Når barnet slår seg vrang og banner, samt nekter å utføre våres beskjeder

[Gjest Parenting]

I dag slo barnet seg vrang og jeg lurer på hva straff/grensesetting dere synes er passelig for denne gutten på 8 år.

Etter gutten hadde hivd av sitt eget dynetrekk bad vi han ta det på igjen. Slik vi har reglene som team her hjemme er at vi følger opp hverandres beskjeder slik at barnet forstår at vi voksne sammen er et team og står for dem samme reglene.

Gutten nektet å ha noe dynetrekk på, men siden vi allerede har gitt beskjeden om å putte dynen delvis inni dynetrekket så følger vi opp beskjeden våres.. For ellers har det vært slik her i huset at gutten tror han har makten over alt og kan drite i hva vi sier.

Etter vi ba gutten ta dynen halvveis inn i dynetrekket for 5 gang banner gutten mot oss de værste gloser en kan høre.

For min del er ikke slik atferd akseptabelt i det hele tatt.

At han skal banne og holde på som trass for å ikke følge vår beskjed.

Slike tilfeller hvor han banner ut mot oss de værste gloser fra et barn man noensinne har hørt fordi man setter grenser for barna, så lurer jeg på hva straff/grensesetting eventuelt dere ville gitt barnet dersom barnet ved flere anledninger viser å ikke respektere de voksne sine beskjeder, og stå slik å banne høylydt ut.

[Gjest Gjest]

Ingen straff.

Men en åtteåring klarer fint å ta på dynetrekk hvis noen har lært han det. Det virker ydmykende for han når han ikke har lært det, men får flere beskjeder om å ta det på igjen når han ikke kan det.

Hadde oversett at han tok av dynetrekket og prøvd å roe ned situasjonen.

[Gjest Gjest]

kanskje ingen data den dagen

[Gjest Vilma]

Da ville jeg gått i fra situasjonen, roet meg selv ned og latt barnet få roet seg. Når alle var rolige igjen ville jeg gått tilbake til situasjonen, satt med ned med gutten og forklart hvorfor jeg ønsket at han skulle ta på dynetrekket igjen, samt at jeg ville snakket med gutten om hvorfor man ikke banner og sier stygge ord.

Dersom gutten da fortsetter og rope ville jeg gått fra han, og inn igjen når han har roet seg. Osv.

Jeg ville ikke gitt meg før barnet forsto hvorfor ting er som de er.

[Gjest Gjest]

Synes foreldrene her har mer tvilsom oppførsel en det barnet har.

Du virker som om du er mer opptatt av og vise din autoritet, og gjør dette som en maktdemonstrasjon, og det blir helt feil. Det er da du får et barn som overtar, og tar styringen, for han lærer av måten dere opptrer på. Straff/grensesetting er helt greit, men ikke når det er "bare for å gjøre det".

[Chakoya]

Synes foreldrene her har mer tvilsom oppførsel en det barnet har.

Du virker som om du er mer opptatt av og vise din autoritet, og gjør dette som en maktdemonstrasjon, og det blir helt feil. Det er da du får et barn som overtar, og tar styringen, for han lærer av måten dere opptrer på. Straff/grensesetting er helt greit, men ikke når det er "bare for å gjøre det".

Jeg er litt uenig med deg i denne.

Har gått foreldrekurs i sammarbeid med psykologer og pedagoger hvor denne problemstillingen blir tatt opp.

Hva om barnet ikke gjør som jeg ber det om å gjøre?

Om man stadig lar barnet vinne disse ¨kampene¨, ved at barnet slipper å utføre beskjeder som er gitt blir det slik at barnet tar kampen om dette videre omtrent hver gang eller oftere og oftere fordi man vet at omsorgspersonene vil etter hvert gi seg, og barnet får viljen sin som alltid.

Da kommer man til å få et større problem en man hadde fått om man er konsekvent og viser at når en beskjed er gitt så skal den utføres.

For det viktige er at barn skal vite sin plass. Barn skal aldri stå øverst og ta valgene for de voksne. Det er dem voksne som skal bestemme og ta valg og avgjørelser.

Om omsorgspersoner holder på det dem er blitt enige om av beskjeder som er gitt vil barnet på sikt forstå at det er nødt til å føye seg etter de beskjer som blir gitt.

Da slipper man denne kampen videre når barnet har forstått at det er best å høre på dem voksne.

Det er viktig at et barn forstår at det er de voksne som bestemmer og ikke barnet selv.

[~umulia~]

å finne på en straff til barnet i ettertid syns jeg blir dumt. Jeg syns det er viktig at barnet vet hva konsekvensen av en handling blir før de gjør noe galt.

Jeg syns det er viktig å diskutere oppførslen med barnet når de har gjort noe uønsket. Jeg syns ikke man skal straffe et barn om de ikke vet at handlingene deres er feil.

I mine øyne er det å ta dynetrekket av en dyne en veldig liten bagatell, som i dette tilfellet er blåst langt ut av proposjoner. Når et barn tar en dyne ut av et dynetrekk, forteller man barnet hva hensikten med dynetrekket er og ber dem hjelpe til med å putte dyna inn igjen.

Når mitt barn banner, forteller jeg han ganske enkelt at slike ord får han ikke lov til å bruke, fordi mange mennesker blir lei seg når de hører sånt språk. Fortsetter han ignorerer jeg han. Da går han ganske fort lei.

[Chakoya]

Jeg mener for noen kan dette høres ut som en liten bagatell.

Men dersom dette er noe som skjer svært ofte i en familie hvor man gir en beskjed til et barn om å høre og det ikke blir gjort så skal man ikke la det slippe mener jeg og dem jeg har vært i samtale med, pedagoger og psykologer, angående foreldrekurs.

For å nevne meg selv som eksempel:

Jeg bor sammen med et barn som har ADHD. Som tester grensene hele tiden. Og det er ikke ukjent at barn med ADHD liker å ha styringen.

Dette som TS nevner er noe han typisk kunne ha gjort for å trasset, testet oss for å ha sett om vi gir opp eller ikke.

Og for å finne ut hvilket trekk han kunne brukt på oss neste gang for og igjen teste oss.

Det er det barn gjør. Tester og tester for å vite nøyaktig hvor man har omsorgspersonene hen.

På disse områdene er barna grådige i mange tilfeller.

Dem krever og krever.

Innenfår grådigheten til barn kalles dette for blandt annet premacks prinsipp. (Dette kan googles, dersom man ønsker mer informasjon om denne type navn på atferd innefor psykologien.)

I TS sitt tilfelle så kan vi spørre:

Hva får barnet ut av dette ved å være trassig?

Jo, barnet vinner og få det som han/hun vil.

Eksempel:

Neste gang kommer man over en samme type konflikt bare at det gjelder noe annet denne gangen. (Annen type oppgave/beskjed.)

(Kan være ute offentlig blandt folk, hos andre på besøk osv, eller hjemme igjen.)

(Ting kan være når barnet har helt melk utover hele gulvet og man ber barnet tørke opp etter seg. Og barnet totalt nekter og begynner å banne osv.

Andre ting kan være at barnet har helt alle lekene utover stuegulvet, og når barnet får beskjed om å rydde opp etter seg nekter barnet dette.

Andre ting kan være å legge seg, og at barnet nekter å legge seg. Eventuelt hopper ut av vinduet, stikker av, osv.)

De eksempler jeg nevner nå har skjedd hos andre foreldre.

Dem neste 2 ukene kommer denne type atferd hyppigere og hyppigere.

Man spør igjen da: Hva får barnet ut av dette?

Jo, det får viljen sin og styrer omsorgspersonene akuratt som det vil. Barnet har omsorgspersonene i sin hule hånd.

Slik jeg oppfatter TS spør TS om veilledning for hva som er passende straff/grensesetting for eksempel dersom hun havner i denne situasjonen gjentatte ganger.

Om ts finner en passende grense/straff så vet barnet hva det har å forholde seg til neste gang hun kommer i denne situasjonen.

Jeg synes slik atferd skal få grenser, slik at man unngår tilbakevirkende hyppig atferd.

For mange barn holder det ikke bare med ignorering.

For noen holder det, men mange barn krever mye mer enn det.

Noen trenger en Timeout for å få fokuset inn igjen.

Noen trenger en hjelpende hånd til å få snudd det til noe positivt igjen.

[~umulia~]

Jeg mener for noen kan dette høres ut som en liten bagatell.

Men dersom dette er noe som skjer svært ofte i en familie hvor man gir en beskjed til et barn om å høre og det ikke blir gjort så skal man ikke la det slippe mener jeg og dem jeg har vært i samtale med, pedagoger og psykologer, angående foreldrekurs.

For å nevne meg selv som eksempel:

Jeg bor sammen med et barn som har ADHD. Som tester grensene hele tiden. Og det er ikke ukjent at barn med ADHD liker å ha styringen.

Dette som TS nevner er noe han typisk kunne ha gjort for å trasset, testet oss for å ha sett om vi gir opp eller ikke.

Og for å finne ut hvilket trekk han kunne brukt på oss neste gang for og igjen teste oss.

Det er det barn gjør. Tester og tester for å vite nøyaktig hvor man har omsorgspersonene hen.

På disse områdene er barna grådige i mange tilfeller.

Dem krever og krever.

Innenfår grådigheten til barn kalles dette for blandt annet premacks prinsipp. (Dette kan googles, dersom man ønsker mer informasjon om denne type navn på atferd innefor psykologien.)

I TS sitt tilfelle så kan vi spørre:

Hva får barnet ut av dette ved å være trassig?

Jo, barnet vinner og få det som han/hun vil.

Eksempel:

Neste gang kommer man over en samme type konflikt bare at det gjelder noe annet denne gangen. (Annen type oppgave/beskjed.)

(Kan være ute offentlig blandt folk, hos andre på besøk osv, eller hjemme igjen.)

(Ting kan være når barnet har helt melk utover hele gulvet og man ber barnet tørke opp etter seg. Og barnet totalt nekter og begynner å banne osv.

Andre ting kan være at barnet har helt alle lekene utover stuegulvet, og når barnet får beskjed om å rydde opp etter seg nekter barnet dette.

Andre ting kan være å legge seg, og at barnet nekter å legge seg. Eventuelt hopper ut av vinduet, stikker av, osv.)

De eksempler jeg nevner nå har skjedd hos andre foreldre.

Dem neste 2 ukene kommer denne type atferd hyppigere og hyppigere.

Man spør igjen da: Hva får barnet ut av dette?

Jo, det får viljen sin og styrer omsorgspersonene akuratt som det vil. Barnet har omsorgspersonene i sin hule hånd.

Slik jeg oppfatter TS spør TS om veilledning for hva som er passende straff/grensesetting for eksempel dersom hun havner i denne situasjonen gjentatte ganger.

Om ts finner en passende grense/straff så vet barnet hva det har å forholde seg til neste gang hun kommer i denne situasjonen.

Jeg synes slik atferd skal få grenser, slik at man unngår tilbakevirkende hyppig atferd.

For mange barn holder det ikke bare med ignorering.

For noen holder det, men mange barn krever mye mer enn det.

Noen trenger en Timeout for å få fokuset inn igjen.

Noen trenger en hjelpende hånd til å få snudd det til noe positivt igjen.

For det første er det ingen som har sagt at dette er noe som har skjedd ofte. For det andre er det ingen som nevner ADHD.

Det er klart at barn trenger grenser, men hvorfor må grenser være ensbetydende med at gale handlinger fører til straff? Jeg syns det blir rart når man fremstiller det som om grenser og straffe er det samme.

Grensesetting hander om å korrigere uønsket adferd. Dette kan gjøres ved kommunikasjon. Barn trenger å bli minnet på at adferden er uønsket, ikke kjeft og mas. Barn går ikke rundt og husker alle regler, de er impulsive og går helt inn i det de driver med. Da må de minnes på reglene når de tråkker over dem.

Endret 15. februar 2010 av ~umulia~

[Chakoya]

For det første er det ingen som har sagt at dette er noe som har skjedd ofte. For det andre er det ingen som nevner ADHD.

Det er klart at barn trenger grenser, men hvorfor må grenser være ensbetydende med at gale handlinger fører til straff? Jeg syns det blir rart når man fremstiller det som om grenser og straffe er det samme.

Grensesetting hander om å korrigere uønsket adferd. Dette kan gjøres ved kommunikasjon. Barn trenger å bli minnet på at adferden er uønsket, ikke kjeft og mas. Barn går ikke rundt og husker alle regler, de er impulsive og går helt inn i det de driver med. Da må de minnes på reglene når de tråkker over dem.

(Ps. jeg er også pedagog (med fordypning i psykologi))

Nei, men det er heller ikke galt å gi et råd om hvordan man takler slike situasjoner dersom atferden kommer hyppigere.

Og det regner jeg med TS stadig vil få prøvelser av siden barnet banner de værste gloser osv. Hun vil nok få prøve seg igjen på et par prøvelser.

Jeg er og enig i at barnet trenger å bli påmint atferden. Men når påminnelse ikke ser ut til å være nok, må noe mer inn på banen.

I noen tilfeller er ikke selv belønning nok i seg selv.

Og spørsmål er foreksempel:

Når belønning ikke er nok, hva da?

-

-

-

Hvor vidt barnet har ADHD eller ikke er urelevant egentlig.

Det var bare for å skissere grunnen til mye av atferden på vår unge blandt annet.

Mange av de tingene jeg nevnte om grensesettingen kan og brukes på et vanlig barn uten diagnose, eller atferdsforstyrrelser osv.

Som jeg nevnte; Barn har en grådighet. Grådigheten kan være å teste omsorgspersoner til dypeste vann.

Og man må også kunne sette en stopper for disse grådige atferdene til barn.

Mange av de barna jeg har erfaring med som tester foreldre på dypt vann vet veldig godt hvor grensene går, og hva som er galt og riktig. Men allikevel gjør dem det for å finne ut hvor foreldrene står hen, om dem er et team, hvem dem kan utnytte på godt og vondt osv.

I disse tilfellene er det ganske smart å vite hvordan man håndterer slike barn som vet når dem gjør noe galt å fortsetter med det.

Henviser igjen til premacks prinsipp.

Jeg nevner straff fordi at mange gjengkjenner ordet som grensesetting i mange tilfeller av de jeg har vært borti. Grensesetting er selvfølgelig ikke det samme som straff, men mange kan anse det som ¨straff¨, når man grensesetter.

Straff betyr ikke at man må kjefte og smelle til et barn.

(Straff er måte å kontrollere folks måte å oppføre seg på.)

Det kan bety at man gir det en grense som barnet normalt ikke ønsker å ta imot. En grensesetting i mange tilfeller oppleves som en straff for mange barn den første tiden når man ønsker å avvenne negativ atferd, selv om dem blir forklart hvorfor. Fordi til neste gang kan barnet ha glemt hvorfor man fikk en grense.

Å bli stoppet i å gjøre noe man synes er utrolig gøy, når man har taket på omsorgspersoner kan oppleves som en straff fra noen hold.

Disse metodene jeg nevner er gjort i sammarbeid med et sykehus, samt pedagoger og psykologer som arbeider tett foreldre og barn, for at dem skal få en bedre hverdag sammen.

Dette er tips for vanlige barn, samt barn med atferdsproblemer og innenfor ADHD diagnose med og uten medisin.

Jeg har også gått på dette kurset og blitt kurset i dette, sammen med en gjeng andre foreldre hvor vi hadde åpen dialog/kommunikasjon om hvordan våres metoder fungerte på våres barn.

For oss fungerte dette fint på våres barn. Vi har sluppet å få stadige testinger av grenser fordi barnet vet at det er vi som bestemmer her, og at det får konsekvenser hvis beskjeder vi gir ikke blir utført.

Barnet skal selvfølgelig ha tonnevis med ros når det gjør noe bra for å forsterke den gode atferden. Men negativ atferd skal grensesettes. Og grensesetting av negativ atferd kan gjøres på forskjellige måter. Man er nødt til å se an barnet sitt, og hva som fungerer på det.

For å forsterke atferden kan man jo blandt annet bruke belønningssystem osv.

Det er ikke alt som fungerer på alle. Noe fungerer på noen, og noe fungerer på andre.

Derfor er det viktig med forskjellige meninger om teamet i noen tilfeller. Slik at man får flere tips enn bare 1, dersom det ene tipset ikke skulle fungere på barnet.

[Xanadus]

Til TS

Jeg ville tatt dynen og sagt rolig: Jeg forstår du ikke vil ha dynetrekk et på siden du har tatt det av. Desverre så er det uhygienisk å bruke dyna uten dynetrekk, derfor har du ingen dyne å ha over deg i natt, med mindre du tar på dynetrekket igjen. Vil du gjøre det, eller skal jeg legge vekk dyna? Om han sier nei, så si: det er greit, men tenk om det blir kaldt uten dyne i natt. Nekter han fortsatt, så pakk vekk dyna på et sted han ikke får tak i den. Overhør banning og skjelling, vis at du mener det, gå fra han om han er sint. Om nødvendig MÅ han sove uten dyne den natta, med mindre han kommer på han vil ta på trekket likevel etterhvert.

[Gjest Gjest_Iris_*]

Til TS

Jeg ville tatt dynen og sagt rolig: Jeg forstår du ikke vil ha dynetrekk et på siden du har tatt det av. Desverre så er det uhygienisk å bruke dyna uten dynetrekk, derfor har du ingen dyne å ha over deg i natt, med mindre du tar på dynetrekket igjen. Vil du gjøre det, eller skal jeg legge vekk dyna? Om han sier nei, så si: det er greit, men tenk om det blir kaldt uten dyne i natt. Nekter han fortsatt, så pakk vekk dyna på et sted han ikke får tak i den. Overhør banning og skjelling, vis at du mener det, gå fra han om han er sint. Om nødvendig MÅ han sove uten dyne den natta, med mindre han kommer på han vil ta på trekket likevel etterhvert.

Høres lurt ut,ja

[Arielle]

Synes foreldrene her har mer tvilsom oppførsel en det barnet har.

Du virker som om du er mer opptatt av og vise din autoritet, og gjør dette som en maktdemonstrasjon, og det blir helt feil. Det er da du får et barn som overtar, og tar styringen, for han lærer av måten dere opptrer på. Straff/grensesetting er helt greit, men ikke når det er "bare for å gjøre det".

Uenig! Vi får treåringen vår til å plukke opp hvis han hiver mat eller slikt på gulvet, for at han skal lære at det er uakseptabelt og at han selv er ansvarlig for det han gjør.

På den andre siden er jeg mer for "konsekvenser" enn for "straff". Feks. konsekvensen av å ikke ta på dynetrekket igjen blir at man ikke har noen dyne. Roter de på rommet sitt og nekter å rydde, tar man bort lekene som ikke blir ryddet. Når de kaster mat på gulvet, kan de ikke gå fra bordet før de har plukket opp igjen (gjelder litt mindre barn). Det bør være en sammenheng mellom handling og konsekvens når de er så store.

I tillegg må de bli forklart på en rolig måte HVORFOR den måten de oppfører seg på er feil.

[:-) anna]

Noe sånt kunne absolutt ha skjedd hjemme hos oss også.

Jeg hadde ikke straffet. Jeg hadde bare ikke gitt meg.

Jeg hadde forholdt meg rolig og sagt at sånn snakker vi ikke her hjemme hos oss, og det vet du. Så hadde jeg sagt at dynetrekket må på dyna di igjen, sånn er det bare, om du trenger hjelp kan jeg hjelpe deg, men du må ta på dynetrekket igjen.

Om han da ville ha hjelp så hadde jeg ikke tatt over men sagt sånn "ta det hjørnet av dyna og putt inn i det hjørnet der så holder du der ja også..."

Om han banna og sverta hadde jeg bare sagt at "når du er så sinna så tror jeg ikke du hører hva jeg sier, da er det best at du får fred en stund til å roe deg ned litt. Du får si fra når du er klar til å ta på det dynetrekket" Også hadde jeg gått ut. Og ignorert både banning og smelling med dører og om ting ble kasta i veggen inne på rommet.

Når barn blir så sinte tror jeg det er viktig at man viser at man ikke lar seg vippe av pinnen. At man fremdeles har kontrollen. Det å bli så sinna for et barn oppleves som veldig skremmende. Og da trenger man å ha foreldre som fremstår som selve grunnfjellet av ro (selv om det ikke er slik man føler seg på innsiden)

Jeg hadde ikke latt han få gjøre noe annet før han hadde tatt på dynetrekket igjen. Det første jeg ville spurt om om han kom ut av rommet var om han hadde tatt på dynetrekket igjen, og så hadde jeg sjekket. Frem til det var gjort så hadde alt som skulle gjøres blitt gjennomført uten ham. (Even, har du tatt på dynetrekket nå. Pappa skal på butikken, og du ville jo være med... så viss du vil det må du forte deg med det dynetrekket.)

Når han så gjorde det så hadde jeg gitt masse ros. Sagt at det var kjempebra, og sagt at han jammen er stor som får til slikt selv. Og så hadde jeg snakka om noe annet og vært smørblid.