Misunnelig på andre jenter

[Gjest Greeneyed monster..]

Huff, jeg blir så lett misunnelig på andre jenter, og det er utrolig kjipt. Jeg kan føle meg kjempebra og på topp, til jeg møter noen jeg føler er "bedre" enn meg.

Det gjelder spesielt en god venninne av meg, som jeg treffer regelmessig. Hun er utrolig vakker, kan få hvilken mann hun vil, er smart, naturlig slank, har en kjempeomtenksom kjæreste og supre foreldre, studerer noe flott ved universitetet, og har i tillegg et utrolig talent når det gjelder lyrikk/skriving (tipper hun er et kjent navn om noen år) - og så videre i det uendelige. Selv er jeg mer en "Plain Jane". Hver gang jeg møter henne føler jeg meg helt nede på bånn i forhold, noe som gnager veldig på meg ettersom jeg også er veldig glad i henne.

Noen flere som sliter med misunnelse? Noen som har noen lure knep/teknikker for å kvitte seg med slike helt idiotiske tanker? Er veldig slitsomt å ha det sånn, og jeg vil absolutt ikke ødelegge vennskap etc fordi jeg ikke klarer å glede meg skikkelig på andre sine vegne.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Dette var som å lese om meg selv!

Venter på gode svar:)

[Gjest Gjest]

Er så glad jeg er meg, med alle mine tragedier og feil, at jeg har ikke noe godt råd. Annet enn å slutte å se på seg selv som vrakgods. Og heller fokusere på det en selv har som er BRA. Jeg for eksempel, har de peneste ungene i verden! Og da kan Angelina og alle "Angelinaer" bare ha det så godt.

[Marabou]

Hadde også en sånn "perfekt og vellykket" venninne, men jeg våknet litt da hun gikk i bakken og betrodde meg at hun hadde slitt psykisk i mange år i skjul, med angst og depresjoner...

Tror dette er ganske normalt, men tror ikke det finnes noen easy fix for dette grønne monsteret i magen. Trikset er nok å jobbe med seg selv, for å bli glad i seg selv og fornøyd med sitt eget liv. Det smitter også på hvordan andre oppfatter en.. Men det er ikke gjort over natten. Jeg regner vel med at jeg fortsatt er et work in progress når jeg blir pensjonist :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Huff, jeg blir så lett misunnelig på andre jenter, og det er utrolig kjipt. Jeg kan føle meg kjempebra og på topp, til jeg møter noen jeg føler er "bedre" enn meg.

Det gjelder spesielt en god venninne av meg, som jeg treffer regelmessig. Hun er utrolig vakker, kan få hvilken mann hun vil, er smart, naturlig slank, har en kjempeomtenksom kjæreste og supre foreldre, studerer noe flott ved universitetet, og har i tillegg et utrolig talent når det gjelder lyrikk/skriving (tipper hun er et kjent navn om noen år) - og så videre i det uendelige. Selv er jeg mer en "Plain Jane". Hver gang jeg møter henne føler jeg meg helt nede på bånn i forhold, noe som gnager veldig på meg ettersom jeg også er veldig glad i henne.

Noen flere som sliter med misunnelse? Noen som har noen lure knep/teknikker for å kvitte seg med slike helt idiotiske tanker? Er veldig slitsomt å ha det sånn, og jeg vil absolutt ikke ødelegge vennskap etc fordi jeg ikke klarer å glede meg skikkelig på andre sine vegne.

Hei. Jeg tror det er viktig at du fokuserer på deg, ikke på henne.

Still deg også følgende spørsmål:

1. Studerer dere ulike fagområder?

2. Du sier hun er et talent innen lyrikk, dere satser antakeligvis ikke på samme fag?

3. Hvordan er hun mot deg når dere møtes? Hun velger å ha deg som venninne, hun ser sikkert ikke på deg som Plain Jane.

Beskrivelsen din minner veldig om en venninne av meg. Hun studerer ikke bare på universitetet, men har en utdannelse fra før og har kommet langt innen fagfeltet sitt. Det ble slutt mellom henne og exen hennes i fjor, etter det har hun datet noen gutter og velget og vraket som det passer henne.

Hun har slitt med psykiske problemer da, men det gjør henne bare enda sterkere i mine øyne. Vet at det er slemt å være sjalu, men

[Gjest Gjest_gjest_*]

Misunnelse er noe de fleste jenter sliter med, i større eller mindre grad. Utrolig bra at du TS velger å jobbe med deg selv i stedet for å la dette gå utover personen du misunner, slik mange jenter gjør

Begynn med å gi deg selv ti komplimenter hver dag foran speilet. Gjør det til en vane å "tvinge" deg selv til å tenke positivt om deg selv så ofte som mulig. Etterhvert vil underbevisstheten din begynne å tro på det du sier. Selvfølelse er alfa og omega når det gjelder å takle misunnelse.

Hva med å bruke f.eks denne venninnen din som inspirasjonskilde, i stedet for "rival"? I stedet for å misunne hennes talent, kan du heller bruke dette som drivkraft for å finne dine egne talenter, og jobbe videre med dem? Eller gjøre det bedre i studiene?

Ellers må jeg nevne at selv de mest "vellykkede" mennesker har sine problemer. Du vil ikke tro hvor mange som ikke kan fatte og begripe at andre misunner dem, nettopp fordi de ser på seg selv på samme måten som andre ser på dem.

[Suzy]

Ja jeg kjenner igjen tankene dine - men min erfaring, nå som jeg har kommet litt opp i åra (hør på gamla ) er at ALLE har sitt å slitr med og virker de perfekte på en måte så er det nok noe annet de har problemer med.

Jeg har ei venninne som er lita og nett, kjempesøt, talentfull på alt hun interesserer seg for, hun er kjapp i replikken, fantastisk morsom, har absolutt gehør osv osv... MEN hun sliter voldsomt med en kropp som har kraftig migrene, leddsmerter, kroniske plager i massevis og misunner meg at jeg er frisk.

Vi har alle vårt, rett og slett. Fokuser på det så blir det lettere.

[Gjest Gjest]

Du skremte meg, dette kunne jeg skrevet ordrett om min egen venninde. Hun er i begynnelsen av tjueårene, veldig pen, morsom, smart, får kun toppkarakterer, har studert mye og har flotte foreldre. Hun sier at det pågår diskusjoner i familien så alt er tydeligvis ikke perfekt som det kan virke.

Alikevel jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen. Hun slo opp med samboeren sin i fjor og kom i kontakt med gutter igjen så lett som bare det. Jeg har vært singel i 2 år, men hun trenger bare å gå på byen eller logge seg på et nettforum også faller guttene i fanget hennes virker det som. Venninnen min skriver også lyrikk men hun er vel først og fremst en mer fagprosa-person, til tross for at jeg tror forfatter er drømmen hennes, innerst inne. Hun reiser jorda rundt, skriver for alle de kuleste bladene og jeg blir så sjalu. Det værste er at hun bare er hyggelig og herlig, men jeg sliter med å omgås henne. Det er alltid hun som må ta initiativ til å møte meg fordi jeg klarer ikke å sende melding til henne.

Jeg liker henne veldig godt og er glad i henne, men samme hva hun snakker om kommer det frem at hun har det så mye bedre. Hun fikk seg ny kjæreste for noen uker siden og allerede nå viser hun meg smser der han lover henne evig troskap. Det blir bare sjalusi av sånt. Jeg vet at jeg har problemet, men hun er så fordømt perfekt.

[Gjest Gjest]

Jeg har vel kanskje "skutt gullegget" fordi jeg kjenner meg litt igjen i den venninnen du beskriver, jeg holder på med en høy utdanning som i noen kretser kalles "status", jeg har gode venninner som unner meg å ha det godt, har en samboer og kjærlighetsliv som virkelig er grunn til å misunne meg, jeg syns selv at jeg er veldig pen tross mine 15 kg for mye og det skinner nok igjennom fordi det mangler ikke på tilbud fra andre kanter når jeg er ute alene med venninner eller kopiser. Jeg er musikalsk og lyrisk anlagt og holdt lenge på å bygge en musikkarriere, men så fant jeg en annen lidenskap som faktisk kan gi meg en inntekt jeg kan leve av, og skriver nå bare musikk til egen underholdning. Jeg har solgt to av mine eldre låter til mindre platestudio, men har ikke hørt noen av dem på radio. Jeg skriver stadig musikk, så kanskje en dag så går den drømmen i oppfyllelse også - men da ikke med meg bak mikrofonen.

Akkurat nå så er det faktisk ikke noen nedsider med å være meg, jeg sliter ikke psykisk og jeg har ingen personlige problemer. Men det stod dårlig til med psyken min da jeg var en del år yngre, og jeg tviler ikke på at jeg også en dag møter utfordringer som er så store at jeg trenger hjelp fra venner. Da håper jeg ikke at jeg snakker med en som har vært så misunnelig på meg at de innerst inne godter seg over at jeg har det vondt!

jeg finnes ikke misunnelig på mine venninner, jeg gleder meg over hvor vakre de er (mye vakrere enn meg!) og hvor smarte de er (mange av dem er mye smartere enn meg) og får forferdelig vondt og blir sint når jeg får høre om fæle ting de går igjennom og jeg er glad for å kunne være der for dem. Vi har gode samtaler med hverandre der vi kanskje ender opp med noen glass for mye med rødvin og noen tårevåte øyner fordi en av oss har fått over seg at hun vil fortelle en annen akkurat hva som er så godt med denne venninnen.

Jeg syns du må endre innstillingen din, du er nok ikke noen plain jane for slike finnes ikke. Det finnes mennesker i denne verden som syns at akkurat du er helt spesiell og en skjønn jente, kanskje trenger du å høre det litt oftere? Kanskje er disse venninnene dine litt for opphengt i sin egen lykke og suksess at de ikke klarer å få deg til å innse hvor fantastisk du er? Kanske du må finne deg venninner som virkelig er glad i deg, og som ikke er sammen med deg fordi du får dem til å føle seg vellykket - mer vellykket enn andre (deg)?

Har dere et gjensidig vennskap?

[Gjest meg igjen]

Jeg har vel kanskje "skutt gullegget"

omg, skutt gullfuglen! gullegget... hahaha. Det gikk litt fort i svingene.

[Gjest enda en gjest]

Begynn med å gi deg selv ti komplimenter hver dag foran speilet. Gjør det til en vane å "tvinge" deg selv til å tenke positivt om deg selv så ofte som mulig. Etterhvert vil underbevisstheten din begynne å tro på det du sier. Selvfølelse er alfa og omega når det gjelder å takle misunnelse.

Akkurat dette funker faktisk! Jeg begynte med 1-2 stk, da, og i begynnelsen føltes det helt teit. Jeg måtte tenke, og leite litt i begynnelsen, se på meg selv i forskjellige vinkler. Noen ganger stod jeg der lenge og tenkte masse skrytetanker om meg selv hvis jeg hadde gjort noe jeg var stolt av, eller lappet over ting jeg ikke var så stolt av slik at jeg kom over det. I dag gjør jeg disse tingene helt automatisk når jeg står på badet og sminker meg eller noe. Det hjalp meg ut av tenåringskrisen og skapte den personen jeg er i dag (som jeg er meget fornøyd med) men jeg tror ikke jeg ønsker å slutte med det, fordi de komplimentene jeg gir meg selv er de viktigste jeg får. Jeg tror virkelig aller mest på dem fordi de kommer fra min største kritiker.

Jeg gjør det også når jeg kjefter på meg selv, da. Ser meg selv dypt inn i øynene og innser at jeg har gått langt over streken med PMS-knurringen min slik at jeg gjør det riktige (sier unnskyld til den det gikk ut over) og skjerper meg. Kanskje jeg er litt schitzo... men det funker

[Gjest TS]

Hei,

Tusen takk for fine svar. Jeg kjenner at jeg må jobbe med meg selv, og bygge opp en stabil selvtillit som ikke krymper hver gang jeg møter en penere, smartere, lykkeligere jente.

Når det gjelder venninnen min som jeg nevne i hovedinnlegget, så er hun veldig grei, jordnær og en god venn, og jeg tror ikke hun aner at jeg føler det slik. Men det hender jeg blir glad hvis vi er en gjeng som skal på byen og hun ikke kan være med, fordi hun får all oppmerksomheten ellers. Uansett hvor fint jeg føler jeg har pyntet meg, ser hun alltid så uanstrengt flott ut og kan starte de mest imponerende samtaler med hvem som helst.

Det er utrolig irriterende å sammenligne seg selv med andre hele tiden. Moren min har alltid vært en sånn dame som alltid skal måle seg selv og familien sin med andre, og jeg tror mye av min hang til misunnelse stammer derfra.

Det virker så herlig og befriende å kunne gi et kompliment til en annen jente og virkelig mene det.

[Gjest Gjest]

Misunnelse er en utrolig destruktiv følelse.

Selv takler jeg det ved å unngå de menneskene som gir meg denne følelsen. De er energisugere.

[Gjest Gjest]

Er det virkelig så vanlig å være sjalu...?? :klø:

Jeg er langt i fra den peneste jenta i gata, eller den som er den mest interessante og sprudlende. Har et par "perfekte" venninner jeg og, men vet jo at de også har sine feil, selv om det ikke oppdages ved første møte. Synes jeg er heldig som har slike fantastiske venner som disse vennene mine er jeg!

Og er jo mange ute i verden som både er styggere, dummere og har det verre enn meg. Men jeg drar ikke det frem for å føle meg bedre, slik jeg vet mange gjør. Jeg fokuserer heller på mine egne positive sider, jeg står på for det og de jeg er glad i, jeg er god til å lytte, og er generelt fornøyd med tilværelsen. Tror ikke livet mitt nødvendigvis hadde vært noe bedre om jeg hadde vært smellvakker.

[Gjest Gjest]

Misunnelse er en utrolig destruktiv følelse.

Selv takler jeg det ved å unngå de menneskene som gir meg denne følelsen. De er energisugere.

Men er det løsningen? Skal vi alle sammen bare unngå mennesker som er vakrere, flinkere og morsommere enn oss selv?

[Gjest Gjest_lana_*]

Det er sant at "alle har noe", enten synlig eller usynlig. Vi må ikke la oss blende av et vakkert ytre og dermed tro at de som er billedvakre og vellykka er kjemisk fri for problemer.

Jeg vokste opp med ei venninne som alltid fikk litt bedre karakterer enn meg, som alltid fikk de nyeste tingene først og som alltid var litt smartere i klesveien o.l. Syntes jeg DA.

Og jeg har alltid hatt henne som målestokk hvis det var en avgjørelse jeg skulle ta og spurte meg selv "hva hun ville gjort".

Nå er jeg blitt voksen, og vi har faktisk snakket sammen innafor skjorta, og så viser det seg at hun gikk rundt og var misunnelig på meg for enkelte ting som jeg aldri kunne drømme om at hun var.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Men er det løsningen? Skal vi alle sammen bare unngå mennesker som er vakrere, flinkere og morsommere enn oss selv?

Tipper gjesten du siterte mener at man bør unngå folk som tydelig er misunnelig, fordi disse ofte kan være energisugere/vampyrer..

[Gjest Gjest]

Jeg har samme problem. Men det er også mye ved denne venninne jeg virkelig priser meg lykkelig for at ikke er meg. Men hun kan velge og vrake på grunn av utseende, jeg får ikke et lite blikk engang. Det verste er at hun sitter og snakker om disse mennene sine 24/7, så det blir jo litt trådt. Jeg har jo ingen råd å komme med, ingenting å bidra med. Hun vet godt at jeg sliter med kjærligheten, og nettopp derfor må hun hele tiden påpeke hvor mange menn hun har å velge mellom, alle de som sier så mye fint til henne, gir henne klemmer ut av det blå, sender henne meldinger etc, deriblandt også folk jeg er interessert i (og det vet hun). Jeg begynner å få en sterk mistanke om at hun egentlig bare er venninna mi fordi jeg er så stygg at når vi er på byen, så vil alle bare se hennes skjønnhet. Er det virkelig venninner der ute som holder på sånn?

[Vanya]

Bestevenninna mi er vel det mange vil anse som perfekt. Veldig pen, talentfull (topp ti i Norge innen det hun jobber med på sin alder, vil jeg si), gjør karriere, empatisk, morsom, og har absolutt ikke noe vondt i seg. Likevel har hun opplevd mer dritt enn noen jeg vet om, men det er det få som vet (og som hadde trodd). Ikke en gang mange av venninnene hennes vet om halvparten... Derfor, mange kan virke vellykkede, men det er ofte de mest perfeksjonistiske som sliter mest, det er iallfall min erfaring.

[-milla j-]

Det er lett å kjenne seg igjen her. Jeg har alltid hatt en viss misunnelse for andre jenter. Fikk en oppvekker da jeg fikk høre flere andre som var misunnelige på MEG! Jeg var så selvsikker og søt sa de - uten at jeg kjente meg igjen i beskrivelsen i det hele tatt. Prøver fremdeles å se litt av det i meg selv, selv om bakvendtspeilet er evig tilstedeværende.

Du er bra som du er gå i deg selv og finn dine egne verdier, de er der. Du må bare lære å se dem. Og det er ikke gjort i en fei. Husk at andre ser deg annerledes enn du gjør selv