Ikke gift deg mens du fortsatt er forelsket..?

[einna]

Hva synes dere om dette rådet jeg fikk fra min mor?

"Ikke gift deg mens du fortsatt er forelsket"

Selv tenker jeg at det egentlig er et godt og realistisk råd, har vært sammen med kjæresten (nå samboer) i over to år, og merker at den verste forelskelsesrusen er over (takk og lov, det var travelt, hehe), og at det er mer kjærlighet og vennskap. Jeg er selvfølgelig fremdeles forelsket, men på en mer "levbar" måte, som jeg håper at alltid vil være der.. Så akkurat her blir rådet litt uklart for meg...

Ps. det andre rådet fra min mor (av to) om kjærlighet er:

"Pass på å ha et ekstra soverom tilgjengelig når dere kjøper hus, i tilfelle han snorker". Så vi snakker realistisk tankegang her, ingen tvil om det. Men kan det bli for realistisk?

[Gjest Gjest]

Forelskelse og etter det kommer jo kjærligheta. hvis forholdet ikke er for kjedelig under kjærligheten skal man være i stand til å gifte seg

Jeg vil ikke vente så leeenge!! D:

[Gjest Gjest]

Det første er nok et fornuftig råd. Det andre vet jeg ikke helt hva jeg syns om... for meg er ekteskapet ikke lenger levbart dersom vi ikke kan sove i samme seng. Men nå snorker samboere min ganske bra allerede og jeg hører ikke en dritt når jeg sover, så jeg tror ikke det skal bli noe problem.

Vi har vært sammen, og bodd sammen, i 3,5 år og har det slik du beskriver. Jeg føler på en måte at det ennå er for tidlig for oss å gifte oss og starte familie, fordi vi ennå ikke har prøvet en annen livssituasjon eller måtte takle motgang sammen. Jeg ønsker å se at vi har de riktige verktøyene før vi forsegler avtalen om ever after.

Samtidig så er jeg farlig utålmodig etter å få startet livet med barn og ekteskap. Jeg føler vi begge to er klare for barn, men at det bør vente enda noen år. Jeg er 25 han er 30.

[juliane]

Jeg tenker som følger: flytte sammen mens man fremdeles er forelska, gifte seg når forelskelsesrusen har gått over.

Av egen erfaring vet jeg at det er mye lettere å skape felles vaner og rutiner mens man fremdeles er forelska og syns alt den andre gjør er herlig. Når to voksne mennesker skal slå livene sine sammen er det selvfølgelig en prosess der man må både gi og ta før man kommer til en enighet om hvordan man skal ha det, og vi er jo alle mer villige til å gi når vi er forelska. Og når forelskelsesrusen gir seg har man allerede etablert vanene man trenger for et liv sammen, og dermed slipper man unna endel irritasjonsmomenter senere.

Når jeg tenker rasjonelt på det skjønner jeg også hva din mor mener, man kjenner nok ikke sin partner skikkelig før man har tatt av seg de rosa brillene. Og, hvis man allikevel skal tilbringe resten av livet sammen har man jo all verdens med tid til å gifte seg. (På den annen side er jeg barn av to som traff hverandre i november, fridde i april, giftet seg i mai og fikk barn i november - og 26 år senere er de fremdeles gifte og ligger snorkende ved siden av hverandre i dobbeltsenga.) :rødme:

[Thinkerbelle]

Hmm, både ja og nei (går det an?)..

Jeg vil si at jeg på en måte bare blir mer og mer FORELSKET i min kjære - det kiler fremdeles i magen, og jeg gleder meg hver dag til å komme hjem til han..

Likevel forstår jeg hva din mor mener men det hun sier - den fasen der man er helt tullete og alt er fin og lyserosa..

Men likevel er jeg veldig glad at det kjennes som om det fremdeles er mye forelskelse hos oss.. Vi skal gifte oss neste sommer, og det kommer til å gå utmerket:)

[Tabris]

Jeg er veldig enig i rådet om ikke å gifte seg (eller gjøre andre store ting som forlovelse, innflytting og bli gravid) når man er nyforelsket. Temmelig snart går den stormende første-forelskelsen over, og det er bedre å se hva man sitter igjen med av evt. dypere følelser før man tar slike viktige avgjørelser.

[Draum]

Jeg synes også det er et godt råd. Absolutt alle føler jo at dette er "the one" når de er forelsket og helt i begynnelsen av forholdet, ellers hadde de jo ikke vært sammen i det hele tatt.

[leirbål]

Jeg synes også det er et godt råd.

Når vi gftet oss synes vi fremdeles den andre var vidunderlig, men vi kunne se hverandres feil også.

Det var godt å vite at vi ikke giftet oss overbevist om at om den andre hadde noen feil var de så ubetydelige at de ikke var noe å bry seg om.

Vi er fremdeles veldig forelsket, men ikke på den samme idealiserende måten som på begynnelsen.

Separat soverom synes jeg høres stusselig ut, men det kan være greit hvis den ene snorker veldig, og den andre sover lett.

Å ikke få sove om natten er jo tortur, så kanskje det er et godt råd?

Moren din har jo mye livserfaring.

[Cæmis]

Selv om man ikke er samme type forelsket hele livet som man er når man først blir sammen, så er man fortsatt litt forelska gjennom hele forholdet.

jeg opplerver hvertfall fortsatt sommerfugler og litt hjertebank når jeg venter på kjresten min, og det synes jeg er viktig.

Selv om det blir mer kjærlighet i et forhold over tid, so tror jeg aldri forelskelsen blir helt borte.

Synes uansett at man ikke bør gifte seg på ren forelskelse, for om det bruser over og det ikke er noe kjærlighet igjen...ja, da funker det ikke .

[LindaM]

Jeg synes det var et godt råd

Forelskelsen bør ha gått over til kjærlighet, og et dypt vennskap før man lover å leve livet med hverandre.

Litt O.T, men: Det som er litt snodig er at par som treffer hverandre i godt voksen alder ofte gifter seg raskere enn de som treffes i ungdommen.

Gifter de seg da midt i en forelskelse? Eller er det erfaringen som spiller inn?

[leirbål]

Jeg synes det var et godt råd

Forelskelsen bør ha gått over til kjærlighet, og et dypt vennskap før man lover å leve livet med hverandre.

Litt O.T, men: Det som er litt snodig er at par som treffer hverandre i godt voksen alder ofte gifter seg raskere enn de som treffes i ungdommen.

Gifter de seg da midt i en forelskelse? Eller er det erfaringen som spiller inn?

I vårt tilfelle var det erfaringen. Vi har opplevet nok til å vite at dette var noe vi ville satse på.

[einna]

Spennende å lese hva dere tenker

Får fortelle at moren og faren min var sammen i ca 5-6 år før de giftet seg, og fikk barn enda en stund seinere, tror de hadde vært sammen i ca 10 år..

De gjorde altså mye veeldig "politisk korrekt" men er likevel skilt nå.. Men de var sammen i nesten 30 år (og hadde det bra de aller fleste årene). Som faren min sier: De får heller være stolte av at det varte så lenge, enn å være lei seg for at det ikke funket lenger.

Det som er tingen er da at nesten alt jeg vet om seriøse forhold, har jeg fått derfra.. Så er litt vanskelig å vite hva av det de gjorde som var bra og ikke - siden de skilte seg til slutt, hehe

Men jeg tror de rett og slett vokste fra hverandre, og ikke brukte nok tid, så jeg velger å ta råd og erfaringer fra dem, men etter eget skjønn.

PS. Rådet om å ha et ekstra rom kom da fra ei dame som sov i 30 år i samme rom som en storsnorker, uten mulighet for å legge seg i et annet rom

[Gjest nobilian]

Hva synes dere om dette rådet jeg fikk fra min mor?

"Ikke gift deg mens du fortsatt er forelsket"

Selv tenker jeg at det egentlig er et godt og realistisk råd, har vært sammen med kjæresten (nå samboer) i over to år, og merker at den verste forelskelsesrusen er over (takk og lov, det var travelt, hehe), og at det er mer kjærlighet og vennskap. Jeg er selvfølgelig fremdeles forelsket, men på en mer "levbar" måte, som jeg håper at alltid vil være der.. Så akkurat her blir rådet litt uklart for meg...

Ps. det andre rådet fra min mor (av to) om kjærlighet er:

"Pass på å ha et ekstra soverom tilgjengelig når dere kjøper hus, i tilfelle han snorker". Så vi snakker realistisk tankegang her, ingen tvil om det. Men kan det bli for realistisk?

***

Haha, din mor er genial.

Synes likevel det er litt på kanten å anta at HAN er den som kan finne på å snorke. Hva om det er du som er sagbruket?

[Gjest Gjest_Pia_*]

I vårt tilfelle var det erfaringen. Vi har opplevet nok til å vite at dette var noe vi ville satse på.

Eller dere var begge livredde for å grå og gamle ålene er vel nærmere sannheten?

Er jo derfor eldre gifter seg raskere etter de møttes. Muligheten til å få barn skrumper inn raskt, og en blir ikke noe yngre og reddselen for å være helt ålene resten av livet kan jo sette en rakett i ræva på enhver

[einna]

***

Haha, din mor er genial.

Synes likevel det er litt på kanten å anta at HAN er den som kan finne på å snorke. Hva om det er du som er sagbruket?

Hehe, jo hun er kanskje det

Jeg er gaanske sikker på at det er HAN som er sagbruket (Heldigvis sover jeg tungt )

[Gjest Bond]

Enig om begge to egentlig.

For det første må man vente til sommerfuglene har roet seg litt og hverdagen kommer.

Om man sover lett (jeg gjør det) og han skulle snorke - hvis man da ikke har et ekstra rom betyr det bare trøbbel - overtrøtte folk er ofte grettne og det skaper ikke godt samliv

[Gjest Gjest]

Moren min var også klok, men jeg hørte bare ikke på henne.

Jeg forlovet meg når jeg var 18 år fordi vi skulle reise utenlands sammen på ferie. Giftet meg når jeg var 24 år fremdeles stormnde forelsket. Fikk barn da jeg var 27 nesten 28 år. Da hadde vi vært sammen i vel 11 år. Når jeg var 36 år ble vi skilt og siden har jeg vært alene. 20 år siden skilsmissen.

Noen ganger er det lurt å høre på foreldregenerasjonen.

[kinkeline]

***

Haha, din mor er genial.

Synes likevel det er litt på kanten å anta at HAN er den som kan finne på å snorke. Hva om det er du som er sagbruket?

Jeg er den som snorker av oss. Det er ikke så ofte, men jeg puster tungt/høyt. Og når jeg er bittelitt tett i nesa så kommer snorkinga. Han syns det er morsomt han Tror ikke jeg har klart å vekke han med det før. Hele familien min snorker - er det arvelig?

Moren min var også klok, men jeg hørte bare ikke på henne.

Jeg forlovet meg når jeg var 18 år fordi vi skulle reise utenlands sammen på ferie. Giftet meg når jeg var 24 år fremdeles stormnde forelsket. Fikk barn da jeg var 27 nesten 28 år. Da hadde vi vært sammen i vel 11 år. Når jeg var 36 år ble vi skilt og siden har jeg vært alene. 20 år siden skilsmissen.

Noen ganger er det lurt å høre på foreldregenerasjonen.

Du giftet deg etter 6 år med samme person, fikk barn 4 år senere, og ble skilt etter å ha vært sammen i nesten 20 år. Det er mer og lengre enn de fleste mennesker. Jeg tviler på at ting hadde blitt bedre hvis du hadde ventet i et par år.

[brudelompen]

Når jeg hører historiene til mennesker som har holdt sammen i 30-40 år, blir jeg ofte overrasket over hvor raskt mange av dem giftet seg. Det er gjerne snakk om et år eller to etter at de først ble sammen. Hvis man skal komme over den verste forelskelsen før man gifter seg (og dette gjerne tar noen år i følge mange), hvorfor holder de da sammen så lenge?

Personlig tror jeg at det er forskjell på forelskelse og kjærlighet. Man kan være forelsket uten å føle kjærlighet, og man kan føle kjærlighet uten å være forelsket. Forelskelse er ofte en impulsiv handling, som oppstår uten at man nødvendigvis har så mye kjennskap til den personen man er forelsket i. Forelskelse er en følelse, som gjerne bare varer et par sekunder, et minutt eller en dag. Kjærlighet derimot er mer langsiktig og har mer med kunnskap, kjennskap, respekt og forståelse til det andre mennesket å gjøre. Men når disse to egenskapene kombineres, tror jeg at man opplever det som gjerne karakteriseres som den store kjærligheten!

Selv er jeg er langt mer forelsket i kjæresten min i dag en den dagen vi ble sammen. Og noen ganger så kjennes det ut som jeg bare blir mer og mer forelsket for hver dag som går. Men aller mest føler jeg kjærlighet for han; for den han er som person, meningene hans, valgene han har tatt i livet og for at vi har det utrolig fint sammen selv hverdagen har innhentet oss for lengst. For meg er i hvert fall kombinasjonen av forelskelse og kjærlighet viktig, for ellers så har man fort bare et litt anderledes vennskap, og det holder ikke for meg.

Vi har vært sammen i et år, kjent hverandre i 10 og gifter oss neste sommer.