Er det vanlig å være glad i ett mer enn andre?

[Gjest Gjest_uma_*]

Jeg har to skjønne gutter, 7 og 6, men jeg føler jeg er mer glad i minte mann. Og jeg er redd at eldste mann oppdager det eller skjønner det. Jeg favoritiserer ikke mellom dem, what so ever, men det er bare følelsen. Men det føles også vondt at jeg ikke er like mye glad i eldste. Jeg elsker selvfølgelig han også veldig høyt, men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke elsker han like høyt som minste mann. Det er vondt! Er det noen som har forklaring på hvorfor det kan være slik? Kan dette være vanlig?

Hilsen

uma

[Gjest imli]

Det er nok vanlegare enn du trur, for dette er veldig tabu. Men dei fleste er nok like glad i alle ungane sine.

Eg er uheldigvis litt i same situasjon som du. Eg er meir glad i mitt eldste barn, enn i mitt yngste. "Alle" sa at eg kom til å bli like glad i nummer to med ein gong, men det blei eg ikkje - akkurat som eg ikkje blei glad i nummer ein med ein gong heller. Tok nokre månader før eg blei skikkeleg glad i eldstemann, men innen nummer to kom, elska eg han over alt på jord. Og eg klarte ikkje elske nummer to like mye, og greier fortsatt ikkje det. Dei er no 22 mnd og 5 mnd. Men eg trøystar meg med at eg var nok ikkje meir glad i nummer ein då han var 5 mnd, enn eg er i nummer to no. Så eg satsar på at det går seg til.

Eg har dessverre inga forklaring på kvifor du føler som du gjer, eg veit jo ikkje noko om deg. Men kan jo kanskje vere at du føler deg nærmare minstemann fordi de er meir like, enn du og eldstemann?

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Jeg tror mye av forvirringen deres bunner i det dere har hørt om at man "skal" elske barna sine "likt". Det tror jeg virkelig ikke at det er noen som gjør. Selv har jeg et helt spesielt forhold til hvert enkelt av de tre barna mine, for de er veldig ulike personer. Slik er det jo med alle barn. Én trenger kanskje mer beskyttelse, en annen flere utfordringer, atter en annen har behov for oppmuntring eller tvert imot realitetsorientering. Siden hvert barn er spesielt, blir også kjærligheten til det barnet spesiell og kan ikke sammenlikne.

Mitt råd: Slutt å sammenlikne, prøv å gi hvert av barna det han eller hun trenger. Vær en god nok mamma, ikke prøv å være verdens beste hele tiden. Det blir man sliten av, og så kommer grubleriene og den dårlige samvittigheten.

[Gjest Gjest]

Det er vel bare sånn at noen kommer man bedre overens med uansett relasjon og uansett alder som med alle andre mennesker man møter. Barna er så forskjellige, og samtidig blir man kjent med nye sider ved de i løpet av oppveksten, så det kan jo også hende at dette forandrer seg i perioder.

[Gjest imli]

Jeg tror mye av forvirringen deres bunner i det dere har hørt om at man "skal" elske barna sine "likt". Det tror jeg virkelig ikke at det er noen som gjør. Selv har jeg et helt spesielt forhold til hvert enkelt av de tre barna mine, for de er veldig ulike personer. Slik er det jo med alle barn. Én trenger kanskje mer beskyttelse, en annen flere utfordringer, atter en annen har behov for oppmuntring eller tvert imot realitetsorientering. Siden hvert barn er spesielt, blir også kjærligheten til det barnet spesiell og kan ikke sammenlikne.

Mitt råd: Slutt å sammenlikne, prøv å gi hvert av barna det han eller hun trenger. Vær en god nok mamma, ikke prøv å være verdens beste hele tiden. Det blir man sliten av, og så kommer grubleriene og den dårlige samvittigheten.

Dette er nok mykje rikitg

Men for min eigen del kjenner eg jo at eg er meir glad i den eine. Hadde vore mykje verre for meg og feks miste den eldste enn den yngste, grusomt å seie det men. Har tru på at det berre er midlertidig, at kjærleiken til minstemann kjem meir og meir etterkvart.

[Gjest Gjest]

Det er nok vanlegare enn du trur, for dette er veldig tabu.

Ja, det tror jeg også. De fleste foreldre vil nok si at de er like glad i alle barna, mens mange barn vil føle det annerledes.

[Gjest Gjest_Mamma til to_*]

Huff, så trist lesning. Jeg tviler ikke på at det er slik for mange, og det er ingens skyld - men uendelig trist likevel.

Jeg kommer ikke utenom hvor ødeleggende det måtte vært for barnet som blir mindre elsket, om h*n fikk vite dette. Barn er ofte flinke til å merke det som aldri blir sagt med ord eller bevisst handling, men som allikevel ligger i luften. Jeg får for all del ikke håpe at dette stemmer i tilfellene beskrevet ovenfor, men dette vet man jo ofte heller ikke som forelder før barna en dag er voksne og kanskje bebreider mamma eller pappa dette.

Heldigvis kan jeg trygt si at jeg ikke er i denne situasjonen selv, jeg tror jeg hadde syntes det var veldig fortvilende om det var slik. Mine to barn er veldig forskjellige, men min kjærlighet er like intens for begge.

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Men for min eigen del kjenner eg jo at eg er meir glad i den eine. Hadde vore mykje verre for meg og feks miste den eldste enn den yngste, grusomt å seie det men. Har tru på at det berre er midlertidig, at kjærleiken til minstemann kjem meir og meir etterkvart.

Felles opplevelser er jo noe av det som knytter oss sammen med andre, og du har jo rukket å ha mer sammen med den eldste - så det er kanskje ikke så ulogisk.

Ja, det tror jeg også. De fleste foreldre vil nok si at de er like glad i alle barna, mens mange barn vil føle det annerledes.

Når barna føler det annerledes, tror jeg det bunner i den samme vrangforestillingen om at alt skal være "likt". Likt er jo ikke rettferdig, dessuten blir det jo aldri likt. Barn som er utrygge på om mor og far elsker dem akkurat slik de er, ser spøkelser ved høylys dag - da hjelper det ikke at vi deler ut identiske porsjoner av ditt eller datt. Barnet ser at vi ler av det storebror sier, eller at vi synger flere sanger for lillesøster - og slik må det jo faktisk være, alle kan ikke få den samme mammaen, for jeg er en annen mamma for eldsten enn jeg er for minsten eller mellomsten.

Akkurat dette temaet er det mest engasjerende, spennende, slitsomme og givende med å være flerbarnsmamma!

[Gjest Iah]

Jeg tror også dette er veldig vanlig, og også naturlig.

Jeg har vokst opp i et hjem hvor mamma uten tvil var mer glad i broren min enn meg.

[Gjest Gjest]

Min mor er og mer glad i min bror enn i meg.

Jeg er ikke MER glad i det ene barnet mitt enn det andre, men jeg er FORSKJELLIG glad i dem.

Og ettersom jeg vet hvordan det er å være "til overs" selv. Så er jeg nøye med hva jeg sier og gjør til dem alle.

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Min mor er og mer glad i min bror enn i meg.

Jeg er ikke MER glad i det ene barnet mitt enn det andre, men jeg er FORSKJELLIG glad i dem.

Og ettersom jeg vet hvordan det er å være "til overs" selv. Så er jeg nøye med hva jeg sier og gjør til dem alle.

Jeg blir nysgjerrig på dette, jeg - hvordan er du nøye på hva du sier og gjør? Teller du opp hvem som må vente flest ganger? Hvem som får høre flest eventyr? Hvem som får ta pianotimer? Mitt poeng er at det umulig kan bli likt, uansett hvor nøye vi er. Det viktige må være å gjøre barna trygge på at vi elsker dem slik de trenger å bli elsket - hver enkelt.

[Gjest Gjest_Marie_*]

Jeg har to skjønne gutter, 7 og 6, men jeg føler jeg er mer glad i minte mann. Og jeg er redd at eldste mann oppdager det eller skjønner det. Jeg favoritiserer ikke mellom dem, what so ever, men det er bare følelsen. Men det føles også vondt at jeg ikke er like mye glad i eldste. Jeg elsker selvfølgelig han også veldig høyt, men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke elsker han like høyt som minste mann. Det er vondt! Er det noen som har forklaring på hvorfor det kan være slik? Kan dette være vanlig?

Hilsen

uma

Har faktisk en mor som ikke er helt i vater som faktisk sa rett ut at jeg er favoritten blant søskene mine. Jeg kan ikke fordra min mor så det kan jo ha noe med saken å gjøre...

Min samboer har en søster som også virker å være favoritten til foreldrene hans. Det er egentlig ganske tydelig og har alltid vært det så lenge jeg har kjent han at de fortrekker søsteren. Hun får også alt opp i nevene og foreldrene har alltid fulgt henne opp og vært til stede for henne, det samme kan ikke sies om samboeren min som i stor grad har klart seg ålene og ordnet seg selv.

De gangene samboeren min har spurt om hjelp, gjerne mindre enn søsteren får, så blir hun avspist med nei og gjerne litt kjeft for å være kravstor.

[Gjest Gjest]

Jeg blir nysgjerrig på dette, jeg - hvordan er du nøye på hva du sier og gjør? Teller du opp hvem som må vente flest ganger? Hvem som får høre flest eventyr? Hvem som får ta pianotimer? Mitt poeng er at det umulig kan bli likt, uansett hvor nøye vi er. Det viktige må være å gjøre barna trygge på at vi elsker dem slik de trenger å bli elsket - hver enkelt.

Jeg kan ikke se at jeg kan forklare dette til noen som ikke kjenner meg, eller oss.

[Gjest Gjest]

Har faktisk en mor som ikke er helt i vater som faktisk sa rett ut at jeg er favoritten blant søskene mine. Jeg kan ikke fordra min mor så det kan jo ha noe med saken å gjøre...

Min samboer har en søster som også virker å være favoritten til foreldrene hans. Det er egentlig ganske tydelig og har alltid vært det så lenge jeg har kjent han at de fortrekker søsteren. Hun får også alt opp i nevene og foreldrene har alltid fulgt henne opp og vært til stede for henne, det samme kan ikke sies om samboeren min som i stor grad har klart seg ålene og ordnet seg selv.

De gangene samboeren min har spurt om hjelp, gjerne mindre enn søsteren får, så blir hun avspist med nei og gjerne litt kjeft for å være kravstor.

Jeg er mye mer sårbar en søsteren min. Jeg kunne låse meg inne på rommet i timesvis, jeg hadde problemer med å venner, og jeg gjemte meg og gråt i stillhet når det skjedde ting jeg ikke taklet så bra. Søstern min er rake motsetningen, og den som alltid ordner opp og tar tak i ting. Jeg tror foreldrene mine alltid har hatt vondt meg meg, og forsøkt å gjøre det de kan for å hjelpe meg. De har alltid gitt meg det jeg har lyst på (selv om jeg jeg veldig sjelden sa hva jeg ville). Søstern min var av typen som måtte settes på plass av og til og holder litt i tøyler, mens jeg nærmest knuste når noen tok i meg.

[Gjest Bergensdame]

Jeg har den samme grunnleggende kjærligheten til begge mine barn - den type fundamentale morskjærlighet som kun beror på at de er ungene mine. Men utover det elsker jeg også forskjellige sider av dem som personer; jeg elsker for eksempel min datters stødighet og rettferdighetssans, og jeg elsker min sønns optimisme og livsglød.

Den totale kjærlighet jeg har for hver av dem er så lik som den kan få blitt, og jeg har aldri tenkt tanken at det skulle kunne vært annerledes. Tanken på å miste den ene er like vond som tanken på å miste den andre.

Det er sjelden jeg ber mennesker undertrykke følelser, men følelsen av å elske ett barn mer enn det andre bør man absolutt trykke så langt ned og vekk som overhodet mulig. Nå er vel kanskje ikke dette så lett, men man bør ihvertfall prøve å gjøre noe med det. Barn i sin uendelige visdom og styrke er også skjøre vesener som skal vokse opp til å bli trygge mennesker.

Min yngre bror har i voksen alder fortalt hvordan han alltid følte seg mindre elsket enn oss to andre av mamma, uten at mamma noen gang sa dette eller ga noe som helst bevisst uttrykk for dette. Han sier han kunne sense dette allerede fra treårsalderen, og mamma har i senere tid også bekreftet dette uten å kunne gi noen årsak til hvorfor hun ikke klarte å føle like mye kjærlighet for min bror som for oss to andre. Min bror har som voksen slitt mye med dette; dårlig selvfølelse, redsel for avvisning og en vanvittig tendens til selvkritikk - han sier han som barn konstant prøvde å være perfekt for å "vinne" mammas kjærlighet, og dette har fulgt ham også som voksen. Han har gjort en fantastisk jobb med å skaffe psykologhjelp og snu den destruktive tankegangen, men de vonde følelsene må han nok slite med resten av livet.

Så ja, jeg antar poenget mitt var at om man føler mindre kjærlighet for ett av barna, så synes jeg det er bryet verdt å gå til en rådgiver og snakke ut om det, og kanskje få noen råd. Jeg tror ikke det behøver å være slik. Kanskje er det ting man selv sliter med, som kommer til overflaten i relasjonen med dette barnet?

[Gjest Gjest_Hedda_*]

Jeg elsker sønnene mine akkurat like mye .. Guttene er vidt forskjellige, men min kjærlighet til dem er akkurat lik for begge uansett.

Alle som har sett hva urettferdighet er vet hvor viktig det er å behandle barna sine likt. Min mann er oppvokst med foreldre som har degget for søsteren hans hele livet. Dette har ført til at han knapt gidder besøke dem lenger. Han sier rett ut at han ikke er glad i sine foreldre - og det kan de takke sin egen oppførsel for.

Noen foreldre tror at barn ikke merker slikt, men det gjør de. Helt utrolig at noen foreldre kan være sånn.

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Jeg elsker sønnene mine akkurat like mye .. Guttene er vidt forskjellige, men min kjærlighet til dem er akkurat lik for begge uansett.

Alle som har sett hva urettferdighet er vet hvor viktig det er å behandle barna sine likt. Min mann er oppvokst med foreldre som har degget for søsteren hans hele livet. Dette har ført til at han knapt gidder besøke dem lenger. Han sier rett ut at han ikke er glad i sine foreldre - og det kan de takke sin egen oppførsel for.

Noen foreldre tror at barn ikke merker slikt, men det gjør de. Helt utrolig at noen foreldre kan være sånn.

Men hvordan i all verden kan man behandle barna likt? Det går jo ikke an! Bare ett av mange eksempler: Den eldste vil nødvendigvis få oppleve mer alenetid med foreldrene (før småsøsknene kom), skal man jevne ut det også? Barn er, som flere her nevner, utrolig vare for det de oppfatter som urettferdigheter. Men det er gjerne helt andre ting enn vi foreldre tenker på, legger merke til eller registrerer. Hvis vi foreldre bestreber oss på millimeter-rettferdighet, legitimerer vi jo overfor barna at det skal telles og måles og veies, og at kjærligheten kan sammenliknes. Og da er vi, etter mine begreper, på ville veier - for en slik innstilling vil uvegerlig føre til mer splid og sjalusi enn hvis man klarer å formidle til barna at hvert og ett er unikt og elsket på sin egen måte.

[Kosejenta]

Jeg er glad i begge barna mine, men på litt forskjellig måte. Eldstemann er gullet mitt , min første, h*n er nå blitt veldig stor og jeg se super stolt over utviklingen oh hvordan h*n modnes, mens yngstemann er gullungen, min minste, som jeg å fryder meg over utviklingen og hvordan h*n vil være som eldstemann. De er totalt ulike, men jeg elsker dem like mye fordi de er de. Kallenavnene betyr ingenting bortsett fra at det var det de ble kaldt da de lå i magen.

[Gjest Gjest_Hedda_*]

Men hvordan i all verden kan man behandle barna likt? Det går jo ikke an! Bare ett av mange eksempler: Den eldste vil nødvendigvis få oppleve mer alenetid med foreldrene (før småsøsknene kom), skal man jevne ut det også? Barn er, som flere her nevner, utrolig vare for det de oppfatter som urettferdigheter. Men det er gjerne helt andre ting enn vi foreldre tenker på, legger merke til eller registrerer. Hvis vi foreldre bestreber oss på millimeter-rettferdighet, legitimerer vi jo overfor barna at det skal telles og måles og veies, og at kjærligheten kan sammenliknes. Og da er vi, etter mine begreper, på ville veier - for en slik innstilling vil uvegerlig føre til mer splid og sjalusi enn hvis man klarer å formidle til barna at hvert og ett er unikt og elsket på sin egen måte.

Jeg synes ikke det er vanskelig å behandle barna likt, det har jeg gjort alltid. Regner selvsagt ikke med at eldstemann fikk 5 år alene med foreldre og resten av familien før yngstemann var født .. Når de blir to så må de lære seg å dele på oppmerksomheten - det er endel av livets lærdom.

Gaver ol gis alltid likt hos oss - det er en selvfølge for både meg og min mann.

Andre må gjøre som de føler for - men vi firer aldri en tomme her.

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Jeg synes ikke det er vanskelig å behandle barna likt, det har jeg gjort alltid. Regner selvsagt ikke med at eldstemann fikk 5 år alene med foreldre og resten av familien før yngstemann var født .. Når de blir to så må de lære seg å dele på oppmerksomheten - det er endel av livets lærdom.

Gaver ol gis alltid likt hos oss - det er en selvfølge for både meg og min mann.

Andre må gjøre som de føler for - men vi firer aldri en tomme her.

Jeg må bare presisere at jeg virkelig ikke mener å kverulere, men dette er et tema jeg er veldig opptatt av, og jeg lurer på hva du legger i det å "gjøre helt likt". For jeg mener fremdeles at det ikke går an. Hvis et barn f.eks. slutter med smokk, da er det jo grunn til å feire litt - gir dere gave og oppmerksomhet til den andre også da? Hva om ett barn har en venn som inviterer med på ferie, får han/hun ikke lov til å reise da fordi det blir urettferdig? Hvordan fordeler dere plikter i hjemmet når de er ulike i alder? Og hva med evner og anlegg - skal enten begge eller ingen gå på fotball eller ta pianotimer, eller er det greit at den som har lyst, får gå på turn? Det krever jo noe oppfølging, bruker den som har en organisert aktivitet, opp foreldretiden, slik at den andre får høre flere eventyr?

Kunne du kommet med noen konkrete eksempler på hva du mener med å gjøre likt?