Jeg elsker min mann mer enn mine barn

[Gjest TS]

I love my husband more than my kids

Tabubelagt absolutt. Ser at en del har kommentert artikkelen med at hun ikke er egnet som mor siden hun elsker sin mann mer enn sine barn. Er det virkelig rett og si?

Din mann skal du jo leve sammen med resten av livet. Din mann er jo en del av deg, er det virkelig så fælt å elske ham mer enn dine barn?

At man elsker mannen mer enn sine barn betyr jo ikke at man ikke ville gjort hva som helst for dem og elsker dem mer enn selve livet.

Hva mener dere?

Jeg har vertfall et inntrykk av at når ektepar får barn blir mannen ofte nedprioritert.

[Gjest Gjest_Mira369_*]

Jeg klarer ikke å sette meg inn i situasjonen, for da jeg fikk min datter så opplevde jeg en kjærlighet så overveldende og annerledes enn alt annet. Ingen kan utkonkurrere henne på dét feltet.

Derfor synes jeg det er spesielt, ja, at noen kan elske sin mann høyere. Hvis man klarer å klassifisere hvor høyt man elsker noen så forteller det også hvem man ville ofret ALT for. Trodde det var biologisk at disse følelsene først og fremst skal tilfalle barna.

Det vil også si at denne kvinnen, i en tenkt situasjon selvsagt, hadde fått valget om å beholde mannen eller barna - så hadde hun valgt mannen. Dette er veldig veldig rart, og jeg tror det er ganske unikt henne. Kanskje hun har en slags "fødselsdepresjon" ovenfor ungene??

[Havbris]

I love my husband more than my kids

Tabubelagt absolutt. Ser at en del har kommentert artikkelen med at hun ikke er egnet som mor siden hun elsker sin mann mer enn sine barn. Er det virkelig rett og si?

Din mann skal du jo leve sammen med resten av livet. Din mann er jo en del av deg, er det virkelig så fælt å elske ham mer enn dine barn?

At man elsker mannen mer enn sine barn betyr jo ikke at man ikke ville gjort hva som helst for dem og elsker dem mer enn selve livet.

Hva mener dere?

Jeg har vertfall et inntrykk av at når ektepar får barn blir mannen ofte nedprioritert.

Jeg ser ikke helt problemstillingen her. Kjærligheten jeg føler for mannen min og den kjærligheten jeg føler for mine barn kan ikke sammenliknes, og kan derfor ikke være konkurrerende.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår det som at man da blir sliten av barna av og til og kanskje trenger litt fri, mens mannen blir man aldri lei av å ha rundt seg.

[Gjest MikeWaters]

Å sammenligne kjærligheten for en partner og ens barn er jo bare så dumt at jeg ikke makter å legge noe validitet bak dette oppgulpet.

[Gjest MikeWaters]

I love my husband more than my kids

Jeg har vertfall et inntrykk av at når ektepar får barn blir mannen ofte nedprioritert.

Forholdet blir ofte nedprioritert, men mulig den "stakkars" mannen føler seg lite bepult.

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Jeg ser ikke helt problemstillingen her. Kjærligheten jeg føler for mannen min og den kjærligheten jeg føler for mine barn kan ikke sammenliknes, og kan derfor ikke være konkurrerende.

Det samme har jeg sagt i flere lignende tråder, og jeg har blitt like sablet ned hver eneste gang...

[Havbris]

Det samme har jeg sagt i flere lignende tråder, og jeg har blitt like sablet ned hver eneste gang...

Ojjsann? Er det "feil" å antyde at disse to relasjonene ikke er sammenliknbare?

[Gjest gjestdeluxe]

Å sammenligne kjærligheten for en partner og ens barn er jo bare så dumt at jeg ikke makter å legge noe validitet bak dette oppgulpet.

Er enig i det. Ricki Lake neste.

[Gjest *Mim*]

Hva er poenget med å måle og veie kjærlighet?

[Gjest Gjest_skogstjerne_*]

Hei.... stiller meg uforstående til problemet til TS. For min egendel elsker jeg både mine barn og kjæresten men typen kjærlighet er forskjellig. Når det er sagt ser jeg ikke nødvendigheten i å måle de to opp mot hverandre.Vi mennesker er like forskjellige utvendig som innvendig så når noen sier de elsker mann mer enn barn blir jeg overhodet ikke overasket. For enkelte ligger det faktisk ikke i deres natur å elske noen andre enn dem selv, derfor vil det jo ikke være noe rart om det finnes mange ulike varianter.

Hva som er riktig eller "normalt" er jo typisk navlebeskuende fra enkelte her inne.

[Gjest Gjest]

Som barn av en slik mor, så synes jeg at problemstillingen er helt relevant.

Min mor elsker sin mann (og ikke minst seg selv) høyere enn meg, og har ingen problemer med å gi uttrykk for det. Jeg synes dette er sårt, men aksepterer at det er slik. Allikevel så synes jeg at hun kunne ha såpass respekt for meg at hun holdt slike ting for seg selv.

Det å oppleve hun har liten eller ingen interesse for meg og mitt liv gjør at vi nå har minimal kontakt. At jeg som voksen har valgt å ha kontakt med henne kun et platonisk nivå, gjør at hun tar dette som et bevis for at hun ikke kan "elske" meg. Hun hadde liksom rett hele tiden.

[Gjest Mysticgirl]

Det er jo mange menn og kvinner som velger partneren fremfor sine egne barn, Det er ingen overasskelse at det er slik hos enkelte. Faren til min minste har jo valgt kjæresten sin fremfor ungen og slikt skjer jo over alt i verden. Ikke sjokkerende det.

Men JEG personlig ville ALDRI I VERDEN ha valgt en mann fremfor mine barn!!

[MiniMuffin]

Nå leste ikke jeg artikkelen, men hun sier jo ikke at hun IKKE elsker barna sine. Hun bare elsker mannen mer. Ser ikke noe galt i det så lenge hun ikke behandler barna dårlig. Det er jo to helt forskjellige typer kjærlighet det er snakk om...

[Gjest Dhanu]

Det er vel ikke noe uvanlig i dette. Det eneste uvanlige er vel at det er en kvinne som sier det.

Mannen min og jeg er ærlige overfor hverandre på dette. Som han sier: "Jeg elsker ungene over alt, men det er DEG jeg ikke kan leve uten". Og for meg er det omvendt; jeg elsker ham over alt, men det er ungene jeg ikke kan leve uten. Og sånn har vi slått oss til ro med at det er.

I de fleste par jeg kjenner er det slik at mannen er mest knyttet til sin kvinne, mens kvinnen er mest knyttet til sine barn.

[Marabou]

Skjønner ikke helt problemstillingen til forfatteren, jeg.

Hun baserer denne konklusjonen på det faktum at hun er forelsket i mannen men ikke i barna. Vel, som andre nevner her - det er jo fordi det er to ulike former for kjærlighet. Hvordan kan man sette dem opp mot hverandre? Er forelskelse dermed sagt en høyere kjærlighet på "rangstigen" enn morskjærlighet? Rent faktisk sett er det jo mannen hun skal leve med resten av livet, mens barna etterhvert flytter ut og lever sine egne liv. Så lenge hun er glad i ham og de går godt overens er jo alt vel og bra, men for de fleste skal det vel mindre til før de sparker ut partneren enn før de slår hånden av sine barn..

Hennes morskjærlighet og forholdet til barna virker helt normal ifølge det hun nevner av eksempler. Men så sier hun at hun kan se for seg at livet kan gå videre med et visst håp selv om hun mister barna, men kan ikke se for seg å noensinne bli lykkelig igjen hvis hun mister mannen. Derfor ville hun valgt ham fremfor barna om hun måtte velge. Vel, dette valget er jo for det første et usannsynlig scenario. For det andre er det å miste et barn noe man aldri kan vite hvordan man takler før man opplever det. For det tredje forutsetter hun jo da at hun alltid vil føle som hun gjør for ham (og han for henne), og at hun aldri mister ham ("mister jeg barna har jeg ihvertfall mannen min").

Hvis jeg hadde vært sammen med en jeg elsket i 16 år, så tror jeg nok først og fremst jeg ville følt meg privilegert som fortsatt hadde et like godt samliv etter så lang tid. Men partneren er tross alt et eget individ, og selv om man deler et liv og et sett verdier i dag vet man aldri hva den personen kan gjøre av valg senere. Jeg ville nok aldri kunnet lagt hele basisen for min eksistens i betingelsen av at min kjære for alltid skulle være ved min side...

[Wonders]

Siden jeg ikke har barn har jeg ikke lyst til å tråkke mødere på tærne her. Jeg vil nevne jeg oppfostret søsteren min fra jeg var 12 til 27 år, og vet noe om å ta ansvar for et lite menneske.

However synes jeg mannen skal være din kjæreste, din aller nærmeste og 1. pri. Barna har behov, men mannen er kjæresten din. Deres kjærlighet er grunnstoffet for kjærligheten barna vil få av dere. Made sence?

Kort; ja, mannen først!

[Satyr]

Jeg ser ikke helt problemstillingen her. Kjærligheten jeg føler for mannen min og den kjærligheten jeg føler for mine barn kan ikke sammenliknes, og kan derfor ikke være konkurrerende.

Jeg mener dette er for unyansert. Du kan komme i situasjoner der du må velge mellom dem.

Jeg tenker at dem som velger mannen framfor barna ikke føler kjærlighet, men avhengighet, at de ikke kan klare seg alene.

Satyr

[Gjest Gunner]

Jeg forstår at man kan føle det slik og sikkert også mene det ut fra en her og nå tankegang, men å utrykke det ovenfor et lite barn som er helt avhengig av deres ubetingede kjærlighet (som legger grunnlaget for hvordan det siden ser på seg selv) mener jeg vil være katastrofalt for barnets utvikling og videre relasjonsbygging med andre ute i verden.

Vi mennesker trenger bekreftelser. Om du kommer i en posisjon der du virkelig bekrefter at barnet er nest best er jeg sikker på at du og ikke minst barnet kommer til å gå glipp av et godt forhold, og at du nok kommer til angre når du blir eldre og forstår hvorfor du ikke får besøk.

Jeg ble litt krass her men kjente vel egentlig at jeg syntes det er et viktig poeng å få frem, selv om du kanskje bare undrer deg over denne følelsen , så klarte ikke jeg å holde igjen hva jeg mener disse følelsene, satt i handling kan lede til. Ble vel litt redd for barnets opplevelser og framtidige syn på seg selv .