Evig singel VS mange forhold?

[Gjest Popsy]

Heisann!

Jeg ser at noen beskriver seg selv som "evig singel" mens andre stadig blir forelsket og har hatt mange kjærester gjennom livet.

De fleste jeg kjenner har hatt noen forhold, og så er det litt færre på ytterkanten som bemerker seg ved å ha hatt maaange kjærester og enda færre på motpolen igjen som aldri har hatt noen seriøse forhold.

Vet ikke noen statistikk på området, men de fleste av oss har vel hatt noen form for kontakt med det motsatte kjønn, og noen har hatt masse kontakt, men det virker som det er svært få som aldri har hatt noe seriøst på gang,- kan dette stemme?

Alder spiller vel også inn, da man som regel ikke kan ha rukket å hatt 5 langvarige forhold om man kun er 22. Har dere noen tanker rundt de som hyppig skifter kjæreste eller dem som alltid har vært singel og er godt voksne? Tror dere folk fordømmer lett begge veier?

For min del virker det kanskje litt useriøst om man som 25-åring bytter type hver 3. mnd, samtidig som jeg begynner å lure om jeg treffer en som aldri har hatt et forhold og nærmer seg 30 år.. Det er jo selvfølgelig ulike årsaker til begge disse tingene som det er med alt annet, men en mellomting av disse 2 ytterpunktene er vel kanskje det som stemmer med erfaringne til folk flest? Uten at dette nødvendigvis er riktig for alle andre

Noen tanker rundt dette? Eller er det mest fordommer?

Forhåpentligvis er vi kommet så langt i 2010 at alle kan velge sin egen vei uten at andre bryr seg?

[Gjest Gjest]

De fleste jeg kjenner har hatt noen forhold, og så er det litt færre på ytterkanten som bemerker seg ved å ha hatt maaange kjærester og enda færre på motpolen igjen som aldri har hatt noen seriøse forhold.

Vet ikke noen statistikk på området, men de fleste av oss har vel hatt noen form for kontakt med det motsatte kjønn, og noen har hatt masse kontakt, men det virker som det er svært få som aldri har hatt noe seriøst på gang,- kan dette stemme?

Ja, dette er den såkalte normal-fordelingen som kan brukes til å forklare det aller meste i vår verden.

Alder spiller vel også inn, da man som regel ikke kan ha rukket å hatt 5 langvarige forhold om man kun er 22. Har dere noen tanker rundt de som hyppig skifter kjæreste eller dem som alltid har vært singel og er godt voksne? Tror dere folk fordømmer lett begge veier?

Ja, folk er ofte redde for alt som kan oppfattes som unormalt. Hyppig skifte av kjæreste indikerer umodenhet og usikkerhet.

Godt voksen og singel indikerer også umodenhet og usikkerhet, men da med et helt motsatt resultat.

For min del virker det kanskje litt useriøst om man som 25-åring bytter type hver 3. mnd, samtidig som jeg begynner å lure om jeg treffer en som aldri har hatt et forhold og nærmer seg 30 år.. Det er jo selvfølgelig ulike årsaker til begge disse tingene som det er med alt annet, men en mellomting av disse 2 ytterpunktene er vel kanskje det som stemmer med erfaringne til folk flest? Uten at dette nødvendigvis er riktig for alle andre

Som sagt, normal-fordelt.

Noen tanker rundt dette? Eller er det mest fordommer?

Forhåpentligvis er vi kommet så langt i 2010 at alle kan velge sin egen vei uten at andre bryr seg?

Man kan alltid velge sin egen vei, men du må da også regne med at andre reagerer eller bryr seg. Mennesket er en sau (flokkdyr).

[balle klorin]

Synes man må kunne velge det man selv vil uten å tenke for mye på andre

[Gjest Gjest_julia_*]

Jeg er den som er evig singel, har hatt et par mislykkede forsøk på forhold som har vært så kortvarige at jeg ikke vet om de kan defineres som eks-kjærester engang, og føler nok jeg møter litt fordommer.

En type er fra de superivrige seriemonogamistene som alltid er i forhold, de ser ikke helt ut til å forstå at andre kan leve annerledes. Hver gang vi møtes spør de alltid kjapt om jeg har fått meg kjæreste nå, og klør seg i hodet når svaret fremdeles er nei.

En annen type fordom jeg møter ofte er at jeg er en kald og kynisk maneater. Selv om jeg ikke blir lett forelsket, så har jeg fremdeles sex. Men jeg spiser ikke menn opp og spytter dem ut, dette er no strings attached-forhold hvor begge parter er enige og jeg er opptatt av å ikke såre noen. Jeg er også naturlig trofast mot elskere, så på sett og vis er jeg også seriemonogamist. Likevel oppfattes det lettere som promiskuøs eller kynisk å ha en rekke pulevenner bak seg enn en rekke eks-kjærester.

Jeg er - unnskyld selvskryt - pen, interessant og populær og fremstår som veldig selvsikker og ubekymret, jeg tror dette også medfører at folk har et bilde av meg som hun som bare forsyner seg av fatet og dumper menn over en lav sko.

I realiteten er jeg veldig følsom og når jeg først møter en jeg forelsker meg i så er jeg den tryggeste og mest trofaste dama i verden. Dessverre virker det som menn er redd meg og ikke tar min sårbare side seriøst, og dette brenner jo begge parter seg på.

[Gjest Gjest]

Heisann!

Jeg ser at noen beskriver seg selv som "evig singel" mens andre stadig blir forelsket og har hatt mange kjærester gjennom livet.

De fleste jeg kjenner har hatt noen forhold, og så er det litt færre på ytterkanten som bemerker seg ved å ha hatt maaange kjærester og enda færre på motpolen igjen som aldri har hatt noen seriøse forhold.

Vet ikke noen statistikk på området, men de fleste av oss har vel hatt noen form for kontakt med det motsatte kjønn, og noen har hatt masse kontakt, men det virker som det er svært få som aldri har hatt noe seriøst på gang,- kan dette stemme?

Alder spiller vel også inn, da man som regel ikke kan ha rukket å hatt 5 langvarige forhold om man kun er 22. Har dere noen tanker rundt de som hyppig skifter kjæreste eller dem som alltid har vært singel og er godt voksne? Tror dere folk fordømmer lett begge veier?

For min del virker det kanskje litt useriøst om man som 25-åring bytter type hver 3. mnd, samtidig som jeg begynner å lure om jeg treffer en som aldri har hatt et forhold og nærmer seg 30 år.. Det er jo selvfølgelig ulike årsaker til begge disse tingene som det er med alt annet, men en mellomting av disse 2 ytterpunktene er vel kanskje det som stemmer med erfaringne til folk flest? Uten at dette nødvendigvis er riktig for alle andre

Noen tanker rundt dette? Eller er det mest fordommer?

Forhåpentligvis er vi kommet så langt i 2010 at alle kan velge sin egen vei uten at andre bryr seg?

Huff, ja, jeg er vel blandt de få som straks er 30 og har aldri hatt et eneste forhold, jeg er pen og slank og mange som ser på meg, men jeg trekker meg alltid unna når noen av det motsatte kjønn prøver å ta kontakt(går i terapi for dette). Mens en venninne av meg har hatt mange korte forhold, en god del useriøse og noen få lange. Hun har alltid noe på gang, kanskje litt for ofte, men så er jeg i andre enden - har aldri noe på gang. Men de aller fleste som jeg kjenner har vært i et eller to lange forhold som de fortsatt er i.

Egentlig er det mange grunner til at noen har hundre forhold bak seg mens andre har ingen. Det som er normalt er vel alt midt i mellom dette ;-)

Mye kan ha med hva man har opplevd som barn/ung, og måten man takler det på som voksen, der har vel jeg og min venninne - med altfor mange forhold bak seg - noe til felles...'

Dessuten kan det hende man rett og slett er uheldig, eller at man ikke vil være alene og bare har noen til man finner noen man er mer interessert i.

Grunnene er mange, men jeg tror alle innerst inne bare vil være sammen med en spesiell person for resten av livet - om det er mulig...

[Gjest Gjest]

Tror mange voksne langtidssingle har "issues": at de i barndommen kanskje ble oversett fra foreldrene, hadde spiseforstyrrelser, fikk for lite oppmerksomhet, og at de generelt også er selektive mennesker som ikke tar hva som helst.

Disse klarer å være alene, de reiser alene og gjør alene: de er ikke avhengig av en partner - samtidig som de ønsker seg en. Kan ikke være lett.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Jeg er evig singel:( Har aldri hatt kjæreste, ikke så mye som en flørt en gang. Ble utrolig såret i helgen, da en venninne var nedlatende mot meg, og så ned på meg fordi jeg ikke hadde kjæreste. Hun skjønte selv ikke hva galt hun sa. Men jeg prøver å vinkle det over på henne - at noen av hennes sosiale antenner ikke er helt i sjakk. Når jeg trives som singel, så burde vel mine venner godta det også?

[Gjest Gjest]

Tror mange voksne langtidssingle har "issues": at de i barndommen kanskje ble oversett fra foreldrene, hadde spiseforstyrrelser, fikk for lite oppmerksomhet, og at de generelt også er selektive mennesker som ikke tar hva som helst.

Disse klarer å være alene, de reiser alene og gjør alene: de er ikke avhengig av en partner - samtidig som de ønsker seg en. Kan ikke være lett.

For min del stemmer dette ganske bra, jeg hadde en vanskelig barndom. Jeg fikk mat, klær osv av mine foreldre, men ikke varme, støtte, guiding osv. Dette har preget meg slik at jeg tenker at jeg ikke er god nok. I tillegg var jeg meget promiskiøs i ungdommen, noe som ikke hjelper på selvfølelsen.

Jeg har null problemer med ONS, men sliter big time med nærhet. Blir veldig redd. Redd for følelsene som raser.

Likevel var jeg i et forhold i 11 år. Det startet vel som en ONS hvis jeg husker rett.Men i ettertid har jeg tenkt at intimiteten uteble, nærheten manglet.

Nå, som singel på femte året, så jobber jeg med meg selv hele tida. Møter nye menn med jevne mellomrom som det ikke utvikler seg med. Har fått høre at jeg signaliserer "hit, men ikke lenger". Men tror ikke det er hele bildet. Man passer rett og slett ikke. Men jeg kunne ønske jeg var tryggere til å flørte og være uredd. Jobber med saken dog.

Og ja, jeg er selektiv, jeg tar ikke hva som helst, da hadde jeg vært gift for lengst. Og ja, jeg klarer meg alene, men savner en mann. Virkelig.

[Gjest Gjest]

Tror mange voksne langtidssingle har "issues": at de i barndommen kanskje ble oversett fra foreldrene, hadde spiseforstyrrelser, fikk for lite oppmerksomhet, og at de generelt også er selektive mennesker som ikke tar hva som helst.

Disse klarer å være alene, de reiser alene og gjør alene: de er ikke avhengig av en partner - samtidig som de ønsker seg en. Kan ikke være lett.

Dette stemmer nok ikke helt på meg.

Jeg er nok selektiv, men har ikke noen issues.

Jeg er ikke evig singel lenger, for jeg har fått meg et seriøst forhold endelig - men det kom lovlig seint (29 år).

Det er jo mye som spiller inn, men det ene mønsteret jeg ser er at jeg ikke ble så fort forelsket som yngre og fant fort ut gleden ved å ha mer "tilfeldige" forbindelser og flørter. Forhold var ikke noe jeg higet etter, og når jeg først etter noen år gjorde noen halvhjerta forsøk på det så gikk jeg i felle etter felle fordi jeg hadde null erfaring og ikke hadde klart å riste av meg "barnesykdommene" eller egentlig visste helt hva det gikk ut på å være i et forhold. Jeg hadde vært lykkelig singel for lenge rett og slett, og å omstille meg til en forholdsperson var en lang prosess.

[Gjest Gjest]

Nå, som singel på femte året, så jobber jeg med meg selv hele tida. Møter nye menn med jevne mellomrom som det ikke utvikler seg med. Har fått høre at jeg signaliserer "hit, men ikke lenger". Men tror ikke det er hele bildet. Man passer rett og slett ikke. Men jeg kunne ønske jeg var tryggere til å flørte og være uredd. Jobber med saken dog.

Det er ikke noe moro å stange hodet i veggen i lengden. Til slutt gir man opp.

[Gjest Gjest]

Jeg er evig singel. Blir aldri sett på, får aldri spørsmål om jeg har kjæreste fordi de tar det som en selvfølge at jeg ikke har det. En gang fikk jeg en så flott kommentar som "åja, du er en sånn en som aldri har kjæreste du!", helt ut av det blå. Og da begynner man jo å lure. Så går man rundt da, og kverner på denne tanken dag ut og da inn, år ut og år inn, helt til det blir en godt ankret møkkatanke om at man rett og slett er for stygg, kjedelig og ja, alt annet man helst ikke bør være for å finne seg en. Hjelper ikke når folk ikke klarer å holde de stygge tankene vedgående andres utseender for seg sjæl heller. Akkja, hadde jeg bare vært like kul. Istedet har jeg blitt en bitter, gammal kjerring forankret i en 24-årings kropp som allerede har begynt å forfalle fordi den aldri får kjærlighet, verken av meg eller andre.

[Gjest Gjest]

Jeg er evig singel. Blir aldri sett på, får aldri spørsmål om jeg har kjæreste fordi de tar det som en selvfølge at jeg ikke har det. En gang fikk jeg en så flott kommentar som "åja, du er en sånn en som aldri har kjæreste du!", helt ut av det blå. Og da begynner man jo å lure. Så går man rundt da, og kverner på denne tanken dag ut og da inn, år ut og år inn, helt til det blir en godt ankret møkkatanke om at man rett og slett er for stygg, kjedelig og ja, alt annet man helst ikke bør være for å finne seg en. Hjelper ikke når folk ikke klarer å holde de stygge tankene vedgående andres utseender for seg sjæl heller. Akkja, hadde jeg bare vært like kul. Istedet har jeg blitt en bitter, gammal kjerring forankret i en 24-årings kropp som allerede har begynt å forfalle fordi den aldri får kjærlighet, verken av meg eller andre.

Det nytter ikke å gi opp i livet.

Men det er mange som er single hele livet og lever bra liv for det.

Må bare flytte fokus til noe annet å gjøre i stedet.

[Anglofil]

Da jeg fikk meg kjæreste var jeg glad for at kjæresten ikke hadde mange forhold bak seg, i likhet meg meg. Syntes det bare var et pluss.

Mvh Yvonne

[aline]

Forhåpentligvis er vi kommet så langt i 2010 at alle kan velge sin egen vei uten at andre bryr seg?

Dersom man velger den Riktige vei (les: finner mann og får barn før fylte 27 år), så er vi kommet så langt at alle kan velge den veien uten at andre bryr seg.

Men om man av en eller annen grunn enten velger en annen vei, eller ender på en annen vei fordi man ikke treffer den man ønsker å dele livet med "tidsnok", så er det på ingen måte kommet så langt at dette blir akseptert nei. Mange bryr seg, spesiellt av de som tilhører den gruppen som gjør det Riktige (les: finner mann og får barn før fylte 27 år). Det er stort sett fra den gruppen fordømmelsen kommer, og de har mange interessante teorier på hvorfor vi som ikke har gjort som dem, er som vi er. Riktige er vi ikke ihvertfall.

Hyppig skifte av kjæreste indikerer umodenhet og usikkerhet.

Godt voksen og singel indikerer også umodenhet og usikkerhet, men da med et helt motsatt resultat.

Dette er nok en ofte tenkt teori ja, så lenge man ikke velger (for det er jo valgfritt selvsagt....) å finne den rette, bli sammen med h*n og få barn før fylte 27, så er man umoden og usikker. Det finnes visst ikke ett eneste menneske over 27, som er singel, som ikke er umoden og usikker, har opplevd traumer i barndommen eller har issues på en eller annen måte.

Det er alltid interessant å lese/høre slikt synes jeg, for i motsetning til alle de som sitter med svaret på hvorfor vi ikke Riktige er som vi er, så er jeg stort sett omgitt av kvinner og menn som tilhører denne kategorien (altså, ikke Riktige), og det finnes så utallige variasjoner på alle, noen har issues, noen har valgt karriere, noen er bare litt ensom-ulv og liker å være alene. Noen søker og vil veldig, men sliter med å finne den rette. Noen har hatt det fælt i barndommen, føler seg ikke bra nok, andre har hatt en helt fin barndom og vet de er bra nok.

Så i noens øyne blir det aldri rett uansett, så lenge man altså ikke finner en partner og får barn før fylte 27......

[Gjest Gjest]

Dersom man velger den Riktige vei (les: finner mann og får barn før fylte 27 år), så er vi kommet så langt at alle kan velge den veien uten at andre bryr seg.

Men om man av en eller annen grunn enten velger en annen vei, eller ender på en annen vei fordi man ikke treffer den man ønsker å dele livet med "tidsnok", så er det på ingen måte kommet så langt at dette blir akseptert nei. Mange bryr seg, spesiellt av de som tilhører den gruppen som gjør det Riktige (les: finner mann og får barn før fylte 27 år). Det er stort sett fra den gruppen fordømmelsen kommer, og de har mange interessante teorier på hvorfor vi som ikke har gjort som dem, er som vi er. Riktige er vi ikke ihvertfall.

Dette er nok en ofte tenkt teori ja, så lenge man ikke velger (for det er jo valgfritt selvsagt....) å finne den rette, bli sammen med h*n og få barn før fylte 27, så er man umoden og usikker. Det finnes visst ikke ett eneste menneske over 27, som er singel, som ikke er umoden og usikker, har opplevd traumer i barndommen eller har issues på en eller annen måte.

Det er alltid interessant å lese/høre slikt synes jeg, for i motsetning til alle de som sitter med svaret på hvorfor vi ikke Riktige er som vi er, så er jeg stort sett omgitt av kvinner og menn som tilhører denne kategorien (altså, ikke Riktige), og det finnes så utallige variasjoner på alle, noen har issues, noen har valgt karriere, noen er bare litt ensom-ulv og liker å være alene. Noen søker og vil veldig, men sliter med å finne den rette. Noen har hatt det fælt i barndommen, føler seg ikke bra nok, andre har hatt en helt fin barndom og vet de er bra nok.

Så i noens øyne blir det aldri rett uansett, så lenge man altså ikke finner en partner og får barn før fylte 27......

Så einig!