Kjøpe leilighet

[Gjest Gjest_Mari_*]

Hei!

Jeg er en 20 år gammel jente som har vært sammen med en jevnaldrende gutt i ett år. Til sommeren har vi planlagt å flytte sammen.

Han er enebarn, kommer fra et meget godt hjem der både mora og faren er millionærer, han har fast jobb i et oljefirma der han tjener ca. 400 000 i året, i tillegg til at han har 200 000 i egenandel.

Jeg kommer fra en gjennomsnittsfamilie med en haug med søsken, så jeg får ikke like mye økonomisk støtte hjemmenfra.. Mamma eier et hus verdt 5 mill, så hun sier seg villig til å kausjonere for meg. Jeg jobber i vikarbyrå der jeg har ca 200 000 årlig, og har 70 000 i egenkapital..

Pga at mamma kausjonerer for meg, håper jeg på å få lån på ca 1 mill, og kjæresten min får nok langt mer i lån.

Kjæresten min vil kjøpe en egen leilighet til ca 2 mill, og leie den ut, slik at han etter hvert tjener penger på leiligheten. Så vil han at jeg og han leier en leilighet sammen, for ca 10 000 mnd slik at vi betaler 5000 hver.

Jeg vil kjøpe en leilighet sammen for å bo i, eller gjerne kjøpe en leilighet sammen for så å leie ut, så kan vi leie en billigere leilighet sammen. Jeg har jo ikke mulighet til å kjøpe en egen leilighet, med min lønn osv.

Jeg mener at det blir litt "urettferdig" at jeg skal måtte leie leilighet med ham, fordi han ikke vil kjøpe sammen med meg. Han kommer jo til å tjene mye på sitt forslag, mens jeg kommer til å tape på det.

Dette begynner rett og slett å tære på forholdet, vi dsikuterer og diskuterer men blir ikke enige.

Hadde vært fint å hørt andre sine synspunkter.. Noen som har peiling som vil komme med noen råd ol?

[Inger88]

Hvorfor vil han ikke kjøpe sammen med deg?

[Gjest asanti]

Om han er så sta på å skal kjøpe leilighet for å leie ut, kan han jo heller kjøpe en billigere å leie ut, og ikke en til 2mill.

Sambo og jeg kjøpte leilighet i sommer sammen, han tjener ca 360k i året og jeg 220k. Fikk lån med kausjonist på 1,5mill med 200k fra før. Vi hadde ingenting sparing.

Opplevde ingen problemer med det, vi så oss begge lei på å betale til andre. Og poenge blir litt borte synes jeg om din skal kjøpe en leilighet som han leier ut og dere skal leie en annen sammen. Jeg ville heller ha kjøpt to greier leiligheter, en til å leie ut og en til å bo i.

[Gjest TS]

Hvorfor vil han ikke kjøpe sammen med deg?

Fordi vi har bare vært sammen i ett år, og enda ikke bodd sammen så det er jo ingen garanti for at det kommer til å funke.. Men det er det jo ikke etter 10 år heller mener nå jeg..

[Gjest Gjest]

"Han er enebarn, kommer fra et meget godt hjem der både mora og faren er millionærer...."

"Jeg kommer fra en gjennomsnittsfamilie med en haug med søsken...",

Jeg hengte meg så opp i disse 2 setningene, at må bare ha litt tid på å lese resten.

Hilsen meg.

Som kommer fra et "meget godt arbeiderhjem" der foreldrene har slitt og arbeidet, spart og tenkt langsiktig, for å få meg og min søster dit vi er i dag.

[Gjest regine ii]

Ikke gå inn på hans forslag, det taper du på.

Dersom du skal kjøpe leilighet må det være til din fordel, ettersom du ikke har den samme økonomien som han.

Jeg ville uansett ikke kjøpt leilighet sammen så tidlig (og som så ung), når dere aldri har bodd sammen. Kostnadene ved brudd vil da bli mye høyrere, fordi det lønner seg dårlig å selge etter kun kort tid. Da ville jeg heller leid en leilighet som er såpass billig at du og faktisk kan spare litt til egenkapital på sikt.

Eller så kan jo du og kjøpe en liten leilighet til å leie ut, så har du en viss sikkerhet for deg selv.

og selv om du ikke tror det, så er faktisk sjansene for at det ikke kommer til å funke relativt høye når man er såpass ung og har vært sammen såpass kort tid.

[Gjest Individualisten]

Jeg leser innlegget til ts og føler at du blander sammen snørr og barter i en eneste stor saus. For å kunne dele mine tanker med deg føler jeg det derfor nødvendig å tydeliggjøre de ulike delene av innlegget, slik jeg har forstått det.

1. TS er 20 år, det samme er typen. Dere har vært sammen i 1 år og ca 6 mnd når dere planlegger å flytte sammen. Dere har en svært ulik bakgrunn, og den økonomiske situasjonen deres er svært ulik, delvis pga jobb og delvis på grunn av bakgrunnen.

2. Kjæresten din ønsker å kjøpe en leilighet til 2 mill for å leie ut.

3. Kjæresten din ønsker at dere to skal leie en leilighet hvor dere kan bo sammen, du ønsker at dere skal kjøpe.

4. Du opplever det som urettferdig at dere skal leie leilighet sammen.

Ok. Her får du mine tanker, for det de er verdt.

Jeg mener at punkt 2 i denne diskusjonen er totalt irrelevant for spørsmålet om dere skal kjøpe leilighet sammen eller ikke. Dere har nå vært sammen i ett år, en svært kort tid, og du ønsker allerede å styre hvordan din kjære skal investere sine penger.

I løpet av et forhold vil du oppleve at økonomien blir stadig mer sammenvevd, og det vil bli mindre og mindre forskjell på mine og dine penger. Etter så kort tid som dere har vært sammen nå, mener jeg i alle fall at det ikke er rimelig at økonomien skal være såpass delt at du skal kunne påvirke hans beslutninger. Jeg hadde i alle fall blitt mektig irritert dersom en kjæreste jeg hadde hatt i ett år la seg opp i hvordan jeg skulle bruke penger jeg hadde spart opp over mange, mange år... Min erfaring er også at jo større forskjell det er på den ene vs den andres økonomiske situasjon, desto lengre tid tar det før økonomien blir helt sammenvevd.

Så til det du egentlig spør om, bør dere kjøpe sammen eller ikke. Jeg vil absolutt anbefale dere å leie en stund først, for å se hvordan forholdet utvikler seg. Situasjonen, slik jeg oppsummerte den under 1, tilsier dette desto mer. Dere er begge unge, har vært sammen i kort tid, og kommer fra svært ulike bakgrunner. Du kan si så mye du vil at man aldri har noen garantier for et forhold, og det er riktig. All statistikk viser likevel at sannsynligheten for at et forhold ikke varer er større desto yngre man er og desto kortere forholdet har vart.

For å karikere, hvilket av følgende forhold ville du trodd mest på? Et par i tredveårene som har vært sammen siden de var tyve, eller et par på nitten som har vært sammen i tre måneder. Jeg sier ikke at det første alltid vil holde og at det andre aldri vil holde, men ser man på tallene, er det nok flere av det første forholdet som holder enn det er av det siste...

Til slutt sier du at det er urettferdig med hans forslag fordi han vil tjene på det, og du vil tape på det. Jeg sliter å se hvordan du vil tape på det. Du sier jo selv at du ikke har mulighet til å kjøpe en egen leilighet alene. For deg er alternativet altså uansett å leie. At dere leier sammen, og ikke hver for dere, innebærer dermed ikke noe tap for deg.

Han vil tjene på det, sier du videre. Tja, jeg er nå litt usikker på hvor mye han faktisk vil tjene vs. å bo i den leiligheten han kjøper selv. Om man ser bort fra mulig prisstigning, vil han i så fall måtte leie ut til en pris som er 5000 høyere enn renter og andre omkostninger ved leiligheten. Om det er mulig beror helt på hvordan markedet er der dere bor.

Men om han så skulle tjene på det, hva så? Dersom forholdet er så solid som det du må mene for å ville kjøpe leilighet med fyren allerede, hva er da faren ved at han tjener på denne ordningen? I så fall er jo dette penger du vil få like mye glede som han etterhvert som forholdet utvikler seg.

Du får unnskylde frekkheten, jeg kjenner verken ham eller deg, og har bare det du skriver her å forholde meg til. Men på meg så virker det som om du er ganske klar over at forholdet er mindre sikkert enn det du gir uttrykk for. Det du vil sikre deg, er å komme best mulig ut dersom det skulle bli slutt, ikke at løsningen skal bli mest mulig "rettferdig". Å argumentere med rettferdighet og urettferdighet i en slik diskusjon blir bare dumt synes jeg. Den eneste "rettferdige" løsningen er den dere to blir enige om, på bakgrunn av innholdet i det forholdet dere to har sammen... Den fornuftige løsningen derimot, slik jeg ser det, er at dere leier først, og så enten kjøper sammen eller flytter inn i den leiligheten han leier ut.

[Gjesten]

Jeg sier meg egentlig enig med alt "individualisten" over skrev.

For all del, lei litt først

Fordi vi har bare vært sammen i ett år, og enda ikke bodd sammen så det er jo ingen garanti for at det kommer til å funke.. Men det er det jo ikke etter 10 år heller mener nå jeg..

Dette er et veldig dårlig argument. For ikke å si veldig lite gjennomtenkt. Du har rett i at man aldri har noen garanti for at forholdet vil funke, men det er da klart man stoler mer på et forhold som har vart i 10 år enn på et som har vart i kun 1.

[inga:)]

Du har helt rett i at dette er urettferdig!

Det er fryktelig urettferdig!!!

Damer er kjent for (unnskyld) å være dumme og gå med på en slik løsning,

og tape penger...

For det er det du gjør.

Har du ikke hørt uttrykket at "å leie er penger rett ut vinduet? Å betale ned på eget lån er oppsparing til formue" For jo lenger dere to i fellesskap betaler ned på hans lån, jo større formue får han ALENE.

Si at det kjipe skjer at du går med på "ideen" og så blir det slutt om to år.

Du sitter da igjen med ingentig, og han har betalt ned mange tusen på leiligheten i tillegg til verdistigningen. Og du kan ha tapt oppi et par hundre tusen...

Menn VET dette... Mens kvinner oftest er opptatt av interiør og hjem, er menn mest opptatt av kapital og sparing.

De ønsker ikke eie sammen med kjæresten sin, fordi de taper penger på det...

Hadde jeg i det hele tatt skulle gått med på en slik ordning, så måtte vi ha vert gift og hatt sameie og IKKE særeie... Altså felles økonomi, slik at om forholdet ryker så har du rett på din del av deres felles formue.

Om du (unnskyld igjen) er så dum å gå med på hans spekulative og utspekulerte ide,

er da da riktig at dere skal betale det samme i "husleie" (hans lån og avdrag) når han eier leiligheten tjener dobbelt så mye som deg? Da burde han betale dobbelt så mye som deg mener jeg. Det er ikke kvinners feil at de tjener mindre enn menn...

Hva skjer den dagen dere blir foreldre, og du blir hjemmeværende med mindre inntekt?

Skal dere dele 50% da også? Herre... Skummelt...

[Britt Banditt]

Vil bare si at jeg tror det er tvilsomt at hverken du får 1mill i lån med 200 000,- i inntekt, eller at han får 2mill i lån med 400 000,- i inntekt. Da må dere i så fall ha foreldre som medlåntagere (noe som ikke nødvendigvis er gunstig, fordi jeg tror ingen av dere vil klare å betjene disse lånene alene med mindre dere får leid ut til en god del mer enn dere har i utgifter på lånene, evt har svæært lite utgifter ellers).

Disse lånene vil for dere begge være 5x inntekt (noe jeg syns er altfor høyt), og bankene operer gjerne med at man kan få 2,5-3x inntekt i lån.

Endret 19. februar 2010 av Linelia

[Gjest Bond]

Leie er kanskje å kaste penger ut av vinduet, men det blir fryktelig dyrt å kjøpe og selge fort etterpå om man skulle finne ut at forholdet ikke fungerer. Så det er absolutt lurt å leie i begynnelsen.

Må også si meg enig til absolutt alt individualist-gjesten skriver.

[Britt Banditt]

Syns det lureste dere gjør er å leie for å se om det fungerer å bo sammen, for så å kjøpe noe sammen senere. Å kjøpe noe for å leie ut er også en risiko, for man kan aldri vite at man får leid ut hele året osv.

[Gjest Individualisten]

Har du ikke hørt uttrykket at "å leie er penger rett ut vinduet? Å betale ned på eget lån er oppsparing til formue" For jo lenger dere to i fellesskap betaler ned på hans lån, jo større formue får han ALENE.

Si at det kjipe skjer at du går med på "ideen" og så blir det slutt om to år.

Du sitter da igjen med ingentig, og han har betalt ned mange tusen på leiligheten i tillegg til verdistigningen. Og du kan ha tapt oppi et par hundre tusen...

...

Hva skjer den dagen dere blir foreldre, og du blir hjemmeværende med mindre inntekt?

Skal dere dele 50% da også? Herre... Skummelt...

Du påstår at hun risikerer å tape oppi et par hundre tusen. Når du skriver "tape" her, så mener du da altså at hun taper penger fordi hun ikke får nyttegjøre seg av penger som han har med seg inn i forholdet og den høyere lønnen som han har.

I dette tilfellet er det snakk om å leie en leilighet til 10000 kr, eller 5000 delt på to. Ts vil, med en inntekt på 220 000 i året aldri kunne betjene en leie på 10000 alene. Å bo i en leilighet i den prisklassen er dermed en fordel for henne, målt i forhold til situasjonen dersom hun var alene. Dette alternativet innebærer altså ikke noe "tap" sammenlignet med situasjonen uten forholdet. Og det er vel denne situasjonen du mener hun "taper" i forhold til, eller??

Forutsetningen, slik jeg oppfatter TS sin post, er at det er samboeren som skal ta opp dette lånet alene. TS skal da heller ikke bidra til at dette lånet blir tilbakebetalt. (Noe hun vel heller ikke har økonomi til å gjøre). Bidrar hun likevel til tilbakebetalingen, vil hun jo samtidig kunne opparbeide seg en eierposisjon i leiligheten. Samboerens dekning av lånet må derfor skje med midler han har igjen av inntekten etter at han har dekket sin del av levekostnadene. (Som ts og samboeren står fritt til å avtale en "rettferdig" fordeling av...)

En eventuell verdistigning på hans leilighet skyldes dermed utelukkende hans egenkapital og hans inntekt . Mitt spørsmål til Inga er om du, når du mener at ts taper hundretusenvis av kroner, sikter til at tap ved at ts ikke drar fordel av samboerens egenkapital og inntekt??

Og før du svarer Inga, husk at dette er et forhold som har vart i 18 mnd på tidspunktet hvor de skal flytte sammen. Det er altså ikke tale om et langvarig forhold som kan likestilles med et ekteskap når det gjeller økonomisk fellesskap...