Hvem kan hjelpe mor med barn i fosterhjem?

[Belima]

Min tidligere nabo har "mistet" sitt barn til barnevernet. Lang historie, men mor og far er nå skilte.

Problemet er at hun kan besøke gutten sin 4 timer annenhver mnd. men ikke ringe han. Barnevernet begrunner det med at gutten blir så opprørt etter at han har snakket med mor i telefonen. Selvfølgelig blir han det, han vil jo hjem! Har selv snakket med han da mor besøkte han og gutten er trist og lei. Mistrives, men det er jo ikke så rart. Han blir 11 år nå i mars.

Er enig i at gutten trenger et pusterom fra alt hjemme. Han må få oppleve å bare være barn.

Men, hvem kan mor henvende seg til, borsett fra en advokat i denne saken. Finnes det noen "foreninger" som kan hjelpe her? Noen som er på nettet?

At mor ikke får ringe å snakke med han når hun kan besøke han synes jeg er helt vanvittig. Det er vel det minste hun kan få lov til.

Noen som kan hjelpe?

[Far til 2]

Min tidligere nabo har "mistet" sitt barn til barnevernet. Lang historie, men mor og far er nå skilte.

Problemet er at hun kan besøke gutten sin 4 timer annenhver mnd. men ikke ringe han. Barnevernet begrunner det med at gutten blir så opprørt etter at han har snakket med mor i telefonen. Selvfølgelig blir han det, han vil jo hjem! Har selv snakket med han da mor besøkte han og gutten er trist og lei. Mistrives, men det er jo ikke så rart. Han blir 11 år nå i mars.

Er enig i at gutten trenger et pusterom fra alt hjemme. Han må få oppleve å bare være barn.

Men, hvem kan mor henvende seg til, borsett fra en advokat i denne saken. Finnes det noen "foreninger" som kan hjelpe her? Noen som er på nettet?

At mor ikke får ringe å snakke med han når hun kan besøke han synes jeg er helt vanvittig. Det er vel det minste hun kan få lov til.

Noen som kan hjelpe?

Jeg gjorde noe så enkelt som å gå til Google og søke på "barnevernet". Fant da flere organisasjoner som synes å arbeide med denne problematikken, og regner med at noen av de organsiasjonene kan hjelpe dere videre.

[Gjest Belima ikke innlogget]

Akkurat ja! Tydelig at jeg er trøtt. Noen ganger så virker ikke hjernen som den skal, men takk til deg. Skal sjekke det med en gang.

[Chakoya]

Jeg hadde det slik når jeg var barn da jeg var i fosterhjem at moren min ikke fikk ringe til meg selv om hun hadde samvær.

Samme med faren min.

Jeg skal prøve å belyse en annen side av den saken med at mødre/fedre ikke får ringe barna sine selv om dem har samvær, ut ifra min egen opplevelse for å se om det hjelper til å forstå hvordan noen ser på en annen side av saken.

Da vi fikk stadige telefoner fra våre biologiske foreldre ble vi vanskelig å ha med å gjøre for fosterforeldra våres. Vi føyk i taket og snudde oss imot fosterforeldrene våres etter hver eneste telefon vi fikk. Og vi fikk problemer på skolen, samt låste oss mye inne på rommene våre og ønsket ikke å være sosiale.

Telefonene fra vår biologiske mor go far, ja dem ringte ofte!

For skulle dem finne noe dem kunne klage på hvis noe skjedde med oss, ja da skulle dem virkelig klage... Det var som om dem skulle ha noe å ta igjen på siden vi var blitt fjernet fra dem. Men det hele var jo dems skyld at vi ble fjernet. Men sånt er jo vanskelig å innrømme når man sitter midt oppe i det.

Moren min og faren min sa ting på telefonen slik at vi skulle snu oss imot fosterforeldrene.

Kan tru det var SLITSOMT for våres fosterforeldre.

Vi var rappkjefta som små, og vi rottet oss sammen som et lag.

Og vi hadde jo og moren vår og faren vår på telefonsamtalelag innimellom. De ringte også barnevernet mange ganger og klaget sin nød osv.

Vi var også VELDIG opprørske og sa mye dårlig om fosterhjemmet til moren og faren våres som egentlig var å bare fore dem med næringsrik informasjon dem gjerne ville ha, fordi vi savnet dem selvfølgelig, og ikke forstod at det å havne i fosterhjem var egentlig det beste som kunne ha skjedd oss. For vår mor og far hadde ikke vært istand til å gitt oss det vi har fått i fosterhjemmet, og gitt oss mulighet til å utvikle oss på normal måte.

Den næringen vi foret dem med på telefonen gjorde dem rasende over det dem fikk høre, men som nødvendigvis ikke alltid stemte med det som egentlig var sant.

Det var flere ganger fostermoren våres brast i gråt og spurte seg selv om dem var skikket og greide denne jobben med å ha oss.

For det var ingen enkel jobb å jobbe imot våre foreldre da våre foreldre ikke skjønte hvilken skade dem hadde utgjort på oss som barn.

Og denne evige prøvingen av en sammarbeidskamp med mine biologiske foreldre var slitsomt når dem hele tiden jobbet imot mine fosterforeldre. Dem skjønte jo ikke selv at det dem gjorde ikke var bra. Og fosterforeldrene hadde en evig kamp i å prøve å få dem til å forstå dette, og slik at man også kunne få til et godt sammarbeid om oss.

Frekke som vi var svarte vi at vi ikke hadde valgt dem osv.

Men det var ikke en unnskyldning vi egentlig kan bruke for den respekten vi ikke viste dem som normale mennesker i den tiden, tenker jeg over godt nå som voksen.

Det samme skjedde etter hvert besøk vi hadde. Da var det som å begynne helt på nytt igjen for å få inn stabiliteten, roen osv i fosterhjemmet.

Telefonsamtalene ble kuttet ut og besøk ble lagt til sjeldnere.

Ting roet seg mer og mer i hjemmet og ble mer og mer stabilt for oss alle sammen.

I denne tiden ble vi barna stående ovenfor en enorm lojalitetskonflikt. Hvem skulle vi være lojale mot?

Mens tiden gikk begynte vi å roe oss og finne oss til rette hos fosterforeldrene. Men samtidig maste også biologisk mor og far på oss. Ja hvem i all verden skulle vi være lojale mot på dem forskjellige områdene?

Vi valgte å prøve å være lojale mot alle sammen. Så godt vi bare kunne. Men det fikk vi svi for. For alle ville ha sitt.

Jeg tenker dersom dette skjer med noen barn når foreldrene ringer i fosterhjemmene etter hver telefonsamtale blir ting VELDIG opprivende for barn, samt de som prøver så godt dem kan å gjøre en god omsorgsjobb for disse barna.

Mange foreldre som ringer er også ignorante når det gjelder å forstå hvilken situasjon dem har satt barna i. Og er sinte fordi dem har mistet omsorgsretten og bruker barna mot fosterforeldrene på telefonen blandt annet.

I noen tilfeller er det bra for barna å ikke ha for mye kontakt med foreldrene sine når foreldrene viser seg å ikke være skikket som omsorgsperson. At det da kanskje er bedre i noen tilfeller og la barna få ha timessamvær med foreldra fremfor hyppige og oppjagende telefonsamtaler. Kanskje det beste for noen barn da er sjeldnere besøk hvor man får tid med foreldra, enn alle disse hyppige telefonsamtalene mange foreldre gjør når barna er i fosterhjem.

Dette skriver jeg til deg TS bare for å belyse at det kan være andre årsaker også at barnet blir opprørte.

Jeg vet ikke hva moren driver å forteller barnet på telefon. Men jeg ville ikke slukt alt så raskt og sagt: FY FY FY, sånn skal det ikke være.

Jeg vet heller ikke bakgrunnen for at denne moren mistet barnet. Men det jeg prøver å si ifra om er at i enkelte tilfeller er det ikke alltid det beste for barnet å få telefonsamtaler med sine biologiske foreldre.

This was my version.

[Gjest tidligere fostermor]

Jeg hadde det slik når jeg var barn da jeg var i fosterhjem at moren min ikke fikk ringe til meg selv om hun hadde samvær.

Samme med faren min.

Jeg skal prøve å belyse en annen side av den saken med at mødre/fedre ikke får ringe barna sine selv om dem har samvær, ut ifra min egen opplevelse for å se om det hjelper til å forstå hvordan noen ser på en annen side av saken.

Da vi fikk stadige telefoner fra våre biologiske foreldre ble vi vanskelig å ha med å gjøre for fosterforeldra våres. Vi føyk i taket og snudde oss imot fosterforeldrene våres etter hver eneste telefon vi fikk. Og vi fikk problemer på skolen, samt låste oss mye inne på rommene våre og ønsket ikke å være sosiale.

Telefonene fra vår biologiske mor go far, ja dem ringte ofte!

For skulle dem finne noe dem kunne klage på hvis noe skjedde med oss, ja da skulle dem virkelig klage... Det var som om dem skulle ha noe å ta igjen på siden vi var blitt fjernet fra dem. Men det hele var jo dems skyld at vi ble fjernet. Men sånt er jo vanskelig å innrømme når man sitter midt oppe i det.

Moren min og faren min sa ting på telefonen slik at vi skulle snu oss imot fosterforeldrene.

Kan tru det var SLITSOMT for våres fosterforeldre.

Vi var rappkjefta som små, og vi rottet oss sammen som et lag.

Og vi hadde jo og moren vår og faren vår på telefonsamtalelag innimellom. De ringte også barnevernet mange ganger og klaget sin nød osv.

Vi var også VELDIG opprørske og sa mye dårlig om fosterhjemmet til moren og faren våres som egentlig var å bare fore dem med næringsrik informasjon dem gjerne ville ha, fordi vi savnet dem selvfølgelig, og ikke forstod at det å havne i fosterhjem var egentlig det beste som kunne ha skjedd oss. For vår mor og far hadde ikke vært istand til å gitt oss det vi har fått i fosterhjemmet, og gitt oss mulighet til å utvikle oss på normal måte.

Den næringen vi foret dem med på telefonen gjorde dem rasende over det dem fikk høre, men som nødvendigvis ikke alltid stemte med det som egentlig var sant.

Det var flere ganger fostermoren våres brast i gråt og spurte seg selv om dem var skikket og greide denne jobben med å ha oss.

For det var ingen enkel jobb å jobbe imot våre foreldre da våre foreldre ikke skjønte hvilken skade dem hadde utgjort på oss som barn.

Og denne evige prøvingen av en sammarbeidskamp med mine biologiske foreldre var slitsomt når dem hele tiden jobbet imot mine fosterforeldre. Dem skjønte jo ikke selv at det dem gjorde ikke var bra. Og fosterforeldrene hadde en evig kamp i å prøve å få dem til å forstå dette, og slik at man også kunne få til et godt sammarbeid om oss.

Frekke som vi var svarte vi at vi ikke hadde valgt dem osv.

Men det var ikke en unnskyldning vi egentlig kan bruke for den respekten vi ikke viste dem som normale mennesker i den tiden, tenker jeg over godt nå som voksen.

Det samme skjedde etter hvert besøk vi hadde. Da var det som å begynne helt på nytt igjen for å få inn stabiliteten, roen osv i fosterhjemmet.

Telefonsamtalene ble kuttet ut og besøk ble lagt til sjeldnere.

Ting roet seg mer og mer i hjemmet og ble mer og mer stabilt for oss alle sammen.

I denne tiden ble vi barna stående ovenfor en enorm lojalitetskonflikt. Hvem skulle vi være lojale mot?

Mens tiden gikk begynte vi å roe oss og finne oss til rette hos fosterforeldrene. Men samtidig maste også biologisk mor og far på oss. Ja hvem i all verden skulle vi være lojale mot på dem forskjellige områdene?

Vi valgte å prøve å være lojale mot alle sammen. Så godt vi bare kunne. Men det fikk vi svi for. For alle ville ha sitt.

Jeg tenker dersom dette skjer med noen barn når foreldrene ringer i fosterhjemmene etter hver telefonsamtale blir ting VELDIG opprivende for barn, samt de som prøver så godt dem kan å gjøre en god omsorgsjobb for disse barna.

Mange foreldre som ringer er også ignorante når det gjelder å forstå hvilken situasjon dem har satt barna i. Og er sinte fordi dem har mistet omsorgsretten og bruker barna mot fosterforeldrene på telefonen blandt annet.

I noen tilfeller er det bra for barna å ikke ha for mye kontakt med foreldrene sine når foreldrene viser seg å ikke være skikket som omsorgsperson. At det da kanskje er bedre i noen tilfeller og la barna få ha timessamvær med foreldra fremfor hyppige og oppjagende telefonsamtaler. Kanskje det beste for noen barn da er sjeldnere besøk hvor man får tid med foreldra, enn alle disse hyppige telefonsamtalene mange foreldre gjør når barna er i fosterhjem.

Dette skriver jeg til deg TS bare for å belyse at det kan være andre årsaker også at barnet blir opprørte.

Jeg vet ikke hva moren driver å forteller barnet på telefon. Men jeg ville ikke slukt alt så raskt og sagt: FY FY FY, sånn skal det ikke være.

Jeg vet heller ikke bakgrunnen for at denne moren mistet barnet. Men det jeg prøver å si ifra om er at i enkelte tilfeller er det ikke alltid det beste for barnet å få telefonsamtaler med sine biologiske foreldre.

This was my version.

Dette er veldig godt skrevet/beskrevet, og setter fingeren på akkurat de problemene vi slet med som fosterforeldre, og som tilslutt medførte at vi måtte gi opp oppgaven vår. I vårt tilfelle var det samvær hver annen helg, masse feriesamvær og ingen restriksjoner på telefonsamtaler, noe som gjorde barnet totalt rotløst.

Tusen takk.

[Gjest fostermor]

Chakoya beskriver det veldig fint her. Så godt at det kommer fra et fosterbarn, for det er jo for dem vi fosterforeldre finnes.

Jeg er fostermor og står midt oppi en kaotisk situasjon der fosterbarnet ender opp som taperen. Jeg og min mann gjør alt vi kan for at barnet skal ha det bra, og vi lykkes i stor grad. Barnet er stort (tenåring), og vi har etter mye arbeid klart å få barnet til å senke skuldrene og slappe av hos oss. Det siste året har vi blitt tett knyttet sammen. Men siden det er en tenåring så klarer man ikke å begrense telefonkontakten, og her ringes foreldre og barn "hele tiden".

Vi merker svært tydelig på fosterbarnet at disse samtalene er slitsomme og altfor krevende. Barnet får satt griller i hodet angående oss fosterforeldre. F.eks. kan barnet synes det er helt greit å få 200 kr i lommepenger pr uke, men etter en samtale med foreldrene er barnet i fullt opprør og lager mye styr fordi vi gir for lite, for det mener mamma og pappa... Dette er bare et ørlite eksempel fra hverdagen. I perioder der det av forskjellige grunner ikke er mulig å snakke med foreldrene på telefonen er barnet rolig og harmonisk.

Fosterbarnet viser stadig flere tegn på trivsel hos oss. Vi kommuniserer godt, snakker om alt fra dypt personlige ting til overfladisk småsnakk. Barnet ønsker å tilbringe tid sammen med oss selv når det ellers kan velge å være sammen med venner eller slekt. Barnet betror seg til oss, gir oss klemmer flere ganger om dagen og viser i det hele tatt tegn på å ha funnet seg til rette. Men selvsagt er barnet glad i foreldrene sine, og barnet havner i en vond lojalitetskonflikt.

Vi snakker aldri negativt om biologisk familie til fosterbarnet. Vi trekker fram alt det positive vi kan finne og støtter barnet når det gir uttrykk for kjærlighet overfor foreldrene. På biologisk side er det annerledes. Der snakkes det stygt om oss fosterforeldre. Barnet - som er lojal mot sine foreldre - føler seg tvunget til å si seg enig i alt det stygge som sies, og legger på litt ekstra for å vise at "jeg er glad i mamma og pappa, ingen kan ta deres plass". I ettertid sliter barnet med dårlig samvittighet pga alt som er sagt om oss som ikke stemmer. Barnet er fanget i en ond sirkel. Vi er redd barnet aldri vil få sjansen til å slå seg til ro, foreldrene klarer ikke å legge sine behov til side for barnets skyld.

Jeg tenker også at du ikke skal ta alt naboen din sier for god fisk. Jeg har vært i ditt sted selv og trodde at barnevernet hadde gjort en enorm brøler. Men så ble jeg kjent med sakens skjulte detaljer (som foreldrene selvsagt aldri fortalte om eller klarte å innse), og skjønte at barnet ble psykisk skadd av å bo hjemme.

Organisasjoner som jobber mot barnevernet er ofte (ikke alltid) useriøse. Jeg vil anbefale deg å sjekke grundig før du involverer deg i en sånn organisasjon. Velg deg noen som jobber seriøst, av hensyn til både deg selv og barnet. Barnet er nemlig den som lider mest under en slik tautrekking.

[Miss Puddel]

må bare signere de som sier at en sak gjerne har mer enn EN side her ja.

Ellers vil jeg gjerne sitere en klok eldre dame jeg kjenner som kom med følgende kommentar om en bekjent som er fratatt sønnen på 7 år og som bare får treffe ham noen timer med tilsyn annenhver måned og med telefonforbud akkurat som nevnte sak: "det var ondskapsfullt mot ungen" sa hun.

Jeg trodde først hun mente at fordi ungen fikk treffe mor så lite. Men nei sa hun, når de likevel skal ha så liten kontakt hadde det antagelig vært bedre for barnet å ikke bli distrahert og få hverdagen brudt av et par timers samhver annenhver måned.

Det høres kanskje brutalt ut, men jeg tror faktisk hun har et poeng...

[Gjest Silja]

må bare signere de som sier at en sak gjerne har mer enn EN side her ja.

Ellers vil jeg gjerne sitere en klok eldre dame jeg kjenner som kom med følgende kommentar om en bekjent som er fratatt sønnen på 7 år og som bare får treffe ham noen timer med tilsyn annenhver måned og med telefonforbud akkurat som nevnte sak: "det var ondskapsfullt mot ungen" sa hun.

Jeg trodde først hun mente at fordi ungen fikk treffe mor så lite. Men nei sa hun, når de likevel skal ha så liten kontakt hadde det antagelig vært bedre for barnet å ikke bli distrahert og få hverdagen brudt av et par timers samhver annenhver måned.

Det høres kanskje brutalt ut, men jeg tror faktisk hun har et poeng...

Det var godt sagt! Jeg skjønner ikke hvorfor barn skal pines med de få besøkene der man gradvis blir fremmede.