Faren min kaster meg ut..

[Gjest TS]

Sukk.

Jeg ble sammen med verdens beste mann for 1,5 år siden; det eneste "problemet" er at han er norsk. Dette er absolutt ikke et problem for meg da jeg har vokst opp her og føler meg mye mer norsk enn noe annet.

Jeg har hele livet vært ganske klar over hva som kommer til å skje den dagen faren min får vite at jeg har en norsk kjæreste, og føler at med tanke på at jeg er 23 så var det på tide. Også fordi jeg føler jeg har møtt en jeg vil gifte meg med (vi er forlovet).

Han fikk vite det for snart et år siden, men fordi han bor i hjemlandet så har vi ikke snakket ordentlig om det. Han kom hjem for et par uker siden, og vi snakket endelig om det for noen dager siden.

Han mener at jeg bør skamme meg og at jeg er egoistisk fordi jeg vil ta sånne valg selv. Og at hvis jeg velger han så må jeg flytte ut asap. Mamma er enig. Og hvis jeg velger å flytte ut så får jeg aldri snakke med noen av de igjen - helst også bytte navnet mitt så jeg ikke har en connection til de på noen måte. Dette fordi de er muslimer og valget må falle på en muslimsk mann fra hjemlandet. Det skjer ikke. Aldri.

Jeg klarer ikke å få han til å forstå at jeg ikke velger en gutt over dem, men at jeg velger meg selv og min rett til å ta sånne valg selv. Hadde det ikke vært han så hadde det vært noen andre eller noe annet. Hadde jeg hatt lyst til å flytte til et annet land så hadde vi gått gjennom akkurat samme greie som nå.

Jeg elsker foreldrene mine, men vi sliter veldig pga kulturelle forskjeller. De nekter å akseptere at fordi jeg har vokst opp her så har jeg et annet syn på ting. Jeg har grått så mye og gått gjennom en depresjon pga dem, men nå merker jeg at ting er annerledes. Jeg er fortsatt lei meg og gråter fortsatt ganske mye, men it's just not the same.

Nå sitter jeg faktisk på finn.no og ser på hybler og steder jeg kan bo. Jeg har aldri bodd hjemmefra før. Jeg har sett og hørt om foreldre som kaster ut barna sine, men jeg trodde aldri det kom til å skje meg. Guttene har fått gjort akkurat det samme uten å få samme behandling. Men jeg er selvfølgelig en jente og da forandrer ting seg.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke så mye annet å si enn at dette klarer du uten dem. Du er ei norsk jente, norske jenter klarer seg selv uten foreldrene sine... på godt og vondt. Jeg flytta ut når jeg var 20 og har klart meg helt fint alene. Det tok en del tid å lære allt, lære seg rutiner, betale regninger og alt slikt men det var også veldig kjekkt å kjenne at det var jeg som tok vare på meg selv.

Har dere noen gang snakket om at han kanskje skulle konvertere til islam? Kanskje det kunne letta litt på ting for foreldrene dine?

Jeg kan ikke si annet enn at jeg støtter deg i det du gjør. Mange jenter i din situasjon gir etter for familien, og det leder ikke til et lykkelig liv. Du vil ha familien ja, men du vil miste alt annet. Nå mister du familien men du kan få et helt liv på egen hånd likevel.

[Gjest TS]

Jeg har ikke så mye annet å si enn at dette klarer du uten dem. Du er ei norsk jente, norske jenter klarer seg selv uten foreldrene sine... på godt og vondt. Jeg flytta ut når jeg var 20 og har klart meg helt fint alene. Det tok en del tid å lære allt, lære seg rutiner, betale regninger og alt slikt men det var også veldig kjekkt å kjenne at det var jeg som tok vare på meg selv.

Har dere noen gang snakket om at han kanskje skulle konvertere til islam? Kanskje det kunne letta litt på ting for foreldrene dine?

Jeg kan ikke si annet enn at jeg støtter deg i det du gjør. Mange jenter i din situasjon gir etter for familien, og det leder ikke til et lykkelig liv. Du vil ha familien ja, men du vil miste alt annet. Nå mister du familien men du kan få et helt liv på egen hånd likevel.

Faren min sa at hvis han konverterte så ville det gå greit; men vi er jo ikke og vil ikke bli religiøse. Vurderte en liten stund å lyve om det bare for å få det overstått, men det gjorde vi ikke. Han begynte å lese en del på islam.no for å lære seg om religionen, men så snudde plutselig faren min og sa at han ikke aksepterte det uansett.

Og takk for støtte. Jeg føler meg veldig egostisk til tider når jeg tenker over at jeg faktisk velger vekk foreldrene mine, men det er noen som må gjøre det. Det er alt for mange jenter som lever ulykkelig og med depresjoner pga foreldre som liker kontroll. Men det gjør det ikke mindre vanskelig.

[Rosalie]

All medfølelse, men det er da uansett på tide å flytte hjemmefra. Du er tross alt godt voksen.

[Gjest Gjest]

Faren min sa at hvis han konverterte så ville det gå greit; men vi er jo ikke og vil ikke bli religiøse. Vurderte en liten stund å lyve om det bare for å få det overstått, men det gjorde vi ikke. Han begynte å lese en del på islam.no for å lære seg om religionen, men så snudde plutselig faren min og sa at han ikke aksepterte det uansett.

Og takk for støtte. Jeg føler meg veldig egostisk til tider når jeg tenker over at jeg faktisk velger vekk foreldrene mine, men det er noen som må gjøre det. Det er alt for mange jenter som lever ulykkelig og med depresjoner pga foreldre som liker kontroll. Men det gjør det ikke mindre vanskelig.

Hei! Synes veldig synd på deg... Men vil at du skal vite at det er ikke du som velger bort foreldrene dine! Det er de som "velger bort" deg ved å sette slike ultimatum for deg. Håper du gjør det du tror blir best for deg! Sett deg selv først og handle utifra det LYKKE TIL!

[Gjest Rekaaa]

Veldig enig med siste gjest, det er ikke du som tar dette valget, det er det jo foreldrene dine som har gjort.

[Gjest TS]

All medfølelse, men det er da uansett på tide å flytte hjemmefra. Du er tross alt godt voksen.

Stemmer det og er helt enig, men det har seg slik at i vår kultur så skal ikke en jente flytte hjemmefra før hun har giftet seg så jeg har ikke fått "lov" til å gjøre det. Hadde jeg vært bastant og gjort det tidligere så hadde alt dette skjedd da.

[Bintou]

Ønsker deg masse lykke til, jeg!

Vi kan ikke leve det livet våre foreldre synes vi skal, vi må finne vår egen vei. Jeg er norsk, men har gjort et valg som kanskje ligner litt på ditt, selv om det er motsatt

Du er ikke den første som må gjøre et slikt oppgjør, men det er fantastisk tøft at du gjør det - det er ikke bare lett! Og så kan vi håpe at du åpner noen dører for alle jentene som kommer etter deg!

Stå på!!

[~Maja~]

Må bare få si: du er ikke egoistisk! Det er bare noe foreldrene dine sier/mener/tror for å dekke over sin egen trangsynthet.

Jeg synes du sier det så godt selv i første innlegg:

''Jeg klarer ikke å få han til å forstå at jeg ikke velger en gutt over dem, men at jeg velger meg selv og min rett til å ta sånne valg selv.''

[I Grosny]

Hei, jeg leser innlegget ditt, og føler med deg. Jeg kan ikke noe om dine foreldres skikker.

Hvorfor er foreldrene dine redd for å ha kontakt med deg ? Er de redd for å miste anseelse?

Går det an å snakke med en Imam som kan snakke foreldrene dine på plass?

[kaprifolen]

Det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt var som gjest skrev, du velger ikke bort de, de velger bort deg.

Du og din lykke betyr tydeligvis fint lite for dem, så jeg synes du skal si takk og farvel, snu deg og gå, og ikke se deg tilbake.

Sjansen er vel uansett stor for at din kjære aldri virkelig hadde blitt god nok for foreldrene dine. Og det kunne ødelagt et forhold, tror jeg...

Nyt kjærligheten din med gutten din, du! Også håper jeg han har familie som elsker dere!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei, jeg ville bare si at jeg støtter deg, men skjønner også hva slags foreldre du har, du har typiske 1880 talls foreldre, det er som dine foreldre som ødlegger egentlig for de fleste muslimske jenter her i landet, jenter for ikke gjøre det og det, BULLSHIT. Jeg er også muslim, men jeg er proud av å si at foreldrene mine støtter meg i uansett hva jeg gjør.

Men de er dine foreldre, ikke gi opp håpe på dem TOTALY, keep trying, dem elsker deg sikkert kjempe mye.

Lykke til, håper alt ordner seg for deg<33:)

[Gjest Gjest]

Jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg burde brutt kontakten med mine foreldre for 15 år siden, minst! Men har ikke klart det.. Og nå dras problemene med dem over på MINE barn...

Så om du makter og om du har kjæreste/familien hans/venner å støtte deg på. Så ta skrittet ut og lev DITT liv.

[Gjest TS]

Hei, jeg ville bare si at jeg støtter deg, men skjønner også hva slags foreldre du har, du har typiske 1880 talls foreldre, det er som dine foreldre som ødlegger egentlig for de fleste muslimske jenter her i landet, jenter for ikke gjøre det og det, BULLSHIT. Jeg er også muslim, men jeg er proud av å si at foreldrene mine støtter meg i uansett hva jeg gjør.

Men de er dine foreldre, ikke gi opp håpe på dem TOTALY, keep trying, dem elsker deg sikkert kjempe mye.

Lykke til, håper alt ordner seg for deg<33:)

Jeg har absolutt ikke gitt opp håpet på dem. Jeg kommer nok til å gå og håpe på at en dag så vil de tenke seg om; til den dag forhåpentligvis kommer så må jeg bare akseptere ting som de er.

Jeg har klart å holde ansikt i hele dag på jobben - til og med signert kontrakt på egen hybel - men nå er jeg hjemme og hører han oppe i stua og klarer ikke annet enn å sitte og gråte. Det hele er så forferdelig trist.

Jeg vet at de er veldig glad i meg, men kulturen og religionen står nok for sterkt i hjertet. Forhåpentligvis så vil jeg klare å venne meg til situasjonen fort, men akkurat nå er ting veldig vanskelig. Det er så utrolig vondt.

[Gjest Gjest]

Går det an å snakke med en Imam som kan snakke foreldrene dine på plass?

??? Snakke med en iman? Hvor bor du i verden?

Ts, gjør ditt valg. Det blir ikke brudd nødvendigvis, men du vil slite med det kanskje lenge siden du er opplært i deres tradisjoner.

Ville egentlig rådet deg til å gifte deg først, men det er best at du finner et sted å bo og viser at du er selvstendig. Ikke diskuter, bare si at vi er forskjellige og har hvert vårt syn, men at du likevel er glad for at de bryr seg, men du klarer deg uten all misforstått omtanke.

De har valgt å flytte til Norge, da kan de ikke velge en islamsk kultur og skikk for barna, hvis de tror det er de fanatiske og da ville jeg rømt og ikke oppgitt adresse. Ring krisesenteret og få bedre råd der enn på kg.

Lykke til, jeg håper det ordner seg og at dere blir enige. I mange muslimske land får kvinner velge selv og siden du ikke er tvangsgiftet i alder av 23 er det litt håp.

[Gjest TS]

Vi tok en lang prat i går, uten å krangle faktisk, om alt som skjer. Jeg tror ikke han trodde at jeg kom til å velge å flytte ut da han ga meg ultimatumet, men han skjønte det vel da jeg begynte å legge ting ferdigpakket i gangen.

Han/de er så utrolig flinke til å få meg til å føle meg skyldig og jævlig. "Hvordan kan du gjøre dette mot oss? Hvordan kan du velge en gutt over foreldrene dine? Skjønner du ikke at dette kommer til å være slutten for meg?" osv osv.

Jeg har allerede betalt depositum og leie på hybelen jeg nå skal flytte inn i og flyttebilen kommer i dag. Prøver å tenke at jeg skal være sterk, men jeg merker at jeg blir svakere og svakere. Det er så vanskelig.

Han sier at de tingene som jeg tar så lett på og syns bare er tull (religion og kultur) er det viktigste i verden for han og han kan aldri forandre på det. Aldri aldri aldri. Han kommer aldri til å akseptere en norsk gutt og da er det jeg som må gi avkall på mitt - fordi han er faren min.

Hadde dette vært tidligere i livet mitt så tror jeg jeg hadde hørt på han, men nå er jeg så sliten at jeg ikke klarer. Jeg sa at jeg håper at han en dag klarer å forstå hvem av oss som tar feil, men det sa han at aldri kom til å skje på den måten jeg vil.

Sukk.

[Gjest Gjest]

Det er han som har valgt. Ikke du.

Lykke til med kjærlighet og livet. Det har du fått for å bruke som DU vil. Til beste for deg. Det må du aldri glemme!

[I Grosny]

Slutt å tenke på skyldfølelse. Slik jeg har forstått det, så er noe av det viktigste for en muslim å ta vare på sin egen helse. Det er ikke din kropp, du har den bare på lån i din levealder, og det er din plikt å stelle pent med den.

Å stelle pent med seg selv innebærer god kost, mosjon, kjærlighet. Det som trengs for å være fysisk og psykisk på topp. Du må ta vare på deg selv. Hvis du tar vare på deg selv, så blir du også i stand til å ta vare på dine foreldre den dagen de trenger det, når de har kommet over sin stolthet.

Vær tydelig på at du elsker dem og vil stille opp for dem, selv om du flytter ut. At de velger å se ting på sin måte kan ikke du ta ansvar for. De må selv velge å se ting riktig, men det kan ta tid før de lærer det.

Endret 20. februar 2010 av I Grosny