Elsker eller bare glad i?

[Gjest Usikker.]

Hei alle sammen,

jeg har vært sammen med en i litt over 3 år. Vi har bestandig hatt det veldig fint sammen, krangler lite og koser oss egentlig veldig mye når vi er sammen. Problemet mitt er at jeg føler at jeg ikke elsker denne personen lenger. Det er liksom som om jeg bare er fryktelig "glad i" hvis jeg kan putte det den veien.

Jeg kommer veldig godt over ends med familien rundt og all kjemi passer. Alt er tilsynelatende perfekt. Kjæresten min er ambesiøs i sin utdannelse og bruker mye tid på det, jeg er holder på med mitt og bruker en del tid og ressurser på det og vi har alltid mye planer sammen.

Men hva nå? Er dette en periode man må gjennom. En periode hvor man lurer på om man holder noen for narr og innbiller seg at man elsker noen man bare har blitt fryktelig glad i? Eller burde jeg lese den røde varsellampen her og virkelig gjøre noe. Jeg er så lei meg! Jeg ville aldri såret denne personen for noe som helst. Kjærsten min er bare så utrolig snill mot meg bestandig!

[Gjest Gjest]

Høres ut som meg og min eks, han var flott, familien hans var flott, vennene hans var flotte, men han er likevel min eks.

Følelsene var ikke der de burde være, jeg innså at jeg var veldig glad i ham, men elsket ham ikke mer.

Ergo vi er ikke sammen lenger..

Men det finnes desverre ingen fasit-svar, du må kjenne etter selv..

[Antlers]

Det kan høres ut som om du forveksler forelskelse med det å elske noen. Slik jeg ser det så føler du alt veldig intenst den første tiden i forholdet. Det er helt vanlig at dette dabber av. Om du da sitter igjen med en du er trygg på, en som behandler deg bra, en det er godt å krype inntil om natta, som du ikke kan se for deg å ikke ha i livet ditt; da sitter du nok igjen med en du elsker.

Nå har selvsagt ikke jeg noe fasitsvar, men om du forventer en som alltid får hjertet til å pumpe vilt så er det lite sannsynlig at det noensinne kommer til å skje. Hverdagene kommer etterhvert, uansett hvem du er sammen med. Nå er det ikke dermed sagt at man ikke kan være forelsket i noen hele livet, men du kan altså ikke regne med at du opplever alt like sterkt som i begynnelsen.

Det du beskriver høres for meg ut som et godt og stabilt forhold. Foreslår at dere kanskje prøver å være litt impulsive både med sex og opplevelser. Gjør noe uventet og gøy, eller planlegg noe nytt og spennende sammen med partneren din. Tenk tilbake på hva som gjorde at du forelsket deg i akkurat han. Fortell hverandre ofte at dere er glad i hverandre, og aldri ta hverandre for gitt.

Klart det er mulig at dere ikke er "perfekte" for hverandre, men det er store muligheter for at gresset er vissent, ikke grønnere, på den andre siden

[Gjest Usikker.]

Takk for svar begge to!

Antlers, du har sikkert rett! Denne gnisten er noe man må sørge for å holde i gang. Bare tanken på at jeg ikke kan være sammen med denne personen for resten av mitt liv gjør meg helt svimmel. Tanken på at jeg ikke for treffe resten av familien, spise middag med dem og prate med dem er helt fjern for meg. Takk, dette trengte jeg!

[Modic]

Takk for svar begge to!

Antlers, du har sikkert rett! Denne gnisten er noe man må sørge for å holde i gang. Bare tanken på at jeg ikke kan være sammen med denne personen for resten av mitt liv gjør meg helt svimmel. Tanken på at jeg ikke for treffe resten av familien, spise middag med dem og prate med dem er helt fjern for meg. Takk, dette trengte jeg!

En eller annen - jeg husker ikke hvem - sa at når du kikker bort på sofaen etter 20 år, og kjenner at du er glad for at den du bor sammen med fortsatt ligger der, da elsker du vedkommende!

Jeg tenker at dette er litt betegnende, jeg. Det er kanskje ikke alltid de stormende følelsene som vedvarer, det er mer den dype gleden over å dele livet med hverandre, og at det å IKKE skulle være sammen føles utenkelig.

For meg er tryggheten i alle fall kjempeviktig, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker min kjære, til tross for at den stormende forelskelsen er over for lenge siden!

[Heritære]

En eller annen - jeg husker ikke hvem - sa at når du kikker bort på sofaen etter 20 år, og kjenner at du er glad for at den du bor sammen med fortsatt ligger der, da elsker du vedkommende!

Jeg tenker at dette er litt betegnende, jeg. Det er kanskje ikke alltid de stormende følelsene som vedvarer, det er mer den dype gleden over å dele livet med hverandre, og at det å IKKE skulle være sammen føles utenkelig.

For meg er tryggheten i alle fall kjempeviktig, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker min kjære, til tross for at den stormende forelskelsen er over for lenge siden!

Signerer denne

[Gjest brutal_mann]

Tenner du ennå på typen din? I så fall er du safe.

[HoneyBunny]

Tenner du ennå på typen din? I så fall er du safe.

Enig med denne.

Så et program på tv for en tid tilbake der det ble sagt at den stormende forelskelsesfølelsen stort sett ikke varte mer enn ca. 3 år. Hadde med kjemien i hjernen og slikt å gjøre. Man kan nok gjøre mye for å holde gnisten dersom man jobber bevisst med det. At du sier at du ikke kan se for deg å leve uten han er jo ett godt tegn på at det er kjærlighet der.

[Gjest Diane]

Hei alle sammen,

jeg har vært sammen med en i litt over 3 år. Vi har bestandig hatt det veldig fint sammen, krangler lite og koser oss egentlig veldig mye når vi er sammen. Problemet mitt er at jeg føler at jeg ikke elsker denne personen lenger. Det er liksom som om jeg bare er fryktelig "glad i" hvis jeg kan putte det den veien.

Jeg kommer veldig godt over ends med familien rundt og all kjemi passer. Alt er tilsynelatende perfekt. Kjæresten min er ambesiøs i sin utdannelse og bruker mye tid på det, jeg er holder på med mitt og bruker en del tid og ressurser på det og vi har alltid mye planer sammen.

Men hva nå? Er dette en periode man må gjennom. En periode hvor man lurer på om man holder noen for narr og innbiller seg at man elsker noen man bare har blitt fryktelig glad i? Eller burde jeg lese den røde varsellampen her og virkelig gjøre noe. Jeg er så lei meg! Jeg ville aldri såret denne personen for noe som helst. Kjærsten min er bare så utrolig snill mot meg bestandig!

For meg høres det ut som om du elsker ham, du vet bare ikke om du er forelska i ham lenger.

Må signere de andre her. Forhold består av bølgedaler, og det er umulig å bevare gnisten i like stor grad i alle år. I følge faren min har de siste årene av ekteskapet til ham og moren min vært preget av at de er glade i hverandre, de har mye til felles, og de har en familie sammen. Jeg tror ikke jeg har hørt ham bruke "elske-ordet" på noen år, når jeg tenker meg om. Men at de har elsket hverandre, og muligens gjør det fremdeles, det tror jeg.

At du sier at du er fryktelig glad i ham, og at dere har planer sammen, lover godt. Jeg merket at jeg ikke elsket min eks da jeg sluttet å tenne på ham. Jeg ble indifferent til hva han foretok seg, og jeg grep meg ofte i å tenke at livet var bedre uten ham. Hvis jeg fremdeles hadde vært glad i ham, og hatt troen på planene våre fremover, hadde jeg ikke gitt ham opp.

[ingefær]

Jeg var - og er - veldig glad i min eks. For meg ble det avgjørende at jeg ikke ville være nær han fysisk. Det var koselig å ha han i huset, en å prate litt med.. men jeg orket ikke tanken på sex. Fungerer denne biten av forholdet deres fremdeles? Da tror jeg det kan gå riktig så bra for dere Bare husk å jobbe, _sammen_, for å bevare det..

[Gjest Gjest]

Du kan også gjøre som jeg gjorde: Overse alle faresignalene, ta enkleste utvei: Bli i forholdet. I dag er vi gift, har to barn. Han er uinteressert i fysisk kontakt med meg (selv om han hevder det motsatte?!?!), jeg føler meg låst fast. Savner fysisk kontakt og kjæreste..Vi er heller ikke på bølgelengde mentalt sett.Han er en god far for sine barn, og jeg har nå gått over i kategorien av personer som blir i et forhold, på grunn av barna..

Min "unnskyldning" for å bli i forholdet før det ble barn, var at jeg har flyttet til hans hjemsted, tungt å begynne på nytt.. Ser nå at dette var feil..

[Gjest Usikker.]

Først og fremst takk for alle svar! Mange hennsyn skal taes og tenkes nøye gjennom. Men når det er sagt så har det seg sånn at vi ikke er så gamle at det er vanlig at man er sammen for resten av livet heller. I hvert fall føles det sånn for meg.

Jeg er VELDIG opptatt av at min kjærste skal være glad og lykkelig selv om jeg ikke kan styre det til en hver tid. Når det er sagt så får jeg også mye pes for det av kamerater. "Du er så tøffel, du er for snill, du gjør ditt, du gjør datt." Men for meg handler det ikke om å være for tøffel, men jeg har jo sagt at jeg elsker denne personen og at jeg vil være kjærste for resten av livet. Og jeg har ment det. Helt frem til nå nylig hvor jeg har blitt mer usikker.

Jeg er fysisk tiltrukket, men ikke helt oppslukt sånn at jeg til en hver tid må bortpå og klemme, lukte, ta på osv som før.

Ohf, jeg er så redd for å såre kjærsten min!

MVH TS

[Gjest Usikker.]

Først og fremst takk for alle svar! Mange hennsyn skal taes og tenkes nøye gjennom. Men når det er sagt så har det seg sånn at vi ikke er så gamle at det er vanlig at man er sammen for resten av livet heller. I hvert fall føles det sånn for meg.

Jeg er VELDIG opptatt av at min kjærste skal være glad og lykkelig selv om jeg ikke kan styre det til en hver tid. Når det er sagt så får jeg også mye pes for det av kamerater. "Du er så tøffel, du er for snill, du gjør ditt, du gjør datt." Men for meg handler det ikke om å være for tøffel, men jeg har jo sagt at jeg elsker denne personen og at jeg vil være kjærste for resten av livet. Og jeg har ment det. Helt frem til nå nylig hvor jeg har blitt mer usikker.

Jeg er fysisk tiltrukket, men ikke helt oppslukt sånn at jeg til en hver tid må bortpå og klemme, lukte, ta på osv som før.

Ohf, jeg er så redd for å såre kjærsten min!

MVH TS