Er rett og slett sjalu på min samboers datter...

[Siljesiss]

Hei!

Jeg flyttet inn hos min kjæreste og hans datter (4år) for 3 måneder siden. Han har henne 50%, altså annenhver uke.

Vi har vært sammen nå i ett år og innflyttingen var nøye gjennomtenkt. Jeg har ingen barn fra før, så jeg visste det ville by på både gleder og utfordringer ved det å "plutselig" ha et barn rundt meg 24t i døgnet. Hun er en vakker skapning som jeg har blitt veldig glad i og vi kommer godt overens.

Problemet er at når hun er hos oss, føler jeg meg utrolig tilsidesatt og jeg føler ikke det er "oss" men dem to og meg. Alt handler om henne og hva hun vil. Sitter han og jeg midt i en samtale f.eks og hun roper på han,avslutter han ikke samtalen med meg før han retter sin oppmerksomhet mot henne. Jeg forstår at han vil at hun skal ha det topp når hun er hos oss og at hun er hans første priotitet. All hans tid går til henne (det har han selv sagt), men jeg mener at det må kunne gå ann å dele den tiden litt i to... Han mener at jeg må inkludere meg selv for å ikke føle meg tilsidesatt,men skal man ikke møtes på halvveien? det er sikkert ikke lett for han heller,men jeg føler at all min energi går til dette de ukene hun er hos oss og jeg mister liksom litt av meg selv oppi dette.

Det skal sies at han ikke er så flink til å gi meg bekreftelser utenom heller,kanskje det er derfor jeg føler meg ekstra liten når datteren er her... ? Dette er ivertfall et stort problem, og jeg liker ikke meg selv når den snikende sjalusifølelsen kommer. Jeg ser på meg selv som en jente med et stort hjerte og jeg elsker barn,jeg klarer bare ikke helt å innfinne meg i "stemorsrollen"

Er det noen andre her inne som kjenner seg igjen i dette og har noen gode tips?

[Gjest Rattata]

Hei!

Jeg flyttet inn hos min kjæreste og hans datter (4år) for 3 måneder siden. Han har henne 50%, altså annenhver uke.

Vi har vært sammen nå i ett år og innflyttingen var nøye gjennomtenkt. Jeg har ingen barn fra før, så jeg visste det ville by på både gleder og utfordringer ved det å "plutselig" ha et barn rundt meg 24t i døgnet. Hun er en vakker skapning som jeg har blitt veldig glad i og vi kommer godt overens.

Problemet er at når hun er hos oss, føler jeg meg utrolig tilsidesatt og jeg føler ikke det er "oss" men dem to og meg. Alt handler om henne og hva hun vil. Sitter han og jeg midt i en samtale f.eks og hun roper på han,avslutter han ikke samtalen med meg før han retter sin oppmerksomhet mot henne. Jeg forstår at han vil at hun skal ha det topp når hun er hos oss og at hun er hans første priotitet. All hans tid går til henne (det har han selv sagt), men jeg mener at det må kunne gå ann å dele den tiden litt i to... Han mener at jeg må inkludere meg selv for å ikke føle meg tilsidesatt,men skal man ikke møtes på halvveien? det er sikkert ikke lett for han heller,men jeg føler at all min energi går til dette de ukene hun er hos oss og jeg mister liksom litt av meg selv oppi dette.

Det skal sies at han ikke er så flink til å gi meg bekreftelser utenom heller,kanskje det er derfor jeg føler meg ekstra liten når datteren er her... ? Dette er ivertfall et stort problem, og jeg liker ikke meg selv når den snikende sjalusifølelsen kommer. Jeg ser på meg selv som en jente med et stort hjerte og jeg elsker barn,jeg klarer bare ikke helt å innfinne meg i "stemorsrollen"

Er det noen andre her inne som kjenner seg igjen i dette og har noen gode tips?

Det er en kjip situasjon.... Har det likedan, bare at dette er en hund!...hun er her 100 % av tiden ja...!

Når bekreftelsene ikke er der, gjør det deg usikker. Selv om dattra er viktigst for hans del, så vil det jo ikke si at du skal stå på sidelinjen... DU skal ikke inkludere deg selv, det bør virkelig "pappa" gjøre!

Det er ikke så lett å bare komme å ta plass, hvis der ikke er plass...noen må gi "oss" plassen.

Du får finne deg en hobby du kan drive med, slik at du får tilfredsstilt deg selv når barnet er der.

Jeg er ingen god nr. 2....så jeg gjør ting på egenhånd, det merker han veldig godt...da han blir nr 2!

[Gjest Gjest]

Du får finne deg en hobby du kan drive med, slik at du får tilfredsstilt deg selv når barnet er der.

Jeg er ingen god nr. 2....så jeg gjør ting på egenhånd, det merker han veldig godt...da han blir nr 2!

Begynn å trene, hjelper mot/for det meste, gir masse overskudd og fjerner effektivt negativt fokus. Deretter: ta initiativ til å være litt alene med jenta, gjør noe konkret sammen, bare dere 2, f.eks en tur i svømmehallen eller på kafe, eller barnekino. Da utvikler du etterhvert en selvstendig relasjon til henne, samtidig som dere begge koser dere. Prøv å finne noe felles dere begge liker, hva som helst, bake boller, ake i bakken, lime glansbilder/lage fine kort og bilder. La samboer ta seg av husarbeid, matlaging etc på slike dager:)

Ikke tenk på deg selv som nr 2 , men prioriter deg selv og prøv å utvikle dine positive sider og talenter. Da vil mesteparten av det andre gå av seg selv.

[Troyamin]

Er det noen andre her inne som kjenner seg igjen i dette og har noen gode tips?

Jeg kjenner meg ikke igjen i din situasjon, men jeg tror det du går gjennom er helt naturlig. Foreslå at dere gjør ting sammen med jentungen. Ta ting gradvis så vil det nok gå seg til.

[Phaedra]

Jeg kjenner meg 100% igjen i din situasjon. Hadde selv store problemer med at jeg var sjalu på barna til kjæresten min (mannen min nå) fordi de krevde veldig mye oppmerksomhet - spesielt den yngste. Den yngste ville hele tiden bryte inn i samtaler, "splitte" oss og ta pappas hånd, sette seg mellom oss på sofaen osv. Og selv om jeg i utgangspunktet ikke gjorde noe sammen med faren så fantes det heller aldri pusterom for å gjøre noe sammen med ham, for barna krevde hele tiden oppmerksomhet og tid. Så jeg var sjalu - i mange år.

For meg så var det ikke noe annet å gjøre enn å være åpen om det ovenfor kjæresten min, og å love ham at jeg skulle gjøre mitt beste for å løse det selv, og å sørge for at barna aldri oppdaget at jeg var sjalu. Noen ganger var det bedre å fjerne meg fra situasjonen og la faren gi dem 100% oppmerksomhet alene mens jeg gjorde noe annet, og andre ganger svelget jeg sjalusien min og prøvde å delta.

Når det gjelder akkurat det med å bryte inn i samtaler så var dette noe faren tok tak i ganske tidlig. Men det gjaldt ikke bare meg - barnet gjorde det uansett hvem faren snakket med. Så hver gang dette skjedde så snudde faren seg og sa "Nå må du vente, for jeg snakker med noen, så skal jeg snakke med deg etterpå" eller noe i den duren. Det tok en stund, men etterhvert så gikk det seg til.

Oppmerksomheten derimot er verre å gjøre noe med, for det kan være et utslag av sjalusi fra barnet, bare et behov for å ha pappa 100% for seg selv en stund, eller en haug med andre ting som er vanskelig å finne ut av når barnet er så lite og ikke kan uttrykke følelser ordentlig. En del mammaer har også fortalt meg i ettertid at de tingene som jeg oppfattet som forsøk på å "splitte" oss også skjer hjemme hos dem, hvor barnet "splitter" mamma og pappa, eller bryter inn i samtaler, eller krever oppmerksomheten til den ene osv. Mao. så er nok vi som "kommer utenfra" mer vare på dette, uten at det nødvendigvis er spesifikt rettet mot oss

Det verste med sjalusien var at jeg følte at jeg ikke hadde lov til å være sjalu på et barn, så det var ikke så mange jeg kunne diskutere det med. Følte at jeg ville bli kritisert på alle kanter og få beskjed om å "takle det" uten forståelse hvis jeg prøvde å snakke om det. Og egentlig så er det litt sant, for det er ingen andre enn jeg som kunne finne en måte for meg å takle det på, og det nytter ikke å søke sympati for situasjonen, fordi det ikke bedrer den på noen måte (føler jeg).

Det eneste som hjalp for meg var tid - og å finne ut hvordan jeg best taklet det når sjalusien min dukket opp (fjerne meg eller delta i situasjonen). "Tid" for meg betydde flere år. Og jeg tror ikke det bare var fordi jeg endret holdning at det krevdes flere år, men også fordi det tok flere år for barna å bli trygge på forholdet sitt til pappa med meg inne i bildet (at ikke jeg truet det på noen måte). Barna sluttet å kreve oppmerksomhet hele tiden etterhvert som hverdagene ble mer rutine, jeg fikk lov til å holde den ene hånden og sitte på den ene siden så lenge den andre var ledig, og noen ganger så gjorde vi ting sammen og noen ganger så trengte de pappa alene. Nå er det slik at de noen ganger oppsøker meg for at vi skal gjøre ting alene også

Det var først når jeg plutselig en dag oppdaget at jeg gledet meg på barnas vegne (ektefølt) og ble trist når de ble triste, at jeg oppdaget at sjalusien var borte og at jeg begynte å føle meg vel i "stemorsrollen". Mao. når jeg ikke bare var glad i dem fordi de var kjæresten min sine barn, men fordi de er noen herlige individer som jeg får delta i livet til

Så ja, du mister litt av deg selv oppi et liv med barn, om så barnet er ditt eller ikke, men det er sannsyneligvis ikke det du kommer til å huske i lengden. Med tiden vil ting "roe" seg, og forhåpentligvis vil det bli mer positive enn negative opplevelser. Bare sørg for at du ikke føler at du mister hele deg selv oppi dette, og ta tiden til hjelp, det er det eneste tipset mitt. Og tenk på at dere har et helt liv å se fram til, mens barn kun er små en kort periode (og tro meg, den perioden går fort!)

[Siljesiss]

Uff da, he he.. Men følelsen er jo den samme, selv om det "bare" er en hund.. Nei, jeg syntes ikke det bare er min oppgave når det gjelder å inkludere. Men det er vanskelig når man sitter med de vonde følelsene. Da er det nesten lettere å sette seg selv litt på sidelinjen dessverre. En hobby er kanskje ingen dårlig ide. Selv om jeg ikke tror det fikser problemet.

Det er en kjip situasjon.... Har det likedan, bare at dette er en hund!...hun er her 100 % av tiden ja...!

Når bekreftelsene ikke er der, gjør det deg usikker. Selv om dattra er viktigst for hans del, så vil det jo ikke si at du skal stå på sidelinjen... DU skal ikke inkludere deg selv, det bør virkelig "pappa" gjøre!

Det er ikke så lett å bare komme å ta plass, hvis der ikke er plass...noen må gi "oss" plassen.

Du får finne deg en hobby du kan drive med, slik at du får tilfredsstilt deg selv når barnet er der.

Jeg er ingen god nr. 2....så jeg gjør ting på egenhånd, det merker han veldig godt...da han blir nr 2!

[Siljesiss]

Jeg føler liksom jeg har prøvd å ta litt initiativ, og det blir jo bra mottatt det og jeg sitter igjen med en god følelse.. Og det er klart at barnet merker jo at jeg kanskje er blitt mer passiv den siste tiden, og det er ikke bra. Forholdet mellom meg og henne er veldig bra og det er jeg kjempe glad for. Men det er den følelsen av å ikke bli sett mens hun er her som er vanskelig å takle. Det blir en sjalusifølelse som det er vanskelig å kontrollere. Da er det lettere å sette seg selv litt på sidelinjen. Men takk for gode råd, det ligger mye sant i det du sier

Begynn å trene, hjelper mot/for det meste, gir masse overskudd og fjerner effektivt negativt fokus. Deretter: ta initiativ til å være litt alene med jenta, gjør noe konkret sammen, bare dere 2, f.eks en tur i svømmehallen eller på kafe, eller barnekino. Da utvikler du etterhvert en selvstendig relasjon til henne, samtidig som dere begge koser dere. Prøv å finne noe felles dere begge liker, hva som helst, bake boller, ake i bakken, lime glansbilder/lage fine kort og bilder. La samboer ta seg av husarbeid, matlaging etc på slike dager:)

Ikke tenk på deg selv som nr 2 , men prioriter deg selv og prøv å utvikle dine positive sider og talenter. Da vil mesteparten av det andre gå av seg selv.

[Siljesiss]

Dette er som om jeg skulle sagt det selv.. Dette med at en føler at det ikke er "lov" å være sjalu på et barn er riktige måten å si det på for det er akkurat sånn jeg føler det. Det er tabu og jeg liker ikke meg selv når den følelsen kommer snikende.. Det er et vanskelig tema å snakke om og jeg føler meg utrolig dum når jeg hører meg selv si ordet "sjalu".

Fikk en god følelse når jeg leste innlegget ditt, det ga meg litt håp og det er veldig fint å høre at det ikke bare er meg, at det er andre som også har hatt det sånn. Ordet "tid" er nok avgjørende her ja.. Selv om det gjør vondt. Og jeg tror også det er viktig at jeg prater med samboeren min om dette, ha en åpen dialog selv om det¨til tider er vanskelig. Har tatt til meg alle gode råd du har kommet med her, tusen takk

Jeg kjenner meg 100% igjen i din situasjon. Hadde selv store problemer med at jeg var sjalu på barna til kjæresten min (mannen min nå) fordi de krevde veldig mye oppmerksomhet - spesielt den yngste. Den yngste ville hele tiden bryte inn i samtaler, "splitte" oss og ta pappas hånd, sette seg mellom oss på sofaen osv. Og selv om jeg i utgangspunktet ikke gjorde noe sammen med faren så fantes det heller aldri pusterom for å gjøre noe sammen med ham, for barna krevde hele tiden oppmerksomhet og tid. Så jeg var sjalu - i mange år.

For meg så var det ikke noe annet å gjøre enn å være åpen om det ovenfor kjæresten min, og å love ham at jeg skulle gjøre mitt beste for å løse det selv, og å sørge for at barna aldri oppdaget at jeg var sjalu. Noen ganger var det bedre å fjerne meg fra situasjonen og la faren gi dem 100% oppmerksomhet alene mens jeg gjorde noe annet, og andre ganger svelget jeg sjalusien min og prøvde å delta.

Når det gjelder akkurat det med å bryte inn i samtaler så var dette noe faren tok tak i ganske tidlig. Men det gjaldt ikke bare meg - barnet gjorde det uansett hvem faren snakket med. Så hver gang dette skjedde så snudde faren seg og sa "Nå må du vente, for jeg snakker med noen, så skal jeg snakke med deg etterpå" eller noe i den duren. Det tok en stund, men etterhvert så gikk det seg til.

Oppmerksomheten derimot er verre å gjøre noe med, for det kan være et utslag av sjalusi fra barnet, bare et behov for å ha pappa 100% for seg selv en stund, eller en haug med andre ting som er vanskelig å finne ut av når barnet er så lite og ikke kan uttrykke følelser ordentlig. En del mammaer har også fortalt meg i ettertid at de tingene som jeg oppfattet som forsøk på å "splitte" oss også skjer hjemme hos dem, hvor barnet "splitter" mamma og pappa, eller bryter inn i samtaler, eller krever oppmerksomheten til den ene osv. Mao. så er nok vi som "kommer utenfra" mer vare på dette, uten at det nødvendigvis er spesifikt rettet mot oss

Det verste med sjalusien var at jeg følte at jeg ikke hadde lov til å være sjalu på et barn, så det var ikke så mange jeg kunne diskutere det med. Følte at jeg ville bli kritisert på alle kanter og få beskjed om å "takle det" uten forståelse hvis jeg prøvde å snakke om det. Og egentlig så er det litt sant, for det er ingen andre enn jeg som kunne finne en måte for meg å takle det på, og det nytter ikke å søke sympati for situasjonen, fordi det ikke bedrer den på noen måte (føler jeg).

Det eneste som hjalp for meg var tid - og å finne ut hvordan jeg best taklet det når sjalusien min dukket opp (fjerne meg eller delta i situasjonen). "Tid" for meg betydde flere år. Og jeg tror ikke det bare var fordi jeg endret holdning at det krevdes flere år, men også fordi det tok flere år for barna å bli trygge på forholdet sitt til pappa med meg inne i bildet (at ikke jeg truet det på noen måte). Barna sluttet å kreve oppmerksomhet hele tiden etterhvert som hverdagene ble mer rutine, jeg fikk lov til å holde den ene hånden og sitte på den ene siden så lenge den andre var ledig, og noen ganger så gjorde vi ting sammen og noen ganger så trengte de pappa alene. Nå er det slik at de noen ganger oppsøker meg for at vi skal gjøre ting alene også

Det var først når jeg plutselig en dag oppdaget at jeg gledet meg på barnas vegne (ektefølt) og ble trist når de ble triste, at jeg oppdaget at sjalusien var borte og at jeg begynte å føle meg vel i "stemorsrollen". Mao. når jeg ikke bare var glad i dem fordi de var kjæresten min sine barn, men fordi de er noen herlige individer som jeg får delta i livet til

Så ja, du mister litt av deg selv oppi et liv med barn, om så barnet er ditt eller ikke, men det er sannsyneligvis ikke det du kommer til å huske i lengden. Med tiden vil ting "roe" seg, og forhåpentligvis vil det bli mer positive enn negative opplevelser. Bare sørg for at du ikke føler at du mister hele deg selv oppi dette, og ta tiden til hjelp, det er det eneste tipset mitt. Og tenk på at dere har et helt liv å se fram til, mens barn kun er små en kort periode (og tro meg, den perioden går fort!)

[Gjest Gjest_Ste_*]

Tror det er lurt at du og barnet gjør mye sammen,slik at du kan få følelse av at det er "du og barnet" innimellom, ikke bare "pappa og barnet", og du utenfor.

Barn krever mye; det spørs hvordan man tar det. Synes det var en utrolig forskjell å få barn selv; gjør meg ingenting når barnet sier "jeg vil at pappa skal gjøre det", eller liknende. Med stebarnet var det veldig sårt, og jeg følte meg utenfor.

Det er bare en følelse, ikke sant? Men spørsmålet er hva man skal gjøre med den vonde følelsen, sjalusien, følelsen av å være utenfor. Kan sikkert være lurt å fortelle kjæresten om hvordan du har det, slik at han prøver å inkludere deg mer, og bekrefte deg mer. Og så kan du jobbe med deg selv, med hvordan du tenker. Prøve å finne litteratur på hvordan du kan tenke annerledes. Lykke til!

[Vera Vinge]

Jeg har faktisk erfaringer fra den andre siden, som "stebarn" hvor pappas kjæreste var utrolig sjalu på meg. Jeg var mye eldre enn din stedatter da, så det blir veldig annerledes. Men jeg kan bare bekrefte at det var utrolig slitsomt med en voksen dame som bevisst forsøkte å hindre at jeg og faren min hadde et forhold på tomannshånd. Alt som skulle foregå sammen med alle barna og de to. Eller rettere sagt - hun skulle helst være til stede når jeg traff faren min, og ble sur hvis han og jeg planla å finne på noe alene.

Så, jeg tenker at de fleste barn med skilte foreldre har behov for litt alenetid sammen med forelderen sin. Og at de kan bli masete hvis de føler at de må konkurrere med steforelderen om oppmerksomheten. Samtidig skal man skape en ny familie (hvis barna er små hvertfall), og det er viktig å finne en balanse på hvor mye man gjør sammen alle sammen, at man også skal finne på ting sammen for å styrke båndet mellom alle. Barnet må også lære at hun ikke alltid kan ha fars fulle oppmerksomhet, at hun noen ganger må vente. Dette gjelder jo alle barn, og jeg syns ikke barn bør forvente å kunne bryte inn i samtaler og dra forelderen med seg. Her høres det ut som du og samboer bør ta en prat, og komme til enighet om hvordan håndtere det.

Og så kan det kanskje være lurt at du og barnet etter hvert får et bedre forhold bare dere to? At dere kan finne på ting sammen, og at hun etter hvert vil knytte seg mer til deg, og dermed ikke bare er avhengig av at faren vier henne oppmerksomhet, men at du kan bli en del av det.

Det høres uansett lurt ut å snakke med samboeren din. Jeg tror det er veien å gå for å forsøke å forhindre at barnet legger merke til din sjalusi. Det er vanskelig nok å forholde seg til at foreldrene ikke bor sammen, om man ikke også skal føle seg uønsket av foreldrenes nye kjærester. Samtidig syns jeg ikke det er noe unaturlig med sjalusien din, og syns ikke du skal skamme deg over det, om den så er rettet mot et barn. Dere har jo nettopp flyttet sammen, og det er forståelig at du ønsker voksentid med samboer. Det er likevel sannsynlig at du må svelge noen kameler for å få dette til å fungere, og at ting kanskje aldri vil bli helt ideelt. Kanskje noen ting kan endres, mens andre ting må du bare leve med. Håper uansett dere finner ut av det.

[Siljesiss]

Jeg har tatt det opp med han et par ganger, prøvd å gjøre det på en forsiktig måte da dette er et "toutchy" tema.. Han har sagt at det virker som om jeg er sjalu på henne, så dette merkes selv om jeg prøver så godt jeg kan å skjule det. Jeg har tatt opp dette med at jeg føler meg lite inkludert og jeg har sagt at jeg får lite bekreftelser også utenom de ukene hun er hos oss. Han sier at han bruker all sin energi på henne når hun er hos oss og at det er derfor jeg kanskje føler dette. Men han mener at det er MIN oppgave å engasjere meg og inkludere meg. Men jeg føler ikke for det når jeg ikke føler meg sett uansett hva jeg gjør. Du har nok rett i at jeg burde gjøre ting med henne og knytte et sterkere bånd, kanskje jeg føler meg mer "nyttig" da og ikke så utenfor. Jeg må nok jobbe med dette, for jeg vil jo gjerne. Tusen takk for tips

Tror det er lurt at du og barnet gjør mye sammen,slik at du kan få følelse av at det er "du og barnet" innimellom, ikke bare "pappa og barnet", og du utenfor.

Barn krever mye; det spørs hvordan man tar det. Synes det var en utrolig forskjell å få barn selv; gjør meg ingenting når barnet sier "jeg vil at pappa skal gjøre det", eller liknende. Med stebarnet var det veldig sårt, og jeg følte meg utenfor.

Det er bare en følelse, ikke sant? Men spørsmålet er hva man skal gjøre med den vonde følelsen, sjalusien, følelsen av å være utenfor. Kan sikkert være lurt å fortelle kjæresten om hvordan du har det, slik at han prøver å inkludere deg mer, og bekrefte deg mer. Og så kan du jobbe med deg selv, med hvordan du tenker. Prøve å finne litteratur på hvordan du kan tenke annerledes. Lykke til!

[Siljesiss]

Jeg hadde også en "ond" stemor.. Dette ødela hele mitt forhold til min pappa, så dette vet jeg mye om. Det er derfor veldig viktig for meg å gjøre dette "riktig". Det er jo ikke henne som gjør noe feil og hun har ikke bedt om dette. Det er oss voksne som må finne en løsning på dette, helst uten at hun merker noe som helst. Hun er jo hos pappan sin og her skal hun trives og ha det trygt og godt. Hun skal føle seg som hjemme og ønsket. Jeg mener det er HAN som må ha "tid" til begge to og prøve å inkludere. Han har litt tunellsyn når hun er hos oss. Alt han ser er henne og legger all sin energi, kjærlighet, tid og omsorg i henne. Han sier nydelige ting til henne som feks: "Du er den skjønneste jenta i hele verden" og ser henne dypt inn i øynene. Han er helt fortapt i henne. Dette ser jeg på som noe positivt, han elsker datteren sin og viser det overfor henne. Det er det ikke alle som får oppleve. Men når det gjelder meg, har jeg aldri fått noen sånne bekreftelser hvis du skjønner hva jeg mener.. Og det er litt sårt, skal jeg være helt ærlig. Jeg må nok svelge MANGE kameler, og dette er vanskeligere enn jeg hadde spådd på forhånd. Takk for mange gode råd/tips, godt å høre at jeg ikke er "crazy" ;-)

Jeg har faktisk erfaringer fra den andre siden, som "stebarn" hvor pappas kjæreste var utrolig sjalu på meg. Jeg var mye eldre enn din stedatter da, så det blir veldig annerledes. Men jeg kan bare bekrefte at det var utrolig slitsomt med en voksen dame som bevisst forsøkte å hindre at jeg og faren min hadde et forhold på tomannshånd. Alt som skulle foregå sammen med alle barna og de to. Eller rettere sagt - hun skulle helst være til stede når jeg traff faren min, og ble sur hvis han og jeg planla å finne på noe alene.

Så, jeg tenker at de fleste barn med skilte foreldre har behov for litt alenetid sammen med forelderen sin. Og at de kan bli masete hvis de føler at de må konkurrere med steforelderen om oppmerksomheten. Samtidig skal man skape en ny familie (hvis barna er små hvertfall), og det er viktig å finne en balanse på hvor mye man gjør sammen alle sammen, at man også skal finne på ting sammen for å styrke båndet mellom alle. Barnet må også lære at hun ikke alltid kan ha fars fulle oppmerksomhet, at hun noen ganger må vente. Dette gjelder jo alle barn, og jeg syns ikke barn bør forvente å kunne bryte inn i samtaler og dra forelderen med seg. Her høres det ut som du og samboer bør ta en prat, og komme til enighet om hvordan håndtere det.

Og så kan det kanskje være lurt at du og barnet etter hvert får et bedre forhold bare dere to? At dere kan finne på ting sammen, og at hun etter hvert vil knytte seg mer til deg, og dermed ikke bare er avhengig av at faren vier henne oppmerksomhet, men at du kan bli en del av det.

Det høres uansett lurt ut å snakke med samboeren din. Jeg tror det er veien å gå for å forsøke å forhindre at barnet legger merke til din sjalusi. Det er vanskelig nok å forholde seg til at foreldrene ikke bor sammen, om man ikke også skal føle seg uønsket av foreldrenes nye kjærester. Samtidig syns jeg ikke det er noe unaturlig med sjalusien din, og syns ikke du skal skamme deg over det, om den så er rettet mot et barn. Dere har jo nettopp flyttet sammen, og det er forståelig at du ønsker voksentid med samboer. Det er likevel sannsynlig at du må svelge noen kameler for å få dette til å fungere, og at ting kanskje aldri vil bli helt ideelt. Kanskje noen ting kan endres, mens andre ting må du bare leve med. Håper uansett dere finner ut av det.

[Gjest Gjest_berta_*]

Tror det er lurt at du og barnet gjør mye sammen,slik at du kan få følelse av at det er "du og barnet" innimellom, ikke bare "pappa og barnet", og du utenfor.

Barn krever mye; det spørs hvordan man tar det. Synes det var en utrolig forskjell å få barn selv; gjør meg ingenting når barnet sier "jeg vil at pappa skal gjøre det", eller liknende. Med stebarnet var det veldig sårt, og jeg følte meg utenfor.

Det er bare en følelse, ikke sant? Men spørsmålet er hva man skal gjøre med den vonde følelsen, sjalusien, følelsen av å være utenfor. Kan sikkert være lurt å fortelle kjæresten om hvordan du har det, slik at han prøver å inkludere deg mer, og bekrefte deg mer. Og så kan du jobbe med deg selv, med hvordan du tenker. Prøve å finne litteratur på hvordan du kan tenke annerledes. Lykke til!

Bra svar dette her. Ellers må jeg si at jeg har hatt de samme tankene og følelsene som deg trådstarter, siden jeg er i samme situasjon. Følelsen av å være tilsidesatt er ikke så veldig morsom akkurat. Her har vi prøvd med jentekvelder eller aktiviteter hvor bare barnet og jeg har gjort noe sammen for å bygge opp relasjonen, det har fungert ganske bra. Vi har prøvd at det blir litt slik at kjæresten sier "jentene mine", det synes vi er koselig alle sammen Det hjalp å snakke om det til kjæresten slik at han ble obs på dette.

Men jeg tror nok uansett det blir lettere når man får sitt eget barn ja, man føler seg liksom litt alene som stemor uten egne barn. Ikke alltid svigerfamilien osv er like støttende heller, men kanskje ser litt skrått på en når en kommer inn. En kan liksom aldri "vinne" som stemor.

[Gjest Anita]

Skjønner hvordan du har det..! Den vonde sjalusi følelsen er helt grusom først nå når jeg googlet meg frem til denne diskusjonen, skjønner jeg at jeg ikke er helt syk i hodet mitt for å si det sånn..eneste jeg har hørt ang sjalusi ovenfor barn er en gang jeg så et progam fra USA om stemødre som hadde drept sin stedatter/sønn pga sjalusi..helt forferdelig!! Er jo ikke i nærheten å være så gale her da sef, men gjorde jo ikke saken noe bedre når det var vanskelig å finne noe info på nettet..Vanskelig tema å ta opp også, for man kan jo liksom ikke være sjalu på et barn..klinger jo fælt i mine ører også, men hva skal man gjøre da?..

Her var saken at han var endel år eldre enn meg, var min første kjæreste og det å bli stemor i samme slengen i en alder av 20 år var ikke barebare..Jeg gjorde alt jeg kunne for å få et godt forhold til henne, men hun var så veslevoksen at jeg ofte følte hun gjennomskuet meg, selv om det som oftest gikk greit det gjorde jo det, men tror nok hun merket at jeg anstrengte meg noen ganger, at det kanskje ble litt unaturlig?..men jeg følte meg veldig usikker i situasjonen og det var bare fælt for følte det lyste lang vei. Sambo var helt fortapt i henne, og hun hadde han rundt lillefingeren..(ikke alltid da, han klarte å sette grenser da, men ja hun er jo prinsessen hans) For å gjøre en lang historie kort, så ble jeg veldig sjalu de gangene han satte hun fremfor meg i situsjoner der jeg syns det ble unødvendig..ofte måtte jeg ligge på sofaen fordi hun skulle ligge i sengen med han..og at hun overgikk meg som kvinne (hvis det går an å si) og det er nettopp den delen som var vanskeligstå takle..for sef. vil hun alltid være hans nr. 1 fordi hun er datteren hans, og han har jo vært flik med å si mye fint mot meg også etc,og selv om vi fikk barn sammen, så er det alltid vært henne som er første pri..

Helt jævlig å ha den følelsen, for det er en følelse..og når den kommer så blir jeg helt varm og satt ut og klarer liksom ikke å ta meg sammen og late som ingenting, for det skinner liksom igjennom..og det beste for meg da er å bare gå vekk fra situasjonen å gjøre adre ting, men da blir det liksom så åpenlyst at jeg har problemer med det, og blir liksom "avslørt" og da føler jeg meg så ynkelig og patetisk..for han skjønner overhodet ikke problemet og vil ikke høre når jeg før har prøvd å ta det opp før..så kan ikke snakke med han om det for da blir ha bare forbanna. Vi flyttet jo fra hverandre for endel år siden (av andre årsaker), men virker no som vi er på vei sammen igjen..så da er ting liksom på scratch igjen (har ikke hatt noe kontakt med datteren da hun bor et stykke unna og er veldig bizzi med sine ting) så vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre ang den situasjonen..men værtfall "godt" å se at andre har samme problemet.., men jeg ønsker virkelig å få den følelsen helt vekk, for den setter meg sånn ut, vil ha kontroll på den.

[lille-lure]

Til TS.

Jeg er i din situasjon. Han har barna annhver helg, men jeg merker at jeg kan reagere på forholdet mellom far og datter. Jeg var veldig klar over at jeg ikke ville bli nr 1 i dette forholdet, men nr 3. Da han har to barn.

Sønnen har jeg aldri hatt noe problem med. vi er kjempe venner, men jeg har sliti litt med datteren, eller hun har sliti med meg. Det vet jeg ikke. Jeg har prøvd å forklare for min kjære hva jeg føler, det jeg har fått til svar overrasket meg faktisk. For det var aldri min tankegang. Han sa at kanskje hun trodde jeg skulle ta fra henne faren sin og at han kom til å velge meg fremfor henne. Da gikk lyset opp for meg. For inntil da så tenkte jeg at hun gjorde virkelig alt for å ødelegge eller spolere (hun er 10) men det er ikke slik. Jeg har bedt han om ta en prat med henne og forklare at hennes plass vil jeg aldri ta.

Jeg bvar fryktelig mye lei og trøtt i begynnelsen de første året. Men jeg har valgt og gjøre andre ting når han har barna. Nå bor ikke vi sammen,men er alikvel sammen 24/7. Så jeg dro til meg eller gjorde andre ting når de var på besøk. Det var kjempe sårende i begynnelsen å tenke på at jeg måtte trekke meg unna. Men etterhvert som tiden gikk så har det fungert kjempe bra. Jeg er litt på lag med henne ved å erte pappa, tulle, plulkke blomster, ordne håret hennes. Jeg favoriserer henne fremfor pappaen.

Den andre sønnen får like mye oppmerksomhet som henne da det ikke er jeg og han som er problemet.

MEn for våres del har det fungert veldig bra. Pappa smiler, jentungen smiler og jeg er fornøyd når jeg ikke føler meg tilsidesatt lengere. Er jo selvsagt med på en ting eller to en gang iblant selv om han har de alene, men om det er kino tid eller peppestid er jeg med. altså det sosiale. og når kosetiden kommer har jeg trukekt meg tilbake

Husk at 6mnd for et barn er ikke lenge. Du kommer brått inn i livet hennes. Hun bruker lengere tid til å tilvenne seg deg enn det du gjør

Prøvs, så skal du se at det fungerer.

[lille-lure]

Skjønner hvordan du har det..! Den vonde sjalusi følelsen er helt grusom først nå når jeg googlet meg frem til denne diskusjonen, skjønner jeg at jeg ikke er helt syk i hodet mitt for å si det sånn..eneste jeg har hørt ang sjalusi ovenfor barn er en gang jeg så et progam fra USA om stemødre som hadde drept sin stedatter/sønn pga sjalusi..helt forferdelig!! Er jo ikke i nærheten å være så gale her da sef, men gjorde jo ikke saken noe bedre når det var vanskelig å finne noe info på nettet..Vanskelig tema å ta opp også, for man kan jo liksom ikke være sjalu på et barn..klinger jo fælt i mine ører også, men hva skal man gjøre da?..

Her var saken at han var endel år eldre enn meg, var min første kjæreste og det å bli stemor i samme slengen i en alder av 20 år var ikke barebare..Jeg gjorde alt jeg kunne for å få et godt forhold til henne, men hun var så veslevoksen at jeg ofte følte hun gjennomskuet meg, selv om det som oftest gikk greit det gjorde jo det, men tror nok hun merket at jeg anstrengte meg noen ganger, at det kanskje ble litt unaturlig?..men jeg følte meg veldig usikker i situasjonen og det var bare fælt for følte det lyste lang vei. Sambo var helt fortapt i henne, og hun hadde han rundt lillefingeren..(ikke alltid da, han klarte å sette grenser da, men ja hun er jo prinsessen hans) For å gjøre en lang historie kort, så ble jeg veldig sjalu de gangene han satte hun fremfor meg i situsjoner der jeg syns det ble unødvendig..ofte måtte jeg ligge på sofaen fordi hun skulle ligge i sengen med han..og at hun overgikk meg som kvinne (hvis det går an å si) og det er nettopp den delen som var vanskeligstå takle..for sef. vil hun alltid være hans nr. 1 fordi hun er datteren hans, og han har jo vært flik med å si mye fint mot meg også etc,og selv om vi fikk barn sammen, så er det alltid vært henne som er første pri..

Helt jævlig å ha den følelsen, for det er en følelse..og når den kommer så blir jeg helt varm og satt ut og klarer liksom ikke å ta meg sammen og late som ingenting, for det skinner liksom igjennom..og det beste for meg da er å bare gå vekk fra situasjonen å gjøre adre ting, men da blir det liksom så åpenlyst at jeg har problemer med det, og blir liksom "avslørt" og da føler jeg meg så ynkelig og patetisk..for han skjønner overhodet ikke problemet og vil ikke høre når jeg før har prøvd å ta det opp før..så kan ikke snakke med han om det for da blir ha bare forbanna. Vi flyttet jo fra hverandre for endel år siden (av andre årsaker), men virker no som vi er på vei sammen igjen..så da er ting liksom på scratch igjen (har ikke hatt noe kontakt med datteren da hun bor et stykke unna og er veldig bizzi med sine ting) så vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre ang den situasjonen..men værtfall "godt" å se at andre har samme problemet.., men jeg ønsker virkelig å få den følelsen helt vekk, for den setter meg sånn ut, vil ha kontroll på den.

Samme som meg. Med hensyn tila alder. Jeg måtte han var jeg var 20. Han var da 35. Jeg ble brått veldig voksen. Det er ikke enkelt. Ingen som har lært meg hvordan jeg skal være bonusmamma.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen selv, og har selv barn. Samboeren min har to barn annenhver uke. Vi flyttet sammen i sommer.

Det er datteren jeg føler sjalusi for, og jeg er flau over at jeg har slike følelser.

Samboeren min virkelig forguder sin lille datter og ser på henne med det nesten forelskede blikket.

Han er en mann med få ord. Gir sjeldent komplimenter til meg, og er lite nær før vi skal legge oss. Jeg har sagt at jeg trenger nærhet og ikke bare når vi skal legge oss (sex) Men ingen bedring dessverre

Anonymous poster hash: 75d0b...6f2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen selv, og har selv barn. Samboeren min har to barn annenhver uke. Vi flyttet sammen i sommer.

Det er datteren jeg føler sjalusi for, og jeg er flau over at jeg har slike følelser.

Samboeren min virkelig forguder sin lille datter og ser på henne med det nesten forelskede blikket.

Han er en mann med få ord. Gir sjeldent komplimenter til meg, og er lite nær før vi skal legge oss. Jeg har sagt at jeg trenger nærhet og ikke bare når vi skal legge oss (sex) Men ingen bedring dessverre

Anonymous poster hash: 75d0b...6f2

dette er en tråd fra 2010 - vil tro de har ordna dette til nå evt gått fra hverandre.

Anonymous poster hash: 8d768...6a5

[AnonymBruker]

Spennende med gamle tråder. Er dere fortsatt sammen ts? Hvordan gikk det med datteren?

Anonymous poster hash: c87c6...4ff

[Ruccula]

Jeg tenker at det er svært usunt for et lite barn at faren bare slipper alt han har i hendene når hun roper, at han vier all sin oppmerksomhet mot henne og at står så til de grader på pinne for jentungen. Når et barn vokser opp som verdens midtpunkt på denne måten tror jeg overgangen til voksen livet og ikke minst arbeidslivet kan bli trøblete. Jeg tror også at det i noen tilfeller kan gjøre denne lille jenta til en lite sympatisk person senere.

Før i tiden måtte barna tilpasse seg de voksne, de voksne var alltid første prioritet, så kom barna... Jeg tror det er sunt å lære seg å tilpasse seg og jeg tror det er sunt å lære at man ikke alltid kan være i fokus..

Derfor mener jeg at denne faren gjør ungen sin en skikkelig bjørnetjeneste...

men det er jo sånn samfunnet vårt har blitt i dag...og det er sykt