kjøpte inn mat og klær, kjeftet når hun ville ha fred. Men det var også alt.

Dere som leser her og har en god mamma, selv om hun gjør dere "gal" innimellom og hun legger seg opp i livet deres, ta vare på forholdet. Dere vet ikke hvor heldige dere er!

[Gjest brutal_mann]

Brutt og brutt. Det er enveis kommunikasjon og jeg møter kun til fellesmøter med andre familiemedlemmer. Ungår å svare telefoner fra min mor. Svarer vel på hver fjerde eller femte telefon.

Jeg kommer aldri til å fortelle hvorfor. Rett og slett fordi en av de store grunnene til at jeg ikke orker å forholde meg til henne er at hun ALDRI har evnet å se andre menneskers følelser og behov. Ei heller respektert deres meninger.

[Gjest Gjest]

Pfft. Jeg begynner å tenke i samme banen når det gjelder min mor. Kanskje ikke bryte kontakten helt, men iallefall begrense den veldig.

Kort og godt så liker min mor å innta offerrollen. Det er mye jakt etter sympati. "Å stakkars meg som er så alene. Huff jeg er så dum jeg osv. osv." Samtidig er hun utrolig flink til å slenge dritt om andre folk når de har ryggen til.

Da jeg bodde hjemme følte jeg meg som en buffer mellom foreldrene mine. Mamma klaget stadig til meg over hvilken drittsekk pappa var, men skulle hun noe var han plutselig veldig god å ha.

I tillegg "gjemmer" hun på informasjon for å bruke det mot en senere. F.eks. så brakk jeg armen som tenåring. Det var et åpent brudd, så det gjorde temmelig vondt en periode, men da jeg ga uttrykk for det fikk jeg beskjed om å slutte å være så pysete. Da jeg senere skulle på leirskole fikk jeg spørsmål om hvordan i all verden jeg trodde jeg skulle klare det med den armen min. Da var det plutselig noe hun kunne bruke til sin fordel.

Jeg hadde en periode i tenårene hvor jeg slet med depresjoner, og (desverre) betrodde meg til henne. Da jeg skulle flytte hjemmefra etter videregående kom plutselig den historien fram i lyset igjen da hun lurte på hvordan i all verden jeg kunne tro at jeg skulle klare som satt og skrek på soverommet mitt. (Blås i at det var 5-6 år siden).

Da hun så at det ikke gikk, sa hun at hun skulle "kvitte seg med" kaninen min, for hun skulle ikke ha noe ansvar for den - noe hun aldri hadde heller.

(I ettertid ser jeg at hennes oppdragermetode nok var å spille på samvittigheten. Og snill pike som jeg var, så lot jeg meg som oftest overtale.)

Ikke går det an å betro seg til henne heller, for da er det over hele nabolaget før man vet ordet av det. Jeg er for tiden under utredning for underlivskreft, noe som fører til legebesøk, men jeg har helt sluttet å fortelle hvordan det går etter at hun begynte å greie ut om mitt besøk hos gynekologen mens et vennepar var på kaffebesøk. (Det er liksom ikke så jævlig moro å få det spredt utover at du har ligget i den stolen).

Og konfronterer jeg henne blir hun bare sur. "Hva skal ikke jeg få lov til å snakke om det??" Da er jeg plutselig den ekle merra.

I tillegg er det alltid jeg som skal ta kontakt fordi det er så dyrt for henne å ringe mobil. jeg ikke ofte nok så driver hun og forteller slekt og venner hvor grusomt hun har det, og dermed får jeg telefoner fra slekta om at nå må jeg se til å ta meg av mora mi.

Er jeg på hjemlige trakter hender det og at jeg blir konfrontert med ting jeg angivelig skal ha sagt, men som overhodet ikke har rot i virkeligheten. Dette kommer uten unntak fra min mor, og når jeg konfronterer henne med det blir jeg som oftest avblåst med at "ja men jeg vet at du egentlig mente det på den måten jeg sa det, så det så."

Ser hun f.eks. at jeg har kjøpt noe nytt til huset er det alltid "jasså, har du råd til det da...." gjerne fulgt av hvor dårlig råd hun har. Hun har imidlertid aldri dårlig råd når hun drar til syden to ganger i året.

Huff, dette ble en lang og rotete utblåsning.

[Gjest M_icka]

Uff, for et forferdelig menneske. Har du lest Jesper Juul sine artikler på Dagbladet? Han har noe gode råd om vanskelige foreldre. Jeg synes selv det er befriende å lese hva han skriver.

[Gjest AnonymBruker]

Hei:)

familieterapifeltteorien sier noe om disse samhandlingsmønstre og relasjoner. vil råde deg til å forske litt på eget familiemønster. hvilke roller spiller hver enkelt? hva er relasjonen bygget opp av? etc.

hva ville skjedd om du fraviker/endrer egen måte å handle utfra i forhold til din familie? være litt statist i egne relasjoner, for å se hva som skjer:)

Hvis det er slik at du reagerer på hva som blir gjort å sakt, ta dine egne følelser på alvor og sett grenser.

det at mennesker setter for høye krav og har behov for å snakke nedsettende om andre, er det egentlig bare en sjøl som kan gjøre noe med. en kan velge å være med på "skuespillet" de spiller eller la være.

Når det kommer til relasjoner og egen familie er det ikke så lett å bryte fordi båndene er så sterke, uansett om de er dårlige eller ei. Tror disse tingene handler om å være i en

endringsprosess, noe en vet tar tid - og bra er det:)

Kan det gjøre noen forskjell at du kanskje registrerer hva som skjer, og tar avstand fra det? Trenger det være svart/hvitt løsninger? kanskje det kan gå ann å omgås familien på en grei måte på sikt, når en selv har gjort seg opp en formening om hvilke mekanismer som settes igang i en sjøl og event. andre når dysfunksjonaliteten står i full blomst?

LYKKE TIL!!

hilsen en som vet det funker til slutt....