Når man vil forskjellige ting

[Rime]

Er det noen som har opplevd at den ene personen ikke trivdes og ville flytte til et annet sted, mens den andre parten absolutt ikke kunne tenke seg det for alt i verden. Hvordan endte det?

[Gjest Gjest]

I våres tilfelle så prøvde vi om og om igjen, men ingen av oss ble noe lykkeligere. Etter som årene gikk ble vi i grunnen tristere og tristere begge to, først jeg som ikke ville bo der og var i grunnen veldig ulykkelig. Men det smittet etterhvert over på hele familien.

Det var for store fundamentale forskjeller som gnagde. De første årene var det gjentatte små krangler eller diskusjoner. Samarbeidsklima ble dårligere og dårligere, vi begynte å hakke på hverandre så fort vi fikk sjansen.

I dag er vi skilt, samarbeidet er dårlig, trist at barna måtte gå igjennom så mange år med diskusjoner. De første årene merket de kanskje ikke så mye, men de blomstert veldig opp når vi foreldrene på hver vår kant blomstret.

Det eneste jeg angrer er at jeg ikke så det komme og avsluttet før, kanskje vi hadde hatt et samarbeid i dag, kanskje vi ikke hadde ødelagt oss selv som tok mange mange år og komme seg igjennom.

Kanskje ikke du har det så ille, men det hadde ikke jeg i begynnelsen heller.

[Rime]

Huff

Jeg føler at jeg ikke har noen grunn til å klage fordi det er jo egentlig en bagatell. Jeg har jo familien min, og vi har det bra sammen. det er det viktigste:)

Men sannheten er at jeg sliter med å holde meg glad, og har også begynt å slite med tiltaksløshet og lyst til å finne på ting. Her vi bor er det ingenting rundt, mens jeg drømmer om å bo mer sendtrumsnært med kafeer og slikt innen umiddelbar nærhet. Mannen min har ingen ønsker om å bo sentrumsnært!

Vi må nå kjøre uansett hvor vi skal.

[Gjest Gjest]

Jo, du kan se på det som en bagatell nå. Men hvis du begynner å føle deg trist og ille til mote så er det ikke lengere en bagatell. Du må også tenke på det at hvis han føyer seg og blir med dit du vil bo så er sjansen stor for at han blir ulykkelig.

Det var der vi gikk feil i mange år, vi prøvde så hardt begge to, først var jeg ulykkelig, så flyttet vi så gikk det en stund så ble han ulykkelig, når jeg så hvor ille han hadde det så ble jeg trist også. Ungene hadde de sikkert ikke noe bedre med to triste foreldre rundt seg og evige debatter om hva man måtte gjøre for å løse det.

Gjør det opp noen meninger om hvor sannsynlig det er for ting, lag deg din egen ros analyse om du vil. Prøv å se litt forbi følelsene dine og hans. Lytt til råd, venner familie og som i mitt tilfelle så ble det litt dumt å gjøre så jeg hadde noen nære venner på jobben som gav meg reflekterte råd.

Det kan jo hende at forelskelsen man opplevde i starten overskygget de små tegnene på at man var for mye forskjellig til egentlig å starte en familie sammen. Jeg kan ikke si at jeg angrer på barna, slettes ikke, men jeg kan i ettertid si at jeg burde ha forlatt forholdet før det gikk så langt som det gjorde.

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Jeg har det samme problemet. Jeg spurte min forlovede om hva han ville valgt dersom han måtte velge mellom å flytte fra sin jobb og sine venner, eller flytte fra meg. han svarte "jeg vet ikke". Er det et dårlig tegn? Vi skal gifte oss til sommeren, og jeg synes det er kjedelig at vi ikke kan bli enige om hvor vi skal bo.

Og jeg ville jo valgt han over alt, og ble litt skremt av hans svar. Hva tror dere?

[Gjest Gjest]

Jeg ville utsatt det bryllupet tror jeg.

I hvertfall brukt fryktelig mye tid på evaluere om det er hvert det. Du kan jo alltids brukte tid på parforholds hjelp og psykologer, men jeg har prøvd begge deler og de hjelper deg egentlig ikke så mye når det gjelder dårlig magefølelse.

[~white lady~]

Ja, her har vi gjort det. Vi bodde begge i en storby i flere år, og stortrivdes. Iallefall gjorde jeg det, og hadde ingen planer om å flytte noe annet sted.

Kjæresten min derimot, snakket om å flytte tilbake til hjemstedet sitt (bygda...) en gang i fremtida, men jeg føyde det bare under teppet...

Da vi fikk barn var plutselig tida inne for hans del, og han regelrett tvang meg til å flytte. Argumenter som; -Vi har ikke råd til å bo her lengre, -Vi har jo ikke noe familie eller særlig nettverk her, vennene våre flytter jo på seg de også, og -Jeg savner familien min, gjorde at jeg til slutt ikke hadde noe valg.

Det var verst i begynnelsen, følte alt gikk på skeive og alt og alle var annerledes enn jeg var vant til.

Det begynner å gå seg til nå, har blitt kjent med folk etterhvert og merker at vi glir mer og mer inn i lokalsamfunnet, men parforholdet har nok fått seg en kraftig knekk.

Jeg vet ikke om det vil bli helt bra mellom oss igjen, men dagene går nå, og for øyeblikket er jeg mer opptatt av å gi sønnen min en trygg (også økonomisk trygg) og god oppvekst.

Jeg kan alltids sette livet mitt på hold noen år, er fremdeles ung

[Gjest stillness]

Uff ja..kjenner meg igjen her.Planen har jo vært at vi skal flytte fra der vi bor nå,og han har sagt at vi kan det,men når jeg spør om han kunne fortsatt å bo der vi bor nå så sier han at det kunne han godt og at han trives der.Dermed mistenker jeg at kun blir med på å flytte fordi det er det jeg vil.

Det er hjembygda hans og han har aldri bodd noe annet sted hele livet.For min del holder jeg på å kjede meg i hjel der,det skjer aldri noe der og det er en veldig traust plass.

Ønsker ikke nødvendigvis å bo midt å storbyen,men utenfor eller til en plass der det er ting(jeg interesserer meg for) å finne på og litt mer "liv".

Merker at jeg er blitt ulykkelig av å bo der og jeg mistrives veldig der.

[Gjest Illiya]

Huff

Jeg føler at jeg ikke har noen grunn til å klage fordi det er jo egentlig en bagatell. Jeg har jo familien min, og vi har det bra sammen. det er det viktigste:)

Men sannheten er at jeg sliter med å holde meg glad, og har også begynt å slite med tiltaksløshet og lyst til å finne på ting. Her vi bor er det ingenting rundt, mens jeg drømmer om å bo mer sendtrumsnært med kafeer og slikt innen umiddelbar nærhet. Mannen min har ingen ønsker om å bo sentrumsnært!

Vi må nå kjøre uansett hvor vi skal.

Joda, jeg har vært og er fortsatt i den situasjonen at jeg vil flytte, men ikke han. Og jeg har en venninne som sliter enda mer med det enn jeg.

Hun har bodd her i mange år, 17. Og synes det er på tide at han følger henne nå. Han er herfra, og er en sedat, rolig type, mens det er mer fart og initativ i henne. Hun har snakket i mange år om å flytte, men det går ikke framover med det. Han vil jo egentlig ikke, og utsetter stadig, selv om han "går med på det" for hennes del.

Jeg har også ønsket å flytte, og gjør det fortsatt, men det trenger ikke å skje akkurat nå. Mannen min har gått med på å flytte om ca 3 år (da er han ferdig i en jobb han har bindingstid til), men det innebærer sannsynligvis et jobbskifte for han, og det tror jeg han synes er skummelt. Samtidig har han bodd her i mange år, har sine venner og hobbyer, og trives. Men han har også sagt at han kan pendle en stund hvis det blir for ille for meg å bo her så lenge. Og med det, synes jeg han kommer meg i møte, og da er det ikke så ille.

Jeg har lenge mistrivdes, men etter at jeg skiftet fokus, og fant på mer selv, lærte meg å sette pris på det som faktisk finnes her av positive ting, så trives jeg ganske bra. Det er ikke sikkert jeg vil trives bedre et annet sted....for å trives har mye med hva man gjør ut av det selv.

Jeg har mange venner her, men familien min bor ca 100 mil unna, deriblandt min datter på 22. Når den yngste datteren flytter hjemmefra, og kanskje til hjembyen min der søsteren og resten av familieng er, er jeg redd jeg vil føle meg både fattig og ensom.

Men så er det dette med venner og miljø. Her er det ikke mange cafeer, og det savner jeg. Heller ikke mange butikker. Men trenger man egentlig så mye av det? Hvis man finner ting man ellers engasjerer seg i, så har man jo noe annet å gjøre.

Jeg fikk f.eks hund for ett år siden, hund nr to har jeg også fått. Og etter at jeg fikk dem i hus, så har mitt fokus skiftet, jeg har fått nye venner, og jeg har lært meg å sette pris på naturen her og mulighetene for friluftsliv. Det hadde jeg aldri trodd for et år siden!

Og er man ikke interessert i hund, så kan man delta på revy, håndballtrening, kor...ja, det finnes mange muligheter hvis man bare ser etter dem.

Sier ikke at dere skal la være å tenke og drømme om flytting, men det kan være bra å finne noe som øker trivselen før man kommer så langt. Stedet man bor er viktig, og av og til drømmer jeg til og med om å flytte uten mannen...men så kommer jeg fram til at han faktisk betyr så mye at jeg ikke vil være uten han. Og da venter jeg heller. Selv om jeg føler jeg kaster bort verdifulle år her. For en sånn mann som jeg er så heldig å ha, finnes ikke overalt, og jeg vil ikke være foruten kjærligheten som er mellom oss.

[Gjest Gjest]

Høres ut som ett trist liv. Pratet med ei jente som jobber her i dag, hun flyttet ut fra kjæresten nå i januar av tilsvarende årsaker. Jeg spurte hvordan hun hadde det og regnet i grunnen med at det var ganske kjipt. Men hun strålte opp og svarte at hun var lykkelig, og hun understreket virkelig lykkelig, noe hun ikke hadde vært på mange, mange år.

Jeg tror at det finnes "mange" den rette der ute, ikke det at man behøver å bytte ut hvis man har funnet en man har det bra sammen med. Men man behøver ikke å være sammen med en man ikke klarer å finne lykken sammen med heller.

[Suzy]

Dette var jammen interessant å lese om...

Jeg traff nemlig en mann for drøye to år siden, som bodde to timer unna. Jeg var helt klar på at jeg ikke ville flytte herfra (hjemstedet) og han var veldig villig til å flytte på seg.

Så etter et år flyttet han til min by, men jeg syntes det var for tidlig å flytte sammen (det var ikke så lenge siden vi begge var i andre forhold og jeg følte vi kunen bruke mer tid på å bli kjent først), så jeg sa at han måtte flytte for seg selv om han skulle flytte hit. Jeg syntes igrunnen han kunne ventet med det hele til vi begge var klare til å etablere oss sammen, men nei... han ville vekk fra der han bodde og kom.

Etter et halvt år sier han at han vil flytte tilbake til sin by, for han trivdes ikke i jobben her og han savnet ungene sine for mye - jeg ble helt knust, for jeg så nå for meg at alle muligheter for å få til et liv sammen her var ødelagt. Det holdt på å bli slutt og jeg ble veldig nedfor, men vi holdt sammen og er fortsatt sammen - men på hvert vårt sted.

Vi har snakket mye om hva vi skal gjøre den dagen barna våre er store nok til å ville bo for seg selv og vi kan flytte sammen. Jeg kjenner det knyter seg i magen ved tanken på å måtte gi opp alt jeg har her og flytte - og jeg vet ikke om han noen gang blir klar til å prøve å bo her igjen... Nå skyver vi det igrunnen litt foran oss, men vi snakker om det jevnlig og vi er enige om å satse på hverandre. Liekvel er jeg skikkelig redd for å havne i en slik situasjon hvor jeg flytter og mistrives

Eller han gjør det - det er ikke noe bedre det.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg og min samboer flyttet sammen i fjor. Jeg valgte å glytte til hans hjemsted, ca 2 mil fra der jeg kommer fra. Angrer veldig på det nå. Merker at jeg mistrives og vil flytte hjem igjen. Jeg får bare sett vennene mine og familien i helgene, siden jeg ikke orker å kjøre frem og tolbake på ettermiddagene. Uff !

[Gjest Gjest]

Jeg og min samboer flyttet sammen i fjor. Jeg valgte å glytte til hans hjemsted, ca 2 mil fra der jeg kommer fra. Angrer veldig på det nå. Merker at jeg mistrives og vil flytte hjem igjen. Jeg får bare sett vennene mine og familien i helgene, siden jeg ikke orker å kjøre frem og tolbake på ettermiddagene. Uff !

Du verden!

Jeg bor 2000 km fra der jeg kommer fra, og har ikke mulighet til å flytte på meg. Jeg ser mine gamle venner toppen en gang i året, og finner ikke lett nye venner. Derfor sliter jeg litt med å synes synd på noen av dere.

[Gjest Gjest]

Jeg og min samboer flyttet sammen i fjor. Jeg valgte å glytte til hans hjemsted, ca 2 mil fra der jeg kommer fra. Angrer veldig på det nå. Merker at jeg mistrives og vil flytte hjem igjen. Jeg får bare sett vennene mine og familien i helgene, siden jeg ikke orker å kjøre frem og tolbake på ettermiddagene. Uff !

2 mil. Hallo, det tar no sånt som 15 min å kjøre. Da må det være noe annet som gjør at du mistrives, for 2 mil er virkelig ingenting.

[Gjest Illiya]

Høres ut som ett trist liv. Pratet med ei jente som jobber her i dag, hun flyttet ut fra kjæresten nå i januar av tilsvarende årsaker. Jeg spurte hvordan hun hadde det og regnet i grunnen med at det var ganske kjipt. Men hun strålte opp og svarte at hun var lykkelig, og hun understreket virkelig lykkelig, noe hun ikke hadde vært på mange, mange år.

Jeg tror at det finnes "mange" den rette der ute, ikke det at man behøver å bytte ut hvis man har funnet en man har det bra sammen med. Men man behøver ikke å være sammen med en man ikke klarer å finne lykken sammen med heller.

Og hva med om en klarer å finne lykken med mannen, men ikke helt finner lykken med bostedet? Hva veier mest da? Det er det som er problemet.

For meg er ikke dette et trist liv. Jeg har det bra jeg, selv om dette stedet ikke er det jeg ville valgt selv. Som sagt, en må prøve å finne det positive der man bor, hvis ikke har en ihvertfall kastet bort mye....ikke bare tid, men glede også.

[Gjest Illiya]

Jeg og min samboer flyttet sammen i fjor. Jeg valgte å glytte til hans hjemsted, ca 2 mil fra der jeg kommer fra. Angrer veldig på det nå. Merker at jeg mistrives og vil flytte hjem igjen. Jeg får bare sett vennene mine og familien i helgene, siden jeg ikke orker å kjøre frem og tolbake på ettermiddagene. Uff !

Haha, 2 mil!!!

Jaja, jeg hadde ikke sett det som et problem, nei.

[Gjest Gjest]

Jeg og samboern min har slitt med det samme. Vi møttes som studenter, han var ferdig med studiene et år før meg og fikk seg jobb på hjemplassen. Han hadde egentlig ikke noe stort ønske om å bo og jobbe der, men det var lettvint fordi han kunne søke jobber mens han bodde hos foreldrene (det tok en stund før han fikk fast jobb). Etter studiene flyttet jeg til ham for at vi skulle finne ut mer av forholdet. Dessverre var det ikke lett for meg å få relevant jobb i den delen av landet, men jeg jobbet hjemmefra med i noen år med kunder andre steder. Det gjorde det jo ikke lettere å bli kjent med folk lokalt akkurat. Hele tiden var "planen" å flytte mot min kant av landet (Østlandet) igjen etter hvert, men det skjedde ikke mye, og det var også veldig vanskelig for samboern min å klare å overtale seg selv til å ville flytte. Til slutt grep jeg en sjanse og flyttet, og har virkelig ikke angret en dag. VI er fortsatt sammen og forholdet har på mange måter blitt styrket - det har jo også mye å si at jeg er glad og ikke deprimert eller kravstor ovenfor ham fordi jeg er halvdeprimert. Han planlegger å flytte etter nå.

Det som måtte til var altså at JEG tok initiativet til å flytte, og jeg synes egentlig ikke det er så rart når jeg ser det i etterkant: Han hadde det jo ok der vi bodde, med noen venner, familie, fast jobb. Å flytte fortonet seg nok som et ganske usikkert og abstrakt prosjekt (det hører med til historien at han ikke er den som tar de største sjansene. Dessuten hadde jo ikke jeg heller noe fast jobb e.l å flytte for). Nå når jeg bor et sted han har sett, hvor jeg trives og som han synes virker fint, er terskelen lavere. Mulig det aller beste hadde vært om den andre var like mye med på flytteplanene i utgangspunktet, på den annen side er det en ærlig sak å si at man er usikker og at man trives så godt der man bor at man ikke tror man vil flytte. Samboern min får meg nok heller ikke med tilbake til der vi bodde, så jeg flytter jo ikke hvor som helst jeg heller.

[Gjest Gjest]

Jeg likte forslaget over, flytt selv og hvis forholdet er "ment to be" så finner dere ut av det etterhvert med gi og ta fra begge sider. Ikke la deg bli kjørt over og bosette deg på ett sted du ikke vil trives, det er gi og ta hele veien og sånn jeg forstår så tror jeg egentlig at han bare godsnakker meg deg og ikke vil flytte under noen omstendigheter (i hvertfall ikke dit du vil).

Det finnes alltid en god grunn for ikke å gjøre noe og alltid noen gode grunner for, legg opp til mer gi og ta så vil du raskt avdekke om han er med på tingene når du kommer til stykke. Bedre det enn at du kaster bort mange mange år uten at noe skjer da du oppdager at du er som nesten alle de som har svart over her, ulykkelig, uten venner, uten familie og boende på ett sted du ikke ønsker. Ja, du kan drukne dine sorger i ungene, håndball trening osv osv, men er det noe liv i lengden da? Det er jo garantert de som skilles når barna flytter ut og man oppdager at man ikke har noe liv sammen mer. Og da er man gjerne i 50 årene og sånn sett mistet mange år med lykke.

For meg så virker det som dere har ett seriøst problem og at dere prinsipielt vil helt forskjellige ting. Kanskje drøyt å ta den tonen, men det er noen små ting som man bør være på linje for å få ting til å fungere og bosted er en av dem.

[Rime]

Man kan jo ikke bare flytte avgårde når man har barn, men ellers likte jeg forslaget

Greia her er at det var liksom ingenting som var noe problem for mannen min før, han var villig til å ofre det meste. Men har så blitt mer og mer "satt" med åra og tydeligvis også mer sta :/ hurra....

[Gjest Gjest]

Klart du kan, ungene har det mye vondere om foreldrene ikke er lykkelige også. Og når fler enn 50% av barn i norge lever i delte hjem så er det ikke akurat første tilfellet. Lei deg en leilighet der du vil bo, flytt inn til ei vennine for en periode for å "finne ut av ting". Eller om du har andre kjente i området som du kan spille på. Og om ikke annet så får du tenkt deg litt om, og han får tenkt seg litt om. Kanskje det ender med å styrke forholdet, kanskje ikke, men du får i hvertfall en løsning.

Neida, skjønner at det er ett stort steg. Men du får vente noen år til gir du nok opp og dropper drømmene.

Dette blir nesten litt som folk som setter seg ned og gir opp når de har gått seg bort. "Vi venter og ser", vil ikke gi deg noen løsning, sult og frost osv vil komme uansett. De som overlever er de som evaluerer, bestemmer seg for en retning og går. Uansett om det er riktig eller galt så finner de i hvertfall det ut og kan korrigere kursen deretter. De som sitter igjen, venter for lenge og har ingen krefter igjen når de omsider bestemmer seg.

Sånn i veldig grove trekk...