Ta opp igjen kontakt med svigersene for barna sin del?

[Gjest Gjest]

Dette blir nok et langt innlegg. Litt vanskelig å skrive også, for jeg må forklare situasjonen, samtidig som jeg ikke ønsker å bli for gjenkjent.

Saken er at mannen min for 8 år siden ble nødt til å kutte foreldrene sine ut av livet sitt. Det ble bare for belastende å ha med dem å gjøre. De var dominerende, nedlatende, generelt vanskelige å ha med å gjøre, hadde til tider litt løselig forhold til sannheten og realitetene i ting som skjedde + at svigermor var ekstremt negativ til meg som hadde "tatt" gutten hennes.

(Svigerfar er bl.a. av den gammeldagse typen som f.eks. mener det er kvinnen sin jobb å være hjemme med syke barn, så en dag mannen min var hjemme ringte han til mannens arbeidsgiver bak vår rygg for å sjekke om jeg tvang ham til å være hjemme med syke barn ofte!!!)

Mannen min prøvde over lenger til å finne en løsning. Han satt ned med dem og hadde flere samtaler. Etter en telefonsamtale der han fikk vite at de ikke kunne skjønne hva som feilte oss siden vi ville ha "kjøreregler" i forholdet, vi var begge "gale" og manipulerende osv, osv... (mange fæle beskrivelser) sa han at han trodde det beste var at vi la ned kontakten. Vi ville gjerne ha en høflig og grei omgang, men i en alder av snart 30 ville vi gjerne få bestemme litt over våre egne liv. Så dermed ble vi kuttet ut.

Tiden gikk og mannen min fant en helt annen ro og et godt, stabilt humør. Det var deiig for meg også å slippe svigermors spydige tunge og ekle bemerkninger.

To ganger i.l.a 8 år har de prøvd å ta kontakt for å se om vi vil ha litt kontakt igjen. Ene gangen var da det sto en artikkel i avisa at mannen min hadde forhandlet frem en avtale for selskapet han jobber for som var verdt flere hundre millioner. Da var han god nok! De er opptatt av status så jeg er helt sikker på at det var grunnen som lå bak.

Andre gangen var da svigerfar hadde stor rund dag og tydeligvis ikke ville gå inn i alderdommen og risikere å gå bort uten å ha fått sett barnebarna.

Begge gangene sa mannen min at vi ikke hadde noe i mot kontakt, men at vi voksne burde sette oss ned først og prate. Ikke rippe opp i gamle sår, men diskutere gjennom forventningene til hverandre, kjøreregler osv. Det er uaktuelt for oss å blande inn barna før tillitten igjen var bygd opp. Vi har ingenting i mot at de får treffe barna noen ganger i løpet av året, om vi kan ha en nøytral og helt enkel/overfladisk kontakt.

Men dette nekter de. De sier de ikke kan se at de har gjort noe galt. De ser det slik at det er vi som er vanskelige. De vil ikke be om unnskyldning for fæle personkarakteristikker eller møte oss på halvveien på noen måte. Så dermed har mannen min lagt saken på is.

Jeg tror han slites litt mellom det at barna burde kunne få se sine besteforeldre 3-4 ganger i året, og det at livet vårt blir mer komplisert og slitsomt om vi skal ta opp igjen kontakten. I og med at de ikke mener de gjør noe galt når de oppfører seg som de gjør, ser jeg ikke at det er noe mulighet for å lære gamle hunder nye triks.. Jeg kan heller ikke se at det er så veldig sundt for barnebarna å omgås besteforeldre som er nedlatende og hakker på foreldrene deres...

Jeg vil støtte mannen min, men jeg vil ikke gå tilbake til slik det var før. Det var for slitsomt og det gikk utover forholdet vårt. Det eneste jeg har sagt er at han må tenke om han kommer til å angre på å ha kuttet dem ut av livet sitt den dagen han får beskjed om at en av dem har gått bort. Kan han takle den samvittigheten, må han gjerne være uten dem i livet sitt.

Så spørsmålet er om vi skal prøve å ha kontakt med dem og heller tåle et lite helvete i blandt for ungene sin del..?

[Gjest Gjest]

Dette helvete vil jo også gå ut over barna deres.

Om disse personene ikke har vært noe savn for barna så langt, hadde jeg nok bare latt det være.

Hvilket forhold vil de uansett klare å utvikle med å se hverandre 3-4 ganger i året?

[Azalea]

Jeg hadde ikke orket å prøve og få kontakt med de igjen. Når dere har kontakt med de så tærer dette på dere foreldre og det kan ikke ikke være sunt for deres barn. De har mer behov for å ha foreldre som er i tipptopp form enn å møte besteforeldre oftere. Dere kan jo evt. ordne så de drar til besteforeldrene sine alene da, om det skulle hjelpe. Ting er ikke alltid så enkelt som man håpte, men sånn er det jo bare, og da er det bedre å la ting ligge synes jeg.

Ellers vil jeg bare gi deg stor .

[Gjest Gjest]

Jeg mener dere bør fortsette å holde avstand nettopp for ungenes del, jeg.

Dersom mannen vil ha kontakt, bør han evt gjøre det uten deg og barna. Barna bør først involveres i det han og foreldrene har et forhold som han kan stå for overfor barna.

[Gjest Gjest]

Jeg mener dere bør fortsette å holde avstand nettopp for ungenes del, jeg.

Dersom mannen vil ha kontakt, bør han evt gjøre det uten deg og barna. Barna bør først involveres i det han og foreldrene har et forhold som han kan stå for overfor barna.

Mannen vil faktisk ikke ha kontakt for sin egel del. Han er glad for å være "fri". Etter siste samtale med svigers for nesten et år siden, har han pratet litt om dette med barnebarna og besteforeldre. Svigersene er veldig flink å psyke ham ned og drive psykisk manipulering og har visst nevnt noe om å frarøve barna besteforeldre.

Jeg støtter mannen uansett valg han tar (men jeg skal være ærlig nok til å si at jeg syns det er best at vi ikke har kontakt). Det eneste jeg har sagt han må tenke nøye over, er det med samvittighet om noe skulle skje. Han kan ikke sitte om 1 - 3 -10 år og angre ved en grav fordi han kuttet dem ut. Han har imidlertid vært klar på at han ikke kan ofre sitt liv for å slippe en sorg ved et evt dødsfall. Sorgen vil jo komme i en eller annen for uansett. Han skal også leve et liv og et liv i skyggen av, og dominert av foreldrene sine, vil ikke være et godt og fritt liv. Så for sin egen del er han sikker på valget.

[Gjest Gjest]

HOLD AVSTAND.

For barnas del? Det er ÅTTE år, barna har ikke noe forhold til disse menneskene og kommer neppe til å få det. Hvofor utsette dere og dem for elendighet dere VET kommer?

Mine foreldre kjører og samvittighetsracet på oss, "tenk på barna". Men kun når det passer dem selv.

[Gjest Dhanu]

Vil dere at barna skal se foreldrene bli behandlet slik?

Og: Hva får dere til å tro at de vil behandle barna noe bedre?

Jeg ville ikke utsatt barna for dette.

[Gjest Gjest_P_*]

Svigerforeldrene dine har jo faktisk tatt kontakt to ganger nå, så de har jo svelget sin kamel allerede. Mannen din kan ganske enkelt si at ok, vi kan besøke dere i ferien, på disse betingelsene:

Ikke noe negative navn på oss eller ungene. Hvis de ikke kan være normalt høflige reiser dere igjen.

Ikke noe innblanding i arbeidslivet deres. Dere er voksne og bestemmer over dere selv.

Osv.

Send dem et brev eller epost eller noe, sånn at de kan pugge reglene. Så har i hvertfall dere gjort det dere kan. Hvis de virkelig sliter under manglende kontakt, så får de i hvertfall en sjanse, og mannen din kan ha god samvittighet.

[Gjest Dhanu]

Svigerforeldrene dine har jo faktisk tatt kontakt to ganger nå, så de har jo svelget sin kamel allerede. Mannen din kan ganske enkelt si at ok, vi kan besøke dere i ferien, på disse betingelsene:

Ikke noe negative navn på oss eller ungene. Hvis de ikke kan være normalt høflige reiser dere igjen.

Ikke noe innblanding i arbeidslivet deres. Dere er voksne og bestemmer over dere selv.

Osv.

Send dem et brev eller epost eller noe, sånn at de kan pugge reglene. Så har i hvertfall dere gjort det dere kan. Hvis de virkelig sliter under manglende kontakt, så får de i hvertfall en sjanse, og mannen din kan ha god samvittighet.

De har jo allerede prøvd dette, men foreldrene godtar ikke kjøreregler for forhold.

Dessuten så vet jeg ikke akkurat om et krav om gjenopptatt kontakt kun på deres egne premisser, hvor de nekter å engang høre på hva sønnen har å si, kvalifiserer til kamelsvelging.

[Gjest Gjest]

De har jo allerede prøvd dette, men foreldrene godtar ikke kjøreregler for forhold.

Det stemmer at svigersene ikke ser at de har gjort noe som helst galt. De initierte kontakt begge gangene, men mannen min lot det ikke bare skure og gå. Han ringte opp igjen til dem ved et par anledninger for å gi dem flere sjangser, så kameler har vi sett nok av... Men svigersene står på at det er unødvendig å ha "regler" eller diskutere forventninger og en plattform og arbeide utfra. Det er vi som er sære og vanskelige når vi vil ha det slik! Og da ser vi rett og slett ikke hvordan dette skal kunne løses. Å ha med ungene dit på tur å la dem ture på som de tidligere har gjort er uaktuelt. Barn skal oppleve besteforeldre som faktisk respekterer og har omsorg for foreldrene deres også. De ser ikke at de har noen feil, rett og slett. Svigerfar sa rett ut at han ikke kunne skjønne hva som fremkalte "idiotoppførselen" vår (dvs å kutte kontakt med dem). Vi har også gitt beskjed om at vi ikke ønsker at barna skal bli manipulert og fikk da til svar av svigermor at hun gjør det hun mener er nødvendig for å få det som hun vil/mener er rett. Så jeg tror i grunnen et status quo er det mest fornuftige her... Jeg ser ikke at noen (bortsett fra svigersene kansje) kan bli lykkelig av å gjennoppta noe kontakt.

[Gjest Gjest_P_*]

Altså, dere har prøvd å diskutere regler. Det jeg mener er at dere lager et ultimatum. Hvis dere gjør sånn og slik, kan vi ha kontakt. Når dere ikke følger mine krav, har vi ikke kontakt mer. På den måten blir de svigers som bryter kontakten. Det er ikke interessant hva de mener er nødvendig, dette er det dere krever.

Men hvis dere allerede har gjort det og de ikke følger deres krav, så er det ikke mer å gjøre, tror jeg.

[leirbål]

Jeg kan ikke se at det er en god ide å gjenoppta kontakten med dem.

Dere kan bla. oppleve at: de blander seg i livet deres igjen, med de følger det får. (Mannen din er en rolig og trygg ektemann/ far nå.)

Når de ikke respekterer dere vil de nok ikke respektere oppdragelsen av barna heller. Vil dere utsette dere selv for dette? Og hva når de retter på barna på samme ufølsomme måte som de gjør med dere?

Mannen din er voksen. Du har informert ham om at han kan angre når de dør. Ikke gjør noe mere med det. Det er hans avgjørelse.

Han er ikke barnet ditt, og klarer fint å ta denne avgjørelsen selv.

Han har sagt nei og ønsker ikke kontakt. La det bli med det.

Jeg ville ikke likt det om mannen min ikke respekterte en sånn avgjørelse som om jeg var et barn som ikke greide å se mulige konsekvenser av et valg.

Barna deres har det bedre med en rolig og lykkelig pappa, og uten masse konflikter i familien. Selv om det innebærer å ikke ha kontakt med besteforeldre.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette blir nok et langt innlegg. Litt vanskelig å skrive også, for jeg må forklare situasjonen, samtidig som jeg ikke ønsker å bli for gjenkjent.

Saken er at mannen min for 8 år siden ble nødt til å kutte foreldrene sine ut av livet sitt. Det ble bare for belastende å ha med dem å gjøre. De var dominerende, nedlatende, generelt vanskelige å ha med å gjøre, hadde til tider litt løselig forhold til sannheten og realitetene i ting som skjedde + at svigermor var ekstremt negativ til meg som hadde "tatt" gutten hennes.

(Svigerfar er bl.a. av den gammeldagse typen som f.eks. mener det er kvinnen sin jobb å være hjemme med syke barn, så en dag mannen min var hjemme ringte han til mannens arbeidsgiver bak vår rygg for å sjekke om jeg tvang ham til å være hjemme med syke barn ofte!!!)

Mannen min prøvde over lenger til å finne en løsning. Han satt ned med dem og hadde flere samtaler. Etter en telefonsamtale der han fikk vite at de ikke kunne skjønne hva som feilte oss siden vi ville ha "kjøreregler" i forholdet, vi var begge "gale" og manipulerende osv, osv... (mange fæle beskrivelser) sa han at han trodde det beste var at vi la ned kontakten. Vi ville gjerne ha en høflig og grei omgang, men i en alder av snart 30 ville vi gjerne få bestemme litt over våre egne liv. Så dermed ble vi kuttet ut.

Tiden gikk og mannen min fant en helt annen ro og et godt, stabilt humør. Det var deiig for meg også å slippe svigermors spydige tunge og ekle bemerkninger.

To ganger i.l.a 8 år har de prøvd å ta kontakt for å se om vi vil ha litt kontakt igjen. Ene gangen var da det sto en artikkel i avisa at mannen min hadde forhandlet frem en avtale for selskapet han jobber for som var verdt flere hundre millioner. Da var han god nok! De er opptatt av status så jeg er helt sikker på at det var grunnen som lå bak.

Andre gangen var da svigerfar hadde stor rund dag og tydeligvis ikke ville gå inn i alderdommen og risikere å gå bort uten å ha fått sett barnebarna.

Begge gangene sa mannen min at vi ikke hadde noe i mot kontakt, men at vi voksne burde sette oss ned først og prate. Ikke rippe opp i gamle sår, men diskutere gjennom forventningene til hverandre, kjøreregler osv. Det er uaktuelt for oss å blande inn barna før tillitten igjen var bygd opp. Vi har ingenting i mot at de får treffe barna noen ganger i løpet av året, om vi kan ha en nøytral og helt enkel/overfladisk kontakt.

Men dette nekter de. De sier de ikke kan se at de har gjort noe galt. De ser det slik at det er vi som er vanskelige. De vil ikke be om unnskyldning for fæle personkarakteristikker eller møte oss på halvveien på noen måte. Så dermed har mannen min lagt saken på is.

Jeg tror han slites litt mellom det at barna burde kunne få se sine besteforeldre 3-4 ganger i året, og det at livet vårt blir mer komplisert og slitsomt om vi skal ta opp igjen kontakten. I og med at de ikke mener de gjør noe galt når de oppfører seg som de gjør, ser jeg ikke at det er noe mulighet for å lære gamle hunder nye triks.. Jeg kan heller ikke se at det er så veldig sundt for barnebarna å omgås besteforeldre som er nedlatende og hakker på foreldrene deres...

Jeg vil støtte mannen min, men jeg vil ikke gå tilbake til slik det var før. Det var for slitsomt og det gikk utover forholdet vårt. Det eneste jeg har sagt er at han må tenke om han kommer til å angre på å ha kuttet dem ut av livet sitt den dagen han får beskjed om at en av dem har gått bort. Kan han takle den samvittigheten, må han gjerne være uten dem i livet sitt.

Så spørsmålet er om vi skal prøve å ha kontakt med dem og heller tåle et lite helvete i blandt for ungene sin del..?

Hold dere unna! Og hva skal barna med kontakt med dem? Skal de som unge hunder lære gamle triks?

Den dagen en av dem har gått bort...Blir man noe bedre da fordi om man er død enn den plage man var for andre mens man levde. Nei, den type tanker får din mann bare kutte ut. Det er ikke ham det er noe galt med.