Så usikker

[Gjest Gjest]

Sitter her med en vond klump i magen, og for ikke å belaste mine nærmeste bruker jeg nettforumet for å få luftet noen følelser.

Har seg slik at jeg tror det ble slutt med kjæresten min i kveld. Vi har nettopp kommet hjem fra en langhelg på fjellet sammen, og det var ikke en særlig bra tur. Det har vært litt merkelig stemning mellom oss en stund, og jeg trodde at det kom til å bli bedre å komme seg litt bort. Det har vært en hektisk hverdag, med mange planer alltid, og jeg har følt at vi har sklidd litt fra hverandre. Han på sin side (siden det er han som har alle planene) er enig i at vi har hatt for lite tid sammen, men synes vi i det minste kan ha det koselig de gangene vi møtes.

På fjellet ble det mye OL-titting, naturlig nok, slik det har vært hver kveld vi har vært sammen den siste tiden. Jeg har ikke klagd på det, heller lest en bok eller sett en episode av en serie på laptopen. Men klart, jeg føler meg ikke noe nærmere min kjære selv om vi sitter i samme rom.

Etter å ha ordnet og satt frem litt ost,kjeks og vin utpå kvelden spurte jeg om han ikke kunne skru av tvn litt, mens vi spiste i allefall. Og han hadde sagt at det ikke var noe spes han ville se på akkurat da. Han stirret på skjermen mens jeg småpratet litt. "Jeg hører jo hva du sier", sa han da jeg syntes det ble litt vanskelig å føre en samtale på den måten. Han satte seg etter hvert med ryggen til tvn, for ikke å bli for oppslukt, samtidig som han da fulgte med litt. Så snudde han seg de gangene det var noe spennende som skjedde. Jeg gav til slutt opp, og tok opp boken min igjen. Da vi skulle legge oss begynte han å klage på at vi "aldri" har sex, eller at det i alle fall er for lenge mellom hver gang. Jeg prøvde å forklare at det ikke er bare å trykke på en knapp. At jeg trenger litt prat, litt kos og gjerne en følelse av samhørighet først. Bla bla bla!

Jeg hater å skilles som uvenner, så da vi kom hjem isted prøvde jeg å prate litt med han. Og tok selvkritikk på at jeg hadde blitt sur, og prøvde å forklare hvorfor. Han sa at han noen ganger var i tvil om jeg var glad i han (og jeg føler noen ganger at han kanskje ikke er like glad i meg som jeg er i han). Så jeg tenkte jeg skulle overbevise han om at jeg virkelig er utrolig glad i han, og sa at han er det viktigste mennesket i livet mitt. Da stivnet han, kikket på meg og sa "det er jo litt slemt sagt". Han mente at det var skummelt, og forpliktende for hans del. Med andre ord ikke den reaksjonen jeg hadde håpet på fra kjæresten min. Da sa han at han tenkte ikke sånn, og har ikke hatt noen "viktigste person" i livet sitt. Selv ikke de to lange forholdene han har hatt bak seg var viktigst i livet hans. Han så jeg ble lei meg, og fulgte opp med "da blir du isåfall den første". Endte med at jeg synes dette ble altfor trist, og vi skiltes med at jeg sa noe som "jeg vil ikke være sammen med deg mer, dette blir for tungt for meg. Jeg føler at jeg gir og gir av meg selv, uten at du gir like mye tilbake. Jeg må føle at jeg er viktigst for deg"...Eller noe i den duren.

Det er mye som ligger bak, men etter at han gikk føler jeg en blanding av sorg og litt lettelse. Jeg er livredd for å være singel, men synes han er en litt følelseskald type. Jeg lurer på om jeg trenger litt mer fra hans side. Alle andre rundt oss etablerer seg, kjøper hus, får barn, leilighet osv. Til og med de som møttes og ble sammen lenge etter oss. Men han virker tilbakeholden, og lite oppsatt på dette. Og det er vondt, for jeg ønsker jo dette, og vil gjerne være sammen med en som ønsker det. Vil jo ikke måtte mase meg til det heller. Så her sitter jeg da, og tenker på om dette er til det beste, om det bare var en normal krangel hvor jeg bør krype til korset, eller om jeg skal stå for det jeg sa. Uff, noen råd?

[Gjest Bianca26]

Sitter her med en vond klump i magen, og for ikke å belaste mine nærmeste bruker jeg nettforumet for å få luftet noen følelser.

Har seg slik at jeg tror det ble slutt med kjæresten min i kveld. Vi har nettopp kommet hjem fra en langhelg på fjellet sammen, og det var ikke en særlig bra tur. Det har vært litt merkelig stemning mellom oss en stund, og jeg trodde at det kom til å bli bedre å komme seg litt bort. Det har vært en hektisk hverdag, med mange planer alltid, og jeg har følt at vi har sklidd litt fra hverandre. Han på sin side (siden det er han som har alle planene) er enig i at vi har hatt for lite tid sammen, men synes vi i det minste kan ha det koselig de gangene vi møtes.

På fjellet ble det mye OL-titting, naturlig nok, slik det har vært hver kveld vi har vært sammen den siste tiden. Jeg har ikke klagd på det, heller lest en bok eller sett en episode av en serie på laptopen. Men klart, jeg føler meg ikke noe nærmere min kjære selv om vi sitter i samme rom.

Etter å ha ordnet og satt frem litt ost,kjeks og vin utpå kvelden spurte jeg om han ikke kunne skru av tvn litt, mens vi spiste i allefall. Og han hadde sagt at det ikke var noe spes han ville se på akkurat da. Han stirret på skjermen mens jeg småpratet litt. "Jeg hører jo hva du sier", sa han da jeg syntes det ble litt vanskelig å føre en samtale på den måten. Han satte seg etter hvert med ryggen til tvn, for ikke å bli for oppslukt, samtidig som han da fulgte med litt. Så snudde han seg de gangene det var noe spennende som skjedde. Jeg gav til slutt opp, og tok opp boken min igjen. Da vi skulle legge oss begynte han å klage på at vi "aldri" har sex, eller at det i alle fall er for lenge mellom hver gang. Jeg prøvde å forklare at det ikke er bare å trykke på en knapp. At jeg trenger litt prat, litt kos og gjerne en følelse av samhørighet først. Bla bla bla!

Jeg hater å skilles som uvenner, så da vi kom hjem isted prøvde jeg å prate litt med han. Og tok selvkritikk på at jeg hadde blitt sur, og prøvde å forklare hvorfor. Han sa at han noen ganger var i tvil om jeg var glad i han (og jeg føler noen ganger at han kanskje ikke er like glad i meg som jeg er i han). Så jeg tenkte jeg skulle overbevise han om at jeg virkelig er utrolig glad i han, og sa at han er det viktigste mennesket i livet mitt. Da stivnet han, kikket på meg og sa "det er jo litt slemt sagt". Han mente at det var skummelt, og forpliktende for hans del. Med andre ord ikke den reaksjonen jeg hadde håpet på fra kjæresten min. Da sa han at han tenkte ikke sånn, og har ikke hatt noen "viktigste person" i livet sitt. Selv ikke de to lange forholdene han har hatt bak seg var viktigst i livet hans. Han så jeg ble lei meg, og fulgte opp med "da blir du isåfall den første". Endte med at jeg synes dette ble altfor trist, og vi skiltes med at jeg sa noe som "jeg vil ikke være sammen med deg mer, dette blir for tungt for meg. Jeg føler at jeg gir og gir av meg selv, uten at du gir like mye tilbake. Jeg må føle at jeg er viktigst for deg"...Eller noe i den duren.

Det er mye som ligger bak, men etter at han gikk føler jeg en blanding av sorg og litt lettelse. Jeg er livredd for å være singel, men synes han er en litt følelseskald type. Jeg lurer på om jeg trenger litt mer fra hans side. Alle andre rundt oss etablerer seg, kjøper hus, får barn, leilighet osv. Til og med de som møttes og ble sammen lenge etter oss. Men han virker tilbakeholden, og lite oppsatt på dette. Og det er vondt, for jeg ønsker jo dette, og vil gjerne være sammen med en som ønsker det. Vil jo ikke måtte mase meg til det heller. Så her sitter jeg da, og tenker på om dette er til det beste, om det bare var en normal krangel hvor jeg bør krype til korset, eller om jeg skal stå for det jeg sa. Uff, noen råd?

Etter min mening høres det ut som forholdet deres har svunnet hen. Syns du skal stå for det du sa. Blir iallefall dumt å bli i forholdet bare for å bli der når det tydeligvis ikke går noen vei og du føler det du føler. Jeg tror det er til det beste. Its time to move on.

[Solskinnsbolla]

Sitter her med en vond klump i magen, og for ikke å belaste mine nærmeste bruker jeg nettforumet for å få luftet noen følelser.

Har seg slik at jeg tror det ble slutt med kjæresten min i kveld. Vi har nettopp kommet hjem fra en langhelg på fjellet sammen, og det var ikke en særlig bra tur. Det har vært litt merkelig stemning mellom oss en stund, og jeg trodde at det kom til å bli bedre å komme seg litt bort. Det har vært en hektisk hverdag, med mange planer alltid, og jeg har følt at vi har sklidd litt fra hverandre. Han på sin side (siden det er han som har alle planene) er enig i at vi har hatt for lite tid sammen, men synes vi i det minste kan ha det koselig de gangene vi møtes.

På fjellet ble det mye OL-titting, naturlig nok, slik det har vært hver kveld vi har vært sammen den siste tiden. Jeg har ikke klagd på det, heller lest en bok eller sett en episode av en serie på laptopen. Men klart, jeg føler meg ikke noe nærmere min kjære selv om vi sitter i samme rom.

Etter å ha ordnet og satt frem litt ost,kjeks og vin utpå kvelden spurte jeg om han ikke kunne skru av tvn litt, mens vi spiste i allefall. Og han hadde sagt at det ikke var noe spes han ville se på akkurat da. Han stirret på skjermen mens jeg småpratet litt. "Jeg hører jo hva du sier", sa han da jeg syntes det ble litt vanskelig å føre en samtale på den måten. Han satte seg etter hvert med ryggen til tvn, for ikke å bli for oppslukt, samtidig som han da fulgte med litt. Så snudde han seg de gangene det var noe spennende som skjedde. Jeg gav til slutt opp, og tok opp boken min igjen. Da vi skulle legge oss begynte han å klage på at vi "aldri" har sex, eller at det i alle fall er for lenge mellom hver gang. Jeg prøvde å forklare at det ikke er bare å trykke på en knapp. At jeg trenger litt prat, litt kos og gjerne en følelse av samhørighet først. Bla bla bla!

Jeg hater å skilles som uvenner, så da vi kom hjem isted prøvde jeg å prate litt med han. Og tok selvkritikk på at jeg hadde blitt sur, og prøvde å forklare hvorfor. Han sa at han noen ganger var i tvil om jeg var glad i han (og jeg føler noen ganger at han kanskje ikke er like glad i meg som jeg er i han). Så jeg tenkte jeg skulle overbevise han om at jeg virkelig er utrolig glad i han, og sa at han er det viktigste mennesket i livet mitt. Da stivnet han, kikket på meg og sa "det er jo litt slemt sagt". Han mente at det var skummelt, og forpliktende for hans del. Med andre ord ikke den reaksjonen jeg hadde håpet på fra kjæresten min. Da sa han at han tenkte ikke sånn, og har ikke hatt noen "viktigste person" i livet sitt. Selv ikke de to lange forholdene han har hatt bak seg var viktigst i livet hans. Han så jeg ble lei meg, og fulgte opp med "da blir du isåfall den første". Endte med at jeg synes dette ble altfor trist, og vi skiltes med at jeg sa noe som "jeg vil ikke være sammen med deg mer, dette blir for tungt for meg. Jeg føler at jeg gir og gir av meg selv, uten at du gir like mye tilbake. Jeg må føle at jeg er viktigst for deg"...Eller noe i den duren.

Det er mye som ligger bak, men etter at han gikk føler jeg en blanding av sorg og litt lettelse. Jeg er livredd for å være singel, men synes han er en litt følelseskald type. Jeg lurer på om jeg trenger litt mer fra hans side. Alle andre rundt oss etablerer seg, kjøper hus, får barn, leilighet osv. Til og med de som møttes og ble sammen lenge etter oss. Men han virker tilbakeholden, og lite oppsatt på dette. Og det er vondt, for jeg ønsker jo dette, og vil gjerne være sammen med en som ønsker det. Vil jo ikke måtte mase meg til det heller. Så her sitter jeg da, og tenker på om dette er til det beste, om det bare var en normal krangel hvor jeg bør krype til korset, eller om jeg skal stå for det jeg sa. Uff, noen råd?

Et brudd kommer ikke ut av det blå. Det er tungt, men det er nok det riktigste! Ta en dag om gangen, så blir det bedre og bedre etterhvert. Tenk gjennom hva du gleder deg til/kan glede deg til uten han og ha det i fokus når det blir tøffe tak med kjærlighetssorg

[Gjest ts]

Du har nok rett. Det er tydelig at det er ingen av oss som helt får det vi ønsker ut av forholdet. Men det er vondt vondt vondt!!! For jeg er egentlig så inderlig glad i han. Men det føles som en kamp. "Hvis vi bare gjør sånn eller slik", tenker jeg ofte. Og jeg prøver så godt jeg kan å endre mine egne forventninger. At man ikke nødvendigvis trenger å ha like interesser, eller at det er jeg som er kravstor... Hva så om jeg ikke er den viktigste i livet hans? Det er jo ingen andre som er det heller. Kanskje han bare er en sånn person. Som ikke har så sterk tilknytning til andre? Han har selv sagt at han aldri har vært forelsket før (joda, han sier han er det i meg da, men er det sant?), og han har aldri hatt kjærlighetssorg. Han utviser null forståelse for andre som går gjennom et tungt brudd osv. "Ta det som en mann", sier han innimellom, om noen har det tungt. Jeg stiller meg uforstående til slike holdninger/følelser, og det er vel det som ligger litt bak at jeg reagerte slik i kveld.

[I Grosny]

Du skriver ikke nok til at jeg forstår at brudd er riktig. Det du nevner her kaller jeg småfeil, så jeg velger å tro at det du nevner bare er toppen av isfjellet.

Bryter du med han basert på kunnskaper som bare er tolkninger, eller kan han bekrefte at du gjør rett?

Hyttetur med tv midt i OL er jo å be om ikke å bli sett. Å bli fornærmet for det er faktisk ekstremt. Da har du liten forståelse for din mann(xmann).

Mannen din klager over for lite sex. Han vil jo kose deg jo! Han bare sier det så klønete. Han må lære seg å gå rett ikroppen din med mykhet og kjærlighet i stedet for negativt snakk.

Men det er kanskje for sent.

Du kunne ha kysset han vekk fra skjermen. Du kunne ha strippet av deg kjolen og drapert den over tvskjermen.

Hvis det stemmer at det er så lite som skal til før du dumper en mann, så er du dømt til hyppig mannebytte.

[Gjest Bianca26]

Du skriver ikke nok til at jeg forstår at brudd er riktig. Det du nevner her kaller jeg småfeil, så jeg velger å tro at det du nevner bare er toppen av isfjellet.

Bryter du med han basert på kunnskaper som bare er tolkninger, eller kan han bekrefte at du gjør rett?

Hyttetur med tv midt i OL er jo å be om ikke å bli sett. Å bli fornærmet for det er faktisk ekstremt. Da har du liten forståelse for din mann(xmann).

Mannen din klager over for lite sex. Han vil jo kose deg jo! Han bare sier det så klønete. Han må lære seg å gå rett ikroppen din med mykhet og kjærlighet i stedet for negativt snakk.

Men det er kanskje for sent.

Du kunne ha kysset han vekk fra skjermen. Du kunne ha strippet av deg kjolen og drapert den over tvskjermen.

Hvis det stemmer at det er så lite som skal til før du dumper en mann, så er du dømt til hyppig mannebytte.

Sorry off topic. Correction han er ikke mannen hennes. De er bare kjærester

[I Grosny]

og han har aldri hatt kjærlighetssorg. Han utviser null forståelse for andre som går gjennom et tungt brudd osv. "Ta det som en mann", sier han innimellom, om noen har det tungt. Jeg stiller meg uforstående til slike holdninger/følelser, og det er vel det som ligger litt bak at jeg reagerte slik i kveld.

Hvis han aldri har mistet en partner han har elsket godt, så har han jo ikke erfaring til å kunne forstå slik smerte.

Men synes du han mangler evnen til å elske? Forholdet deres, var han ivrig i starten, og dabbet av kraftig etterhvert?

[Gjest ts]

Jeg er livredd for at det er slik du skriver, at det er jeg som har skylden i alt, og at jeg burde vært mer tolerant. At jeg evt. krever for mye. Og er redd for å være evig single, aldri slå meg ordentlig til ro. Jeg vil jo så gjerne være i et stabilt velfungerende forhold. Men det føles ofte som om han ikke ser meg. At alt mulig annet er mer spennende. Og hvis jeg noen ganger sier at jeg blir litt lei av at det er så mye annet som skal skje hele tiden, bekrefter han at "han vil gjerne ha pose og sekk, og få med seg alt som skjer". Det gjør jo at jeg har følt meg som bare en post på timeplanen innimellom. Selv om han ikke nødvendigvis mener det slik. Og vi har snakket om det. Jeg vil for all del ikke bli en gnålekjærring, men det er vel kanskje det jeg har blitt:/

Ja, jeg er litt usikker på om han har evnen til å elske. For hadde jeg følt at han elsket meg, tror jeg at jeg ville tålt en god del. Men slik det er nå er det nærmest som jeg overtolker alt, og blir som en hund som tar til takke med restene. Tar meg selv i å være overdrevent glad, eller forsøk å ha noe spennende på hjertet for at han skal virkelig høre på meg, og ikke bare med ett øye på meg og det andre på skjermen, om du skjønner?

Det er bare litt av væremåten hans jeg tolker som at han ikke evner å elske.

[Gjest Gunner]

Hei Ts, du skriver: Så jeg tenkte jeg skulle overbevise han om at jeg virkelig er utrolig glad i han, og sa at han er det viktigste mennesket i livet mitt. Da stivnet han, kikket på meg og sa "det er jo litt slemt sagt". Han mente at det var skummelt, og forpliktende for hans del. Med andre ord ikke den reaksjonen jeg hadde håpet på fra kjæresten min. Da sa han at han tenkte ikke sånn, og har ikke hatt noen "viktigste person"

Jeg synes det høres veldig trist ut å ikke ha hatt "noen viktigste person" i livet sitt. Om dette stemmer betyr jo det han sier at han hverken kan ha hatt en varm og god relasjon til sine foreldre eller noen andre. Hvordan skal han da ha kunnet utvikle seg og lært empati og medmenneskelig varme om han ikke har erfart dette? Ut fra det du skriver får jeg vondt av dere begge. Tror det kan ta lang tid å varme et hjerte som ikke har erfart gjensidig kjærlighet.. Han høres ut som en macho fyr som har fortrengt det meste som han synes er vanskelig, men dette har jo sin pris, som dere nå må betale. Hva falt du for når du traff han?

[I Grosny]

Jeg er livredd for at det er slik du skriver, at det er jeg som har skylden i alt, og at jeg burde vært mer tolerant. At jeg evt. krever for mye. Og er redd for

Men det føles ofte som om han ikke ser meg. At alt mulig annet er mer spennende.

Det er bare litt av væremåten hans jeg tolker som at han ikke evner å elske.

Hvor lenge har dere vært sammen?

Jeg synes det ser ut som om du har for høyt spenningsnivå, og stresser det enda mer opp.

Hvis du opptrer småhypert, så er ikke akkurat det noen måte å skape dragning, spenning og oppmerksomhet på.

At han er nysjerrig på alt mulig, OL på TV inkludert, betyr ikke at han ikke bryr seg om deg. Jeg tror det bare viser hans væremåte. Det ser ikke ut som han har den rolig fokuserende oppmerksomheten du egentlig ønsker deg.

Om han kan elske, det bør du vel kjenne når dere elsker.

Hvis det er sant at du har for høyt spenningsnivå, så kan du fikse det. Trening virker. Jeg har aldri prøvd Yoga, men gjetter på at det kan være effektivt.

At du føler uro eller feil er ikke rart hvis du faktisk har for høye forventninger, og for høyt spenningsnivå.

Kanskje du bare skal slappe av, uten noen forventning, og ha det hyggelig. Det hadde vært bedre for deg å selv nyte OL (evt. ei god bok), med hodet i fanget hans. OL er egentlig såpass langtekkelig at menn kan ha glede av å klappe dama si litt mellom høydepunktene.

[Gjest ts]

Jeg falt for sjarmen, det gode humøret, at han er utadvent, omgjengelig og veldig snill.

Er ikke så veldig hyper egentlig, oppfatter meg selv som veldig rolig. Er vel mer han som er hyper og trenger å roe seg ned noen ganger.

Tror det hele har blitt en ond sirkel. Vi har hatt det så fint, med lange samtaler, gåturer, masse deilig kos og en nærhet jeg syntes var perfekt. Ett eller annet skjedde på veien. Plutselig skulle han så mye, og jeg begynte å savne han mer og mer. Og sa ifra om at det var sårt å plutselig bli litt bortprioritert. Og så har det bare dratt på seg, og blitt dårligere og dårligere stemning. Jeg vil ikke gå på akkord med meg selv, men har prøvd å være forståelsesfull for at han vil ha med seg alt mulig, og at han har ting han vil få med seg på tv. Og jeg er ikke fan av at man må sitte og holde hender hele tiden. Å ligge med hodet i fanget med ei god bok mens han ser på noe er en god deal. Vi gjør ofte slik at jeg får litt ekstra kos om han skal se ett eller annet OL-greier. Så det er ikke bare dårlig stemning. Men det er en grunnleggende usikkerhet der. Jeg vet han bedro de to tidligere eksene sine. Han fortalte det for å spille med åpne kort, og siden det er så lenge siden mener han at han har forandret seg. Og så var han fryktelig flørten da vi begynte å date, klemte masse jentevenner rett foran ansiktet mitt, stod og holdt rundt dem og sang til de og sånn, og jeg var veldig usikker på den tiden. Men så hadde vi det jo så utrolig bra når vi var sammen. Han gjør ikke sånt lenger nå, etter at vi ble sammen. Men hans syn på forhold generelt gjør at jeg føler at det ikke hadde vært noen krise om det ble slutt. Jeg vil ikke at han skal knekke sammen, men hadde jo vært greit å vite at han aboslutt ikke vil miste meg, og at jeg betyr masse for han. At det å flytte sammen og starte en familie kanskje er et ønske. At det å offentliggjøre forholdet på fb ikke er en barriere, eller at en fotballkamp på tv kan utgå den dagen vi feirer 6mnd eller noe. Bare ett eller annet som kan gjøre meg litt tryggere på hans følelser for meg.

[Gjest Gjest]

I Grosny, jeg bare MÅ kommentere det med å legge kjolen over tvskjermen... Hva om han hadde sett rart på henne og bedt henne slutte å tulle eller noe?

Mulig du ikke tror det, med det FINNES menn som sier "flytt deg du står forran tv!" når du forsøker å liksom tilfeldig smyge deg forbi nydusjet og iført splitter nytt blondesett med fransk åpning...

Og noe sier meg at sjansen for å havne der med denne karen er stor.

[I Grosny]

Slik jeg leser, så fremstiller du deg som ei dame som er veldig god, og litt stress.

[Gjest ts]

Tja...var kanskje ikke så verst tips det. Tror nok at ha ville reagert da ja. Men så var det selvtilliten da, enn om han sa "kan vi ikke ta det etterpå"

[Gjest Gunner]

Hva slags syn har han generelt på forhold?

[I Grosny]

Typen din ligner veldig på en kamerat av meg. Full, sjarmerende fokus, som lett blir avledet. F.eks av en telefonoppringing. Du kan bare ikke regne med like full sjarm over lengre tid.

[Jade]

Hva sa han når du slo opp da? Ble han lei seg? Bare trakk han på skuldrene?

At du ikke er viktigst i livet hans skal du ikke ta så tungt når det ikke er noen andre som er det heller. Det er bare forskjellig måte dere ser på det. Jeg er sikker på at både du og familien hans er superviktig for han, uten at han tenker over i hvilken rekkefølge han skal rangere dere.

Elsker du han? Elsker han deg? Hvis ja, så ikke gi opp så fort!!!

[Gjest ts]

Det skjedde så brått, at vi fikk ikke snakket om det. Vi stod egentlig i døra, og jeg prøvde å forklare hvor trist det var at han reagerte negativt på at han er viktigst i livet mitt. Det syntes jeg var dårlig tegn. Og så hadde jeg forventet at han kom til å si noe liknende tilbake, ett eller annet.

Jeg vet ikke om jeg elsker han, kunne vel kanskje gjort det om jeg hadde fått litt mer å gå på. Han elsker ikke meg, og jeg er i tvil om han kan elske noen.

[Havbris]

Det skjedde så brått, at vi fikk ikke snakket om det. Vi stod egentlig i døra, og jeg prøvde å forklare hvor trist det var at han reagerte negativt på at han er viktigst i livet mitt. Det syntes jeg var dårlig tegn. Og så hadde jeg forventet at han kom til å si noe liknende tilbake, ett eller annet.

Jeg vet ikke om jeg elsker han, kunne vel kanskje gjort det om jeg hadde fått litt mer å gå på. Han elsker ikke meg, og jeg er i tvil om han kan elske noen.

Forventninger som ikke blir uttrykt, eller forventninger om at partneren skal ha de samme ønskene, kunne uttrykke seg på samme måte som en selv og være mer lik en selv kan være den største trusselen for god kommunikasjon i et forhold. Og kilde til de største skuffelsene og misforståelsene.

Jeg har opplevd mange slike skuffelser - og det har tatt meg lang tid å erkjenne at mine skuffelser over at mannen min ikke er som meg, og ikke reagerer som meg - ikke er ensbetydende med mangel på kjærlighet fra hans side. Idet jeg så at mye av min egen frustrasjon handlet om uinfridde forventninger - falt jeg til ro og det var faktisk befriende å slippe å bekymre seg så mye. Det er lett å forveksle sin egen skuffelse pga uinfridde, og usagte forventninger - med en ide om mangel på interesse og engasjement fra partneren. Det behøver ikke å bety slutten i et forhold - det betyr bare at man må flytte fokuset fra seg selv - til å se hvor den andre faktisk er. Og godta at han mentalt er der han er, selv om du skulle ønske at han var et annet sted.

Kanskje han elsker deg - men uttrykker det på helt andre måter enn deg. Det må du finne ut av. Kanskje han har merket forventningene dine, spenningen, noe han opplever som krav (selv om du ikke presser eller krever)og ikke vet hvordan han skal forholde seg til slike følelser.

Lytt til det han sier, - forsøk å ikke bruke deg selv som "mal" på hvordan han burde uttrykke seg. Hvis du tenker og håper at han skal tenke, oppleve og være mer lik deg - så vil du garantert bli skuffet. I motsatt fall - hvis du kan slappe av og ikke "presse" frem noe som ikke er naturlig for ham, så kan du sikkert regne med mange gode og spennende opplevelser sammen med ham. Hvis forholdet er liv laga!

Og glem Facebook som offentlig annonsering av hans kjærlighetsliv. Det er ikke der du skal finne bekreftelsen på hans følelser!

Endret 25. februar 2010 av Havbris

[Gjest ts]

Da ble det slutt! Det er så vooooondt:( Går igjennom alle de klassiske følelsene nå. Det er så ufattelig, trist, vondt, meningsløst...

Fikk snakket med han, og fikk sannheten lagt på bordet. Han bekreftet at han var veldig glad i meg, men at han ikke greide å gi hundre prosent i forholdet. Han vet ikke helt hvorfor, men forklarte det litt med et vondt forhold han var i før meg. Og han var klar over at han var for dårlig med å fortelle hva jeg betyr for han, gi komplimenter og gi meg den tryggheten jeg trengte. Han er veldig usikker på det hele, og synes jeg fortjener bedre. Samtidig gråt han, og sa at han var så utrolig redd for å gjøre en tabbe. Og lurte på om han kunne ringe, sende mld som før, og få en ny sjanse om han angret seg... Jeg syntes det hørtes ut som tortur, og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg. Synes dette har vært en tung tid, hvor jeg har merket hvor utrolig og utilpass han har vært, og hvor lite psykisk han har vært tilstede. Han understreker at dette ligger på han, den klassiske "det er ikke deg, det er meg", og at det ikke er noe jeg kunne sagt eller gjort annerledes. Jeg går allikevel i meg selv, og undrer på om jeg kunne vært litt mer mild, forståelsesfull, kjærlig, eller ett eller annet som hadde gjort det lettere for han å vite hva han vil.