Blir ikke ordentlig kjent...

[Gjest Gjest]

Jeg møtte en gutt da jeg var på to ukers ferie for ti år siden. Det var ikke noe flørt mellom oss, bare hyggelig prat og selskap. Begge er interesserte i foto, vi tok mange bilder sammen og av hverandre.

For åtte år siden ferierte jeg et annet sted i "nærheten" av første stedet og syntes jeg så han der. Det samme skjedde for seks år siden. Men jeg gikk ikke bort til han, jeg bare antok at det bare var en som lignet.

For fire år siden var jeg på det første stedet igjen. En gutt kom bort og spurte om jeg var meg. Da kjente jeg tydelig igjen han. Det viste seg at han syntes han så meg noen år før også, men gikk ikke bort til meg heller. Han viste meg bildene han hadde fra alle årene siden og vi hang sammen hver dag fra da vi traff hverandre i denne tre ukers ferien.

Vi hadde en liten flørt, men den endte når ferien endte. Vi holdt kontakten via telefon og msn. Bare "hei, hvordan står det til med deg? hva driver du med for tiden?" og lignende. Ikke noe som gjorde at vi egentlig ble bedre kjent. Og tonen var bare vennskapelig mellom oss.

I fjor høst var jeg der igjen (to måneders ferie). Vi tilbringte mye tid sammen, nesten hver dag, men ble ikke særlig mer kjent da heller. Men vi holdt kontakten mer enn før, og avtalte at jeg skulle besøke han i julen. Som sagt, så gjort. Det var veldig hyggelig og jeg kjente at jeg likte han bedre og bedre, og på en annen måte enn før. Vi åpnet oss litt for hverandre, men jeg føler fortsatt ikke at jeg kjenner han helt. Det er pinlige stillheter når vi snakker sammen...

Jeg kan være veldig beskjeden, men det går som regel over når jeg blir litt kjent med noen. Enkelte går det fort med, andre går det ikke med i det heletatt. Jeg lurer på hva det er med noen som får meg til å føle meg helt komfortabel med de fra starten. Og hva som gjør at jeg ikke connecter i det heletatt, sånn som jeg skulle ønske, med f.eks denne gutten.

Vi er interesserte i hverandre, men vi kjenner ikke hverandre ordentlig. Jeg skal besøke han igjen i påsken, det kan hende jeg blir værende til over sommeren, ellers blir det noen måneders ferie der igjen til sommeren.

Det kommer ikke naturlig. Jeg føler jeg må finne på noe å si/spørre han om, og det går helt i stå for hjernen min... Til og med på msn går samtalen tregt. Han er veldig sosial av seg, men spør ikke og graver så mye... Han ber meg av og til om å si noe, men da blir jeg bare enda mer usikker og vet ikke hva jeg skal si. Det har jeg sagt til han, og en stund fløt praten faktisk godt bare ved at han visste dette. Men det stopper veldig opp ofte.

Jeg har slitt med sosial angst og føler nesten jeg har glemt hvordan folk kommuniserer. "God helg, ha en fin dag videre, kos deg i kveld, så flott jakke du har, hvordan går det med deg? hvordan var dagen din? lykke til på prøven i morgen, hils Håkon fra meg!" osv var noe som kom ut av munnen min uten at jeg tenkte over det før. Nå glemmer jeg rett og slett å si disse tingene som viser omtanke. Eller jeg tørr ikke å si det. Det høres helt vanvittig ut sikkert... Men jeg vil ikke mase/blande meg/si noe feil.

Føler jeg gjentar meg selv ofte når jeg snakker, så det blir litt masete... Men det er jo helt normalt å spørre folk hvordan dagen deres har vært, hver eneste dag.

Men jeg husker jeg ble spurt "hei! hvordan går det med deg?" hver dag en stund av samme person. Vedkommende ville nok bare være hyggelig, og jeg svarte "hei! går bra med meg. hvordan har du det?" i starten. Men jeg oppfattet det som mas etterhvert og svarte bare "Bra, og du?"... Følte meg nesten sliten og ville unngå denne personen. Det er jo ikke normalt. Hadde angst da, og ville ikke stoppe og prate med gud og hvermann. Nå tar jeg meg tid til det, for å trene opp meg selv til å være sosial og vise at jeg bryr meg, og fordi jeg jo er interessert i å pleie kontakten jeg har med folk.

Men jeg trenger råd om hvordan jeg kan bli ordentlig kjent med denne gutten, jeg har falt av mye av det sosiale jeg var en del av før pga angsten min. Jeg trenger å lære ting på nytt... Og denne gutten er fantastisk, jeg vil at vi skal kommunisere bra, og at det ikke skal være rart/pinlig å være stille sammen.

Håper noen orket å lese dette, og har noen råd å komme med!

[Ella_Grey]

Jeg leste alt det du skrev. Og først vil jeg bare si at du skriver veldig bra

Egentlig vet jeg ikke om jeg har så mye råd å komme med. Du skriver at du tar deg tid til å trene på å være sosial. Og det er kjempe fint. Og da tror jeg at noe av det viktigste å trene på er å ikke tenke at du maser/bryr deg/sier noe feil. Tenke heller at andre syns det er fint at du bryr deg. Alle sier noe feil i blant, og hvis du gjør det så glem det - ikke gå og tenk over hvor dumt det var.

Når det gjelder akkurat den gutten, prøv å ikke gjør det til en stor greie. Hvis samtalen går treigt så er det jo litt hans feil også. Prøv å bli enig om at det ikke er rart hvis dere ikke sier noe, fortell om noen bilder du har tatt (hvis dere driver med foto enda), fortell om noe rart /morsomt du så. Hvis dere er sammen - hent deg et glass vann eller noe hvis det blir for klamt. Bli komfortable med å snakke om småting, så går praten letter om mer dype ting etterhvert.

Ønsker deg masse lykke til

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har også slitt med angst. Syntes det var veldig vanskelig å vite hva jeg skulle snakke om og hadde vanskelig for å åpne meg for andre.

Mitt beste tips er å begynne i det små. Ikke stress med at du MÅ si noe, det er ofte det som er verst. Bare prøv å øve deg på å ikke tenke så mye. Prøv å start en samtale med noen, istedenfor å vente på at de skal snakke til deg feks.

Det kan være vanskelig i begynnelsen. Men det gjør ingenting om stemmen svikter litt eller om ting kommer ut litt feil.

Prøv å le av deg selv, men også andre. Føler du for å si noe, så si det med en gang.

For meg hjelper det å prøve å fokusere på den jeg snakker med. Når man har angst overanalyserer man ting gjerne litt for mye og tenker mer på hva man skal svare enn å virkelig høre etter.

Når jeg snakker med noen er det ofte det blir litt teit. Pinlig stillhet. Men man trenger ikke alltid si noe heller. Om du ikke har noe å si, så er det bare å nikke/smile/bruke kroppspråk.

Ellers så finnes det jo mange fine sider på nettet der du kan lære litt om kommunikasjon, smalltalk osv.

LYKKE TIL:)

[Gjest Gjest]

For meg hjelper det å prøve å fokusere på den jeg snakker med. Når man har angst overanalyserer man ting gjerne litt for mye og tenker mer på hva man skal svare enn å virkelig høre etter.

Veldig sant!

Det er best å la det du skal si komme av seg selv, og høre på hva den du snakker med sier. Jeg slet veldig med det en stund... Det ble bemerket også, litt flaut. Jeg vil være en god lytter, men er altfor opptatt av hvordan jeg fremstår, at jeg skal opptre korrekt og si akkurat de rette tingene. Men prøv å legg merke til hvor mye rart, uinteressant eller fjasete folk sier bare for å ha noe å si... Man trenger ikke være høytidelig og fornuftig hele tiden. Man trenger ikke å tale perfekt...

Dette med å si med en gang det jeg føler for å si er ikke alltid lurt for meg. Jeg overanalyserer og det oppstår tenkte problemer. Problemene finnes ikke i virkeligheten og er dermed ikke noe jeg trenger å snakke om. Ting har en tendens til å overdramatiseres i hodet mitt, så jeg gjør best i å tenke på ting en stund, og så si det hvis det er noe som bør sies. Det gjelder negative ting. Positive ting kan man buse ut med. F.eks "Så fin skjorte du har!" er noe du kan si straks du tenker det... Ikke lur på når anledningen er riktig, ikke lur på hvordan du skal ordlegge deg og så videre, bare si det!

[leon85]

Hei!

Jeg har hatt/har det litt sånn som deg, at det tar lang tid før jeg åpner meg for folk og praten går naturlig. Særlig når det er mange personer til stede har det hendt at jeg tenker 'hvorfor skal jeg gidde å si det, det er sikkert ikke interessant nok uansett'. Mange oppfatter meg som arrogant og 'ovenpå' på grunn av det.

Det som har hjulpet meg er å tenke mindre over hva man skal si, bare si det du tenker når du tenker det. I begynnelsen kan du sikkert si ting som blir oppfattet litt rart (hva så?), etterhvert blir det bedre. Bare si det du kommer på, uansett hvor uinteressant du tror det måtte være! Etterhvert blir det bedre:-)

Angående rent smalltalk med folk du ikke kjenner så godt er min erfaring at det egentlig ikke har sååå mye å si hva du sier, men at du sier noe og måten det blir sagt på. Mennesker er egoistiske av natur og de fleste elsker at du virkelig hører på hva de sier og viser interesse.

Når det gjelder han gutten du liker så kan du jo prøve å flette samtalen inn på et dypere tema, om du vil bli bedre kjent med han. Jeg ville bare sagt til han omtrent det du har skrevet her jeg. Hvorfor ikke, liksom?

Spør du meg er man kommet langt når man kan ha de 'pinlige' stillhetene uten at det er pinlig. Hvem har bestemt at hvert j**** minutt skal være fylt med prat?

[Gjest TS]

Takk, Ella_Grey!

Jeg skal prøve å ikke tenke så mye. Selv om det er vanskelig å la være.

På msn blir det ofte sånn: "Hei! Hvordan har du det?" "Hei! Alt bra her, hva med deg?" "Jo takk, bare bra her og." "Hva har du gjort i dag/hatt en fin dag?" "Jeg har jobbet i hele dag. Nå sitter jeg bare her på msn.. Hva driver du med?" "Jeg slapper av etter slitsom dag på jobben..." Så blir det litt stille.

Når man skriver sammen ofte, så kan det vel bli litt sånn. Merker det med andre jeg ikke kjenner så godt heller. Mens med vennene mine skriver jeg alltid masse.

Fokus på den jeg snakker med, og virkelig høre hva den sier er et fint tips! Merker jeg ofte er nervøs når jeg skal håndhilse på noen, og fokuserer på å smile pent, si navnet mitt riktig, gi akkurat fast nok håndtrykk osv... Så står jeg der etterpå og tenker "Hva var det hun/han het..?"

Det med å å prøve å start en samtale med noen, istedenfor å vente på at de skal snakke til meg er også et godt tips. For meg har det vært så ille at jeg ikke har sagt "Hei/god morgen!" før noen har sagt det til meg først. Og når det er flere i rommet når jeg skal sove, vil jeg si "God natt!", men får det ikke helt til. Vil ikke si det for tidlig i tilfelle vedkommende vil snakke. Og når det har gått en stund siden siste ord ble sagt, har vedkommende kanskje sovnet... Og jeg liker ikke å høre stemmen min. Å snakke høyt og å snakke mens mange har fokus rettet mot meg er grusomt.

Jeg snakker ofte først til folk jeg merker er sjenerte. Og prøver å inkludere de... Mens jeg havner litt på sidelinja når mer høylytte og snakkeglade personer er tilstede.

Du som nevnte sider på nettet der man kan lære litt om kommunikasjon, smalltalk osv. Har du noen linker?

Jeg blir også oppfattet som arrogant av noen, Leon85. Å si det man tenker når man tenker det, høres jo fornuftig ut. Men er litt skummelt også.

Jeg setter pris på rådene deres. Og jeg vet fra før av at det er lurt å gjøre mye av det dere nevner. Men jeg skulle hatt begrunnelser også. "Vi er likeverdige. Det er ikke noe mer riktig at den ene skal starte en samtale, enn den andre." "Kanskje den ene føler den må si noe først, for den vet at du gjør det ihvertfall ikke." og andre ting som kan pushe meg litt til å forstå at jeg bør også bidra. Vet ikke om dette ble godt forklart jeg...

[Gjest Gjest]

Jeg møtte en gutt da jeg var på to ukers ferie for ti år siden. Det var ikke noe flørt mellom oss, bare hyggelig prat og selskap. Begge er interesserte i foto, vi tok mange bilder sammen og av hverandre.

For åtte år siden ferierte jeg et annet sted i "nærheten" av første stedet og syntes jeg så han der. Det samme skjedde for seks år siden. Men jeg gikk ikke bort til han, jeg bare antok at det bare var en som lignet.

For fire år siden var jeg på det første stedet igjen. En gutt kom bort og spurte om jeg var meg. Da kjente jeg tydelig igjen han. Det viste seg at han syntes han så meg noen år før også, men gikk ikke bort til meg heller. Han viste meg bildene han hadde fra alle årene siden og vi hang sammen hver dag fra da vi traff hverandre i denne tre ukers ferien.

Vi hadde en liten flørt, men den endte når ferien endte. Vi holdt kontakten via telefon og msn. Bare "hei, hvordan står det til med deg? hva driver du med for tiden?" og lignende. Ikke noe som gjorde at vi egentlig ble bedre kjent. Og tonen var bare vennskapelig mellom oss.

I fjor høst var jeg der igjen (to måneders ferie). Vi tilbringte mye tid sammen, nesten hver dag, men ble ikke særlig mer kjent da heller. Men vi holdt kontakten mer enn før, og avtalte at jeg skulle besøke han i julen. Som sagt, så gjort. Det var veldig hyggelig og jeg kjente at jeg likte han bedre og bedre, og på en annen måte enn før. Vi åpnet oss litt for hverandre, men jeg føler fortsatt ikke at jeg kjenner han helt. Det er pinlige stillheter når vi snakker sammen...

Jeg kan være veldig beskjeden, men det går som regel over når jeg blir litt kjent med noen. Enkelte går det fort med, andre går det ikke med i det heletatt. Jeg lurer på hva det er med noen som får meg til å føle meg helt komfortabel med de fra starten. Og hva som gjør at jeg ikke connecter i det heletatt, sånn som jeg skulle ønske, med f.eks denne gutten.

Vi er interesserte i hverandre, men vi kjenner ikke hverandre ordentlig. Jeg skal besøke han igjen i påsken, det kan hende jeg blir værende til over sommeren, ellers blir det noen måneders ferie der igjen til sommeren.

Det kommer ikke naturlig. Jeg føler jeg må finne på noe å si/spørre han om, og det går helt i stå for hjernen min... Til og med på msn går samtalen tregt. Han er veldig sosial av seg, men spør ikke og graver så mye... Han ber meg av og til om å si noe, men da blir jeg bare enda mer usikker og vet ikke hva jeg skal si. Det har jeg sagt til han, og en stund fløt praten faktisk godt bare ved at han visste dette. Men det stopper veldig opp ofte.

Jeg har slitt med sosial angst og føler nesten jeg har glemt hvordan folk kommuniserer. "God helg, ha en fin dag videre, kos deg i kveld, så flott jakke du har, hvordan går det med deg? hvordan var dagen din? lykke til på prøven i morgen, hils Håkon fra meg!" osv var noe som kom ut av munnen min uten at jeg tenkte over det før. Nå glemmer jeg rett og slett å si disse tingene som viser omtanke. Eller jeg tørr ikke å si det. Det høres helt vanvittig ut sikkert... Men jeg vil ikke mase/blande meg/si noe feil.

Føler jeg gjentar meg selv ofte når jeg snakker, så det blir litt masete... Men det er jo helt normalt å spørre folk hvordan dagen deres har vært, hver eneste dag.

Men jeg husker jeg ble spurt "hei! hvordan går det med deg?" hver dag en stund av samme person. Vedkommende ville nok bare være hyggelig, og jeg svarte "hei! går bra med meg. hvordan har du det?" i starten. Men jeg oppfattet det som mas etterhvert og svarte bare "Bra, og du?"... Følte meg nesten sliten og ville unngå denne personen. Det er jo ikke normalt. Hadde angst da, og ville ikke stoppe og prate med gud og hvermann. Nå tar jeg meg tid til det, for å trene opp meg selv til å være sosial og vise at jeg bryr meg, og fordi jeg jo er interessert i å pleie kontakten jeg har med folk.

Men jeg trenger råd om hvordan jeg kan bli ordentlig kjent med denne gutten, jeg har falt av mye av det sosiale jeg var en del av før pga angsten min. Jeg trenger å lære ting på nytt... Og denne gutten er fantastisk, jeg vil at vi skal kommunisere bra, og at det ikke skal være rart/pinlig å være stille sammen.

Håper noen orket å lese dette, og har noen råd å komme med!

Kunsten å konversere kan du lære her:

charismaarts.com

Det er egentlig myntet på sjekking men de første leddene av "metoden" er ren konversasjonskunst som er like annvendbart for kvinner. Ting som å snakke fra et jeg-perspektiv og stille åpne spørsmål etc.

[Gjest navnelapp]

Kanskje ein måte å handtere dette på (iallfall når dokke er saman) er å gjere ting saman i større grad? Gå på kino, gå ein tur i skogen, kanskje på ein konsert eller teater eller ein fotballkamp? Då har ein noko å snakke om. Felles opplevingar skaper fellesskap.

Til dokke møtest så kan du jo tenke på i løpet av dagen kva du opplever som det hadde vore gøy å dele med han, og så kan du fortelje han om det når dokke pratast. Etter kvart kjem dette til å gå meir naturleg, det er eg sikker på. Lykke til!

[Gjest Gjest_Hmm_*]

Prøv å se på noen av disse linkene:) Det hjelper i hvert fall meg en del å lese det ofte og prøve å LÆRE meg det. Jeg prøver å lære meg selv til å tenke annerledes. Tenke bra om meg selv og å tenke at jeg er interessant, at jeg har noe å fortelle, at andre vil lytte til meg. Det er igrunn bare det det handler om, å endre tankegangen. Men det skal mye øving til og det er ikke gjort på en dag. Men det blir bedre:) Jeg er fortsatt ikke helt kvitt angsten i alle situasjoner, men har komt meg ganske langt helt på egenhånd bare ved å lese en del på nett

http://www.dinevibber.no/2009/08/selvrespekt/

http://www.dinevibber.no/2009/01/kurs-i-bedre-selvtillit/

http://www.dinevibber.no/2009/11/ma-du-ha-...nke-annerledes/

http://www.stevenaitchison.co.uk/blog/