Jeg sliter med å stole på han når han blir sint.

[Gjest TS utlogget]

Jeg valgte å logge meg ut. Har laget et par inlegg om dette tildligere, med andre brukere enn nåværende, og vil ikke bli forbunnet med brukernavnet mitt pga et par vet hvem jeg er her inne.

Ihvertfall, jeg sliter veldig med å ta opp ting med kjæresten min som jeg finner vannskelig i forholdet, eller ting han gjør galt. Jeg er redd for å gjøre han forbannet, og nå har jeg også begynt med å bråreagere slik at han ikke rekker å bli forbannet. Det høres rart ut, og jeg vil jo ikke gjøre det, men pluttselig har jeg gjort det..

Det er vel en 3-4 mnd siden sist han fikk et utbrudd. Med utbruddene så svartner det for han, og han blir voldsom. Han tok ofte tak i meg og slang meg i sengen/sofaen, holdt meg fast nede og skreik meg oppi annsiktet til han fikk sagt det han ville si. Han har ved flere anledninger slått med knyttneve/pute osv vedsiden av annsiktet mitt og inn i sofa/vegg. Han har også hivd ting på meg i sinne, men da bare "myke" ting selv om det gjør vondt ( teppe, jakke, genser osv gjør ganske vondt når han "pisker" de på meg med stor kraft ). Han har ved et par anledninger ristet hodet mitt fordi jeg ikke hørte etter, den ene gangen traff hodet mitt badromsveggen hver gang han tok hodet fram og tilbake, men ikke så hardt. Og ved en anledning når jeg lå i en sofa-seng ( sånn man slår opp ) når det klikket for han så klappet han sammen sengen mens jeg lå i den, og lente seg oppå den slik at jeg kom i press. Han har hivd meg i snøfonn et par ganger, og det værste han har gjort var da vi kranglet etter en tur på byen og jeg klappet til han for første (og siste) gang og han dyttet meg så jeg smallt hodet i parketten og besvimte. Han hadde da (fortalte han) sjekket om jeg besvimte ved å lukke opp øyelokket mitt, før han gikk ut og tok seg en røyk. Jeg var aleine når jeg våknet.

Han har skjerpet seg betraktelig, og jeg har skjerpet meg betraktelig. Mye var min feil, og det vet jeg. Jeg slapp han aldri til, og jeg bare kjørte fram det jeg ville si. Er også veldig dårlig til å få med meg hva han sier, og da går alt til helvette siden han må gjenta seg hele tiden. Han sier jo det at det er min feil siden jeg bare fortsetter når han prøver å få sagt noe, og jeg vet jo det.

Så jeg har startet å bare si meg enig dersom vi har uenigheter. Jeg får fortsatt ikke med meg hva han sier, det er noe jeg sliter med over alt, så da prøver jeg bare å si at jeg skjønner og at jeg er enig og unnskyld ogsånt.

Jeg merker at det tærer på meg å aldri si hva jeg vil lenger, men jeg er jo kjemperedd han får "tilbakefall" og at vi er der vi startet. Jeg stoler ikke på at det ikke kommer til å skje igjen, selv om han lovet meg det da han skjerpet seg pga jeg fikk nok. Jeg syntes det er fryktelig vannskelig å være redd for å ta opp ting med han.

Og så det er sagt så vil jeg ikke dumpe han. Han er nydelig ellers og jeg elsker han. Han prøver virkelig å forberede temperamanget sitt for meg, og jeg vet han elsker meg over alt på jord.

MEN dersom han fortsetter med voldsomhetene sine, eller slår meg så kommer jeg til å gå på dagen. Det har jeg vært klar på siden før jeg ble sammen med han pga vold i tidligere forhold og fra min egen far, og det er uakseptabelt uansett grunn..

Håper noen har noen råd eller lignende erfaringer som kanskje kan hjelpe meg litt.

Var vel for det meste en "utblåsning" av innerstengte følelser, og jeg tar ikke det opp så mye med psykolog.. Bare trengte å få det ut..

Beklager for langt innlegg

( vi er foresten unge og vært ilag i 3år. Voldsomheten har kommet gradvis fra 1år ilag. )

[Gjest Gunner]

Hei jeg studerer fortiden barnevern og har lest endel om vold i hjemmet, i tilegg til at jeg har levd sammen med en ganske utagerende storebror.

Du skriver blandt annet dette: Er også veldig dårlig til å få med meg hva han sier, og da går alt til helvette siden han må gjenta seg hele tiden.[/i]

Dette er en helt normal reaksjon fra din side. Når man er utrygg og redd er det første man gjerne mister evnen til å lytte, fordi man kommer i fight-flight/flukt eller freeze modus og dette er ikke en modus der man står igjen for å reflektere, men dog en veldig skadelig posisjon å være i for deg...

Han sier jo det at det er min feil siden jeg bare fortsetter når han prøver å få sagt noe, og jeg vet jo det.

Det er aldri din skyld at han slår, dere står begge fritt til å mene og tenke hva dere måtte mene, men hans handlinger må han stå til ansvar for. DET ER ALLTID HANS ANSVAR AT HAN BRUKER VOLD. Det finnes hjelp for han. Blandt annet så finnes det noe som heter "alternativ til vold" her gis det både individual terapi og gruppeterapi med gode ressultater å vise til for de som har innsett sine problem og har ønsket å jobbe med det. Håper du kommer deg ut av voldensgrep. Jeg ser at du skriver at det er din skyld,ditt og datt. Det er lett å tro etterhvert, men det er ikke din skyld uansett hvor provoserende du måtte være, det er ene å alene hans ansvar! Om du skulle være så provoserende, hvorfor flytter han da ikke heller ut da om det skulle være slik at det bare er din skyld?

[Troilltøva]

dette var utrolig leit og lese ts!

jeg har aldri vært i et voldsomt forhold før så kan ikke uttale meg om hvordan det er.

men jeg har venner og bekjente som har vært i slike voldsomme forhold. ganske likt det du beskriver.

og det ender som oftest med at den ene går lei av og leve i et turbulent forhold og drar!

du kommer til og miste mye av deg selv når du lar deg bli tråkket på og ikke tørr stå opp for deg selv fordi du er redd for at det skal svartne for han.

vil du virkelig gå på tå hev for resten av ditt liv??

om dere skulle bestemme dere for barn en gang, vil du virkelig utsette barnet for å se at pappa undertrykker mamma med og kaste ting på hun, presse hun i sofaen, puffe og holde deg i sofaen, rope deg i ansiktet. se for deg situasjonene som du har beskrevet over her, med et barn som tilskuer. vil du virkelig det?

hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg nok ikke føyet meg, det er HAN som må lære og kontrollere sinnet sitt.

du skal være den du er!

en mann skal ikke være livet ditt, men EN DEL av livet ditt!

uansett hva du bestemmer deg for videre så ønsker jeg deg lykke til

[Gjest Huffsa]

Signerer de 2 over..

[Gjest Clare]

TS: værsåsnill og kontakt ressurssenteret for menn www.reform.no!

De kan dette med voldelige menn, og kan hjelpe deg til å vurdere situasjonen riktig og til å ta en avgjørelse. De har også en tlf du kan ringe, de kaller den mannstelefonen, men de snakker med damer også

Ønsker deg lykke til! Dette skal du ikke under noen omstendigheter finne deg i!

[Gjest TS]

Jeg trenger vel egentlig ikke noe krise-greier, jeg vil bare kunne klare å stole på at han ikke får utbrudd igjen.. Jeg elsker han, og vil ikke gå fra han enda..

[Gjest Gjest]

Jeg trenger vel egentlig ikke noe krise-greier, jeg vil bare kunne klare å stole på at han ikke får utbrudd igjen.. Jeg elsker han, og vil ikke gå fra han enda..

Problemet blir vel til slutt at du IKKE kan stole på at han ikke gjør det igjen.. Jeg har selv vokst opp med en mor og en far i samme situasjon som dere. Det tok mange år før jeg skjønte at dette ikke var normalt. Mitt råd er å gi ham et ultimatum: terapi, eller så går du. Ellers kommer du til å våkne opp om fem år og befinne deg i et helvete du ikke ante hvordan du kom inn i.. Det er nok ikke din feil, og man kan kanskje ikke heller klandre ham, men at han trenger hjelp før det utvikler seg, DET er helt klart. Så får det være opp til deg om du vil stå ved hans side eller ei. Lykke til! jeg forstår at det er et vanskelig valg.

[Gjest TS]

Han har gått i agresjonsterapi tidligere, men det hjalp ingen verdens ting. Hverken underveis eller i etterkant.

[I Grosny]

Hvis du kan forutse aggresjonen, så er det vel bare å gå rolig ut av leiligheten, og ta inn på hotell, eller hos en god nabo. Hvis du skal leve trygt med gutten, så må du ikke stresse opp konflikter. Gi han enkle beskjeder, ikke mas når du ser at hodet hans begynner å sprenge. Bli enig med han om at når han begynner å koke så skal du evakuere.

Det virker som om voldsutøvelsen hans i hovedsak, sett fra hans synspunkt er begrenset og litt ufarlig. Kaste myke puter, røske litt halvhardt. Han ser ikke hvor hardhendt han selv er, og undervurderer risikoen for skade.

Det kan tenkes at voldsgiringa hans kan avledes hvis du gir han en kort beskjed/kommando om en enkel arbeidsoppgave.

Endret 23. februar 2010 av I Grosny

[Gjest TS]

Jeg har prøvd å gå når det flipper for han, la han roe seg litt aleine. Den ene gangen jeg gjorde det gikk jeg for å ta en dusj så han fikk roet seg. Da kom han brasende inn på badet når jeg var i dusjen og ristet hodet mitt så hodet ble slått i veggen gjenntatte ganger.

Den andre gangen heiv han meg i bakken når jeg prøvde å forlate leigheten, fordi han ikke ville jeg "bare skulle stikke fra problemene og la han sitte igjen med dårlig samvittighet". Så jeg får ikke lov til å gå når det klikker for han. Men vi har aldri snakket om det i forkant, så kanskje jeg burde det..

Han er ekstremt flink til å få meg føle meg dårlig når han gjør sånt. "Du trykker på de rette knappene mine" og "Du vet jeg blir sånn, også slutter du aldri med maset ditt, det er jo din feil!" eller " Jeg mener det ikke, men når du gjør sånn og sånn så klikker det helt for meg".

Han unnskylder seg alltid, og begyner hver gang å gråte fordi han er så lei seg for det. Jeg vet jo han angrer, jeg bare tror han virkelig sliter med tempramanget. Det ligger i familien.

[I Grosny]

Jeg har prøvd å gå når det flipper for han, la han roe seg litt aleine. Den ene gangen jeg gjorde det gikk jeg for å ta en dusj så han fikk roet seg. Da kom han brasende inn på badet når jeg var i dusjen og ristet hodet mitt så hodet ble slått i veggen gjenntatte ganger.

Den andre gangen heiv han meg i bakken når jeg prøvde å forlate leigheten, fordi han ikke ville jeg "bare skulle stikke fra problemene og la han sitte igjen med dårlig samvittighet". Så jeg får ikke lov til å gå når det klikker for han. Men vi har aldri snakket om det i forkant, så kanskje jeg burde det..

Han er ekstremt flink til å få meg føle meg dårlig når han gjør sånt. "Du trykker på de rette knappene mine" og "Du vet jeg blir sånn, også slutter du aldri med maset ditt, det er jo din feil!" eller " Jeg mener det ikke, men når du gjør sånn og sånn så klikker det helt for meg".

Han unnskylder seg alltid, og begyner hver gang å gråte fordi han er så lei seg for det. Jeg vet jo han angrer, jeg bare tror han virkelig sliter med tempramanget. Det ligger i familien.

Slik jeg forstår det , så tror jeg at han er ekstremt farlig, og at det er stor risiko for at han kommer til å skade deg veldig stygt. Hvis du velger å leve slik, og mener at risikoen for å bli handicappet er en pris som er verdt å betale for kjærligheten, så er det ditt valg. Men hvis dere får barn, og jeg hadde jobbet i barnevernet, så er det mulig at jeg hadde hentet barnet , og fått det i sikkerhet.

Når du ikke kan forutse det som kommer av aggresjon, og ikke har sikker flukt, så ligger du egentlig dårlig an. Ikke kan du avlede det heller.

Hvorfor blir han sint ?

Jeg råder deg til å pakke og dra ganske snart. Fordi jeg tror kjærlighetssorg er lettere å leve med enn en hjerneskade.

[Gjest navnelapp]

Dette er ei heilt klassisk historie. Alle kjenneteikna.

1. Han har fått deg til å tru at du utløyser aggresjonen og voldshandlingane.

2. Han følgjer etter deg sjølv om du går frå situasjonen, og held fram med voldshandlingane.

3. Han meiner han får dårleg samvit for situasjonen, og vil at du skal dele ansvaret.

4. han gret og ber om unnskyldning, og lovar at alt skal bli fint.

5. Han (og du) skuldar på "genmaterialet", det "ligg til familien".

Kor lenge vil du leve med dette? Det hender faktisk at ein elskar personar som ein ikkje kan leve saman med. Då må ein berre ut. Du klarer ikkje endre han, han vil berre øydelegge deg på ein eller fleire måtar. Når ikkje aggresjonsterapi med kompetente fagpersonar har medført nokon skilnad, meiner du at du skal kunne endre han? Les boka Gløgge jenter, dumme valg. Du finn den på biblioteket.

[Gjest TS]

Slik jeg forstår det , så tror jeg at han er ekstremt farlig, og at det er stor risiko for at han kommer til å skade deg veldig stygt. Hvis du velger å leve slik, og mener at risikoen for å bli handicappet er en pris som er verdt å betale for kjærligheten, så er det ditt valg. Men hvis dere får barn, og jeg hadde jobbet i barnevernet, så er det mulig at jeg hadde hentet barnet , og fått det i sikkerhet.

Når du ikke kan forutse det som kommer av aggresjon, og ikke har sikker flukt, så ligger du egentlig dårlig an. Ikke kan du avlede det heller.

Hvorfor blir han sint ?

Jeg råder deg til å pakke og dra ganske snart. Fordi jeg tror kjærlighetssorg er lettere å leve med enn en hjerneskade.

Jeg ser det på han når han blir sint, han forsvinner inn i øynene sine på en måte. Han er ikke der, helt borte, men om blikk kunne drepe ville nok blikket hans når han klikker drept på flekken.. Man kan se at det svartner for han. Men da er det for sent som regel.

Han hisser seg alltid opp i diskusjoner, og hever stemmen øyeblikkelig hvis jeg ikke er enig med han.

Han blir sint hvis jeg ikke slipper han til når vi krangler, og når jeg overkjører han. Eller hvis jeg ikke forstår hva han mener

Men forstår det jo.

Men greia er jo det at han har jo ikke gjort noe på 3-4 mnd. Så hva hvis han virkelig har blitt "snill"? Han hever jo stemmen ogsånt, men han har ikke gjort noe fysisk på lenge.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner typen. Det er tydelig at han ikke respekterer deg! Jeg er villig til å vedde på at han har utroskap på rullebladet også.

[Gjest TS]

Jeg kjenner typen. Det er tydelig at han ikke respekterer deg! Jeg er villig til å vedde på at han har utroskap på rullebladet også.

Han har aldri vært utro, og han kommer heller ikke til å være det. Det vet jeg.

[I Grosny]

Jeg ser det på han når han blir sint, han forsvinner inn i øynene sine på en måte. Han er ikke der, helt borte, men om blikk kunne drepe ville nok blikket hans når han klikker drept på flekken.. Man kan se at det svartner for han. Men da er det for sent som regel.

Han hisser seg alltid opp i diskusjoner, og hever stemmen øyeblikkelig hvis jeg ikke er enig med han.

Han blir sint hvis jeg ikke slipper han til når vi krangler, og når jeg overkjører han. Eller hvis jeg ikke forstår hva han mener

Men forstår det jo.

Men greia er jo det at han har jo ikke gjort noe på 3-4 mnd. Så hva hvis han virkelig har blitt "snill"? Han hever jo stemmen ogsånt, men han har ikke gjort noe fysisk på lenge.

Du er altfor sein til å forutse sinnet hans, dette er ikke i nærheten av trygt. At han kommer etter deg er veldig farlig.

Fint at han har hatt en rolig periode.

Men har du det bra? Er det greit for deg å leve så utrygt? Trenger du spenning? Kunne du klart å leve dønn kjedelig, evt. med en mann som ikke gnistrer?

Vil du ha barn?

Vil du ha barn med han?

Anser du det som trygt nok for barnet?

Har du tenkt på at det barnet risikerer å få mammaen sin oppi en rullestol?

[Gjest Gjest]

Eksen min hadde samme problemer. "Småvold" når han var irritert på meg eller hadde en fullstendig irrasjonell tanke om at jeg hadde vært utro - feks hvis jeg hadde jobbet overtid.

Jeg fikk nok etter en stund, flyttet ut men fortsatte som kjærester, men slik at jeg hadde et eget hjem et par hundre meter unna å gå til dersom det ble for ille. Han lovte at han hadde sjerpet seg og etter et år uten noe som helst vold trodde jeg ham tilslutt, vi flyttet sammen igjen, planla ekteskap, jeg ble gravid...

6 uker ut i svangerskapet fikk han nok en av disse irrasjonelle og fullstendig idiotiske "hun er utro" anfallene sine, og jeg våknet på sykehus. Skjønte ENDELIG at denne mannen vil jeg ikke ha i livet mitt.. Håper du innser det tidligere.

[I Grosny]

Jeg ser det på han når han blir sint, han forsvinner inn i øynene sine på en måte. Han er ikke der, helt borte, men om blikk kunne drepe ville nok blikket hans når han klikker drept på flekken.. Man kan se at det svartner for han. Men da er det for sent som regel.

Han hisser seg alltid opp i diskusjoner, og hever stemmen øyeblikkelig hvis jeg ikke er enig med han.

Han blir sint hvis jeg ikke slipper han til når vi krangler, og når jeg overkjører han. Eller hvis jeg ikke forstår hva han mener

Men forstår det jo.

Men greia er jo det at han har jo ikke gjort noe på 3-4 mnd. Så hva hvis han virkelig har blitt "snill"? Han hever jo stemmen ogsånt, men han har ikke gjort noe fysisk på lenge.

Jeg har vært gift med sint kone. Men jeg trodde egentlig at jeg var fysisk overlegen. Jeg orket ikke å leve et liv der jeg måtte vokte meg hele tiden for å ikke framkalle aggresjon. Jeg mener at jeg har blitt psykisk redusert av denne belastningen over flere år. Men jeg er ikke som deg. Jeg trenger ikke action i hverdagen.

Hva har skjedd med deg på disse tre årene?

Har du blomstret?

Eller har du blitt redusert?

Er du gladere nå en før du ble dama hans?

[pøbelsara]

Er det rom for at du blir sint i forholdet ditt? Er du villig til å leve et helt liv hvor alt skal handle om å unngå at han blir sint? Hvor mye plass er det til deg i forholdet deres? Kommer du til å orke å alltid skulle tenke deg nøye om før du sier eller gjør noe i tilfelle han blir sint på deg?

Føler du deg trygg?

Er du glad?

[Gjest Gunner]

Har du vært i noe lignende forhold til andre mennesker tidligere?