Hadde kjærlighetssorg

[Gjest Gjest]

Stort sett skriver jeg her inne hvis jeg har ett eller annet problem eller ønsker bare å få lufte tankene mine. Har lagt merke til at det er svært mange som skriver om kjærlighetssorg, og jeg kjenner meg ofte igjen i det som skrives.

Midt oppe i sorgen trodde jeg at jeg aldri kom til å komme over det. Jeg var langt nede, og når jeg endelig trodde jeg hadde kommet meg videre, ble jeg dratt ned igjen. Jeg hadde vanskelig for å kutte kontakten med han, og det ble noen vonde år. Det var store perioder mellom vi så hverandre, men det var alltid han jeg sammenlignet andre med, og han som fremdeles hadde hjertet mitt. Ble gal av å tenke og analysere. Han kom alltid tilbake til meg, men ikke helt villig til å binde seg allikevel. Jeg ble svak, dårlig selvtillit, desperat etter å bli den han ville jeg skulle bli. Nå jeg skriver dette bli jeg litt flau. Det er utrolig hvordan ett menneske kan få deg til å forandre deg, gjøre ting du ellers aldri ville gjort.

I dag ser jeg tilbake på det hele, og kjenner at jeg er glad det er over. Jeg fant omsider oppskriften som fungerte for meg for å komme meg videre. Jeg fokuserte på utdanning og jobb, meldte meg på fritidsaktiviteter for å få flere nye venner, jeg var veldig flink til å lese bøker, se filmer og drømme meg bort. Og kuttet absolutt all kontakt med eksen. Nå hilser jeg bare såvidt når jeg møter han på gaten. Hjerteklappene og det lille stikket er så godt som borte. Og jeg forteller meg selv gang på gang at jeg virkelig er over han, og at det finnes menn som jeg kan være meg selv med, hundre prosent, og som jeg er trygg på. Et forhold skal ikke være vondt. Det er det jeg vil ha! Og nå er jeg forelsket på nytt. Veldig forelsket! Om det kommer til å fungere i lengden vet jeg ikke, men jeg vet i alle fall at det er mulig å komme seg videre, og hvordan jeg skal gjøre det.

[Marabou]

Hørtes kjent ut ja!

Er visst dessverre litt klassisk den der. Ikke så lenge siden jeg omsider karret meg ut av et sånt forhold, hadde vært av og på i ett år, og det endte alltid med at savnet overskygget fornuften. Utrolig hvor lett det er å "glorifisere" alle minner når man har kjærlighetssorg. Analysere og gruble og dyrke selvmedlidenheten. For ikke å snakke om å fnyse av alle velmente råd og advarsler fra andre.. for de hadde jo ikke snøring på hvordan det var med akkurat oss! *kremt*

Det som satte endelig strek for meg, var at etter siste "runde" skrev jeg ned alt som gjorde vondt og alle ting som var negativt med eksen og med forholdet vårt. Satt og skrev mens jeg grein og hylte og kjeftet på verden og bannet og sverget og bablet side opp og side ned. Rein terapi! Da han så kom krypende igjen noen uker senere (forutsigbare vesener, det skal de ha), og jeg kjente det kriblet litt velkjent i hjerterota, satte jeg meg ned og leste all den sorgen jeg hadde tømt ut av meg forrige gang. Snakk om kalddusj.. "vil jeg virkelig meg selv så vondt?" NEI TAKK

Grattis med ny kjærlighet! Kos deg og lykke til!