Er jeg syk eller psykosomatisk?

[tineline]

Her sitter jeg da, og begynner å tvile på min egen kropp kontra mitt eget hode. Jeg har de siste månedene hatt mye leddsmerter, i hender/fingre, albuer, skuldre, korsrygg og knær, som godt kan inntre når jeg har ligget stille en hel dag, men som også blir verre ved belastning (unntatt fingre, hender og albuer). Etter jul har jeg blitt helt utslått og sliten. I tillegg er jeg merkelig svimmel, noe som kommer og går litt hos meg, og har gjort det i mange år. Jeg får også kramper og kink uten særlige belastninger (som ved gjesping og påkledning).

Skal til revmatolog om to uker, noe som blir bra.

Har lenge også slitt med trigeminusnevralgi (nervesmerter i ansiktet), og jeg ble diagnostisert med Irritabel tarm for et par år siden.

Men så har det seg slik da, at det har blitt brudd med kjæresten, jeg har flyttet, jeg er ikke i fast jobb og i det hele tatt. Så spørsmålet er: Er jeg egentlig syk, eller er jeg psykosomatisk til de grader? IBS og trigeminusnevralgi er konstant, men det nye er leddsmertene og utmattelsen.

Jeg føler ikke at noen tar meg alvorlig på dette. Fastlegen (som jeg nå har byttet), mente at ditt og datt blir verre med stress. Men hvorfor føler jeg meg ikke stressa? Nå har det skjedd mye i livet mitt, og det er klart man kan bli sliten av dette, men kan det virkelig føre til at jeg får mer vondt i albuene?

Innerst inne kan jeg ikke skjønne at jeg skal ha noe som gnager så fælt at jeg blir så somatisk dårlig som nå, uten at jeg merker noe til det i hodet? Jeg er faktisk ganske fornøyd med livet - ting ordner seg (jeg har fått jobb for hele arkeologisesongen allerede nå, jeg har flyttet til drømmeleiligheten, jeg håper jeg kan få ta doktorgrad fra neste år av og gleder meg til å jobbe med et slikt prosjekt). Det er dette med kjæresten som på meg kan virke som den største synderen, men samtidig er den situasjonen litt uavklart, og vi har god kontakt og er gode venner.

Jeg har såklart sørget, men har ikke hatt overskudd pga smerter og slapphet til å gjøre noen krisesorg ut av det. Samtidig begynte disse symptomene lenge før det ble slutt, og før det begynte å gå merkbart dårlig med oss.

Dette ble rotete, men jeg er så i tvil om hvorfor alle automatisk tror det er noe psykisk - når jeg selv føler at jeg har kontakt med mitt indre og ikke sliter på det mentale plan. Jeg er vel mest redd for at revmatologen skal være som fastlegen og alle rundt meg, så jeg gruer meg også til utredningen.

Noen erfaringer med denne problemstillingen? Hvor psykosomatisk kan man bli uten at man er klar over det selv? Jeg stoler ikke på meg selv lenger, og har begynt å tro at det ER noe i psyken som ikke er i orden. Jeg bare forstår ikke hva.

Endret 19. februar 2010 av tineline

[Gjest M_icka]

Jeg er ingen lege, eller noe innen helsepersonell, så er vel egentlig ikke kompetent til å svare her. Men jeg tror det er en blanding, at de fysiske plagene blir forsterket av at du er redd for dem. Håper at du blir tatt alvorlig, lykke til. Trøsteklem

[Gjest Gjest]

Du vil ikke tro hvordan underliggende psykiske "problemer" manifisterer seg i kraftige fysiske smerter. Jeg sier ikke at det er tilfelle hos deg, TS, men underliggende stress (som man ikke er klar over selv) kan få en til å føle at man feiler alkens mulig.

Få en full medisinsk utredning, hvis alle prøver er OK, så må du se på det psykiske. Jeg vet av erfaring av psykomotorisk behandling er svært effektivt når fysiske smerter er stressrelatert.

[tineline]

Du vil ikke tro hvordan underliggende psykiske "problemer" manifisterer seg i kraftige fysiske smerter. Jeg sier ikke at det er tilfelle hos deg, TS, men underliggende stress (som man ikke er klar over selv) kan få en til å føle at man feiler alkens mulig.

Få en full medisinsk utredning, hvis alle prøver er OK, så må du se på det psykiske. Jeg vet av erfaring av psykomotorisk behandling er svært effektivt når fysiske smerter er stressrelatert.

Men takk - du sier i alle fall noe konkret! Fastlegen min sier bare "det er ikke noe" når jeg nevner symptomer, men forklarer ingenting; hvordan det ikke kan være noe når jeg faktisk har plager og smerter. Samtidig gir hun meg aldri beskjed om å gå til psykolog eller i annen terapi heller. og jeg, da, jeg har liksom trodd at jeg ikke blir verre i knærne av å ha noe bakenforliggende psykisk. Det er altså mulig likevel.

Men så er jo også problemet at jeg ikke helt skjønner hva det bakenforliggende skal være for noe, når jeg i det vesentlige er fornøyd med livet. Kanskje jeg er avstumpet

[Gjest Gjest]

Dessverre finnes det mange leger som har lite tiltak og ikke jobber for deg. Helt tragisk! Og når man tar blodprøver hos legen og tror "alt" er sjekket ok, så finner man senere ut at det var overhodet ikke tilfellet.

Mitt tips til deg er å høre med legen om d-vitamin er sjekket. Over 80% av nordmenn går rundt og mangler dette vitaminet uten at de er klar over det, og en slik mangel kan medføre langt fler symptomer enn muskel/leddsmerter. Dobbeltsjekk at det er sjekket (noter deg evnt hva nivået ditt er på), evnt be om at det sjekkes.

Man trenger ikke føle seg nedstemt for at det skal være underliggende psykosomatiske årsaker. Det kan være blokkeringer som ligger langt langt tilbake som har forplantet seg. Psykomotorisk fysioterapi er veldig effektivt, hvis legen ikke finner en fysisk årsak, så ville jeg prøvd den type behandling

[Gjest Gjest]

Glemte å si, full medisinsk utredning krever henvisning til spesialist, så krev å få henvisning hvis nødvendig

[Gjest Gjest]

Jeg ville ha byttet lege om jeg var deg! Har slitt en del med det samme selv, og tok meg nærmere halvannet år før jeg kom noen vei. Jeg har også slitt en del i forbindelse med privatliv, og legen foreslo derfor at jeg skulle til psykolog, fordi det mest sannsynligvis var psykisk. Jeg dro til psykolog, og det var faktisk deilig å snakke ut om litt ting, men det gjorde ingenting av de fysiske plagene mine bedre. Og endte da med at psykologen skrev en erklæring om at det måtte være noe somatisk som var problemet.

Da kom ganske mye ting i gang, jeg ble henvist til indremedisinsk, sendt til masse ekstra prøver og slikt, og de fant ut hva som feilet meg. Jeg hadde hatt kyssesyken, og siden jeg ikke hadde slappet av nok da, endte jeg med å bli syk med post-infesksiøst utmattelsessyndrom. Bare det å få en diagnose lettet en helt sinnssyk bør av skuldrene mine, selv om det selvfølgelig ikke var noe særlig å få den diagnosen. Men nå vet jeg ihvertfall hva jeg har å forholde meg til. Jeg skal ikke overdrive, ta ting rolig, ikke trene hardt, ikke stresse osv. Og det er mye lettere når jeg vet at jeg ikke må gjøre det, fordi det er kroppen og ikke psyken som sier stopp! Så så lenge jeg er flink til å ta det rolig, vil jeg være tilbake for fullt innen ett år eller to.

Om jeg ikke hadde fått diagnosen , hadde jeg fortsatt å presse meg selv til alt jeg egentlig ikke klarte og orket, og allerede etter noen måneder nå merker jeg stor forskjell fordi jeg lar kroppen få tid til å hente seg inn igjen.

Sier ikke at det er dette du har altså, men det er viktig å få en skikkelig utredning, det som kan tas av blodprøver, osv. Jeg hadde mye leddsmerter i begynnelsen, men dette hjalp fysioterapaut mye på! Så du kan jo kanskje prøve det samtidig som du er hos revmatologen? Og vil absolutt anbefale deg å prøve psykolog også, det er ikke så skummelt som det høres ut til (utenom for lommeboka da, om du bor et sted med lange ventelister på offentlig...).

lykke til!

[tineline]

Takk for svar! Jeg har henvisning til revmatolog som jeg skal på ganske snart, og jeg har forøvrig byttet fastlege nå nettopp fordi jeg har flyttet. Så det blir bra.

Klart jeg kan ha underliggende ting psykisk. Det er mye i min barndom som ikke er bra, men jeg går til familieterapeut for de tingene, og jeg føler at jeg liksom har kontroll på hodet og psyken. Imidlertid er symptomene ganske konstante - skjønt svimmelheten og slappheten er verre hvis jeg er sliten/har mye å gjøre og tenke på.

Jaja, jeg får vel høre hva legen sier. Får kanskje be om henvisning til indremedisiner dersom det ikke kommer noe ut av revmatologen - jeg har forøvrig også hatt kyssesyken (men det er 11 år siden nå).

Takk alle! Det hjelper å sortere litt tanker for å skjønne at jeg ikke må bekymre meg så voldsomt. Det ordner seg nok!

[Gjest Gjest]

Psykosomatik betyr ikke at det enten bare er psykisk (at man "inniller" seg det) eller at det er slik at man tenker seg til å bli faktisk syk. Psykosoatiske sykdommer henger ofte sammen med en eksisterende tilstand hvor tankene våre/humøret vårt påvirker graden av smerter feks.

Ofte så er smerter en kombinasjon av begge, selv når man ikke har en sterk psykisk del. Resultatet av kroniske smerter avhenger veldig fra person til petrson nettopp fordi det handler mye om hvordan man tar det ikke bare hvordan man har det. Dette betyr heller ikke at man er svak om man takler smertene dårlig, men heller at man ikke har lært seg måter å takle det bedre på.

Uansett hva utredningen viser mener jeg du bør få en henvisning til en smerteklinikk hvor kan få mulighet til å diskutere nettopp dette. Hvordan henger smerte og sinn sammen? Mange har smerter uten at det er en klar årsak bak disse. Dette betyr ikke at man innbiller seg smertene og at det er ens egen skyld at man har dem. Det eneste man kan si ut i fra dette er at man må finne seg en måte å leve med dem uten medisin, og da blir psykologiske behandling ofte en vktig måteå lære seg å takle smertene på og lære seg å ikke la seg begrense av smertene sine. Det å ligge stille er feks en ting man vt øker mertene. Hva man skal gjøre i stedet og hvor grensen forfysisk aktivtet går må man komme frem til sammen med en lege og en psykolog. Det høres ut som om du kan ha mye å lære av å komme i kontakt med en slik smertklinikk, ikke fordi jeg tenker at du gjør mye feil og ikke har peiling men fordi de har mye innsikt i akkruat det du etterlyser menlig- Hvordan henger egentlig disse tingene sammen?

Lykke til videre, uansett hva resultatet blir. Det er viktig at du får hjelp til å mestre smertene dine om man finner en fysisk årsak eller ikke. Man kan leve et fullverdig liv selv med kroniske smerter, man må bare finne balansen for hva man skal legge i "et fullverdig liv" og hvordan akkurat du med dine smerter kan nå dette.

[Gjest hare]

mange ting kan være av psykosomatiske årsaker, men det vet man ikke før man har utelukket alt annet.

selv har jeg fått akkurat samme reaksjon fra endellege roppigjennom, og det gikk vel tre år før jeg fikk diagnosen, som forøvrig ikke er noe problamatisk å stille.

men selv nå som jeg har en kronisk sykdom, så er det fortsatt enkelte leger som har ment at mye er psykisk, selv når blodprøveresultater viser noe helt annet.

jeg har vel bare lært at man må stole på egen magefølelse - og jeg pleier bare si til de som har behov for å dele opp i kategorier at det spiller vel liten rolle hvorfor man har plager når de like fullt er der.

man skal uansett ha utredning, og behandling deretter.

[tineline]

Takk, alle sammen. Har vært gjennom det hele med min egentlige fastlege nå, som er tilbake etter lang tids fravær. Han sa at det nok ER psykosomatisk, gav meg tre ukers sykmelding, og beskjed om å hvile ut, samt ta Ibux tre ganger daglig for å se om det er en betennelsestilstand jeg har (da hjelper ibux). Så han tok meg i alle fall alvorlig, og forklarte sammenhengene med psyken og kroppen. Fikk også muskelavslappende medikament. Så nå blir det fint å se om jeg blir bedre. Det beste hadde vært om jeg var i form til å jobbe fysisk i sommer, da jeg allerede har fått jobb. Så da er egentlig psykosomatisk en god nyhet - da vil jeg neppe skade kroppen med å jobbe, iallfall.

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg nå? Fikk du orden på det?

Min historie er litt som din, har slitt med smerter i knær, hofter og rygg i noen år. Man finner ikke noe feil på blodprøver og legene sier det er psykosomatisk. Psykolog mener det kun er fysisk. Men jeg har prøvd å "overbevise" meg selv om at det er psykosomatisk. Men det går ikke. Jeg føler ikke at det stemmer, og jeg føler et slags ubehag når jeg prøver å slå meg til ro med at det er psykosomatisk. Har blitt deprimert pga smertene og går jevnlig til psykolog. Samtidig som psykologen hjelper på depresjonen, foreverres de fysiske plagene. Er ikke det veldig ulogisk da?!

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle var det ikke psykosomatisk for det viste seg at jeg var revmatisk og hadde utbrudd av psoriasisartritt.

Jeg hadde ikke de vanlige manifestasjonene, men prøvetakninger, sykdomsbilde og vurdering fra revmatolog gav en klar diagnose.

Men i mange år før dette gikk jeg rundt og trodde det var meg selv det var noe med. Ting ble værre, jeg forsøkte å bli "flinkere" til alt; kosthold, madrass, trening, etc etc. Det ble bare værre.

Heldigvis har jeg en topp fastlege som kjenner meg godt og la tallene sammen.

Lykke til.