har begynt og tenke på eksen..3 år etter bruddet!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

jeg har i det siste begynt og tenke på eksen min som det har vært slutt med i 3 år nå i februar.

grunnen til at jeg begynte og tenke på han er vell fordi jeg traff han i julen på fest med felles venner, da jeg var hjemme på juleferie siden jeg bor maaaange mil unna hjemstedet som han fortsatt bor på.

jeg går selv igjennom en litt vanskelig tid, er singel og arbeidsløs og det har vært mye drama og ting som har skjedd som har gjort meg sliten nå og er litt nedenfor/deprimert.

grunnen til at vi gjorde det slutt er fordi jeg ble syk, jeg utviklet angst og depresjon da jeg var sammen med han. jeg mistet meg selv og var langt nede på slutten av forholdet og ble sykemeldt.

på toppen av det hele fikk vi en oversvømmelse i leiligheten vår så vi var tvungen til og ta en avgjørelse om hvorvidt vi skulle fortsette og bo sammen/være sammen eller om jeg skulle flytte hjem til mine foreldre.

jeg valgte og flytte hjem til mine foreldre. noe jeg ikke angrer på, vi gjorde det ikke ordentlig slutt før uken etter jeg flyttet hjem. jeg ville ikke fortsette, og innså at om jeg skulle bli frisk måtte jeg gi slipp på han.

forholdet vårt ble en vane og han var av den typen som skulle fortelle meg hva jeg gjorde galt, og rette på ting jeg gjorde eller sa.

noe som med de 2,5 årene vi var sammen gjorde at jeg ble nedtrykt, samtidig som det var mye stress på skole, jobbet hele sommeren og i ny jobb etter sommeren pluss 2 dødsfall på nesten samme tid den tiden vi flyttet til byen sammen og skulle bo og leve sammen. samtidig som det var første gang jeg flyttet hjemmefra og skulle takle ny jobb og ny plass og få venner, samlet med stresset i jobben og stresse hjemme med han så sa det til slutt bare stopp! jeg greide ikke og kjempe mere for å takle hverdagen.

måten han taklet alt på var ikke så bra, han ble ofte irritert og lei om jeg fikk angstanfall og avtaler måtte endres på pga det. og mange mange episoder som gjorde så angsten fikk næring til og utvikle seg og depresjonen ble dypere og dypere. og siden vi var utrolig dårlig på og kommunisere om våres følelser og tanker den gang, så var stemningen generelt dårlig ofte! jeg gruet meg til og dra hjem om dagene etter jobb!

dette er nå 3 år siden og masse bearbeiding av angst, tanker hos psykolog og i psykriatiens hjelpepleiere så har jeg fått tilbake livet mitt. fra og ligge på sofaen og så vidt tørre og reise meg opp for å gå på do, til og flytte langt fra hjemmet og starte livet på nytt. det er ganske utrolig egentlig med tanke på hvor jeg var psykisk den gang. jeg har måttet lært meg alt på nytt, lære og takle angst i alle slags situasjoner som å gå i butikken, kjøre i bil, gå og hente posten...jeg måtte lære og leve på nytt rett og slett. jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om hvordan dette har vært og alt jeg har lært og opplevd på disse årene, men skal prøve og ikke spore helt av her.

da jeg møtte denne eksen i julen nå, så ville han prate med meg om den tiden. hva gikk galt, hvorfor, hva vi kunne vært flinkere til osv osv. vi har aldri vært uvenner eller uenige, ikke rart det siden vi ikke kommuniserte noe særlig heller.

men dette er første gang vi faktisk pratet face to face om "oss" egentlig, vi har hatt noen samtaler på msn som omhandlet temaet men aldri ansikt til ansikt.

jeg ble så rørt og glad! kan ikke beskrive det helt, men jeg følte at noe "løsnet" eller noe skjedde ihvertfall med meg. jeg ble så glad for at han kom og sa unnskyld fordi jeg var en dritt mot deg når jeg egentlig skulle vært der for deg.

det første året etter bruddet gikk jeg og kjente på et sinne eller det og bære nag, men den følelsen gikk over da jeg innså at jeg var begynt og glemme ting fra den tiden og begynte og få et bra liv alene, en slags "tilgivelse" ovenfor han.

jeg forsto under samtalen mellom oss at han har gått noen runder med seg selv og tenkt mye over dette. det gjorde jo også noe med han og oppleve at jeg ble syk, og ikke kunne hjelpe meg, han forsto ikke hva som feilet meg. og jeg forstår han godt, fordi jeg skjønte heller ikke hva det var som feilet meg på den tiden så naget er borte.

jeg har tenkt mye på hvordan livet ville vært om vi hadde fortsatt og være kjærester, jeg tror ikke jeg ville vært der jeg er i dag om vi hadde fortsatt sammen ihvertfall. men så klarer jeg heller ikke la være og tenke på, hva om vi hadde blitt sammen i dag igjen? har jeg fortsatt følelser for han?

jeg tror nok aldri vi kommer til og bli kjærester igjen, tror ikke jeg har de rette følelsene for han pluss at han har ny dame som han har vært sammen med i 1 år nå.

men denne samtalen gjorde så jeg forsto at han har vokst mye og er blitt et mer reflektert og modent menneske når det gjelder forhold. så derfor kommer disse "hva om?"-tankene.

og siden jeg har det litt vanskelig nå for tiden, så kan det kanskje være en måte og trøste meg selv på kanskje? det gamle trygge.

jeg har vært ganske uheldig med mannfolk de siste 3 årene og har ikke vært i et skikkelig forhold etter bruddet med han, så da er det vell kanskje enkelt og tenke seg tilbake til den man hadde et forhold til kanskje?

eller kan det hende jeg faktisk savner han tro?

ikke vet jeg....

men jeg kommer ikke til og fortelle han om disse tankene ihvertfall, vil ikke ødelegge det forholdet han har nå fordi jeg tenker litt vell mye av og til, også viser det seg og bare være en fase eller noe.

det er sikkert forbigående, men deilig og lufte litt av tankene man har ihvertfall da

[Gjest M_icka]

Skjønte ikke helt om dette var spørsmål eller dagbok

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Skjønte ikke helt om dette var spørsmål eller dagbok

vell...poenget var vell kanskje ikke så synlig, pluss at det egentlig var mye for og bare få det "luftet"

men i hovedsak om disse tingene jeg går og tenker på nå er "normale" tanker, om det bare er en fase og tenke på han etter så lang tid. hadde håpet på om folk kunne komme med erfaringer/synspunkt o.l. kanskje