Samværsfedre med drit-i-ungene-syken

[Gjest TS]

For å ikke ødelegge tråden om alenemødre med eiesyken så starter jeg egen tråd.

Årsaken er at det virker som om mange ikke tror at at enkelte fedre (les enkelte og ikke alle!) rett og slett driter i ungene sine etter et brudd. Det er da alltid en årsak som at mor er kjip, far er deprimert eller annet som kan brukes som unnskyldning.

Men det finnes faktisk fedre som ikke bryr seg noe særlig om ungene. Det er fint om de kommer en tur innom, men dersom besøket innebærer at de faktisk må ta ansvar så er det ikke så interessant lenger.

Jeg har nå i mange år jobbet for at barna skal ha samvær med far, de har faktisk krav på samvær med far, de har krav på begge sine foreldre, krav på oss som forbilder.

Hva gjør man når far aldri har tid, det passer aldri og når man ringer og forsøker å få til en avtale så er det sukk, stønn og det kan hende det kommer noe i veien.

Jeg skulle ønske man kunne gi slike fedre dagbøter for hver samværsdag de trenerer i forhold til minstesamværet. For noen vil nok det å bli tvunget være veien til å innse at barna trenger han, mens andre nok ikke bryr seg stort uansett.

Det hadde vært fint med konsekvenser for slike fedre, at barna ikke vil se de som voksne er jo ingen straff for de, tvertimot!

Hva kan man gjøre med lovverket og hvordan skal man få slike fedre på banen?

[Gjest TS]

Og bare for å si det; disse fedrene er ikke interessert i 50/50 så det er heller ikke årsaken.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg tror ikke det er noe vi kan gjøre med slike foreldre. Det ville neppe gavnet ungene å ha samvær med noen som blir tvunget til det. Grunnen til at jeg mener det, er at hvis noen er umodne eller uinteresserte nok til at de må tvinges, må det bli en ekkel stemning for ungene når de er der.

Så får den forelderen som er igjen gjøre sitt beste for å tilrettelegge de gangene samværsforelder faktisk tar kontakt, og ellers unnskylde og bortforklare for ungene så langt det går. Det er ikke rettferdig, men det er mange, mange foreldre som gjør det. For ungenes skyld.

Kanskje det finnes annen slekt på farssiden som kan ha lyst til å holde kontakt med barna? Besteforeldre, søskenbarn osv tenker jeg på. Det kan kanskje kompensere litt, slik at ungene ikke føler seg helt rotløse på den siden.

[Gjest regine ii]

Å tvinge noen til samvær som ikke vil, er selvsagt ikke godt utgagnspunkt for barnet til å få god omsorg. Samtidig: barn som IKKE ønsker samvær, de kan man tvinge til det...... Et lite paradoks, spør du meg.

Ellers er jeg ganske uenig i det gjestP sier om alt det mor må/bør gjøre for at far skal stille opp. Det er voksne mennesker vi snakker om her, og det bør forventes oppførsel deretter. Når man er i en situasjon hvor man har de facto eneansvar for barn, så syns jeg det er for mye forlangt at man skal tilrettelegge for den andre - som faktisk ikke bryr seg om ungene - i tillegg. Man kan godt være velvillig, men det betyr ikke at man hiver alt man har planlagt over bord fordi far plutselig finner ut at det passer å ha samvær.

Greit - man skal ikke snakke stygt om den andre, men jeg sluttet iallfall ganske tidlig med å bortforklare fars oppførsel. Sa ting itl barnet som at "jeg vet ikke hvorfor pappa gjør slik og sånn". Jeg trøstet selvsagt et skuffet barn, men uten å rosemale faren som oppfører seg dust.

Vi kan - dessverre - ikke beskytte våre barn mot alt vondt i verden, ei heller mot udugelige fedre.

Hva man kan gjøre med det: tror heller ikke dagbøter nødvendigvis er tingen her, men jeg mener faktisk at man skal kunne fradømmes samvær for en periode. Dersom far ikke har overholdt avtalen man har over så og så lang tid, ja da burde det være mulig å gå rettens vei og f.eks. fradømmes samvær for tilsvarende tidsrom. Da vet også mor og barn hva de har å forholde seg til. En mor som trenerer en samværsavtale kan idømmes dagsbøter for det, og dermed burde man ha tilsvarende mulighet andre veien og om enn ikke med bøter.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg mener ikke at bostedsforeldre må eller skal tilrettelegge, men at de kan tilrettelegge. Det er det eneste de kan gjøre, hvis de ønsker at ungene skal ha kontakt med samværsforelder.

Det samme med å unnskylde/bortforklare, de må ikke men kan, hvis de ser at det er det beste for barna. Og det er mange som faktisk gjør det, for å skåne ungene for det verste av skuffelse og tapsfølelse.

Jeg er enig i at man ikke kan beskytte barna mot den skuffelsen for alltid, men en stund kan man kanskje klare, slik at det blir en mer gradvis oppvåkning for ungene. De fleste gjennomskuer utflukter av seg selv etter en stund.

[Wildy]

Noen foreldre er ganske enkelt slik. Og det er også en god porsjon dessert-foreldre der ute; som har minstesamvær med bowling og popcorn, betaler sitt barnebidrag og selv mener de er fantastisk gode foreldre. Som ikke trenger å bry seg om foreldresamtaler, foreldremøter, tannlegetimer, trinnkonserter, tvangsosialisering av foreldre, familiegrupper, avslutinger , juletrefester osv osv. For hvorfor skal vel de stille opp på noe slikt om det ikke er samværsdager?Alle andre dager er det jo bostedsforeldre som har ansvaret?

Men.... ungene oppdager etterhvert hvem som er der, og som alltid har vært der. Hvem de kan prate med om vanskelig ting, hvem de kan bryne seg på.Hvem som stiller opp, også på de "kjedelige" tingene.

Jeg sluttet for lenge siden å bortforklare fars oppførsel. Jeg konsanterer at han ikke stiller opp, men det er først og fremst hans tap, det er ikke mitt. For jeg har hverdagen med ungene, og det er hverdager livet først og fremst består av, ikke høytidsdager ( og iallefall ikke kun de som faller på samværshelg...)

Man burde kanskje ha angrerett på eks-er, og få alt ugjort. Men gjort er gjort, så får man gjøre det beste utav det; både for seg selv og aller mest; for ungene.

[Wildy]

Noen foreldre er ganske enkelt slik. Og det er også en god porsjon dessert-foreldre der ute; som har minstesamvær med bowling og popcorn, betaler sitt barnebidrag og selv mener de er fantastisk gode foreldre. Som ikke trenger å bry seg om foreldresamtaler, foreldremøter, tannlegetimer, trinnkonserter, tvangsosialisering av foreldre, familiegrupper, avslutinger , juletrefester osv osv. For hvorfor skal vel de stille opp på noe slikt om det ikke er samværsdager?Alle andre dager er det jo bostedsforeldre som har ansvaret?

Men.... ungene oppdager etterhvert hvem som er der, og som alltid har vært der. Hvem de kan prate med om vanskelig ting, hvem de kan bryne seg på.Hvem som stiller opp, også på de "kjedelige" tingene.

Jeg sluttet for lenge siden å bortforklare fars oppførsel. Jeg konsanterer at han ikke stiller opp, men det er først og fremst hans tap, det er ikke mitt. For jeg har hverdagen med ungene, og det er hverdager livet først og fremst består av, ikke høytidsdager ( og iallefall ikke kun de som faller på samværshelg...)

Man burde kanskje ha angrerett på eks-er, og få alt ugjort. Men gjort er gjort, så får man gjøre det beste utav det; både for seg selv og aller mest; for ungene.

[Eliisa]

Årsaken er at det virker som om mange ikke tror at at enkelte fedre (les enkelte og ikke alle!) rett og slett driter i ungene sine etter et brudd. Det er da alltid en årsak som at mor er kjip, far er deprimert eller annet som kan brukes som unnskyldning.

Å være deprimert er ingen grunn til å ikke se ungene sine.

Vært borti den unnskyldningen.. og jeg er så lei!

Det er faren til mannen min, men han har noen små attpåkladder - som han rett og slett ikke gidder å se "fordi han er deprimert"

[Gjest TS]

Det er ganske interessant å se hvor få som gidder å svare når man ikke kan legge skylda på mor for at barna ikke har samvær. Da er det ikke viktig å dra frem "fagfolk", lover og regler som burde endres.

Da er det svært få som interesserer seg for problemstillingen og den gjøres ikke-eksisterende og man bare later som den ikke finnes.

Utrolig trist.

[Gjest regine ii]

Veldig enig med deg, TS.

Saken er imidlertid at det er opplest og vedtatt at det - uansett -

- ER mors skyld at far ikke gidder. I tillegg finnes ikke problemet med fedre som ikke gidder, det er bare i hodet til vrange kvinner.

Jeg har vært i kontakt med flere familievernkontor, og det man da får høre er at det ER et stort problem med fedre som melder seg ut. Det er fortsatt et større problem enn at mødre saboterer.....

det siste 10-året og litt til har holdningen (blant meglere, advokater og en god del dommere, og ikke minst media) vært at far er grei og mor er ond. Mor er kun ute etter å ødelegge for far og barn, uansett hva mor sier gjør hun det for å "mele sin egen kake" (økonomisk eller emosjonelt)mens stakkars far bare har barnas beste for øye.

Særlig....

Det er ingen interesse for å ta tak i dette problemet, og etterlyses sanksjoner ol. så avfeies det bare med at "man kan ikke tvinge en som ikke vil det til å ha samvær". Man kan godt ha sanksjoner, men de må da selvsagt være annerledes (feks. frafall av retten til samvær for en periode) nettopp for IKKE å ramme barnet.

Dessverre tror jeg ikke noe sånt skjer, i det politisk korrekte regimet vi lever i nå, så er det viktigere at fars rettigheter styrkes, uavhengig av om det i praksis går på bekostning av barna (for ikke å snakke om mor!)

[Ellevill]

I følge enkelte disipler her på KG er det Magne Raundalen, "fagfolk", det farsfiendlige systemet og ikke minst eiesyke mødre som er årsaken til at enkelte fedre gir beng.

[Gjest Gjest]

Veldig enig med deg, TS.

Saken er imidlertid at det er opplest og vedtatt at det - uansett -

- ER mors skyld at far ikke gidder. I tillegg finnes ikke problemet med fedre som ikke gidder, det er bare i hodet til vrange kvinner.

Jeg har vært i kontakt med flere familievernkontor, og det man da får høre er at det ER et stort problem med fedre som melder seg ut. Det er fortsatt et større problem enn at mødre saboterer.....

det siste 10-året og litt til har holdningen (blant meglere, advokater og en god del dommere, og ikke minst media) vært at far er grei og mor er ond. Mor er kun ute etter å ødelegge for far og barn, uansett hva mor sier gjør hun det for å "mele sin egen kake" (økonomisk eller emosjonelt)mens stakkars far bare har barnas beste for øye.

Særlig....

Det er ingen interesse for å ta tak i dette problemet, og etterlyses sanksjoner ol. så avfeies det bare med at "man kan ikke tvinge en som ikke vil det til å ha samvær". Man kan godt ha sanksjoner, men de må da selvsagt være annerledes (feks. frafall av retten til samvær for en periode) nettopp for IKKE å ramme barnet.

Dessverre tror jeg ikke noe sånt skjer, i det politisk korrekte regimet vi lever i nå, så er det viktigere at fars rettigheter styrkes, uavhengig av om det i praksis går på bekostning av barna (for ikke å snakke om mor!)

Hvorfor tror du det er blitt så viktig at fars rettigheter styrket? Hvorfor tror det har blitt så mye fokus rundt det?

Du skriver det er flere fedre som melder seg ut og det henger vel sammen med at mødre har lettere for å kontakte familievernkontor å syte over at far ikke gjør alt MØDRE mener fedre skal gjøre ihht hva som er rett for ungene. Du ser nok ikke like mange fedre inne på KG som klager over "gale mor" kontra mødre over far! (det er mange menn her ja)

Nå er det ikke slik at dette gjelder alle "single" mødre, men du kan banne på at det er flertall av de. Jeg hører stadig vekk historier om mødre som prøver å styre over livet til fedrene. De mener de har rett på å overstyre fars liv til en viss grad. Jeg blir kvalm

Og for å ikke snakke om penger. De vil ha støtte til ferie, bursdagspenger, bensinpenger, barnehage etc. Men hører du noen gang om far som spør mor om å få penger til ferie han skal ha ungene med? Neppe.

TS høres bare bitter ut. DET ER IKKE RART AT FARS RETTIGHETER STYRKES OG BRA ER DET!!!

[Gjest regine ii]

og der kom en gjest som igjen legger all skyld på mødre og ikke vil innse at det også finnes fedre som ikke gidder.

deg om det. Det blir ikke riktigere av den grun....

Man er ikke automatisk bitter fordi man påpeker at noe er et problem. Selv om det ikke er politisk korrekt å snakke om det, så finnes det fedre som gir beng, og ja, dette er faktisk et PROBLEM.

[Gjest TS]

Hvorfor tror du det er blitt så viktig at fars rettigheter styrket? Hvorfor tror det har blitt så mye fokus rundt det?

Du skriver det er flere fedre som melder seg ut og det henger vel sammen med at mødre har lettere for å kontakte familievernkontor å syte over at far ikke gjør alt MØDRE mener fedre skal gjøre ihht hva som er rett for ungene. Du ser nok ikke like mange fedre inne på KG som klager over "gale mor" kontra mødre over far! (det er mange menn her ja)

Nå er det ikke slik at dette gjelder alle "single" mødre, men du kan banne på at det er flertall av de. Jeg hører stadig vekk historier om mødre som prøver å styre over livet til fedrene. De mener de har rett på å overstyre fars liv til en viss grad. Jeg blir kvalm

Og for å ikke snakke om penger. De vil ha støtte til ferie, bursdagspenger, bensinpenger, barnehage etc. Men hører du noen gang om far som spør mor om å få penger til ferie han skal ha ungene med? Neppe.

TS høres bare bitter ut. DET ER IKKE RART AT FARS RETTIGHETER STYRKES OG BRA ER DET!!!

Jeg er kjempebitter. Bitter på mine barns vegne som ikke har en far som vil vite av de. Bitter på vegne av ungene når de atter en gang opplever at far ikke møter på fritidssysler, for håpet har de alltid.

Jeg håper bare at han kommer på banen før barna snur fullstendig ryggen til han. De vokser og de ser selv at far lover og aldri holder, at det alltid er noe annet som er viktigere.

Han betaler ingenting og jeg greier fint å forsørge barna mine helt alene.

Men dette dreier seg ikke om økonomi eller far/mors rettigheter. Her er det snakk om at barna har rett på både mor og far.

Gjest er et glimrende eksempel på hva jeg mener; far vil ikke ta ansvar og det er allikevel min feil. Er det virkelig ikke mulig å innse at noen fedre ikke vil ha barna? At de ikke evner å sette sine barn først i livet de få årene ungene er små?

Selvsagt skal far har rettigheter, ingen sier da noe annet? Men hvor er barnas rettigheter til en far? Hvilke lover og regler skal endres for at barna får sin rett?

[Gjest Gjest]

Jeg er kjempebitter. Bitter på mine barns vegne som ikke har en far som vil vite av de. Bitter på vegne av ungene når de atter en gang opplever at far ikke møter på fritidssysler, for håpet har de alltid.

Jeg håper bare at han kommer på banen før barna snur fullstendig ryggen til han. De vokser og de ser selv at far lover og aldri holder, at det alltid er noe annet som er viktigere.

Han betaler ingenting og jeg greier fint å forsørge barna mine helt alene.

Men dette dreier seg ikke om økonomi eller far/mors rettigheter. Her er det snakk om at barna har rett på både mor og far.

Gjest er et glimrende eksempel på hva jeg mener; far vil ikke ta ansvar og det er allikevel min feil. Er det virkelig ikke mulig å innse at noen fedre ikke vil ha barna? At de ikke evner å sette sine barn først i livet de få årene ungene er små?

Selvsagt skal far har rettigheter, ingen sier da noe annet? Men hvor er barnas rettigheter til en far? Hvilke lover og regler skal endres for at barna får sin rett?

Hvis du leste hele innlegget skriver jeg at det ikke gjelder alle mødre.

Hvis far er så idiot at han ikke stiller opp så hadde jeg prøvd å gjøre det beste ut av det.

Vil du ha en idiot som far til ungene dine? Vil du ikke skåne ungene å prøve å gi dem en best mulig oppvekst fordi om?

Vi mistet vår far i ung alder og det bare styrket vårt forhold til mor, som gjorde ingen ting annet enn å elske og oppdra oss.

Det var ALDRI noe som sto i veien for at vi skulle få den beste oppveksten!

Og om far er en god far som du vil barna skal omgås, ja da er det du som er bitter og prøver å overstyre han til å gjøre hva du mener er best.

[Gjest regine ii]

Hvis du leste hele innlegget skriver jeg at det ikke gjelder alle mødre.

Hvis far er så idiot at han ikke stiller opp så hadde jeg prøvd å gjøre det beste ut av det.

Vil du ha en idiot som far til ungene dine? Vil du ikke skåne ungene å prøve å gi dem en best mulig oppvekst fordi om?

Vi mistet vår far i ung alder og det bare styrket vårt forhold til mor, som gjorde ingen ting annet enn å elske og oppdra oss.

Det var ALDRI noe som sto i veien for at vi skulle få den beste oppveksten!

Og om far er en god far som du vil barna skal omgås, ja da er det du som er bitter og prøver å overstyre han til å gjøre hva du mener er best.

TS kan helt sikkert svare for seg selv, men jeg må bare kommentere litt.

Poenget misser du jo totalt: BARNA savner faren sin, men han gir f.... i ungnene. Da ER ikke far en "god far" i utgangspunktet, men, og dette er igrunn cluet: FORDI mor ser at barna lider under hans stadig brutte løfter, så lurer hun på hva man kan gjøre med dette. Da hjelper det fint lite at du slenger ut av deg med det vanlige pk gnålet om at "stakkars far må få rettigheter".

Far HAR rettigheter - men hvor er BARNAS rettigheter? Hvor er deres rett til å bli beskyttet mot en far som dette? hvor er deres rettigheter til å slippe å bli skuffet, igjen og igjen, fordi deres egen FAR har RETT til å prioritere de bort?

[Gjest Gjest]

TS kan helt sikkert svare for seg selv, men jeg må bare kommentere litt.

Poenget misser du jo totalt: BARNA savner faren sin, men han gir f.... i ungnene. Da ER ikke far en "god far" i utgangspunktet, men, og dette er igrunn cluet: FORDI mor ser at barna lider under hans stadig brutte løfter, så lurer hun på hva man kan gjøre med dette. Da hjelper det fint lite at du slenger ut av deg med det vanlige pk gnålet om at "stakkars far må få rettigheter".

Far HAR rettigheter - men hvor er BARNAS rettigheter? Hvor er deres rett til å bli beskyttet mot en far som dette? hvor er deres rettigheter til å slippe å bli skuffet, igjen og igjen, fordi deres egen FAR har RETT til å prioritere de bort?

Nå vet jeg ikke historien bak her, men for all del, menn kan være idioter og.

Men jeg tror det også er viktig å huske at mennesker ikke fungerer med stort engasjement når de får oppgaver strødd over hodet uten å få noen særlig "eierfølelse". Des mer far har noe han skulle sagt, des mer vil han si..

[Gjest no bitter, happy]

Jeg er kjempebitter. Bitter på mine barns vegne som ikke har en far som vil vite av de. Bitter på vegne av ungene når de atter en gang opplever at far ikke møter på fritidssysler, for håpet har de alltid.

Jeg håper bare at han kommer på banen før barna snur fullstendig ryggen til han. De vokser og de ser selv at far lover og aldri holder, at det alltid er noe annet som er viktigere.

Han betaler ingenting og jeg greier fint å forsørge barna mine helt alene.

Men dette dreier seg ikke om økonomi eller far/mors rettigheter. Her er det snakk om at barna har rett på både mor og far.

Gjest er et glimrende eksempel på hva jeg mener; far vil ikke ta ansvar og det er allikevel min feil. Er det virkelig ikke mulig å innse at noen fedre ikke vil ha barna? At de ikke evner å sette sine barn først i livet de få årene ungene er små?

Selvsagt skal far har rettigheter, ingen sier da noe annet? Men hvor er barnas rettigheter til en far? Hvilke lover og regler skal endres for at barna får sin rett?

Dette er som å lese om min egen situasjon etter skilsmissen. Det handler ikke om at jeg er bitter fordi eksen forlot meg, det handler om at ungene savner faren sin. At mannen min ble lei av meg og fant seg en annen det klarer jeg å leve med, men at han blir lei av ungene sine kan jeg ikke fatte og det er ikke like lett å leve med for ungene. Han fikk velge akkurat den mengde samvær han ville ha, han bestemte selv, men ikke engang det klarer han å overholde.

Jeg forsørger også barna mine alene og det er ikke vanskelig i hele tatt, jeg har en bra betalt jobb jeg og ser det ikke som en byrde. Ungene mine er store (tenåringer) og skjønner mye.

[Gjest regine ii]

Nå vet jeg ikke historien bak her, men for all del, menn kan være idioter og.

Men jeg tror det også er viktig å huske at mennesker ikke fungerer med stort engasjement når de får oppgaver strødd over hodet uten å få noen særlig "eierfølelse". Des mer far har noe han skulle sagt, des mer vil han si..

Og igjen er ditt fokus ensidig på fars RETT. HAN skal ha noe å si - først da kan man forvente at han tar ansvar. Og du legger - igjen- ansvaret på mor for at far ikke følger opp, fordi du implisitt sier at hun bare "bestemmer" ensidig hvordan ting skal være, og da må jo alle skjønne at han ikke kan gjøre det....

Ironien er at du samtidig fratar fedre evnen til å være ansvarlige voksne, du reduserer de til noen stakkarslige vesener som ikek KAN ta ansvar for barn.

Er man forelder så har man ansvar for sin relasjon til sine barn. Du mener jo åpenbart at det kun er mor som har dette ansvaret, far skal få lov til å ta/ikke ta det etter eget hode. Selv om det i aller høyeste grad går utover BARNA, deres rettigheter forsvinner nemlig i dette.

Vi har en samværsavtale - som vi har hatt i mange år, som far ikke har fulgt opp. Pt er samværet blitt ikke-eksisterende, fordi ungen sjøl ikke gidder mer. Far var aktivt med i å utforme avtalen, ergo er den like mye hans ansvar som mitt.

Dessverre har det blitt sånn at BARNAS rett til samvær er en illusjon - derimot er fars rett til å unndra seg samvær godt sementert.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Min erfaring i dette er at mange menn sliter med å sette seg selv til side og ivareta barna og deres behov/ønsker men heller fyller sine behov og inkluderer barna i det. Dette er på lang sikt lite aktuelt for barna og min opplevelse er at barna trekker seg etterhvert fordi det ikke er på barnas premisser.....eller etter deres behov/lyst til.

På samme måte tror jeg kanskje menn er litt sånn, en ting av gangen. Merk: Dette er min opplevelse. Derav går det litt i hytt og pine med organisering av klær, forholde seg til tidspunkt, matlaging og lek med barna. Enten så blir situasjonen så stresset og amper for å greie alt sammen - eller så går alt av opplegg/planlegging/organisering utover hva de skal gjøre og derav lite forutsigbart.

Igjen.....det er min erfaring. Jeg tror det rett og slett kan bli litt for mye og derav kommer kosen litt skjevt ut. Men dette er fedre som prøver....men dog ikke helt greier å slippe egoismen.