Stemor/stefar, eller kjæresten til mamma eller pappa?

[Gjest Gjest_Geir_*]

Jeg har lagt merke til at veldig mange her omtaler seg som stemor.

Dette gjør en gjerne til tross for at en hverken er gift med mannen, eller at mannen har hovedomsorg for barna og moren er mer eller mindre ute av bildet av ymse grunner.

Hvorfor det? Er du ikke egentlig bare kjæresten til pappa?

Jeg mener at for å være stemor så må en enten være gift med faren og ha hovedomsorg for barna, og mor er mye ute av bildet. Eller en må være samboere som hadde bodd sammen så lenge at de like gjerne kunne vært gift (5++ år) og hvor en har hovedomsorg for barna, og mor er mye ute av bildet.

Jeg syntes det er direkte stygt av enkelte her å drive å tilrane seg beskrivelsen "mor" om seg, all den tid de virkelig ikke er foresatte for disse barna på noen som helst måte, men kun kjæresten til en av foreldrene av disse barna.

[Gjest Gjest]

Jeg har både en stemor, og en stefar. Valgte vel selv å omtale dem som det så fort de flyttet sammen moren/faren min.

Kan ikke se hva stygt det er...

[Gjest Gjest_Geir_*]

Jeg har både en stemor, og en stefar. Valgte vel selv å omtale dem som det så fort de flyttet sammen moren/faren min.

Kan ikke se hva stygt det er...

Om barna selv omtaler dem slik, og ønsker å se på dem slik så syntes jeg det er bare bra for alle parter.

Det er de som omtaler seg selv som dette, selv om de blir omtalt som "kjæresten til pappa" og egentlig ikke er noe naturlig foresatt og en slags bonusforeldre for barna jeg forsøker å forstå.

For de syntes jeg det er helt merkelig at de kaller seg det.

[Gjest Gjest-mammatil2-]

Jeg er samboer med en mann med 3 barn fra før. Ingen bruker betegnelsen stemor om meg. Jeg er kjæresten til pappa, og de kaller meg kun ved navn. Noe annet ville føltes helt feil for meg, hvert fall.

[Gjest chickpea]

Jeg tror at folk bruker det hovedsaklig for å beskrive familieforhold på en enkel måte, ikke for å fremstille seg selv i et bedre lys (som det virker nesten at mange tror), jeg bruker det ikke selv, men jeg ser ikke hvorfor andre ikke skulle gjøre det.

Jeg vil også nevne at det er sjelden jeg ser at noen reagerer på at man snakker om "stebarn", kan faktisk ikke huske en eneste gang.. Kan man bruke den ene definisjonen, bør man kunne bruke den andre og, i og med at det er to sider av samme sak.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg har lagt merke til at veldig mange her omtaler seg som stemor.

Dette gjør en gjerne til tross for at en hverken er gift med mannen, eller at mannen har hovedomsorg for barna og moren er mer eller mindre ute av bildet av ymse grunner.

Hvorfor det? Er du ikke egentlig bare kjæresten til pappa?

Jeg mener at for å være stemor så må en enten være gift med faren og ha hovedomsorg for barna, og mor er mye ute av bildet. Eller en må være samboere som hadde bodd sammen så lenge at de like gjerne kunne vært gift (5++ år) og hvor en har hovedomsorg for barna, og mor er mye ute av bildet.

Jeg syntes det er direkte stygt av enkelte her å drive å tilrane seg beskrivelsen "mor" om seg, all den tid de virkelig ikke er foresatte for disse barna på noen som helst måte, men kun kjæresten til en av foreldrene av disse barna.

- Jeg er ikke gift med samboeren min

- Vi har vært samboere i tre år

- Samboeren min har ikke hovedomsorg, men delt omsorg.

- Mor er en omsorgsfull god mor som stiller opp for barnet sitt

Jeg omtaler meg selv som stemor til andre for å forklare min rolle i dette (for andre) innviklede bildet, men barnet kaller meg ved navn.

Likevel er jeg IKKE på noen måte BARE kjæresten til far. Hvorfor skal min posisjon og tilhørighet i familien reduseres til at jeg bare har en relasjon med far? Jeg har ett nært forhold til mitt stebarn, han er en del av min familie, like som jeg er en del av hans familie. Jeg lager matpakker, leser om kvelden, trøster når han er lei og hjelper han videre til neste brett på supermario... Jeg gjør alt med han som jeg gjør med mine egne barn. Av den enkle grunn er jeg ikke bare kjæresten til far. Jeg har en oppdragende rolle, som jeg kan ha fordi han var veldig liten da jeg kom inn i bildet.

Jeg "tilraner" meg på ingen måte beskrivelsen mor. Jeg respekterer mor og hennes rolle.

Jeg "tilraner" meg heller ikke beskrivelsen stemor - den gjør jeg meg fortjent til.

Slike innlegg som du har skrevet her, tar "futten" fra alle stemødre som virkelig er glad i og gjør alt for sine stebarn. Vi må stadig kjempe mot slike holdninger om at vi ikke betyr en dritt, til tross for all innsatsen vi legger i oppgaven.

Gå og legg deg.

[litle_my]

- Jeg er ikke gift med samboeren min

- Vi har vært samboere i tre år

- Samboeren min har ikke hovedomsorg, men delt omsorg.

- Mor er en omsorgsfull god mor som stiller opp for barnet sitt

Jeg omtaler meg selv som stemor til andre for å forklare min rolle i dette (for andre) innviklede bildet, men barnet kaller meg ved navn.

Likevel er jeg IKKE på noen måte BARE kjæresten til far. Hvorfor skal min posisjon og tilhørighet i familien reduseres til at jeg bare har en relasjon med far? Jeg har ett nært forhold til mitt stebarn, han er en del av min familie, like som jeg er en del av hans familie. Jeg lager matpakker, leser om kvelden, trøster når han er lei og hjelper han videre til neste brett på supermario... Jeg gjør alt med han som jeg gjør med mine egne barn. Av den enkle grunn er jeg ikke bare kjæresten til far. Jeg har en oppdragende rolle, som jeg kan ha fordi han var veldig liten da jeg kom inn i bildet.

Jeg "tilraner" meg på ingen måte beskrivelsen mor. Jeg respekterer mor og hennes rolle.

Jeg "tilraner" meg heller ikke beskrivelsen stemor - den gjør jeg meg fortjent til.

Slike innlegg som du har skrevet her, tar "futten" fra alle stemødre som virkelig er glad i og gjør alt for sine stebarn. Vi må stadig kjempe mot slike holdninger om at vi ikke betyr en dritt, til tross for all innsatsen vi legger i oppgaven.

Gå og legg deg.

Som om jeg skulle ha sagt det selv! Takk! Du beskriver akkurat det mange av oss føler.

[Gjest farge]

Stemødre som bryr seg om barna, gir katten i hva de kalles. Bortsett fra her inne på KG. Her heter vi stemødre for å irritere biomødrene og fordi vi synes biomødrene er slemme mot oss.

[Gjest M]

Som om jeg skulle ha sagt det selv! Takk! Du beskriver akkurat det mange av oss føler.

Siterer denne jeg og!

Jeg tviler på at far/mor og barn synes det er spesielt bra om den nye kjæresten oppfører seg kun som kjæreste til foreldren.

Jeg omtaler meg selv som stemor for å beskrive den rollen jeg har i forhold til ungene.

Rollen min er da blant annet å støtte far i oppdragelse, vise kjærlighet og være en rollemodel på best mulig måte.

Har aldri prøvd å ta over morens plass men å gjøre best mulig ut av de forholdene man er i, for alles del.

Jeg har selv opplevd at mor fikk nye kjærester og de jeg likte minst var de som hadde likeglydig holdning for oss ungene.

[Gjest Gjest]

- Jeg er ikke gift med samboeren min

- Vi har vært samboere i tre år

- Samboeren min har ikke hovedomsorg, men delt omsorg.

- Mor er en omsorgsfull god mor som stiller opp for barnet sitt

Jeg omtaler meg selv som stemor til andre for å forklare min rolle i dette (for andre) innviklede bildet, men barnet kaller meg ved navn.

Likevel er jeg IKKE på noen måte BARE kjæresten til far. Hvorfor skal min posisjon og tilhørighet i familien reduseres til at jeg bare har en relasjon med far? Jeg har ett nært forhold til mitt stebarn, han er en del av min familie, like som jeg er en del av hans familie. Jeg lager matpakker, leser om kvelden, trøster når han er lei og hjelper han videre til neste brett på supermario... Jeg gjør alt med han som jeg gjør med mine egne barn. Av den enkle grunn er jeg ikke bare kjæresten til far. Jeg har en oppdragende rolle, som jeg kan ha fordi han var veldig liten da jeg kom inn i bildet.

Jeg "tilraner" meg på ingen måte beskrivelsen mor. Jeg respekterer mor og hennes rolle.

Jeg "tilraner" meg heller ikke beskrivelsen stemor - den gjør jeg meg fortjent til.

Slike innlegg som du har skrevet her, tar "futten" fra alle stemødre som virkelig er glad i og gjør alt for sine stebarn. Vi må stadig kjempe mot slike holdninger om at vi ikke betyr en dritt, til tross for all innsatsen vi legger i oppgaven.

Gå og legg deg.

Du er likevel ikke MOR på noen som helst måte. Kall det gjerne hva du vil, og jeg er sikker på at du fortjener det, men må det absolutt inneholde "mor" for at du (dere) skal føle at tittelen er deg (dere) verdig?

Helt enig med deg, trådstarter. Men regner ikke med at du får så mye støtte på dette forumet, for dette er arenaen til alle "stemødre" som surmuler fordi de ikke føler de får nok anseelse for den jobben de gjør.

Hvis de engang blir skikkelige mødre, vil de forstå at de ikke får noe særlig anseelse da heller. Å være mor er noe de fleste er, og de fleste venter at alle skal gjøre med glans. Det venter ikke noe medalje for godt gjennomført arbeid. Det man derimot kan forvente er kritikk og drittslenging fra en evt. ny kjæreste til barnefaren

[susanne_89]

Hei!

Eg er ei jente på 21 og har ein eldre bror og ei yngre søster. Mamma og pappa skilde seg sommaren 2007 og pappa blei etter ei stund ilag med ei koseleg dame.

Pappa og denne dama er fortsatt ilag og no har dei bestemt seg for å bygge hus og ho skal flytte oppover til pappa. Ho har foreldreansvaret (correct me if i'm wrong) for sine to ungar.

Kan eg kalle ho stemor?

[Gjest gjestepesten]

Du er likevel ikke MOR på noen som helst måte. Kall det gjerne hva du vil, og jeg er sikker på at du fortjener det, men må det absolutt inneholde "mor" for at du (dere) skal føle at tittelen er deg (dere) verdig?

Helt enig med deg, trådstarter. Men regner ikke med at du får så mye støtte på dette forumet, for dette er arenaen til alle "stemødre" som surmuler fordi de ikke føler de får nok anseelse for den jobben de gjør.

Hvis de engang blir skikkelige mødre, vil de forstå at de ikke får noe særlig anseelse da heller. Å være mor er noe de fleste er, og de fleste venter at alle skal gjøre med glans. Det venter ikke noe medalje for godt gjennomført arbeid. Det man derimot kan forvente er kritikk og drittslenging fra en evt. ny kjæreste til barnefaren

Det er da ikke til å stikke under en stol at det er en grunnleggende forskjell på å være fars kjæreste, og å ha en rolle som oppdrager, forsørger, hjelper og sjelesørger til barna hans? Det kaller jeg stemor av mangel på et annet uttrykk. Det er ikke slik at jeg bruker uttrykket ovenfor barna, men jeg bruker det i enkelte sammenhenger utenfor familien for å forklare forholdene i vår familie.

Samboeren min har hovedomsorgen for barna sine. Han jobber mye. Dermed er det mye som faller på meg av daglig ansvar for hus og heim. Jeg vekker, lager matpakker, kjører, henter, hjelper med lekser, setter dem i gang med husarbeidsoppgaver som er deres ansvar, kjører og henter igjen på fritidsaktiviteter, stiller opp som skulder å gråte på for hormonell fjortisjente og spiller GuitarHero for gutten på 16.

Jeg har MYE mindre penger til å bruke på meg selv i forhold til hva jeg hadde før vi traff hverandre. Mine inntekt går selvsagt inn i familiebudsjettet og med barn på 14 og 16, kan jeg love at pengene får vinger.

Alt dette sier jeg på ingen måte for å få cred, eller skryt, eller ros fra noen her inne. For meg er det en selvfølge, fordi vi er en familie, noe barna også omtaler oss som.

Men at det tidvis er tøft, ja- at det er en utakknemlig oppgave, oh yes indeed. Men jeg elsker ham og jeg elsker barna hans, og jeg vil ha meg frabedt å få pes for å bruke ordet stemor her inne i mangel på noe bedre uttrykk. Hvis jeg ønsker å diskutere utfordringer i forholdet mellom meg og hans barn er det naturlig å bruke et ord eller uttrykk som beskriver min rolle i forhold til dem. Hvis jeg ønsker å disktuere utfordringer i forholdet til min kjæreste, DA er jeg kjæreste og diskuterer det et annet sted

Vis litt raushet, folkens. Det koster ikke så mye.

[Gjest gjestepesten igjen]

En ørliten rettelse: spiller ikke Guitar Hero FOR gutten.. hehe... SÅ god er jeg dog ikke. Men vi spiller ofte sammen!

[Gjest Gjest]

Vis litt raushet, folkens. Det koster ikke så mye.

Ja, eller vi kan snu litt på det og si "vis litt raushet for hun som faktisk er MOR, som har klart oppgaven strålende og også ville fortsatt å klare den strålende uten din hjelp, som hun faktisk er påtvunget, enten hun liker det eller ei."

Jeg er sikker på at du gjør en god jobb, men om du gjør dette av ren og pur kjærlighet til barna og barnas far, er det da absolutt så viktig å ha tittel som stemor? Selv om du vet at tittelen kan provosere og virke veldig unødvendig for enkelte (merk at jeg sier enkelte) mødre?

[Heart7086]

Jeg er så absolutt ikke "bare kjæreste" til pappa, verken nå eller for ca 5 år siden da jeg flytta inn, og jeg "tilraner" meg absolutt ingen navn, forutenom mitt eget!

Jeg selv ser ikke på meg selv om "stemor", fordi etter min oppfatning er jeg kun stemor den dagen mor er helt ute av bildet. Inntil da Har ungene en mor!

Ungene derimot, samboer og mor til ungene, ser på meg som "stemor", fordi jeg og XXXX er sammen..

Dette har nok like mye med dialekt og hva en er "oppdratt" til, som noe annet!

[Gjest Gjest]

Gjest igjen.

Vil legge til at min motstand mot tittelen "stemor" ikke kommer av noe personlig i forhold til fars kjæreste, som bitterhet, hat, sjalusi eller hva det skulle være. Det kommer av at jeg nok er litt konservativ og mener at stemor er en unødvendig tittel så lenge mor lever og har god kontakt med barna.

I mange innlegg her på KG ser man at enkelte kaller seg stemor nærmest før man har hilst på barna, og gjerne jenter tidlig i 20 årene når mannens barn er tenåringer.

Jeg må si jeg nærmest får gåsehud av sånt. Jeg forbinder stemor med en kvinne som gifter seg med en enkemann med barn, eller der mor av andre grunner forsvinner ut av "bildet" når barna er ganske små.

Slik ordet brukes idag er jeg helt uenig i, og det har som sagt ikke noe med fars nye kjæreste som person å gjøre.

Jeg kan godt forstå at en del mødre ikke er komfortabel med dette. Men det er mange som synes det er helt greit også.

I min situasjon hadde det ikke blitt tatt positivt opp. mest av den grunnen jeg har beskrevet. Deretter pga. at jeg stort sett alltid har vært alene med barna siden de var små, pga. fars jobbsituasjon, der han har vært svært lite hjemme. Jeg føler nå ingen behov for å dele morstittelen med en av hans tilfeldige kjærester.

[Colargol]

Jeg er ingen mor, og heller ikke stemor men jeg må bare legge inn denne:

Stemor

subst. m/f stemor ( ~moren / ~mora - ~mødre - ~mødrene) ['steːmuːɾ] kvinne i forhold til barn som hennes samboer/ektefelle har fra tidligere forhold.

Thefreedictionary.com

Ordboka sier altså ingenting om hverken giftermål eller biologisk mors fravær/død!

[Gjest gjestepesten]

Ja, eller vi kan snu litt på det og si "vis litt raushet for hun som faktisk er MOR, som har klart oppgaven strålende og også ville fortsatt å klare den strålende uten din hjelp, som hun faktisk er påtvunget, enten hun liker det eller ei."

Jeg er sikker på at du gjør en god jobb, men om du gjør dette av ren og pur kjærlighet til barna og barnas far, er det da absolutt så viktig å ha tittel som stemor? Selv om du vet at tittelen kan provosere og virke veldig unødvendig for enkelte (merk at jeg sier enkelte) mødre?

Jeg har da på ingen måte gitt uttrykk for at jeg ikke viser raushet for mor og hennes oppgave? Jeg har ingen ambisjoner og/eller ønske om å overta mors oppgave. Likevel er situasjonen vår slik at barna bor mest hos oss, og at jeg utfører en god del av de oppgavene, og tar en god del av det ansvaret mor ville ha hatt om de hadde bodd hos henne.

Og nei- det er ikke absolutt viktig for meg å ha tittelen stemor. Som jeg poengterte i innlegget mitt, så bruker jeg ikke tittelen til barna, eller i familiesammenheng, men kun når jeg skal beskrive familiekonstellasjonen til utenforstående,- som for eksempel her på KG. Forøvrig bruker barna "stemor" om meg når vi møter deres medelever eller mer perifere venner som jeg ikke kjenner fra før. Og det er på ingen måte noe jeg har påvirket dem til å gjøre.

Det er, også som nevnt tidligere, bare en tittel som på noen måte beskriver et familiemedlem som er "mer" enn bare "kjæresten til pappa".

Jeg skjønner jo at det er mange såre mødre her, og det er både forståelig og ikke forståelig med den sårheten. Jeg har ikke noe ønske om frata mor hennes morsrolle. Mamma vil alltid være mamma,- det har jeg all respekt og all forståelse for

[Gjest gjest1]

Jeg har vert "stemor" i mange år selv, men omtaler det som "ekstramamma".

Sier på ingen måte jeg var mamma for barnet, for h*n hadde sin mor, og trengte ikke flere.

Barnet var alikevel veldig glad i meg, og jeg følte det samme.

Mor hadde hoveromsorgen, mens barnet var hos oss annenhver helg pluss en dag i uken så lenge det var mulig.

"Ekstrammamma" brukte jeg fordi jeg ikke liker ordet stemor.

Omtalte barnet som regel som datteren/sønnen til sambo, når jeg snakket med andre.

Mine egne foreldre er også skilt.

Der sier jeg "Mannen til mamma" og "Kona til pappa" når jeg snakker om dem til andre.

Bruker ordet stefar - om noen ikke skjønner hva jeg mener med en gang, mens stemor bruker jeg ikke i det hele tatt, for hun er så ny, at jeg har ikke noe forhold til henne.

Som noen over her skriver, så er ordet "Stemor" negativt laddet, men alikevel er det et ord man skal fortjene å ha, og derav måtte leve opp til. (Tror det er blir veldig negativt laddet mye på grunn av eventyrene.)

Mannen til mamma hører til i familien vår, og har alltid gjort det fra den dagen han kom inn i bildet - og jeg skulle gjerne hatt et annet ord på han enn "mannen til mamma" men har ikke funnet noe bedre.

Når jeg og sambo får barn, har vi bestemt oss for at han ikke bare skal hete "Olav" som i "bestemor og olav" Som mine søsken bruker.

Han er en stor del av livet vårt, og er mer aktiv enn det min egen far er, spesiellt når det kommer til barnebarn.

Så vi kommer til å finne noe som passer. Enten Bess eller Moffa (som i morfar, siden vi ikke bruker det ordet om min far, det er bestefar ) eller noe i den dur.

Så får barna til søskenene mine følge etter om de vil, for oss er dette ihvertfall naturlig å gjøre.

Jeg har også en venninne som har en stedatter.

Jenta har sin egen mamma, men bor fast hos venninnen min og mannen.

Hun er 11-12 år nå, og har valgt å kalle venninnen min for mamma, som de to andre barna gjør. (Hun har vert stemoren hennes siden hun var bare ett år)

Dette begynte hun med for et år eller to siden. Hun spurte da venninnen min om hun fikk lov til å gjøre dette.

Venninnen min pratet med biomoren, og forklarte situasjonen, og ville gjerne høre hva hun syntes om dette.

Hun syntes det var greit, fordi hun visste at jenta var klar over hvor hun kommer ifra, og at hun ikke var noe mindre glad i sin egen mor fordiom hun kaller venninnen min for mamma også.

Det var rett og slett som om en tyngde ble tatt av skuldrene til jenta, og hun sa hun var veldig glad for dette.

Alt ble liksom så mye enklere mente hun, både for søskenene, men også det å slippe å alltid forklare venner om livssituasjonen sin.

(For barn spør jo, men når hun kaller henne mamma, så er det ingen som spør)

Jeg syns det var stort av biomoren å gi lov til dette. Hun så behovet datteren hadde, og valgte å svelge sine egne kameler.

Men for all del - der er mange skjebner der ute som helst vil vere sine ste-mødre/fedre/barn foruten, og for dem er dette et vondt tema.

Jeg var en god "stemor" og har aldri tvilt på noe annet.

Var såklart usikker på hvordan det ville bli å få egne barn i tillegg, om jeg ville bli mindre glad i stebarnet da - men nå slapp jeg (heldigvis) å finne ut av det siden vi gikk ifra hverandre etter 4-5 år.

Jeg anbefaler alle som spør meg, om å tenke seg om tre ekstra ganger før de blir sammen med noen som har barn fra før.

Jeg sier ikke at de ikke skal gå inn i et forhold, bare at for barna sin del, så skal man vere sikker på at dette er en mann/kvinne en vil dele livet sammen med, og ikke ta lett på det, siden der er barn med i bildet.

Ble vist langt dette her, men dette er et emne som er viktig for meg, og jeg ble veldig engasjert her

[Vulpes]

Jeg kaller ofte samboeren til mamma for stefar når jeg prater med andre. "Samboeren til mamma" høres så distansert ut - og det føles ikke riktig når han har vært i livet mitt fra jeg var 5-6 år gammel, og han dessuten er faren til minstesøsteren min.

Men nei, de er ikke gift. Og jeg har en "ordentlig" pappa og.