hva gjør dere for at barna dres skal høre etter?

[Gjest Anonymous]

Det har vært snakk om dasking i mange tråder her, noe de aller fleste er i mot (bra). Men det jeg lurer litt på er, hva gjør dere for å få barna deres til å høre etter?

[Mrs. K]

Hmmm... Jeg har prøvd "alt" Intet hjelper likevel, så.... :-?

Hilsen Trille

[smil]

Det er veldig viktig å være konsekvent, og aldri belønne negativ adferd. Like viktig er det å gi barnet massevis av positiv oppmerksomhet. Det gjør at en får større påvirkningskraft.

Ikke så lett det der med barneoppdragelse... Lykke til alle sammen

[AUF]

jeg bruker å sette meg på deres nivå og prate med de. Da pleier de å høre etter. Kjefting, og du må... du skal ikke... og sånt frambringer bare trass og bråk :-?

[Gjest Malena]

Jeg blir mer og mer imponert av foreldre her på Kvinneguiden.

Så hvis barna deres har gjort noe galt, så kjefter dere ikke? Blir ikke rasende og sier høyt ifra? Sett at barnet har vært ute og syklet i full fart rundt i gården mens bilen står ute. Så skjer det som ofte skjer - barnet er uheldig og skraper opp bilen med sykkelstyret. Tenker dere så klart da at dere setter dere rolig ned og forklarer at sånn må du ikke gjøre, osv.

Eller om storesøster dytter lillebror ned trappen - da "sprekker" dere ikke og roper at sånn en oppførsel ikke er akseptabel?

Jeg er ikke så sikker på at ungene lærer med av denne rolige snakkingen enn av at man kjefter på barnet.

[smil]

Hva lærer du selv mest av da? Hvis du har vært uheldig og gjort en feil på arbeidsplassen din f. eks. Vil da da at noen skal snakke rolig med deg og forklare deg hva du gjorde feil, eller vil du ha kjeft?

Litt satt på spissen...jeg vet det.

[Gjest care]

Så hvis barna deres har gjort noe galt' date=' så kjefter dere ikke? Blir ikke rasende og sier høyt ifra? Sett at barnet har vært ute og syklet i full fart rundt i gården mens bilen står ute. Så skjer det som ofte skjer - barnet er uheldig og skraper opp bilen med sykkelstyret. Tenker dere så klart da at dere setter dere rolig ned og forklarer at sånn må du ikke gjøre, osv. Eller om storesøster dytter lillebror ned trappen - da "sprekker" dere ikke og roper at sånn en oppførsel ikke er akseptabel?.[/quote']

Du sier det jo selv, "hvis han er uheldig", dette er noe helt annet enn å gjøre noe fordi man er ond eller fordi de ikke hører etter. Barn er ikke helt stødig motorisk, derfor kan de være uheldig å støte bort i ting de ikke selv kan noe for. Å da begynne å kjefte og rope, blir helt feil. Dessuten er dette et "bevis" på at disse foreldrene ikke har kunnskap om barns utvikling og hvordan man skal håndtere ulike situasjoner som skjer i barns hverdag. Man skal tenke rolig og klart når man har barn tilstedet, hvis ikke kan dette få uheldige følger for barnets oppvekst. Man skal snakke rolig til barn. Man skal forklare barn hvorfor ting skjer. Så er det viktig å ta utgangspunkt i barns miljø. Hvis du har en 3-4 åring som skal lære seg å sykle, så bør man ikke plassere han blant bilene. Man på tilrettelegge miljøet til barnet, for at det skal få god oppvekstmuligheter.

Hvis støresøster dytter lillebror ned trappen, må man alvorlig sette seg ned med storesøster å snakke med henne. Å rope til henne har ingen hensikt. Hun vil antagelig ikke skjønne en drit av det du sier, men hun vil sannsynligvis adpotere din måte å oppføre seg i en slik situsajon igjen, og hva er det til hjelp, når man vet at man må forklare barn saker og ting på en rolig og behersket måte...

Vel, da anbefaler jeg deg å lese litt om barn og barns utvikling og hvordan barn lærer.

[Gjest Malena]

Smil - mulig jeg er litt unik - men jeg kan ikke huske å ha blitt irettesatt på jobben - de gangene jeg har gjort en feil så har den ikke vært større enn at jeg har klart å dekke over den

Har du barn? Om du gjentatte ganger har påpekt at om barnet skal sykle der så må han/hun passe på så hun ikke kommer nær bilen. Så skjer det - det gjør det jo som regel alltid når man har fått beskjed om å være påpasselig. Hvis du som forelder da bevarer roen og setter deg ned og snakker rolig med barnet - så må jeg si at jeg er imponert.

Men det betyr ikke at jeg synes det er den riktige måte å irettesette på.

[Gjest Starya]

Visst kjefter jeg iblant. Om ungen er uheldig og gjør noe "alvorlig" så kan jeg da skvette til å sette i et rop. Var det et hendelig uhell beklager jeg i ettertid og forklarer at det var fordi jeg ble redd, skvatt, eller hva det nå var. Jeg kan da også bli lei til tider og heve stemmen når han ikke klarer å høre etter. Da prøver jeg etterpå å puste dypt og gjenta i et normalt tonefall -nettopp fordi kjefting ikke fører så mye godt med seg.

Men jeg vil nå si det er forskjell på å "sprekke" litt en gang i blant og å bruke kjefting som et fast innslag i barneoppdragelsen.

[:-) anna]

Enig med Starya. Og jeg lurer egentlig litt på både hva slags foreldre dere er og hva slags barn dere har.

Jeg har en sønn som akkurat har kommet i trassalderen og det medfører blant annet at han helst vil stikke av fra meg og gjøre det motsatte av hva han blir bedt om. Sier jeg nei så gjør han akkurat det jeg sier at han ikke skal gjøre. Roper jeg nei/navnet hans/stopp så springer han bare enda raskere... selv om han er på vei ut i en trafikkert bilvei. Når jeg da allerede har satt meg ned 25 ganger og forklart at "når mamma roper på deg eller sier nei så er det fordi det kan være noe farlig.... da må du stoppe..." ja da blir jeg sint 26. gangen. Spesielt når jeg har nådd ham igjen og røsket tak i ham sekundet før han sprang ut i veien.

Da er jeg så redd og har sagt fra så mange ganger at jeg snakker hardt til ham og leier ham med meg rett hjem uten å slippe taket et sekund. Men jeg tar ham på fanget etterpå og forklarer at jeg ropte og ble sint fordi jeg ble så redd.

Faktisk så synes jeg det er dårlig gjort av enkelte her inne å gi andre dårlig samvittighet fordi man automatisk reagerer med sinne/å snakke høyt en sjelden gang når det er alvorlig. Det er menneskelig, og selv om man helst skulle greid å unngå det, så er det kanskje å stille for høye krav til seg selv. Man er ingen dårlig mor fordi om man ikke er perfekt hele tiden.

Og til dere "perfekte": enten er dere overmennesker eller så har dere ekstremt passive små barn!

Jeg lurer på:

Hva gjør dere om dere har sagt til sønnen deres på tre at han ikke skal slå nabogutten 30 ganger, og så gjør han det likevel rett etterpå... hva gjør dere når det å "snakke rolig til" blir bevisst overhørt.

Når han ikke bryr seg om hva dere sier, og bare fortsetter og fortsetter.

Hva er den "perfekte" måten å løse det på?

(Vi vanlig dødelige snakker hardt til barnet og sender det på rommet til det har bestemt seg for å være snilt og be om unnskyldning)

[Gjest Nightwish]

Takk Anna nå følte jeg meg i alle fall bedre. Var litt redd for barnevernet når jeg hører andres versjoner her inne.

Jeg har vokst opp hos mine besteforeldre som er av den strenge skolen. Irettesettelse i form av høye stemmer, dype samtaler og ved litt alvorligere forseelser, en og annen kilevink er hva jeg er vant til. Har ikke tatt noen skade av det jeg.

Jeg har to gutter som er i hver sin trassalder og deres yndlingshobby er å gå løs på hverandre mest mulig på kortest mulig tid. Man kan snakke seg hes til disse to med å snakke rolig bestandig. Så da sier det seg vel selv at for å i det hele tatt oppnå kontakt så må man heve stemmen slik at man får oppmerksomheten FØR man kan snakke ordentlig og rolig med dem.

Så jeg er helt enig med deg Anna. Go for it!!!!

[Gjest Malena]

Det er ingen som er bedre til å oppdra barn enn dem som ikke har barn selv...

I tillegg er det lettere å oppdra naboens barn enn sine egne.

Dette er noen setninger som jeg har tatt med meg hjemmefra - synes det passer glimrende på enkelte av innskriverne her.

[Gjest Poirot]

Applaus til Anna!!

Har selv vokst opp med en bror med adhd, og rolig prating hjelper ikke når han bare går sin vei og nekter å høre. Eller bare driter i det foreldrene har sagt 100 ganger.

Idealverdneen er ikke alltid tilpasset de reelle foreldrene.

[smil]

Joda, jeg har barn selv Mener ikke at en aldri skal kjefte på ungene sine, men synes ikke at kjefting skal brukes som en bevisst del av oppdragelsen. Det hender da at jeg sprekker jeg også, og hever stemmen mer enn jeg har lyst til...

[Gjest Anonymous]

:D Føler meg litt bedre jeg også nå Anna. Jeg spurte et lignede spørsmål er en gang og fikk masse svar om rolig prating etc. Sier ikke at det er noe galt med det, men noen ganger sprekker man jo bare rett og slett. Har du sagt nei 100 ganger og barnet hører forsatt ikke, er det da riktig at man forsatt skal ta barnet på fanget og forklare ting i det uendlige. Noen ganger er nei bare et nei.

Det jeg har prøvd med foreløpig hell er og sette henne inn på soverommet vårt, til hun har tenkt seg litt om. Rommet hennes er jo ikke noen straff, der er det jo masse leker, mens sengen vår er ganske kjedelig og sittei :D

[Pusekatt]

Et virkemiddel vi bruker, er å sende barnet i seng (hvis det gjentatte ganger IKKE hører etter og vi er nødt til å bli sinte). Effektiv måte faktisk. En av oss går gjerne opp etter en halvtimes tid og forklarer at det er gjort fordi vi gjerne vil at barnet skal høre etter når vi snakket til vedkommende.

[Mathias]

Det er ingen som er bedre til å oppdra barn enn dem som ikke har barn selv...  

I tillegg er det lettere å oppdra naboens barn enn sine egne.  

Dette er noen setninger som jeg har tatt med meg hjemmefra - synes det passer glimrende på enkelte av innskriverne her.

Nedlatende hersketeknikk! :fy:

Det du gjør er å finne feil hos andre i stedet for hos deg selv her....

Jeg tro vi alle kan sprekke noen ganger, poenget er bare å vær elitt bevisst... Man må være bevisst på at sinne er negativt. Da tyr man sjeldnere til den løsningen.. Når man sprekker er det lurt å si ifra etterpå/be om unnskyldning om man gikk over streken. Det er faktisk veldig positivt å vis e at man kan gjøre feil som vosken også, og innrømme det etterpå...

Selv om du ikke har blitt irrettesatt på jobb Malene, så kan du kanskje tenke deg hvordan du ville reagert?...

Jeg har barn forresten...

Som forelder skal man vise klare og tydlige grenser. Barna må vite hvor de er. det gjør dem trygge. På den andre side må grensene være godt begrunnede. Man kan markere grenser uten å bli rasende da.... Å gå hjem fra butikken, gå fra bordet, gå inn etc kan man gjøre uten å bli rasende da... Raseri sier barn at de er dumme, ubruelige og mindre verd... Det fører til at de setter piggene ut...

Sinne: hvorfor tror dere at ALLE fagpersoner sier dette er er noe må unngå for mye? Tar alle feil? Hvorfor?

Samtidig : Hvorfor tror dere at de som skriver om alternativer til sinne sier dere er dårlige foreldre? Sier de det ? Nei!... Deter DERE som TOLKER det dit... Se heller åpent på det som skrives her, og bestem dere om det er lurt elelr ikke. Og bergrunn det... prøv å ikke ta ting personlig, for da lærer man ikke noe... Å diskutere forskjellig syn er nemlig det vel? : Å veksle argumenter for å se om man har rett eller ikke....

[Gjest Anonymous]

, du er en klok mann juggernaut :D .

Det finnes nesten ikke noe mer sårt for oss foreldre enn barna våre, og det er lett og tolke ting som kritikk fordi man går så i forsvars posisjon.