Sammen,men alikevel ensom..?

[Gjest Gjest_Beate_*]

Jeg er ei dame på 26 år.

Jeg har en mann som jobber døgnet rundt.

Han har en gård, så jeg flytta på meg ganske tidlig.

Jeg har likt meg greit nok her, men har litt vanskelig for å komme innpå folk og da blir det litt vanskelig på en ny plass.

Han jobbet mye før, nå jobber han omtrent hele tiden..

Får kanskje se han en time på kvelden hvis jeg er heldig.

Vi har verdens beste sønn på 14 mnd,men jeg sliter veldig med å være så mye alene med han. Siden vi ikke kjenner så mange her blir dagene litt kjedelige og lange ....

Min samboer har alltid sagt det vil bli miindre jobb...men det har bare blitt mer..

Har følt meg mer og mer ensom..men han er for sliten til å legge merke til det.

Når jeg har tatt det opp sier han vi får snakke om det siden..

Nå gråter jeg stort sett hver kveld og har veldig liten matlyst og energi til overs...

Frustrert og lurer litt på hvordan jeg skal få det forklart til han at jeg er så sliten og lei meg..Han er jo kjempe sliten av all jobben og vil vel helst bare sove.... føler jeg blir litt for ego hvis jeg tar det opp......

Jeg lurer på om det kan være litt fødsels depresjon på toppen av dette...

Når vi først er sammen nå så trekker jeg meg mer unna... syns alt bare er rart...vanskelig å forklare...

Redd følelsene mine begynner å bli slitne....

Noen råd??

:-) :-)

[TittTitt]

Kansje du bare skal dra hjem der du kommer fra på en liten ferie? Få alt litt på avstand, kjenne på følelsene dine. Kansje du ikke har følelser mer for mannen din? Ellers må du bli aktiv i ting om skjer rundt om kring der du bor. Er vel noe aktiviteter der, trening, eller samlinger med små barn eller noe?

Lykke til

[Gjest Gjest]

det sosiale i forhold til barn blir lettere når de er eldere. Da treffer man flere. Men du kan jo spørre på helsestasjonen om det er noe tilbud til dere med små barn eller om de kan starte et treff for dere som er hjemme med barn.

Er det åpne barnehage der du bor? Ring kommunen og spør.

Ang jobbingen hans har jeg ingen råd da jeg er i samme situasjon.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Tror ikke mannen din forstår hva som skjer med deg. DU er ensom og ulykkelig og lever sammen med en mann som overhodet ikke har tid til deg. Kanskje han trenger en vekker. Vel - kanskje må han jobbe mindre? Har selv en mann som ofrer fritid og "forholds-tid" med meg, til fordel for jobben. Og det har jeg ikke tenkt å godta...Han hr et valg. Det har alle. Jeg har tatt et valg; jeg kan ikke leve sånn.... Men så må jeg bare finne ut av hva jeg skal gjøre...

[Gjest vestlandet]

Hei!

Eg hadde det på samme måte i mitt ekteskap, vi fikk 3 tette barn, og eg satt mye aleine, han jobbet vekke el kom heim veldig seint når alt med barn og hus var gjort.

vi prata mindre og mindre ilag, og følelsene mine kjølnet.

vil råde deg til å prate med han og søke rådgivning. eg reiste fra mannen min synes det var godt eg fikk det betre men angrer og på at vi ikkje prøvde meir hjelp kunne prata meir ilag.

-har konstant dårlig samvittighet for ungane for nå har dei 2 heimer m.m og vi har gjort det slutt pga dummhet og ikkje mangle på kjærlighet

[leirbål]

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å være så mye alene.

Men kan du ikke vurdere å begynne å jobbe igjen? Sønnen din er jo 14 måneder, og trives sikkert i en barnehage.

Og på en jobb vil du få fyllt en del av det sosiale behovet ditt.

For selv om jeg ikke forsvarer at han jobber så mye, er det ikke rettferdig at han skal ha ansvar for alt ditt sosiale behov.

Evt. en deltid stilling hvis du ikke vil være mye borte.

Er det ingen steder du kan møte andre potesielle venninder?

Du må nesten ta initiativ til vennskap selv. Det er ikke alltid andre vet at du ønsker deg venner.

Å spørre på helsestasjonen om de har noen forslag er også lurt.

Endret 17. februar 2010 av leirbål