Hjelp!

[Knøttet]

Gutten vår på 20 måneder er så ekstremt sutrete og klengete på pappaen sin for tida. Han har vært pappagutt siden han var rundt året, og den siste tida har det eskalert noe veldig. Han er ekstra sutrete når han er alene med pappaen, men om jeg er der også sutrer han litt mindre. Hvis han er alene med meg så er det endra mindre sutring, det virker som han godtar mer fra meg. Han lar seg sjeldent roe ned hvis jeg prøver når pappaen er hjemme, da er det bare pappa som gjelder og han vil bare til han når han er lei seg. Hvis jeg er alene hjemme med gutten greier jeg fint å roe han ned alene. Slik som i dag da jeg sov lenge og gutten var alene med pappaen så ble gutten vår helt hysterisk hver gang han ville noe og ikke fikk lov. Han slo seg helt vrang og hylgrein lenge, og da han endelig roet seg så var det noe nytt han ville men som han ikke fikk lov til, og som han ble rasende for igjen. Dessuten er han ekstremt klengete, mannen min kan ikke engang gå på do uten at gutten skal være med, og når han ikke får bli med står han utenfor døra og gråter.

Det toppet seg da han skulle legge seg, vanligvis har vi ingen problemer med leggetid, men ofte nekter han å sove i senga si på dagtid. I dag hadde han lik reaksjon da han skulle legge seg på kvelden: han stod i senga og hylgrein, så mannen måtte bare ta han opp og trøste og prøve igjen. Mannen fikk det ikke til, men da jeg skulle prøve snakket jeg bare rolig til gutten, la han i senga og så lå han der litt før han sovnet. Det er nesten slik at far og sønn ikke kan være alene sammen, for da er gutten i så dårlig humør! Det jeg synes er rart er at han er skikkelig pappagutt, så hvorfor er han i så dårlig humør når han klenger på pappaen sin?

Gutten vår har vært hjemme med oss begge siden han var ca 10 måneder, utenom en periode på 2-3 måneder i høst da jeg var ute på kurs hver dag. Derfor har vel gutten vår knyttet seg ekstra til faren sin. Den siste uken har jeg hatt litt mer ansvar for gutten enn faren har hatt, fordi faren har vært syk, og hatt en del andre ting han måtte gjøre. Kan gutten vår være redd for at pappa skal forsvinne eller noe?

Vi går hjemme alle tre for tida, noe som tærer på. Det blir litt krangling, noe jeg ser på som uunngåelig siden vi går mye oppå hverandre og det blir gnisninger. Vi prøver å komme oss ut i åpen barnehage, både hver for oss og sammen, men det beste hadde selvsagt vært om vi kom oss ut i jobb og gutten i barnehage, noe som dessverre ikke er så lett å få til akkurat nå.

Når gutten er slik som i dag, så og si konstant sytete, mister mannen min, som er generelt veldig tålmodig, tålmodigheten og har ved noen tilfeller kjeftet på gutten vår. Han angrer seg selvsagt etterpå, og er veldig lei seg for det, men det er ikke noe som burde skje. Håper ikke gutten tar skade av det.

[Far til 2]

Jeg tror det kan være mange årsaker, og kan naturligvis ikke påstå at min teori passer hos dere.

Uansett skjedde det samme hjemme hos oss. Fra den dagen jeg ble hjemme med førstefødte var barnet VELDIG pappadalt. Jeg måtte mate. Jeg måtte legge. Jeg måtte trøste, etc, etc.

Jeg TROR ! at årsaken til dette var at jeg de første gangene ikke var flink nok til å si ifra at jeg ikke gikk noen steder, men at barnet kansje følte det sånn at jeg ble borte om jeg gikk på kjøkkenet, soverommet, eller andre steder for å gjøre et eller annet. Moren var nok flinkere til å småprate med barnet hele tiden slik at barnet hele tiden hørte at moren var i nærheten mens barnet kansje var redd jeg hadde gått fra det ettersom jeg ikke snakket hele tiden. Dette førte til at alt skulle dreie seg om barnet og meg til enhver tid.

Be far snakke mer med barnet slik at det ikke føler seg forlatt, så kan det være at det ikke har samme behovet for å være fars midtpunkt hele tiden.

[MellonCollie]

Som du vet Knøttet, så er det ganske likt hjemme hos oss. Svaret til Far til 2 kan nok kanskje passe ganske godt her, så jeg tar det videre til pappaen her. Vi prøver å være flinke nå til å forklare for lillegutt hver gang vi skal noe sted hva vi skal, og at vi kommer tilbake - men mulig ikke man var så flinke før... mannen reiser litt i jobben her, og tror derfor lillegutt oppfatter det som mer usikkert om pappaen kommer hjem eller ikke når vi kommer hjem fra barnehagen.

Uansett, har ikke noe tips, men vil ha denne på mine innlegg...

[Gjest Illiya]

Små barn, små problemer...store barn, større problemer.

Gutten er ikke to år engang, ting vil endre seg etterhvert. Ta det rolig.

[Far til 2]

Små barn, små problemer...store barn, større problemer.

Gutten er ikke to år engang, ting vil endre seg etterhvert. Ta det rolig.

Når et lite barn oppfatter et lite problem som stort, så bør ikke vi foreldre børste det bort som bagatell. For barnet er problemet stort nok, og selv om vi som voksne kan smile av det og bagatelisere det bør vi helt klart ta det alvorlig.

Jeg føler dessuten ikke at ts ikke tar det rolig, men forsøker å finne en løsning for barnet som et så lite barn også oppfatter som løsning. Jeg kan ikke se noe galt i å se problemet som et seriøst problem for barnet som må løses.

[Knøttet]

Jeg tror det kan være mange årsaker, og kan naturligvis ikke påstå at min teori passer hos dere.

Uansett skjedde det samme hjemme hos oss. Fra den dagen jeg ble hjemme med førstefødte var barnet VELDIG pappadalt. Jeg måtte mate. Jeg måtte legge. Jeg måtte trøste, etc, etc.

Jeg TROR ! at årsaken til dette var at jeg de første gangene ikke var flink nok til å si ifra at jeg ikke gikk noen steder, men at barnet kansje følte det sånn at jeg ble borte om jeg gikk på kjøkkenet, soverommet, eller andre steder for å gjøre et eller annet. Moren var nok flinkere til å småprate med barnet hele tiden slik at barnet hele tiden hørte at moren var i nærheten mens barnet kansje var redd jeg hadde gått fra det ettersom jeg ikke snakket hele tiden. Dette førte til at alt skulle dreie seg om barnet og meg til enhver tid.

Be far snakke mer med barnet slik at det ikke føler seg forlatt, så kan det være at det ikke har samme behovet for å være fars midtpunkt hele tiden.

Vi prøver å fortelle gutten at "nå skal pappa på butikken en tur, han kommer snart tilbake" og lignende ting, uten at det hjelper noe særlig. Hva mener du? Småprate til han når han er i et annet rom, eller generelt hele tida?

Som du vet Knøttet, så er det ganske likt hjemme hos oss. Svaret til Far til 2 kan nok kanskje passe ganske godt her, så jeg tar det videre til pappaen her. Vi prøver å være flinke nå til å forklare for lillegutt hver gang vi skal noe sted hva vi skal, og at vi kommer tilbake - men mulig ikke man var så flinke før... mannen reiser litt i jobben her, og tror derfor lillegutt oppfatter det som mer usikkert om pappaen kommer hjem eller ikke når vi kommer hjem fra barnehagen.

Uansett, har ikke noe tips, men vil ha denne på mine innlegg...

"Godt" å vite at vi ikke er alene, om du skjønner.

Små barn, små problemer...store barn, større problemer.

Gutten er ikke to år engang, ting vil endre seg etterhvert. Ta det rolig.

Det er veldig enkelt for deg å si at dette er et lite problem, men kom hit og opplev det selv så vil du se at det ikke er det.

================================================

Morgenen begynte jo bra her: pappaen skulle gi mat, gutten blir sur og griner for å få knekkebrød. Pappaen smører på en brødskive, gutten tar én bit og hylgriner. Vil ikke sitte i stolen, hylgriner, vil ikke være på gulvet, hylgriner, ikke bra nok å sitte på fanget til pappa- hylgriner. Pappaen klikket til slutt og gikk ut, gutten hylgren i iallfall 10 minutter før han roet seg. Han gråt seg nesten fast, helt hysterisk. Nå har han roet seg, så nå satte han seg selv i stolen og spiser knekkebrødet sitt.

Når jeg mater går det som regel greit: jeg smører på ei skive, og så spiser han selv. Når pappaen er her er alt galt, selv om han får det han ser ut til å ville ha så blir han sur.

Kan det være trassalder?!

[Caramba]

Jeg tror det er litt typisk barn i den alderen. Vår sønn var også litt slitsom i den alderen og "klikket" for den minste ting. Tips? Pass på at han ikke blir veldig sulten og blodsukkeret går i kjelleren, vær tydelige og forutsigbare. Ikke spør hele tiden: vil du ha ditt, vil du ha datt, vil du leke med ditt,det skaper bare frustrasjon. Si bare: nå skal vi spise brødskive, nå skal vi gå ut, nå skal vi skifte bleie osv osv.

Fremfor alt: vær konsekvente og fortsett med alle rutiner som før, selv om alt tar lang tid. Leggingen går seg sikkert til igjen hvis dere bare holder dere strengt til rutinene og ikke lar ham være oppe lenger fordi dere ikke orker kampen.

Ikke alltid like lett når det koker, men jeg lover deg, det går over.

[Gjest Mysticgirl]

Vi prøver å fortelle gutten at "nå skal pappa på butikken en tur, han kommer snart tilbake" og lignende ting, uten at det hjelper noe særlig. Hva mener du? Småprate til han når han er i et annet rom, eller generelt hele tida?

"Godt" å vite at vi ikke er alene, om du skjønner.

Det er veldig enkelt for deg å si at dette er et lite problem, men kom hit og opplev det selv så vil du se at det ikke er det.

================================================

Morgenen begynte jo bra her: pappaen skulle gi mat, gutten blir sur og griner for å få knekkebrød. Pappaen smører på en brødskive, gutten tar én bit og hylgriner. Vil ikke sitte i stolen, hylgriner, vil ikke være på gulvet, hylgriner, ikke bra nok å sitte på fanget til pappa- hylgriner. Pappaen klikket til slutt og gikk ut, gutten hylgren i iallfall 10 minutter før han roet seg. Han gråt seg nesten fast, helt hysterisk. Nå har han roet seg, så nå satte han seg selv i stolen og spiser knekkebrødet sitt.

Når jeg mater går det som regel greit: jeg smører på ei skive, og så spiser han selv. Når pappaen er her er alt galt, selv om han får det han ser ut til å ville ha så blir han sur.

Kan det være trassalder?!

Jeg tror det er for at faren er mer ettergivende for barnet, derfor oppfører han seg slik ovenfor faren. Mens du har strengere regler og har du sagt noe så skjer det? Og du legger ungen uten for mye dill og dall og gutten er sikker på at slik blir det. Gutten blir usikker når far duller for mye og ikke har klare grenser?, mens hos deg vet han at det ikke nytter å mase?

Kan jo hende jeg tar feil, men jeg tror problemet kan være det?

[Knøttet]

Jeg tror det er litt typisk barn i den alderen. Vår sønn var også litt slitsom i den alderen og "klikket" for den minste ting. Tips? Pass på at han ikke blir veldig sulten og blodsukkeret går i kjelleren, vær tydelige og forutsigbare. Ikke spør hele tiden: vil du ha ditt, vil du ha datt, vil du leke med ditt,det skaper bare frustrasjon. Si bare: nå skal vi spise brødskive, nå skal vi gå ut, nå skal vi skifte bleie osv osv.

Fremfor alt: vær konsekvente og fortsett med alle rutiner som før, selv om alt tar lang tid. Leggingen går seg sikkert til igjen hvis dere bare holder dere strengt til rutinene og ikke lar ham være oppe lenger fordi dere ikke orker kampen.

Ikke alltid like lett når det koker, men jeg lover deg, det går over.

Det er nok ganske typisk barn i den alderen + en anelse trassalder? Tror du har et poeng angående blodsukker, det er spesielt om morgenen han blir slik som dette. Vi har sluttet å gi han en ny brødskive hvis han ikke liker den første, mannen gir han maks én ny hvis han ikke vil ha f.eks leverpostei nå. Vi prøver også å være flinkere til å si "nå skal vi på badet", "nå skal du sette deg i stolen" osv.

Jeg tror det er for at faren er mer ettergivende for barnet, derfor oppfører han seg slik ovenfor faren. Mens du har strengere regler og har du sagt noe så skjer det? Og du legger ungen uten for mye dill og dall og gutten er sikker på at slik blir det. Gutten blir usikker når far duller for mye og ikke har klare grenser?, mens hos deg vet han at det ikke nytter å mase?

Kan jo hende jeg tar feil, men jeg tror problemet kan være det?

Det er nok en stor del av problemet, tror jeg. Pappaen har bedret seg siden jeg skrev innlegget, og nå går det mye bedre selv om gutten trasser. Pappa er strengere, og selv om gutten hylgriner så gir han ikke etter, men lar han hyle til han forstår at han ikke får vilja si.

Jeg er litt redd for at gutten trasser mer mot pappa fordi han er tryggere på pappa, han er jo veldig pappadalt og barn trasser mest mot de de er tryggest på ...

[Gjest Gjest_mimi_*]

Mimi

Mange gode tips å prøve ut.

Du kan jo være som du sier at gutten føler seg mer trygg på faren om moren er litt mer Stalin med harde grenser, men det kan være så mangt. Den sosiale dynamikken i en famile er jo veldig forskjellig. Det er jo tydelig noe gutten søker hos faren, hva det enn er.

På den annnen side, det er ganske naturlig at barna går gjennom slike faser, og det er meningen at man skal leve seg gjennom dem uten at det trengs store tiltak. Det går seg ofte til helt naturlig.

Lykke til

[Caramba]

Lurt av faren å stramme litt inn. Jeg synes barn blir veldig urolige og sutrete hvis de alltid får viljen sin, feks ny brødskive, andre klær, får lov å være inne når man egentlig hadde tenkt at man skulle ut på tur osv. Dere bestemmer som foreldre, ikke la han styre showet. Det blir han bare usikker og stressa av.

Barn liker trygge og tydelige beskjeder. Dere som foreldre bør stå sammen og være enige om hvordan dere skal håndtere barnet.