Trenger synspunkter, lever ikke det livet jeg vil leve

[Gjest Gjest_mia_*]

Litt om meg, jeg er midt i tjueårene og har en samboer som jeg møtte for to år siden.

Han er en flott mann, han er snill,omsorgsfull,smart,hjelpsom,god i senga - han har alle kvalitetene jeg leter etter i en mann. Og jeg er inderlig glad i ham.

Men,vi flyttet til hans hjemsted for et år siden, og jeg har fremdeles ikke funnet meg til rette. Jeg har ikke mange venner her, og jobben trives jeg ikke i.

Og mens sambo planlegger barn og huskjøp i løpet av dette året,går mine tanker i retningen; er jeg ferdig med å reise rundt og ha det gøy? er jeg ferdig med å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil? hva med det året jeg hadde planlagt å reise til et annet land og oppleve nye ting?

Jeg har ikke lyst å miste sambo, for jeg føler at han er mannen i mitt liv. Men samtidig føler jeg at jeg går glipp av en masse jeg burde opplevd og gjort før jeg traff ham.

Burde jeg snakke med ham om dette?

[Gjest M_icka]

Ja, du burde absolutt snakke med ham.

[I Grosny]

Veien blir til mens du går.

Livet er veien.

Kanskje du skal reise litt nå, og se hva som skjer.

Du trenger ikke å dumpe mannen din selv om du drar på tur. Mange par tar et år eller fler med avstandsforelskelse og studerer eller jobber litt i utlandet.

Jeg synes også at du skal snakke med mannen din.

Endret 23. februar 2010 av I Grosny

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig bør du snakke med ham. Kanskje du kan få ham med på å flytte til et sted du kan trives bedre, eller du kan reise selv om dere er sammen. Eller dere finner ut at dere har helt forskjellige planer med livet. Alt sånt er viktig å finne ut av!

[Gjest Gjest_mia_*]

Kanskje han også ønsker å reise 1 år, dere har jo full mulighet om dere har ikke barn og gjeld.

Ser ut som dere burde ta en samtale om mål og mening for deres felles fremtid.

[Tonka]

Du bør helt klart snakke med ham.

Og uansett hva du gjør bør du ikke bli der du er, det er sånt som gjør et menneske ulykkelig. I mine øyne er du rett og slett nødt til å komme deg ut i verden og bli ferdig med alt du vil gjøre; du kan ikke slå deg til ro, gifte deg og få barn uten å føle at du har fått ro i sjelen.

Håper inderlig og av hele mitt hjerte at du finner ut av dette og følger hjertet ditt. Hold oss gjerne oppdatert også på hva det blir til...

Smask og klem og lykke til.

[Gjest Gorgonzola]

Når du skriver "er jeg ferdig med å reise rundt og ha det gøy? er jeg ferdig med å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil? hva med det året jeg hadde planlagt å reise til et annet land og oppleve nye ting?" så er det vel bare glemme å inkludere samboeren din i disse planene? Du har bedrevet urent trav her og ikke vært ærlig verken overfor deg selv eller samboeren din. På tide å være det før det blir unger, hus og gjeld eller så ender du opp i den vonde statistikken over samlivsbrudd med unger innblandet og alskens trasigheter. Ta kampen nå du, vær forberedt på hva du mister men det tror jeg du allerede er. Din nåværende samboer vil uansett takke deg for at du forteller ham hva du vil i livet ditt nå, og ikke som en bitter, uforståelig, snever og superegoistisk småbarnsmor som opplever at livet er gørr i 2013.

[Gjest Victoria7]

Jeg føler meg på mange måter igjen her. Jeg er i midten av tyveårene og er opprinnelig fra Oslo og har bodd mange år i Trondeim.

For snart tre år siden møtte samboeren min, som jeg elsker over alt på jord. Jeg flyttet med han til en mindre by for ett år siden, hvor han er oppvokst og har familie og venner.

Jeg sliter med å tilpasse meg her. Jeg er utdannet lærer og har fått ulike vikariat her, men vet at dersom jeg hadde flyttet tilbake til f.eks Oslo hvor jeg har mange av vennene mine ville jeg raskt fått en fast jobb. Jeg savner både det å ha en fast jobb og ikke minst vennene mine der.

I motsetning til deg har jeg tatt opp hva jeg føler med samboeren min mange ganger. Dette har skapt mange diskusjoner mellom oss. Han sier at han forstår meg, men samtidig så viser han ingen vilje til å f.eks. flytte på seg. Han er herfra og vil sannsynligvis aldri flytte heller. Samtidig er det vondt for han at jeg ikke trives.

Jeg tror uansett det beste er å ta det opp med han- fortell han at du ikke trives. Det vil kanskje ikke løse alt, men det vil i hvertfall virke lettende å få fortalt han hvordan du har det og han vil sannsynligvis være mer forståelsesfull ovenfor deg. Spørsmålet da blir jo hvordan dere skal løse "problemet". Vi har ikke funnet noe god løsning ennå men.. Er det verdt å flytte/slå opp med den man elsker for å trives på andre områder? Eller motsatt?

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare komme med mitt eget "løsningsforslag": Jeg bodde også noen år på samboers hjemsted, hvor jeg slet med å bli kjent med folk og slet med å få relevant jobb. Det ble ganske trist etter hvert, i tillegg skjedde det ting i min egen familie hvor jeg gjerne ville være mer tilstede. Samboeren min var veldig usikker på om han ville flytte, han hadde det jo greit der han var fra, og tok derfor ikke noe initiativ. Samtidig gjorde ikke jeg det heller , kanskje under påskudd av at jeg var redd for å miste ham. Til slutt bare tvang det seg fram at jeg burde/måtte flytte. Vi fortsatte å være sammen (og prøvde ikke å planlegge framtiden for mye i denne perioden), og så har det liksom dukket opp løsninger underveis Han flytter etter meg til sommeren (det skal sies at det er enda lettere for ham å få jobb her enn der han er fra, og han har også noen gamle venner i området) og jeg trives kjempegodt her jeg er nå.

[leirbål]

Det at du ikke trives der du bor nå er nok en medvirkende årsak til tankene dine. Det er lett å bli usikker på det meste når du ikke trives med hverken bosted eller på jobben.

Når det gjelder å reise et år er det ikke umulig å gjøre det om du er i et forhold. Han kan jo være med. Mange gjør det også med barn som ikke har begynt på skolen enda. Så det behøver ikke å være et problem.

Når det gjelder å gjøre hva du vil med hvem du vil; hva er det konkret du tenker på? Savner du å ha sex med andre? Å flørte med andre?

Hvis du gjør det, tenk deg om. Er det egentlig verdt det? For du mister samboeren din da. Og du har ingen garantier om å få en like flott mann igjen.

Du burde snakke med ham om at at du ikke trives på det stedet dere bor, og på jobben. Og at du tenker en del på det året du ønsket å reise.

Men ikke om at du savner å gjøre hva du vil med hvem du vil.

Det vil såre fryktelig, og kan få ham til å trekke seg fra forholdet.

Enten med en gang, eller på sikt.

Jeg ville først og fremst funnet en god løsning på bosted og jobb. Når det er ordnet kan du se om du føler det sånn fremdeles.

Endret 23. februar 2010 av leirbål