Gaver

[Gjest Gjest]

Jeg har nylig lest denne tråden og ble sjokkert over enkelte meninger. Her er det mange som sier at det er helt greit å vise sin misnøye over gaver man får som ikke står på ønskelister og at man har rett til å kritisere gavene når folk ikke holder seg til ønskelister.

Mitt spørsmål er da: oppdras dagens barn i samme ånd? Er det helt greit å bli sur fordi man har fått noe man ikke ønsket seg eller skal man vise takknemlighet over å ha fått en gave i det hele tatt? Får barna deres alltid det som står på ønskelistene, slik at de opplever det nærmest som en plukkliste som andre kjøper fra? Er overraskelsesgaver "ut?"

Jeg er oppdratt til, og kommer til å oppdra mine barn til å være glad for alle gaver man får. I blant får man noe man ikke liker så godt eller som ikke passer seg selv, men tanken bak gaven er likevel god og man takker. Det betyr ikke at man ikke kan si at gaven ikke falt i smak eller at man ikke kan bytte gaven, men man lager ikke grimaser eller sier stygge ting om verken gave eller mottaker. Såpass respekt synes jeg man skal ha for andre.

[Gjest Gjest]

Nå er snuppa bare 10mnd, men hun skal lære si takk for gaven uansett om det er noe hun ønsker seg eller ikke. Akkurat som jeg selv er oppdratt.

Å få gaver skal ikke være en selvfølge og man skal bli glad for at andre faktisk har brukt tid på å handle inn en gave til en.

Utakknemlige unger er det værste jeg veit.

[^^Belle^^]

Jeg synes det er hårreisende at det er mennesker som mener det er greit å bli sur/vise misnøye ved en gave de har fått uansett om den står på en ønskeliste eller ei. Jeg mener at en gave ikke er noe man bør ta for gitt, det er en fin overraskelse som en person velger å gi til meg.

Jeg har blitt oppdratt til normal høflighet som da innebærer å takke fint for gaver jeg får, selv om kanskje den ikke var 100% blink. Det samme gjelder mine fremtidige barn.

[Gjest Gjest]

Vi oppdrar vår sønn til å

- takke for maten

- takke for seg når vi har vært på besøk

OG

- takke for gaver - uansett.

Dette gjør vi selv og dette lærer vi bort. Han er 4 og slett ikke alltid villig, men vi legger det inn i ting vi bare gjør, som å tisse, spise, takke... så synker det vel inn en gang. Forhåpentligvis.

Jeg sluttet forøvrig å lese den tråden du viser til, blir helt kvalm av krav og stanarder som settes i dag. Folk som klager burde ikke få noe i det hele tatt!

[Gjest Individualisten]

Jeg sluttet forøvrig å lese den tråden du viser til, blir helt kvalm av krav og stanarder som settes i dag. Folk som klager burde ikke få noe i det hele tatt!

Godt poeng! Og for veldig mange så ville det være bedre å ikke få noen gave enn å få en gave man overhode ikke setter pris på. For å snu på det, folk som ikke evner å kjøpe en gave mottakeren setter pris på, til tross for at mottakeren har gitt ut en ØNSKEliste, burde ikke gi noe i det hele tatt. Hvorfor? Fordi giveren da for det første tydelig viser at han ikke kjenner mottakeren så godt at han vet hva mottakeren setter pris på. Og fordi giveren for det andre tydelig viser at han ikke respekterer de ønsker mottakeren har, og heller setter sine egne ønsker foran mottakerens ønsker.

Og ja, jeg vet at jeg setter ting på spissen her, men når gavene blir så håpløse som gavene i denne tråden:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=472885

så mener jeg at det må være lov å reagere...

[Gjest Gjest]

Godt poeng! Og for veldig mange så ville det være bedre å ikke få noen gave enn å få en gave man overhode ikke setter pris på. For å snu på det, folk som ikke evner å kjøpe en gave mottakeren setter pris på, til tross for at mottakeren har gitt ut en ØNSKEliste, burde ikke gi noe i det hele tatt. Hvorfor? Fordi giveren da for det første tydelig viser at han ikke kjenner mottakeren så godt at han vet hva mottakeren setter pris på. Og fordi giveren for det andre tydelig viser at han ikke respekterer de ønsker mottakeren har, og heller setter sine egne ønsker foran mottakerens ønsker.

Og ja, jeg vet at jeg setter ting på spissen her, men når gavene blir så håpløse som gavene i denne tråden:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=472885

så mener jeg at det må være lov å reagere...

Men spørsmålet her er: vil du oppdra barnet ditt å få reagere med avsky når han/ hun evt. får strikkasokker og en ullgenser fra tante Berta som absolutt ikke er det han/ hun vil ha? Eller er det kun voksne som skal få kritisere gaver som ikke står på ønskelista?

Min sønn fikk et par sokker fra matbutikken til jul fra en gammel tante av meg. Vi takket pent og ble glade for gaven selv om de var for små, var i en farge vi kanskje ikke ville valgt selv og bare kostet 29,90. Poenget var at hun tenkte på oss, brukte tid på å kjøpe noe og i det hele tatt ga en gave- ikke gaven i seg selv.

[Gjest Individualisten]

Men spørsmålet her er: vil du oppdra barnet ditt å få reagere med avsky når han/ hun evt. får strikkasokker og en ullgenser fra tante Berta som absolutt ikke er det han/ hun vil ha? Eller er det kun voksne som skal få kritisere gaver som ikke står på ønskelista?

Min sønn fikk et par sokker fra matbutikken til jul fra en gammel tante av meg. Vi takket pent og ble glade for gaven selv om de var for små, var i en farge vi kanskje ikke ville valgt selv og bare kostet 29,90. Poenget var at hun tenkte på oss, brukte tid på å kjøpe noe og i det hele tatt ga en gave- ikke gaven i seg selv.

Du stiller en del spørsmål til meg her, og kommer også med en historie som du antageligvis vil ha meg til å kommentere. Jeg håper at svarene og kommentarene mine virker oppklarende på hva jeg mener.

1. "vil du oppdra barnet ditt å få reagere med avsky når han/ hun evt. får strikkasokker og en ullgenser fra tante Berta som absolutt ikke er det han/ hun vil ha?"

Svaret på dette spørsmålet er NEI. Jeg vil ikke oppdra barnet til å reagere med avsky når vedkommende får en gave, så lenge denne er gitt i beste mening. Jeg reagerer heller ikke med avsky dersom jeg får en slik gave, og forventer heller ikke at andre reagerer med avsky. At barn (og voksne) blir skuffet over enkelte gaver, det tror jeg ikke man kan påvirke i særlig grad gjennom oppdragelse. Selvsagt kan man lære barna å skjule denne skuffelsen, men jeg tror det er få barn der ute som blir oppriktig glad for å få et par sokker.

2. "Eller er det kun voksne som skal få kritisere gaver som ikke står på ønskelista?"

Svaret på dette spørsmålet er TJA. Det er en ganske vanlig oppfatning i dagens samfunn at barn ikke alltid vet hva som er best for dem selv. Fikk barna bestemme, hadde det blitt is og sjokolade hver dag, og ikke noe grovbrød eller salat. Mitt utgangspunkt ville derfor vært å forklare barnet hvorfor denne gaven var noe barnet hadde glede av, og burde bli glad for. Jeg ville prøvd å forklare at strikkesokkene var perfekt å ha i vinterskoene, og at ullgenseren ville hjelpe barnet med å holde varmen når vi var ute og lekte i snøen. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror at en slik tilnærming er bedre enn å lære barnet å spille skuespill og takke for en gave som han eller hun ikke har noe glede av i det hele tatt. For giveren vil en takk også oppleves mer ektefølt dersom barnet faktisk har skjønt hvorfor han eller hun bør være glad for gaven, enn dersom barnet bare er lært opp til å slenge ut av seg en høflighetsfrase før gaven havner innerst i et skap. Er det egentlig bra å oppdra et barn til å lyve undrer jeg meg...

3. Så til historien din. Før jeg kan si så mye om hva jeg tenker om den, er jeg nødt til å stille noen spørsmål: Hadde denne tanten fått en ønskeliste på forhånd? Sto det sokker på denne ønskelisten? Og hadde tanten skjønt hva som egentlig sto på denne ønskelisten? Grunnen til at jeg stiller disse spørsmålene er at de har ganske stor betydning for hvordan jeg oppfatter situasjonen.

Dersom denne tanten ikke hadde fått noen ønskeliste, så er vi jo utenfor det jeg opplevde at trådstarters post handlet om. Her var jo utgangspunktet, slik jeg forsto det, at det forelå en ønskeliste. Dersom denne tanten aldri hadde fått en ønskeliste, så ville jeg reagert akkurat som deg. Da ville det vært tanken som var det sentrale, og den ville gjort meg (og barnet, håper jeg) glad.

Dersom det sto sokker på denne ønskelisten, men problemet var størrelsen og fargene, så ville jeg nok reagert på samme måte. Samtidig ville jeg forklart barnet at han eller hun vokser så fort at det ikke er så lett å treffe riktig med størrelsen, men at denne tanten hadde kjøpt noe hun trodde ville glede barnet, og at denne tanken viser at tanten bryr seg om barnet.

Slik ville jeg også reagert dersom det bare sto dataspill, PSP, MP3 og andre ting som denne tanten ikke forso hva var på ønskelisten. Hun hadde fortsatt gjort sitt beste, og det måtte jeg prøve å få barnet til å forstå.

Dersom tanten derimot hadde fått en ønskeliste, der det sto f.eks. truser, men hvor det ikke sto strømper, for det hadde barnet haugevis av fra før, vel da mener jeg at det må være lov å være skuffet. Da oppfatter jeg det slik at denne tanten bare kjøper noe for å ha kjøpt noe, ikke fordi hun tenkte på dere og brukte tid på å glede dere. Dersom hun var interessert i deres ønsker, hvorfor skulle hun da kjøpe strømper som ikke sto på ønskelisten, fremfor truser som sto der? Som jeg har skrevet i en annen tråd, gir man en gave, så må det vel være fordi man har et ønske om å gjøre mottakeren glad? Og kjøper man noe man vet mottakeren ønsker seg, så er man i alle fall sikker på at mottakeren blir glad for det han eller hun får...

Håper dette var oppklarende, og om jeg gjør deg eller andre kvalme av å lese det jeg tenker, så beklager jeg det. Selv prøver jeg å ikke bli kvalm at andre har en annen oppfatning enn meg, men heller gjøre et forsøk på å forstå hvorfor de har en annen oppfatning

[Gjest Gjest]

1. Du vil lære barnet ditt til å skjule skuffelsen, men det trenger ikke voksne? (Tråden jeg linket til inneholder beskrivelser om at man har rett til å reagere som man selv vil)

2. Jeg mener at barnet skal være glad for i det hele tatt å få en gave, ikke nødvendigvis hva gaven er. Her ser jeg at vi tenker forskjellig. Du mener at du må forklare selve gavens verdi, mens jeg vil lære mitt barn til at det er tanken bak som er det viktigste. Høflighetsfraser uten verdi er ikke jeg tilhenger av heller.

3. Hun hadde fått en ønskeliste, og nei, det stod ikke klær på den lista, men bøker, leker osv. Hun er dessuten en oppegående dame, så forståelsen er det nok ingenting i veien med. Jeg oppfatter gaven som en oppmerksomhet, at hun har tenkt på barnet mitt.

Jeg blir ikke kvalm av å lese andres holdninger, men jeg må si at det bekymrer meg hvis samfunnet beveger seg i den retningen at vi ikke kan bli glad for en gave pga. tanken bak, men at vi rett og slett kan kreve hva vi skal få i gaver av andre. Personlig liker jeg ikke å kreve ting av andre, og synes en gave mister mye av verdien dersom jeg har tatt fra giveren kontrollen. Gaven skal være noe giveren har lyst til å gi.

[Gjest Individualisten]

Det er en interessant diskusjon dette. Når det gjelder henvisningen min til kvalme, så relaterte den seg til en tidligere gjest, ikke så lett å skille alle som kaller gjest fra hverandre. Men, nok om det, til det tråden handler om...

1. Merk for det første at vi nå har beveget oss fra avsky, som var ditt utgangspunkt, til skuffelse, som er mitt utgangspunkt. Jeg skrev aldri at jeg vil lære barnet å skjule skuffelsen, men at det var en mulighet. Personlig synes jeg ikke det er noen god løsning å lære barn opp til at det er ok å lyve, heller ikke i slike situasjoner.

De fleste voksne vet uansett at et barn innerst inne ikke setter like mye pris på klær, som det de gjør på en leke. Kan du si at dine barn gjør det, så all ære til din barneoppdragelse, men jeg har hittil ikke møtt et barn som i valget mellom en genser eller en leke, til samme pris, ville valgt genseren. Min oppfatning er at de fleste oppegående voksne vet dette, og derfor ikke tar seg nær av om barnet skulle være skuffet. De vet at barnet over tid vil ha mer nytte av varme klær, enn av enda en leke. Denne vissheten, og foreldrenes ektefølte glede, vil derfor være viktigere enn barnets eventuelle uttrykte skuffelse. Tror nå jeg i alle fall.

2. Ja, jeg ser at vi tenker forskjellig når det gjelder dette å få en gave. (Din første setning under 2) Jeg oppfatter det som en ganske materialistisk holdning at det å få (og dermed også å gi) noe skal ha en verdi i seg selv, uavhengig av hva man gir. Som jeg skrev i en annen tråd, hundedritt er fortsatt dritt selv om det pakkes inn i gavepapir og overrekkes i et selskap. Når det gjelder dine to siste setninger er vi imidlertid ikke så uenige. Jeg kan skrive under på det du sier om at det er tanken bak som teller.

Spørsmålet mitt er bare hvilken tanke som egentlig ligger bak en gave. Mitt utgangspunkt er at den som ikke gidder å ta seg bryet med å finne ut hva mottakeren ønsker seg, og heller ikke gidder å ta seg bryet med å følge en ønskeliste, ikke tenker mye på den som mottar gaven. For å stille et spørsmål tilbake: Hvorfor kjøpe noe som det er høyst usikkert at mottakeren setter pris på fremfor noe som man vet at mottakeren vil sette pris på?

I slike tilfeller handler det mer om oppfylle en sosial konvensjon om å kjøpe noe, enn et ønske om å gjøre mottakeren glad eller gi ham noe han trenger. Slik tenker i alle fall jeg.

3. Så til din historie. Dersom det på denne ønskelisten også sto ting i samme prisklasse som sokkene, så mener jeg det må være lov å bli skuffet. Har hun virkelig tenkt så mye på barnet ditt når hun velger å kjøpe sokker fremfor noe hun vet barnet ønsker seg? Eller har hun bare slengt et par sokker oppi handlekurven sammen med julehandelen, for å tilfredsstille forventningen, og sosiale konvensjoner, om at barnet skal få en julegave? Det er mulig jeg er en kyniker, men slik du fremstiller historien tenker jeg veldig raskt det siste...

Til sist skriver du at gaven skal være noe giveren har lyst til å gi. Du mener altså at man gir gaver for å glede seg selv, ikke for å glede mottakeren? I så fall kan dette være kimen til en grunnleggende uenighet mellom oss. Min eneste glede ved å gi gaver er å gjøre mottakeren glad. Og det er jeg mest sikker på å gjøre dersom jeg gir mottakeren noe jeg vet han sitter pris på.

[Gjest Gjest]

En gave er en G A V E og GIS bort. Gaver bestiller man ikke. Det er grenseløst uoppdragent. Ja, det er i enkelte sammenhenger tatt høyde for at man kan ønske seg noe. I bryllupsgave, til jul etc. Men vi snakker om ØNSKER.

At voksne folk ikke kan skjule avsky/skuffelse/nedturer etc er uoppdragent og gir meg som forelder et klart signal om at oppdragelsen bør fokuseres på oppførsel utad. jeg har fått min del av digre ulltruser og stygge sokker opp igjennom barndommen, til jul fx og jada, av gamle tanter. Jeg måtte hver første juledag ringe og takk. For noen hadde brydd seg om å kjøpe og pakke inn noe til meg. Jeg synes det er helt greit. Jeg hadde forståelse hos mor og far at det var greit ¨å ikke synes det var gjeveste gaven, men takke skulle jeg.

Og det lærte meg og jeg kan i voksen alder te meg rundt og med andre mennesker.

Det skal mitt barn også lære.

[Gjest Gjest_Kalle_*]

For det første må du skille mellom diskusjonen du linker til hvor folk diskuterer hvordan de reagerer privat på gaver de får som de blir skuffet over etter at de er hjemme og ålene, siden som en over her sa, folk har bare kjøpt noe for å kjøpe noe uten tanke på hva du vil ha eller trenger og hvordan folk reagerer i det de får gaven, og ovenfor de som de får gaven fra.

Nesten ingen, hverken barn eller voksne reagerer med skuffelse, avsky eller noe som helst negativt fortegn på å få en gave. De fleste oppfører seg høflig og korrekt og takker for gaven og sier aldri noe mer om gaven, uansett om den havner bakerst i skapet eller rett i søpla.

Jeg antar at de som skal lære barna sine opp til å mer eller mindre lyve og også utvise entusiasme og mer til, for gaver de er skuffet over, utover det å være høflig og normal og takke for gaven, selv går frem som gode forbilder og er så hjertens glad for den utstoppa Gåsa fra Tante Johanne og rydder plass i stuen så den får en hedersplass?

Spørsmålet blir jo faktisk om hvem som skal få "vinne". De som gir gaver, bare for å gi noe, for det er krevd det av dem, de som ikke bryr seg et øyeblikk egentlig om hva de gir og som kjøper 10 håndduker som de gir 2 av til hver i familien hver jul, eller de som mener at for at det skal være en gave, så skal det være en ektefølt gave som tar utgangspunkt i hva mottaker trenger og ønsker seg, og som viser at giver har lagt ned tanke i nettopp mottakeren som skal få gaven sin situasjon?

Og jeg mener dette er forskjell på barn og voksne. Barn ser ikke nytten av alle gaver, og de må derfor få litt hjelp til det ved at en forteller nytten til dem, men barn har lov til å være skuffet privat etter festen de også. Barn er også mennesker.

[Gjest Gjest_..._*]

En gave er en G A V E og GIS bort. Gaver bestiller man ikke. Det er grenseløst uoppdragent. Ja, det er i enkelte sammenhenger tatt høyde for at man kan ønske seg noe. I bryllupsgave, til jul etc. Men vi snakker om ØNSKER.

At voksne folk ikke kan skjule avsky/skuffelse/nedturer etc er uoppdragent og gir meg som forelder et klart signal om at oppdragelsen bør fokuseres på oppførsel utad. jeg har fått min del av digre ulltruser og stygge sokker opp igjennom barndommen, til jul fx og jada, av gamle tanter. Jeg måtte hver første juledag ringe og takk. For noen hadde brydd seg om å kjøpe og pakke inn noe til meg. Jeg synes det er helt greit. Jeg hadde forståelse hos mor og far at det var greit ¨å ikke synes det var gjeveste gaven, men takke skulle jeg.

Og det lærte meg og jeg kan i voksen alder te meg rundt og med andre mennesker.

Det skal mitt barn også lære.

Det er jo haugevis stor forskjell på et falskt takk over telefonen og det som trådstarer fokuserer på, at folk skal vise ektefølt glede ovenfor enhver person som gir dem noe, uansett hvilken kontekst en befinner seg i.

Jeg lirer som oftest av meg mine falske takk og oppfører meg liksom glad og entusiastisk foran hele slekten (vi feirer sammen på jul) hvert eneste år, jeg får sjeldent noe annet enn ting som blir liggende i boden hjemme hos foreldrene mine.

[Koriander]

Mulig at jeg har misforstått konseptet ønskeliste, men for meg er det først og fremst en hjelp for de som ikke vet hva de skal kjøpe, ikke en gaveordre.

Det blir jo helt, helt feil hvis man skal bestille gaver. Da kan man vel egentlig kutte ut hele gavekarusellen og heller la hver mann sørge for innkjøp til seg selv?