Får ikke til kjærligheten

[Gjest Små deppa]

Jeg håper noen av dere har noen tanker om min mangel på kjæreste og hva jeg kan gjøre for å endre på det. Har sett at veldig mange er utrolig reflekterte så jeg håper vel på noen gode råd fra noen som gidder å lese..

Jeg er en helt vanlig jente/kvinne, er 33 år, har 2 barn, og har altså nå vært singel i nærmere 10 år. Jeg sitter ikke hjemme og sturer, har en god jobb, grei økonomi, masse venner og finner på mye med barna. De begynner forøvrig å bli store, og samarbeidet med far er problemfritt.

Tror ikke det er ytre faktorer som utseende som hindrer meg i å få en kjæreste. Får mye komplimenter, fra både menn og kvinner. Jeg synes selv jeg er reflektert, og er (tror jeg) mer enn gjennomsnittlig opptatt av grunnverdier og å forsøke å ha gode holdninger.

Jeg har utrolig lyst på en kjæreste, noe jeg har hatt i mange år nå. De første årene var jeg sikkert litt desperat, men dette har roet seg betraktelig.

Men, jeg begynner helt alvorlig å bli redd for at det aldri skal skje meg. At jeg aldri skal oppleve at en mann velger meg. Noen ganger lurer jeg på om jeg er ute av stand til å ha et forhold, ellerihvertfall til å komme gjennom "begynnerfasen".

Jeg opplevde i mitt første og eneste forhold å bli avvist over lang tid. Denne opplevelsen satt lenge i meg, og redselen for å bli avvist har alltid sittet som en vond klump i magen. De siste årene er blitt det blitt mye mye verre.

De få gangene jeg har truffet noen går det fint helt frem til jeg begynner å bli forelsket. Da låser det seg helt. Jeg blir sikkert oppfattet som utrolig kjedelig, stiv og uten både humor, ja omtrent blottet for personlighet. Jeg aner bare ikke hvordan jeg kan komme ut av denne situasjonen.

Har prøvd nettdating, blir så nervøs før en "date" at jeg blir direkte kvalm og fysisk dårlig.

Jeg forelsker meg sjelden, men "hardt" når det først skjer, tar meg flere år å komme over en enkelt flørt fordi dumme meg har fortsatt å holdt liv i dem i årevis, ved å gjøre meg tilgjengelig når mannen ønsker det. Antagelig et dårlig trekk på alle måter, men verst for selvtilliten.

Kanskje kunne jeg klart å "kapre" en eller annen, men jeg må være forelsket. Og når jeg blir forelsket, så slutter jeg å "virke".

Nå har jeg fått med meg denne diskusjonen om å "sikte for høyt" Jeg er helt sikker på at det ikke er problemet. De mennene jeg har blitt forelsket i er velt vanlige menn. Det gjelder både utseende, inntekt, og sosial status.

Dette ble kanskje rotete, men jeg håper noen har noen råd.

[Gjest M_icka]

Jeg håper noen av dere har noen tanker om min mangel på kjæreste og hva jeg kan gjøre for å endre på det. Har sett at veldig mange er utrolig reflekterte så jeg håper vel på noen gode råd fra noen som gidder å lese..

Jeg er en helt vanlig jente/kvinne, er 33 år, har 2 barn, og har altså nå vært singel i nærmere 10 år. Jeg sitter ikke hjemme og sturer, har en god jobb, grei økonomi, masse venner og finner på mye med barna. De begynner forøvrig å bli store, og samarbeidet med far er problemfritt.

Tror ikke det er ytre faktorer som utseende som hindrer meg i å få en kjæreste. Får mye komplimenter, fra både menn og kvinner. Jeg synes selv jeg er reflektert, og er (tror jeg) mer enn gjennomsnittlig opptatt av grunnverdier og å forsøke å ha gode holdninger.

Jeg har utrolig lyst på en kjæreste, noe jeg har hatt i mange år nå. De første årene var jeg sikkert litt desperat, men dette har roet seg betraktelig.

Men, jeg begynner helt alvorlig å bli redd for at det aldri skal skje meg. At jeg aldri skal oppleve at en mann velger meg. Noen ganger lurer jeg på om jeg er ute av stand til å ha et forhold, ellerihvertfall til å komme gjennom "begynnerfasen".

Jeg opplevde i mitt første og eneste forhold å bli avvist over lang tid. Denne opplevelsen satt lenge i meg, og redselen for å bli avvist har alltid sittet som en vond klump i magen. De siste årene er blitt det blitt mye mye verre.

De få gangene jeg har truffet noen går det fint helt frem til jeg begynner å bli forelsket. Da låser det seg helt. Jeg blir sikkert oppfattet som utrolig kjedelig, stiv og uten både humor, ja omtrent blottet for personlighet. Jeg aner bare ikke hvordan jeg kan komme ut av denne situasjonen.

Har prøvd nettdating, blir så nervøs før en "date" at jeg blir direkte kvalm og fysisk dårlig.

Jeg forelsker meg sjelden, men "hardt" når det først skjer, tar meg flere år å komme over en enkelt flørt fordi dumme meg har fortsatt å holdt liv i dem i årevis, ved å gjøre meg tilgjengelig når mannen ønsker det. Antagelig et dårlig trekk på alle måter, men verst for selvtilliten.

Kanskje kunne jeg klart å "kapre" en eller annen, men jeg må være forelsket. Og når jeg blir forelsket, så slutter jeg å "virke".

Nå har jeg fått med meg denne diskusjonen om å "sikte for høyt" Jeg er helt sikker på at det ikke er problemet. De mennene jeg har blitt forelsket i er velt vanlige menn. Det gjelder både utseende, inntekt, og sosial status.

Dette ble kanskje rotete, men jeg håper noen har noen råd.

Hei,

Jo, selvfølgelig er du istand til å få kjæreste. At det aldri skal skje deg, er bare en irrasjonell tanke du har fått for deg.

Du har klart å få deg venner, ikke sant? Jeg merker at du vanskelig-gjør det med å få seg kjæreste. Og jeg tror at du sitter fast i dårlige erfaringer med menn, at du tenker for mye på dette og at du er redd det skal skje igjen. Da utstråler du kanskje dette.

Du må få håpet og troen tilbake, på at det finnes en som passer akkurat til deg, for det gjør det.

Jeg tror det er viktig å bli bevisst på hva slags kjæreste du ønsker deg, kvaliteter indre som ytre. Det er alltid lettere å finne noe, eller få til noe, hvis man vet eksakt hva man leter etter/vil oppnå.

Det som er perfekt for deg, behøver ikke å være perfekt for alle andre, så de forestillingene om å ikke "sikte for høyt" må man bare overse. Jeg har funnet et mann som er helt perfekt(i mine øyne), men som jeg tviler på ville passet sammen med f.eks noen av venninnene mine(som for øvrig har funnet sine "perfekte" respektive).

Ellers tror jeg det er viktig å slappe av, og være åpen for at gode ting skal skje deg og. Håper dette var til oppmuntring.

Klem fra meg

[Snipa]

Dette høres kanskje teit ut, men det hjelper å "øve". Har ihvertfall hjulpet meg, jeg er blitt mindre nervøs når jeg nå skal møte en date. De første jeg møtte (for et år siden eller så), da holdt jeg på å dø på meg av nervøsitet, og klarte nesten ikke prate. Ikke særlig sjarmerende, det. Ikke rart det gikk til hel**** på første date...

Jeg bestemte meg for å treffe flere, og ikke bare de som jeg var superinteressert i, bare for å øve meg, rett og slett. Og det hjalp. Nå kan jeg snakke, smile, kanskje til og med være sjarmerende. I alle fall skjer det ofte at en mann vil møte meg flere ganger.

[Gjest Gjest]

Ja, det er nok bare en måte i dette livet, og det er å treffe folk (en av gangen) og se hva som skjer. Slitsomt hvis ingenting stemmer selvfølgelig over lang tid. Men alternativet er å gi opp.

Tror også at det er smart for de fleste å ta det litt med ro med nye mennesker, og bli bedre kjente først. Alt som glimrer er ikke gull. På den annen side er det også viktig å ikke være altfor kravstor på noe område.

F.eks mener jeg at de som krever momentan forelskelse, enten ikke er modne, eller er fullstendig urealistiske, eller begge deler.