Om samboerforhold

[Gjest ts]

Hei alle sammen!

Jeg trenger råd eller synspunkter fra dere!

Jeg i midten av 20 årene og har vært sammen men samboeren min fra jeg var 14 år gammel, altså det begynner å bli en del år etter hvert, han er en del år eldre en meg.

Vi har opplevd mye, både på godt og vondt sammen!

Vi er ganske forskjellige; jeg har klare mål og alltid visst hva jeg ønsker i livet, han derimot aner ikke hva han virkelig kunne tenkt seg og har ingen utdanning, men har en jobb han ikke trives så altfor godt i, men føler det er trygt og godt der.

Dette har vel ført til at jeg har stagnert pga ingen har "pushet meg"

Han er verdens snilleste med meg og jeg føler det er trygt med han.

Men noen minus sider har han som alle mennesker.

for noen år siden da wow spillet kom ut, ble han helt hektet..

Uansetthva jeg har prøvd eller sagt, har det bare hjulpet i en periode for å gå tilbake igjen i det samme..

I løpet av disse årene har jeg følt meg mer og mer oversett, blitt mer som en husmor/ mor/ venn for han i form av at han gikk på jobb, kom hjem, skulle ha middag, sex for så å spille til evt neste dag. Alle min forslag om å finne på noe ble avslått tvert..

Føler han like gjerne kunne vært utro, for dette har ødelagt selvtilliten min noe enormt når til og med en data er bedre enn å være med meg!!

Etter mye krangling og snakking lovde han å bedre seg, for han ville ikke miste meg.

Jeg har prøvd å snakke med han, finne ut hvorfor han heller velger å spille og "rømmer" til dataen fremfor å være tisltede i det virkelige livet. Men han har ikke hatt noen gode svar å komme med.

Han har alltid vært veldig sjalu av seg, selv om han ikke har noen grunn til det.

De gangene vi har vært ute sammen på fester ol, har det alltid endt i krangling pga han har blitt så sint på meg bare jeg snakket med kompiser eller han ser jeg smiler og har det kjekt med andre enn han.

Dette førte til at jeg heller ble hjemme for å unngå bråk enn å gå ut med samboeren min. Og visst jeg ble innvitert ut alene av venniner så likte han ikke det og det endte med at jeg ble hjemme for ikke å skuffe han og slippe krangling.

Dette har jo selvfølgelig ført til at jeg er blitt "glemt" av vennene mine og jeg er mye alene..

En periode virket det virkelig som han hadde sluttet å spille på dataen og ting gikk bedre.. Vi skulle til å kjøpe hus og han skulle skjerpe seg når det gjaldt sjaulsien osv.

Da kommer det frem at han har spillt bort en stor sum med penger i pengespill på internett..

Han har løyet hele veien om dette til meg, sikkert pga han har skammet seg slik og ville virkelig vinne..

Jeg er bare så ufattelig lei nå!!

Skjønner at alt ikke bare er rosenrødt i et forhold, men skal man virkelig ha det så vondt hele tiden?

Skal man ikke både gi og ta, ikke bare gi?

For tror ikke jeg har mere å gi nå..

<men samtidig er jeg blitt så fryktelig glad i denne mannen og familien hans.. Er jo vokst opp med de..

Først nå etter mange år skjønner han virkelig hvor gale det har vært og er begynnt og gå til psykolog for å få orden på seg selv og problemene. Han seier han virkelig vil være med meg og jeg betyr alt for han og at han ikke ser for seg et liv uten meg...

Litt av problemet mitt er at jeg har følt meg så oversett over så lang tid, der jeg bare har måttet ta all husvask, innkjøp, blitt oversett som kjæreste og ikke fått vært med venner. Jeg har sagt så mange ganger han må komme seg til lege/ psykolog, men han har nektet, men nå når det er penger innvolvert først DA skjønte han alvoret.

Jeg er glad han får hjelp nå og ønsker jo denne mannen kun godt, men føler vi ikke kommer noe videre ?

Har ikke noe lyst å ta opp et stort lån i lag med han nå for å kjøp e hus, slik hans økonomiske situasjon er nå, men samtidig visst vi skal være i lag fremover, hvorfor vente? Ting blir jo ikke billigere og å leige er ikke den beste innvisteringen heller..

Huff, føler meg så rådløs for tiden at jeg ikke vet hva som er opp eller ned!

Har snakket med legen min om dette for dere som vil anbefale meg det.

Hvordan skal egentlig e forhold være?

Jeg har alltid bare hatt han, så vet ikke om noe bedre heller, eller om det finnes..

Huff, ble langt dette.. Takk til deg som orket å lese dette og gidder og kommentere..

[Kosemose]

For meg høres dere ut som et gammelt ektepar som er sammen av gammel vane, fordi det er trygt og fordi det er familie m.m. som binder. Men du er 20 år og dere har ikke barn enda.

Han høres ikke ut som noen drømmemann, men jeg syns du gjør deg veldig til offer. Selv om han ble sjalu på fest så er det vel ikke hans skyld at du har mistet kontakt med venninnene dine, samme med utdannelse; du sier du ikke har tatt utdannelse fordi han ikke pusher deg. Han er jo ikke pappan din, og så lenge han ikke nekter deg å treffe venninner eller ta utdanning så bør du finne ut hva du selv vil og gå for deg uten å vente på at han skal pushe. For ærlig talt høres det ut som han har mer enn nok med å ta vare på seg selv.

Hvis du elsker ham og du ikke kan se for deg et liv uten ham, så bør du huske på at han neppe vil gjennomgå en drastisk personlighetsforandring. Kanskje han blir bedre i perioder, kanskje han blir kvitt en last, men i hovedsak er han som han er. På det du skriver høres det som sagt ut som om du (og han) er sammen fordi det er det trygge og vante. Kanskje du skal vurdere å ta et skritt ut på egenhånd? Du er enda veldig ung og har mer enn nok tid til å finne noen å kjøpe hus med...

[Sølvdugg]

Høres ut som om dere ikke har det så veldig greit sammen.

Selvsagt er ikke hverdagen rosenrødt hele tiden uansett hvem man er sammen med, men min tanke er at hvis man orker å ha det sånn som ting er de neste 70 årene så er det greit. Ellers bør man tenke gjennom det litt nærmere.

Skjønner at det er trygt å bli i forholdet, og skummelt å bryte ut, men kan hende det er verdt det.

Det eneste ABSOLUTTE rådet jeg vil komme med er: IKKE inngå noe låneavtale sammen med ham!!! Da risikerer du å sitte igjen med hele regningen hvis han mister alle pengene sine igjen.

[~umulia~]

Du og samboeren har vært sammen det meste av ditt (deres) voksne liv. Det høres for meg ut som dere har kommet inn i noen uheldige spor. Med tid og muligens par terapi vil dere sannsynligvis kunne kunne få det bedre, ihvertfall i en periode.

Ut fra innlegget ditt leser jeg:

at du føler deg ikke verdsatt som kjæreste

at du føler at han nedprioriter deg

at du ikke får realisert drømmene dine når du er sammen med han

at han hindrer deg i å ha et tilfredsstillende sosialt liv

at du ikke kan stole på han fordi han har ført deg bak lyset

at han har brutt ned selvtilliten din

at du føler at det bare er du som gir i forholdet

at du har det vondt

Da spør jeg deg: Syns du dette er noe å bygge videre på? Hvor ser du deg og denne mannen i fremtiden? Tror du at du kan tilgi han alt det vonde han har latt deg gå igjennom for hans skyld?

Et forhold handler som du skriver om å gi og ta. Det handler om å være raus med seg selv, tiden sin, tålmodighet, kjærtegn og om å ønske det beste for den andre, men uten at det går ut over egen livskvalitet. Et godt forhold innebærer at man kan sette egne behov til side for den andres i perioder. Det handler også om å hjelpe hverandre med å være de beste utgavene av oss selv. Men det viktigste er at dette er gjensidig. I deres forhold slik du beskriver det er det en god partner og det er deg. Er du villig til å la dette være fremtiden din?

Vet at det er lettere sagt enn gjort men jeg ville ha brutt ut av dette forholdet. I hvertfall for en periode. Jeg vil tro det er viktig at du prioriterer deg selv, din fremtid og dine ambisjoner en stund fremover.

Det er viktig at du ikke ender opp som bitter. For hva kan være verre enn om du sitter der om x antall år og sturer over alt du ikke fikk gjort eller opplevd? Og det verste er at sannsynligheten for at noen vil takke deg for det er forsvinnende liten.

[Gjest ts]

For meg høres dere ut som et gammelt ektepar som er sammen av gammel vane, fordi det er trygt og fordi det er familie m.m. som binder. Men du er 20 år og dere har ikke barn enda.

Han høres ikke ut som noen drømmemann, men jeg syns du gjør deg veldig til offer. Selv om han ble sjalu på fest så er det vel ikke hans skyld at du har mistet kontakt med venninnene dine, samme med utdannelse; du sier du ikke har tatt utdannelse fordi han ikke pusher deg. Han er jo ikke pappan din, og så lenge han ikke nekter deg å treffe venninner eller ta utdanning så bør du finne ut hva du selv vil og gå for deg uten å vente på at han skal pushe. For ærlig talt høres det ut som han har mer enn nok med å ta vare på seg selv.

Hvis du elsker ham og du ikke kan se for deg et liv uten ham, så bør du huske på at han neppe vil gjennomgå en drastisk personlighetsforandring. Kanskje han blir bedre i perioder, kanskje han blir kvitt en last, men i hovedsak er han som han er. På det du skriver høres det som sagt ut som om du (og han) er sammen fordi det er det trygge og vante. Kanskje du skal vurdere å ta et skritt ut på egenhånd? Du er enda veldig ung og har mer enn nok tid til å finne noen å kjøpe hus med...

Takker for svar!

Ja, vi høres sikkert ut som et gammelt ektepar som er sammen pga gammel vane ja!

Er ikke så flink til å formulere meg, men det med at jeg ikke har noe særlig kontakt med vennene mine er pga han blir/ ble så sjalu at jeg følte det ble bedre når jeg bare holdt meg hjemme.. Noe som gjor at jeg ikke bare skuffer meg selv, men også vennene mine.

Han ble ikke sjalu på EN fest, det er hver gang vi har vært ute sammen, så er det alltid noe..

Vet veldig godt at han ikke er pappaen min, er ikke det jeg mener med å bli "pushet"

Jeg har tatt utdannelse, og har fast jobb.

Det jeg mener er at hver gang jeg kommer med forslag eller ideer, blir det alltid slått ned på, i steden for å "backe" opp.. Om du forstår?

Han har det ikke noe godt med seg selv nå nei, og jeg støtter han og er her for han nå når han trenger meg.

Jeg har det trygt og godt med han, er vel derfor jeg fremdeles er her, men vet jeg klarer meg på egenhånd også..

Føler meg bare så sviktet etter han løy til meg..

[Gjest ts]

Høres ut som om dere ikke har det så veldig greit sammen.

Selvsagt er ikke hverdagen rosenrødt hele tiden uansett hvem man er sammen med, men min tanke er at hvis man orker å ha det sånn som ting er de neste 70 årene så er det greit. Ellers bør man tenke gjennom det litt nærmere.

Skjønner at det er trygt å bli i forholdet, og skummelt å bryte ut, men kan hende det er verdt det.

Det eneste ABSOLUTTE rådet jeg vil komme med er: IKKE inngå noe låneavtale sammen med ham!!! Da risikerer du å sitte igjen med hele regningen hvis han mister alle pengene sine igjen.

Hei og takk for svar!

Nei, nå har vi ikke det så greit sammen.

Jeg tenker det samme som deg at jeg ikke ønsker å inngå noe økonomisk avtale med han slik situasjonen er nå.

Vet han bare vil meg alt godt og hadde gitt meg det jeg hadde hatt lyst på om han kunne. Men han er dessverre ikke noe flink når det kommer til økonomien..

Men jeg lurer på om det bare er jeg som er for storforlangende, for en kan jo ikke få alt?

[Gjest ts]

Du og samboeren har vært sammen det meste av ditt (deres) voksne liv. Det høres for meg ut som dere har kommet inn i noen uheldige spor. Med tid og muligens par terapi vil dere sannsynligvis kunne kunne få det bedre, ihvertfall i en periode.

Ut fra innlegget ditt leser jeg:

at du føler deg ikke verdsatt som kjæreste

at du føler at han nedprioriter deg

at du ikke får realisert drømmene dine når du er sammen med han

at han hindrer deg i å ha et tilfredsstillende sosialt liv

at du ikke kan stole på han fordi han har ført deg bak lyset

at han har brutt ned selvtilliten din

at du føler at det bare er du som gir i forholdet

at du har det vondt

Da spør jeg deg: Syns du dette er noe å bygge videre på? Hvor ser du deg og denne mannen i fremtiden? Tror du at du kan tilgi han alt det vonde han har latt deg gå igjennom for hans skyld?

Et forhold handler som du skriver om å gi og ta. Det handler om å være raus med seg selv, tiden sin, tålmodighet, kjærtegn og om å ønske det beste for den andre, men uten at det går ut over egen livskvalitet. Et godt forhold innebærer at man kan sette egne behov til side for den andres i perioder. Det handler også om å hjelpe hverandre med å være de beste utgavene av oss selv. Men det viktigste er at dette er gjensidig. I deres forhold slik du beskriver det er det en god partner og det er deg. Er du villig til å la dette være fremtiden din?

Vet at det er lettere sagt enn gjort men jeg ville ha brutt ut av dette forholdet. I hvertfall for en periode. Jeg vil tro det er viktig at du prioriterer deg selv, din fremtid og dine ambisjoner en stund fremover.

Det er viktig at du ikke ender opp som bitter. For hva kan være verre enn om du sitter der om x antall år og sturer over alt du ikke fikk gjort eller opplevd? Og det verste er at sannsynligheten for at noen vil takke deg for det er forsvinnende liten.

Setter virkelig pris på dette svaret!

Har fått litt å tenke på etter å ha lest svaret ditt og dette er akkurat slik jeg har det og tenker det,så tusen takk for at du har sett det litt i perspektiv for meg!

[Gjest Kiloprax]

Hei. Ingenting er rett eller galt i livet. Men om du føler det er på tide at livet ditt blir enklere og mer fritt, så må du tenke deg om. Du kan være glad i han, og han i deg, selv om dere ikke er samboere/sammen.

Alle har et ansvar. Og det er å ta vare på seg selv. Alt blir bra om man klarer dette. Du har ikke noe ansvar utover din egen helse. Du er din egen lykkesmed.

Derfor, hva enn du gjør, så gjør det bevisst. Da lærer du. Hvis du føler at du "burde" eller "skulle" gjøre noe, da er du ansvarsløs. Ta ansvar, bli klar over hva du vil med livet ditt.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg tror man føler når nok er nok... Jeg valgte å gjøre det slutt med han jeg var sammen med. Selv om det er trist å tenke på av og til, og jeg savner han og familien hans, så vet jeg at det var den riktige avgjørelsen for meg.

Jeg tror det er noe som ikke fungerer i virkeligheten når man heller vil spille på dataen. Det er bra at han får hjelp hos psykolog nå... Kanskje ting kan bli bedre for dere da. Kan også hende at ting har gått for langt, og at forholdet ikke er noe å "redde".

[Gjest navnelapp]

Been there, done that, got the t-shirt... Veit du, det finst eit liv der ute utan denne mannen. Eg kjenner så mange som har vore i ein parallell situasjon, blitt saman tidleg, familie og vennar samanknytta, jenta blir holdt tilbake ift utdanning (husk, du er berre 20, du kan nå lenger enn der du er utdanningsmessig - viss du vil), venninner og alt det der, ho blir styrt av sjalusi og kontrollbehov, og får ikkje sitt eige liv fullt ut. Lykke til, gode du.

[Gjest Kevlarsjäl]

Men jeg lurer på om det bare er jeg som er for storforlangende, for en kan jo ikke få alt?

Det er han som er storforlangende.

Han forlanger at han skal få lov å sitte og spille dataspill hele dagen, at du ikke skal legge deg opp i det, og at du attpåtil ikke skal gå noe sted/møte noen andre for da blir han sjalu! Og så vil han pule når det passer for ham (etter jobb, før spilling)

Herregud for en type.

Jeg skal være bøtte ærlig med deg:

jeg ville satt foten ned, tegna et par grenser - og overtramper ham den ville jeg gått på dagen.

Det mennesket du forelsket deg i har blitt borte i en virtuell verden, og drar deg ned. Du sier jo selv at du ikke har tatt den utdannina du ville, ikke fått det sosiale samværet du ville osv.

Lykke til! Du kan jo begynne med å ødelegge dataen hans?

[Gjest Bond]

Den listen ~umulia~ skrev, er jeg ganske så enig med. Men jeg synes faktisk at han er ansvarlig for alt. At ikke du har tatt utdannelse eller ikke har så mye kontakt med vennene lenger, er egentlig ikke hans skyld - du har hatt et valg, og du har tatt valget ("ble hjemme fordi..." er et valg du bevisst har tatt).

Man har ansvar for sin egen lykke og å ta vare på sine venner, og om man velger å være hjemme med samboeren, må man også godta konsekvensene. Og man kan ikke forvente at noen andre skulle pushe oss videre å ta utdanning. Det er noe man må selv gjøre - motivasjon må komme innenfra.

Og jeg mener ikke å rakke ned på deg - jeg mener at du må nå virkelig gå i tenkeboksen, og tenke litt hva du vil ha ut i fra livet. Jeg sier heller ikke at du må dumpe ham, men du må tenke deg om dette her er livet du vil ha. Da må du også vurdere hans positive og negative egenskaper (om du er frustrert og lei akkurat nå, skriver man gjerne bare om det negative), om du faktisk har følelser for ham, og om dette er et forhold som gir deg alt du trenger. Dette må du selv avgjøre og innerst inne vet du nok allerede.

Endret 20. februar 2010 av Bond

[Gjest Gunner]

Hei. Først vil jeg si at du høres ut som en fantastisk kvinne som har stått ved hans side i tykt og tynt. At du kommer til et punkt hvor du tenker at nok er nok er ikke så rart ut fra hva du har beskrevet. Antageligvis er dette en positiv og ansvarsfull tanke som handler om ivaretagelse.

Spilleavhengighet kan sammenlignes med rusavhengighet, man blir hektet og klarer ikke å se utenfor boksen. Var jeg deg ville jeg fortalt han at jeg var veldig glad i han og at jeg ønsker han velkommen tilbake til virkeligheten med meg. Kanskje dere kunne startet med å lage mat sammen eller på en tilsvarende måte satt av en fast tid sammen etter sexen.

Etterhvert ville jeg forsøkt å snu dette slik at dere sammen kunne satt en tidsfrist for hvor lenge han kunne spille hver kveld(f.eks 2timer). Jeg tror han trenger å føle din omsorg som en hjelpende, veiledende og grensesettende hånd, for du er vel fortsatt glad i han, er du ikke?