Jeg har et problem jeg vet jeg må ordne, men...

[Gjest Nameless]

Jeg er samboer med en fyr som har barn fra før. Begge har diagnose som byr på sitt for å si det slik.

I det siste har jeg fått smerter i kroppen hver gang dem maser på meg. En voldsom smerte som er i eksplosjonsfare....

Når ungen ikke er tilstede har det gått så langt at jeg kaster en pute mot typen i sinne, flaske, eller smeller døra igjen osv.

Og typen synes jeg overreagerer. Det er jeg enig i... Men alt maset jeg hører på hele tiden gjør at denne smerten har utviklet seg slik.

Jeg har erkjent jeg har et problem og prøver å ordne opp i det på best måte. Noen ganger har jeg forsøk å gå på soverommet for å legge meg ned. Samt få fred til å roe meg. Men da kommer dem gjerne inn på soverommet og maser og.

Jeg føler og at det skal ikke være alltid slik at jeg må rømme huset for at jeg skal få fred fra maset dems.... Dem må også kunne skjønne at 2 masekopper kan gjøre noen gal.

Grunnen til problemet er at dem maser så utrolig mye på meg.

Hjemme er jeg mor hubro skulle man tro.

Alt i hjemmet har sin faste plass, men allikevel må dem spørre meg om alt. Hvor er ditt og hvor er datt.

Dem er ikke flinke til å legge tingene tilbake så ofte er det jegs om må gjøre dette. I mellomtiden husker dem at de har brukt tingene, men ikke hvor dem er.. Og igjen og igjen spør dem meg.

Dem glemmer også hvor dem legger ting som nøkler osv. HELE tiden. Og dem spør alltid meg. Og gjerne flere ganger, fremfor å lete etter tingene på egenhånd.

Dem kan og sitte i stua og rope med full kraft i stemmen inn gjennom hele leiligheten for å spøre om simple ting fremfor å gå til meg å prate rolig. De forventer at jeg skal rope tilbake så dem kan høre osv. Slik foregår også mye kommunikasjon her. Jeg har satt grenser for dette enda.. Men opplever det som mas når dem gjør det.

Jeg gjør alt av husarbeid nesten her for tiden.... Og så fort jeg ber dem om å gjøre noe er dem og ute med piggene og sier dem gjør mye føler dem... Mye tenker jeg.. Dem ser ikke hvor mye arbeid jeg gjør en gang. Og når dem TROR dem har gjort mye, så har jeg gjort det fire dobbelte av dems arbeid tilsammen.

Det går i mas etter mas etter mas her hele dagen lang.

Det er ikke mange som greier å holde ut med dette tror jeg.

Jeg har forståelse for diagnosen dems osv. Men jeg må få blåst ut og si at jeg er så dritt lei av å ta hensyn til dem hele tiden uten at dem tar hensyn til meg.....

Selv om dem har diagnose må dem også ta hensyn til meg.

Dem har blitt veldig sånn at dem ser kun til egen nesetipp og ikke tenker over at andre kan oppleve dem som ekstremt slitsomme. Og når man sier ifra, da er det fy fy... Og alt kastes over på meg. At det er jeg jeg jeg som må ordne opp i problemet mitt. Men dem er jo en del av problemet... Nemmelig at dem maser høl i hodet.

I mange tilfeller føler jeg meg som en mor for dem begge som holder styr på ting. For dem har vanskelig med å gjøre det selv.

Og det kan bli slitsomt når jeg føler at jeg er mor for kjæresten min også... I tillegg til et barn. Og samt tar hensyn til dems begge diagnoser.

Jeg er veldig glad i dem begge... Men all denne masingen gjør meg rett og slett gal. Når typen drar og jeg passer gutten nyter jeg det veldig.... FOr da slipper jeg halvparten av masingen. Egentlig er det typen som maser mer enn selve gutten.

Men gutten maser også mye...

Er det noen som har råd til hvordan man kan få disse til å ikke maaaaaase så utrolig mye??? Jeg er blitt sprø!!

[leirbål]

Jeg forstår at du holder på å bli sprø av dette, det høres slitsomt ut.

Hadde det vært meg ville jeg informert samboeren din om at du ikke vil være moren hans lenger.

At hvis han ønsker å finne noe må han lete selv.

Neste gang han roper til deg om hvor ting er, later du som om du ikke hører noe.

Han vil sikkert rope høyere, og kanskje bli irritert, men fortsett å late som om du ikke hører det.

Når han kommer bort til deg og spør hvorfor du ikke svarer, sier du rolig: du får lete selv.

Uansett hva han sier, gjentar du denne setningen i nøyaktig likt tonefall.

(Ha rolig, litt kjedelig stemme.)

Når du har sagt det første gangen fortsetter du med det du holdt på med når du ble avbrutt.

Det kan ta litt tid, men om du ikke gir etter vil han etter mange ganger forstå at han må fikse ting selv.

Gjør det samme med sønnen.

Når du vil ha alenetid sier du det, og går dit du vil være. Når de kommer for å avbryte deg, gjør du det samme. Overse dem om de roper, og si at du vil være i fred om de kommer. Ikke svar på noe, eller gjør noe for dem. Om du ikke klarer å slappe av, så lat som.

De vil etterhvert gi opp og la deg være i fred, og da kan du slappe av.

Når dette er etablert og de ikke maser på deg lenger, kan du rette opp husarbeids fordelingen.

Sett opp en rettferdig liste sammen, hvor det står hvem som skal gjøre hva, og når.

På forhånd skriver du opp alt som skal gjøres i huset.

Fordelingen skal gå på reell rettferdighet, ikke på hva de føler at de kan/ vil gjøre.

Gjør de ikke det de skal gjøre, må du ikke gjøre det for dem! Dette er viktig.

Har samboeren din ansvar for klesvask og sluntrer unna vasker du de klærne du må ha de neste dagene. Ikke noe av samboeren din sine.

Har han ansvaret for oppvask, vasker du den kniven du må ha for å smøre deg en skive.

Middag: gå ut og spis, eller lag noe til deg selv.

Poenget er, om han sluntrer unna skal det ikke gå utover deg, bare han.

Når han gjør det han skal skryter du, og forteller han ofte hvor imponert du er over innsatsen hans.

Det samme gjelder barnet.

Barnet trenger påminnelser på oppgavene sine, samboeren din klarer det selv. Ikke minn ham på det, det vil bare bli et nytt mase område.

Det er greit å ta hensyn til diagnoser, men det er ikke det samme som å skjemme dem bort og sy puter under armene deres. For det er det du gjør nå.

De vil ikke like endringen, men det er sunnere for både dem og deg.

Følger du disse rådene vil du etterhvert ha et hyggelig hjem.

[Gjest Kevlarsjäl]

Synes det er litt merkelig at du oppfatter "har du sett nøklene/hvor er fjernkontrollen?" som mas.

Dette er vanlige spørsmål i hverdagen.

Jeg stiller disse spørsmålene hver dag uten diagnose.

Men egentiden din må du ta hånd om.

Jeg liker teknikken leirbål beskriver. Her gjelder det å være konsekvent.

[leirbål]

Synes det er litt merkelig at du oppfatter "har du sett nøklene/hvor er fjernkontrollen?" som mas.

Dette er vanlige spørsmål i hverdagen.

Jeg stiller disse spørsmålene hver dag uten diagnose.

Men egentiden din må du ta hånd om.

Jeg liker teknikken leirbål beskriver. Her gjelder det å være konsekvent.

Det er mengden hun reagerer på. Hvis noen spør deg tre ganger om dagen er det greit. Når en voksen mann ikke gidder å gjøre noenting og spør om de mest banale ting hele tiden, blir hun lei.

Veldig forståelig.