timeout i mørket...

[Gjest TS]

jeg har lagt merke til en ting en venninne og hennes samboer gjør med sin sønn når han har vært "slem" på noen måter, og avstraffingen er og ta timeout i trappen som er i en mellomgang.

greit nok det, jeg legger meg ikke borti oppdragelsen hos ungene til mine venners barn, de har sin måte og gjøre ting på selv om jeg kanskje ikke ville gjort det samme.

er bare nysgjerrig på hva folk sier om det og sette han i mørket i trappen og ta igjen døren for så og la han sitte der noen minutter mens han hylgriner. ikke fordi jeg tror han er mørkeredd (han er godt vant med og ligge på mørkt rom), men fordi han gråter over hva det nå enn skulle være han kranglet om med foreldrene.

da tenker jeg over hva enkelte andre venner har fortalt om sin barndom, da de ble avstraffet med og sitte i mørkt rom og det har preget de på noe vis. jeg er litt redd for at min venninne ikke skal se dette og kanskje det vil ha samme virkning på sønnen hennes også?? :S

hva mener dere om dette?

[Gjest Dhanu]

Jeg er litt usikker på om du reagerer på time-outen i mørket, eller på time-out mens barnet gråter over krangelen med foreldrene, så jeg svarer på begge deler

Time-out alene på et mørkt rom ville vi aldri praktisert. Mine barn ville blitt skremt av det, og er sinnsstemningen dårlig i utgangspunktet skjønner jeg godt at man kan bli preget av det.

Når det gjelder time-out generelt, praktiserer vi det på både 11-åringen og 2,5-åringen. 11-åringen må på rommet sitt, 2,5-åringen må bak sofaen i samme rom som oss. Det kommer når gjentatte irettesettelser er oversett, og det kommer alltid en advarsel først. Det handler rett og slett om å vise dem at nok er nok. På et visst punkt ønsker vi som foreldre ikke å argumentere lenger, og setter foreldreautoriteten inn. Minstemann kan nok sutre eller gråte litt, spesielt hvis det er andre tilstede han kan søke støtte hos, men det kan jeg hånden på hjertet si at jeg lever godt med. Nå skal det sies at våre time-outer sjelden varer lenge, medmindre 11-åringen snakker på seg stadig lengre time-out, noe som hender i disse hormonbombe-dager.

[Gjest Gjest]

Det er ikke timeout men et overgrep. En barndomsvenn begynte med selvskading i ungdommen etter å ha opplevd å ha blitt stengt i et rom i mørket hver gang han som barn gjorde noe galt eller ikke hørte etter. Jeg ville ringt barnevernet og spurt hva de mener.

[Gjest TS]

jeg mente det at time out`en er i mørket, ikke selve time out`en

ser ikke noe gærent i time out sånn generelt, tror det er en grei måte og håndtere situasjoner på

[Gjest Gjest]

Dette er ikke time-out!

Å sperre et barn inne, alene, i et helt mørkt rom - er barnemishandling i mine øyne. Man sperrer ikke barn inn i skap o.l, og kaller det time-out.

Time-out skal gjøres på et sted barnet opplever som trygt - det skal ikke bli redd.

[Gjest brutal_mann]

Time-out i seg selv er ikke noe galt. Men mye handler om kommunikasjonene rundt konflikter. Så det er mye hvis om og men her. Men i seg selv er det som sagt ikke noe galt i time-out.

[Gjest gjestina]

Jeg reagerer også kraftig på at timeouten foregår i mørket.

Målet med time-outen er vel at barnet skal tenke over hva det har gjort, og erfare at en ikke alltid kan få det som en vil? Å gjøre barnet redd, usikker og mørkredd istedet for å få det til å fokusere på konflikten som nettopp har oppstått, virker helt meningsløst!

Foreldre bør aldri skremme barnet sitt til lydighet, dette bør oppstå gjennom positiv dialog, rettferdige irettesettelser (som timeout i en lys trapp uten redselsfaktoren innebærer), og erfaringer om konsekvens.

Samtidig er det vanskelig å skulle blande seg inn i en venns oppdragelse! Venninnen min har gitt barnet sitt brus på tutekopp siden barnet var 15 mnd, har siden 6 mndrs alder latt ham gråte seg til søvn, og snudde bilstolen da han var 1 år. Jeg tok opp noe av dette med henne, viste til forskning rundt diverse, men jeg snakket til døve, eventuelt fiendtlige, ører.

Sånn ville sikkert jeg også reagert, om noen hadde kritisert min barneoppdragelse. DESSVERRE! Vi foreldre er altfor hårsåre og verdensmestere på egne barn, og dette fører til at vi nekter å rette opp feilene våre, ettersom at det ikke var vi som så dem først.

Ta det opp med din venninne om du tror det vil ha noen nytte, eller dropp det for å bevare husfreden, om du tror hun ikke vil lytte.