Er det flere

[Gjest Gjest]

Som har hatt nervesystemet på alarmberedskap i så mange år i oppveksten. At hele greia er overfølsomt i voksen alder, og går amok for den minste ting. Og som etterhvert reagerer med flatt immunforsvar og sykdom hver gang dette skjer? I mitt tilfelle oftest luftveisinfeksjoner/øre/nese/hals/lunge/bihule relatert. Hodepine, feber og sofamodus med masse snørr, antibiotika og smertestillende.

Jeg har en kropp som reagerer akutt på en del ting som om man runder et hjørne og står ansikt til ansikt med en angripende løve. Hvor man automatisk vil snu på helen og løpe skrikende avgårde. Bare at det er jo ingen løver å løpe fra, så man blir stående frosset og kjenne adrenalinet pumpe ut i kroppen uten å kunne gjøre noe. Uansett hvor rasjonellt man tenker om det så gjør kroppen som den vil alikevel.

Det legger seg et teppe over hjernen som ødelegger hukommelsen, konsentrasjonsevnen, søvnen, og man blir irrtabel, aggressiv, deprimert og utafor. I ukesvis.

Er det flere der ute?

[Gjest Gjest]

Ingen?

[Gjest tristans]

Rekker opp hånden!

Tror jeg. For hvis jeg forstår deg rett, så snakker du om en alarmberedskap som gir seg utslag i angst? Å være veldig "på hugget" hele tiden, sånn at det er småting som kan føre til voldsomme reaksjoner? Å stå ansikt til ansikt med løver opptil flere ganger for dagen, er nokså slitsomt. Jeg har levd med det i mange år, og merker at det har forverret seg i løpet av de siste fem årene. Det gjør meg redd for fremtiden.

[Gjest Gjest]

Rekker opp hånden!

Tror jeg. For hvis jeg forstår deg rett, så snakker du om en alarmberedskap som gir seg utslag i angst? Å være veldig "på hugget" hele tiden, sånn at det er småting som kan føre til voldsomme reaksjoner? Å stå ansikt til ansikt med løver opptil flere ganger for dagen, er nokså slitsomt. Jeg har levd med det i mange år, og merker at det har forverret seg i løpet av de siste fem årene. Det gjør meg redd for fremtiden.

Ja sånn mener jeg! Kroppen gjør som den vil, selv om intellektet VET så hjelper det ikke. Når dette trigges hos meg så tar det knekken på immunforsvaret mitt og så blir jeg syk. Skikkelig syk altså, ikke "bare" nerver men infeksjoner og slikt. Og det gjør meg og redd for fremtiden.

[Gjest tristans]

Ja sånn mener jeg! Kroppen gjør som den vil, selv om intellektet VET så hjelper det ikke. Når dette trigges hos meg så tar det knekken på immunforsvaret mitt og så blir jeg syk. Skikkelig syk altså, ikke "bare" nerver men infeksjoner og slikt. Og det gjør meg og redd for fremtiden.

Det der kjenner jeg veldig igjen, selv om jeg kanskje ikke har klart å "pinpointe" det så godt som du gjør. Jeg har også et slett immunsystem, og plukker opp det som går forbi av basiller, og når jeg tenker på det så er det nok sånn at det oftest skjer når jeg er gjennomsliten av alt dette "andre". Jeg har undret meg mang en gang over at jeg ligger strykeflat med influensa, luftveisinfeksjoner og omgangssjuke, mens resten av familien går fri, eller får det samme i meget lettere utgaver. Selv om man på en måte VET at kropp og psyke henger sammen, så er det likevel vanskelig å "innrømme" at det er sånn.

Jeg har kjent veldig på det i det siste, det med å være så "på hugget" hele tiden, at det gjør noe med meg og min væremåte i veldig mange sammenhenger. Jeg merker det spesielt i forhold til barna. Jeg bekymrer meg så voldsomt, og forventer det verste i alle sammenhenger, slik at når noe skjer (det være seg bagateller) er det fullt utbrudd med èn gang. Er det verdens undergang om gymtøyet glemmes en gang innimellom, liksom? Det er jo ikke det, og det vet jeg jo veldig godt. Men det er akkurat som om enhver liten ting som "går galt" bekrefter mine negative tankebaner og så reagerer jeg i forhold til de tankebanene, i stedet for å reagere på det som faktisk har hendt.

Høres ut som om jeg er helt på tuppa, jeg håper ikke det er så galt som jeg skriver her, for jeg jobber mye med meg selv i forhold til dette. Så jeg er ikke sikker på om jeg opptrer fullt så ille, men uansett er dette så SLITSOMT. Hjernen min får jo aldri ro.

Får du noen form for hjelp for dette?

[Gjest Forbipassasjer]

Ta dere en tur til havet der brisen blåser friskt. Ha samtaler med folk dere møter. Handle i tråd med hva dere ønsker. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Det der kjenner jeg veldig igjen, selv om jeg kanskje ikke har klart å "pinpointe" det så godt som du gjør. Jeg har også et slett immunsystem, og plukker opp det som går forbi av basiller, og når jeg tenker på det så er det nok sånn at det oftest skjer når jeg er gjennomsliten av alt dette "andre". Jeg har undret meg mang en gang over at jeg ligger strykeflat med influensa, luftveisinfeksjoner og omgangssjuke, mens resten av familien går fri, eller får det samme i meget lettere utgaver. Selv om man på en måte VET at kropp og psyke henger sammen, så er det likevel vanskelig å "innrømme" at det er sånn.

Jeg har kjent veldig på det i det siste, det med å være så "på hugget" hele tiden, at det gjør noe med meg og min væremåte i veldig mange sammenhenger. Jeg merker det spesielt i forhold til barna. Jeg bekymrer meg så voldsomt, og forventer det verste i alle sammenhenger, slik at når noe skjer (det være seg bagateller) er det fullt utbrudd med èn gang. Er det verdens undergang om gymtøyet glemmes en gang innimellom, liksom? Det er jo ikke det, og det vet jeg jo veldig godt. Men det er akkurat som om enhver liten ting som "går galt" bekrefter mine negative tankebaner og så reagerer jeg i forhold til de tankebanene, i stedet for å reagere på det som faktisk har hendt.

Høres ut som om jeg er helt på tuppa, jeg håper ikke det er så galt som jeg skriver her, for jeg jobber mye med meg selv i forhold til dette. Så jeg er ikke sikker på om jeg opptrer fullt så ille, men uansett er dette så SLITSOMT. Hjernen min får jo aldri ro.

Får du noen form for hjelp for dette?

Ja i og for seg. Jeg har vært i terapi i over et år. Derfor er jeg så bevisst hva som skjer, årsaken til det og hva som trigger det. Og jeg er tidsbegrenset ufør. Noe som er en del av fremtidsbekymmeret fordi jeg ser at jeg er så FRISK lenge av gangen. Men årsaken(e) til alt i utgangspunktet er jo der enda og det får jeg ikke gjort noe med. Disse årsakene (mennesker blandt annet) trykker med jevne mellomrom på riktig knapp, og så er jeg der igjen... Noen ganger treffer jeg folk som trykker på riktig knapp uten å ANE hva de gjør selvfølgelig. Og det er nesten verre for det kan jeg jo ikke forutse og unngå.

Forøvrig gjør jeg selv alle de "riktige" tingene for meg, og jeg fungerer utmerket i dagliglivet med familien min. (Hadde en meget god terapeut!)

Men jeg ramler nedi uansett. Og jeg vet ikke hvor jeg skal vri meg for å unngå det! Fortvilende er det.

[Gjest Gjest]

Oi, slik er jeg også. Jeg hadde det mye sørgelig i sen oppvekst(nå er jeg i slutten av tenårene, så i rundt de ti siste årene). Jeg får verk i kroppen hvis jeg har det vondt psykisk(nesten sikker på at dette er årsaken, men jeg klarer ikke å velge det bort akkurat). Hvis jeg skal møte ukjente mennesker eller prestere noe, så er jeg ukonsentrert, skjelven og svimmel og roter meg skikkelig bort.

[Gjest tristans]

"Det legger seg et teppe over hjernen som ødelegger hukommelsen, konsentrasjonsevnen, søvnen, og man blir irrtabel, aggressiv, deprimert og utafor. I ukesvis."

Måtte bare klippe litt fra ditt opprinnelig innlegg, for dette beskriver meg så godt. Jeg er tidvis alvorlig bekymret for om hjernen min fordunster, for det er akkurat som om jeg ikke klarer å tenke logisk, argumentere saklig i debatter og diskusjoner, lese meningsbærende tekster, for ikke å snakke om å lese fagstoff. Jeg er høgskoleutdannet (ferdig utdannet for tre år siden) og har et voldsomt engasjement i forhold til fagfeltet mitt, men over en lengre periode har jeg overhodet ikke klart å diskutere fag,- det er akkurat som om alt er "borte". Jeg får tilsendt fagblader og prøver å lese, men får det ikke med meg, og "forstår" det liksom ikke. Jeg var på jobbintervju for et halvt års tid siden og det er det flaueste jeg har vært med på på lang, lang tid. Jeg fikk en del faglige spørsmål, og kunne ikke svare for meg. Som om jeg ikke ante hva de snakket om. Etterpå, når jeg var ferdig og fikk roet meg ned, skjønte jeg jo godt hva de snakket om og kunne snakke lenge om det (i hodet mitt..hehe) Dette er faktisk nesten mer skremmende enn angsten, synes jeg- for meg og mitt selvbilde, for det er som om jeg ikke kjenner meg igjen. Jeg er (har vært?) et intellektuelt og oppegående menneske med et sterkt samfunnsengasjement og strålende karakterer fra masterområdet mitt. Og så føles det som om alt er borte til tider. Nå har denne teppeleggingen vart såpass lenge at jeg for alvor lurer på om det er borte for alltid.

Godt å høre at du får terapi og har god effekt av det. Jeg går også i terapi, men merker at denne teppeleggingen påvirker effekten av terapien. Jeg kan gå ut fra time og ikke ane hva jeg har snakket om, for ikke å snakke om å huske hva jeg skulle jobbe med eller tenke på til neste time... Da blir det vanskelig å få til noen fremgang.

[inga:)]

Svekket immunforsvar kan være som direkte resultat av langvarig stress.

Ved stress påvirkes kroppen av hormonene kortisol og adrenalin,

og skjer dette over tid svekkes immunforsvaret.

Man blir da i tillegg veldig var for ekstrabelastninger,

og med et allerede svekket immunforsvar skal det lite til å bli syk.

Jeg har det sånn selv...

Får jeg vite jeg skal noe spesielt, hvor jeg må yte noe ekstra, eller selveksponere meg... BÆNG!!! jeg blir syk med en gang. Får munnsår, feber. vond hals, trøblemage...

Helt normal reaksjon på langvarig stress og en ekstra trigger

[Gjest Gjest]

Takk for tilbakemeldinger alle sammen. Godt å vite at man ikke er en ensom svale med dette. Særlig når man strever med å finne et sted å passe inn jobbmessig og bombarderes med negative ting om trygd. Det er er helt fryktelig å lese enkelte hatinnlegg om det temaet. Så lite forståelse for hvordan disse problemene arter seg, man kan jo ikke se det utenpå!

Jeg forsøker alltid å unngå samtaler med nye mennesker, de første spørsmålene innebærer alltid "hva driver du med?" Og når man så har forsøkt å mumle noe som ikke er for privat. Så ser man blikkene dem i mellom...Jeg SER helt fantastisk ut utenpå nemlig. Fasade er noe jeg har perfeksjonert over mange år. Og inni meg strever jeg noe helt vanvittig med de enkleste ting.

[Gjest Emera]

Dette er vel det som kalles posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det kan arte seg på massevis av måter, blant annet konsentrasjonsproblemer og infeksjoner som beskrevet her. Har ikke tid til å skrive så mye nå, er på jobb. Men det er bare å søke litt rundt på nettet, det finnes mange gode artikler.

Mange med PTSD ender opp med trygd, enten helt eller delvis. Jeg skjønner godt trådstarters følelser angående folks syn på trygdede. Det er mye uvitenhet, og mange vil heller ikke vite, de vi heller fordømme. Spesielt nå for tiden, nå er det jo lynsjestemning overfor trygdede. De skal TAS, samme hva. Sånn er mennesker ofte, dessverre. Men husk, den som er traumatisert har ingen skyld i det som skjedde. Det er en naturlig fysisk og følelsesmessig reaksjon på unaturlige hendelser.

Jeg har PTSD selv, og når jeg møter uforstand kunne jeg ha lyst til å be dem bytte med meg, bare for én dag. Og jeg er en av dem som klarer meg ganske bra, til og med. Men det ligger der hele tiden, som en betennelse som aldri vil ta slutt.

[Gjest tristans]

Signerer på de to siste.

Jeg unngår nye mennesker for å unngå å svare på hva jeg driver med. Jeg kvier meg for familieselskaper eller å møte venner jeg ikke har tett kontakt med av frykt for det samme. Både mine foreldre og søsken spør og graver om hvilke planer jeg har, når jeg skal ut i jobb igjen osv. Og det er ikke det at ikke jeg forstår at de lurer. Men jeg skulle ønske de kunne forstå at det er en ekstra belastning å hele tiden føle at jeg må forsvare meg for hele min livssituasjon. Og at jeg ikke vet selv heller, at det skremmer meg voldsomt å tenke fremtid, fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg "skal få det til".

Jeg FUNKER bare ikke i arbeid over tid. Jeg kan fungere godt i et halvt år, trekvart år, et år kanskje, og så er det PANG! Minst ett år sykmelding, gjerne med påfølgende rehabiltering eller attføring. Jeg bruker meg så totalt opp når jeg er i arbeid (fordi jeg er så anspent, angstpreget, bekymret, spent som en streng hele tiden) at det fører til fullstendig kollaps. Jeg blir skamfull når jeg hører sykelønnsdebatten rase, fordi jeg skjønner at jeg er en av dem som må tas (jeg forstår jo at jeg er en "økonomisk belastning" for enhver arbeidsgiver og for samfunnet forøvrig. Jeg forstår jo at jeg ikke er en ettertraktet arbeidstaker. Ikke fordi jeg ikke er dyktig i jobben min, for det er jeg nokså sikker på at jeg er, men fordi jeg store deler av tiden ikke ER på jobb.)

Det er ikke slik at dette er livet jeg ønsker. Å få trygd og sitte hjemme. Jeg skulle mer enn noe annet ønske at jeg kunne fungere i arbeid og fått en meningsfull hverdag. Jeg savner livet mitt!

[Virreliten]

Disse plagene SKAL utløse sjekk av en del standardting: Jern, B12, D-vit. og stoffskifte bør sjekkes aller først. Og binyrer. Snakk med legen, det trenger ikke være psykisk alt sammen.

[Gjest tristans]

Disse plagene SKAL utløse sjekk av en del standardting: Jern, B12, D-vit. og stoffskifte bør sjekkes aller først. Og binyrer. Snakk med legen, det trenger ikke være psykisk alt sammen.

Jeg har sjekket det som sjekkes kan. Alt er på stell fysisk, bortsett fra selvfølgelige musklelplager og kontstant stiv nakke som følge av angsten. Jeg trener på treningssenter tre-fem ganger i uken, og har gjort det nå i et halvt år fordi trening og bedre fysisk form i teorien skal føre til bedre psykisk helse. Merker lite til det foreløpig, bortsett fra at jeg stort sett er angstfri akkurat i treningssituasjonen. Sånn sett fungerer det som et godt pustehull.

[Gjest Gjest]

Disse plagene SKAL utløse sjekk av en del standardting: Jern, B12, D-vit. og stoffskifte bør sjekkes aller først. Og binyrer. Snakk med legen, det trenger ikke være psykisk alt sammen.

Man får ikke uførepensjon uten at de har vrengt deg bokstavelig talt.

Jeg trener også på helsestudio og merker STOR forskjell. Det er et være eller ikke være å trene faktisk. Derfor er det dobbelt så surt når man over en periode føler at nå har jeg virkelig fått det til! Nå er det BRA. Og så går man rett på en ny "løve" igjen.