Vold mellom barn...

[Gundel Gaukeley]

.

Endret 11. februar 2013 av Gundel Gaukeley

[Gjest Madam Felle]

Jeg maser, og maser, og maser enda litt mer, og så maser jeg enda mer på at det ALDRI er lov å slå uansett hvem som begynte. Barn har behov for å lære å ordne opp uten å legge hånd på noen.

barn forstår ikke når de kan gjøre det, og når de ikke kan gjøre det, og derfor er det bedre at de aldri skal gjøre det.

Hvordan forsvarer en seg ved å slå?

Jeg forteller mine barn at de får heller finne en voksen som kan ordne opp. Dette praktiserer de også i skolen, og på SFO, noe som er veldig bra. hvordan kan en si til barnet at det er lov å slå bare noen ahr slått deg først? Du sier jo egentlig at det er helt ok at en løser konflikter ved å bruke vold.

Nei forbudt med all slåing er det beste, men det er min mening.

[Gjest Coolaid]

Vold mellom barn er veldig vanskelig. Hovedsaklig ønsker jeg ikke at mine barn skal slåss, men selvforsvar er en annen ting. Har selv vært utsatt for mobbing i en årrekke og slo aldri tilbake, kan ikke si at det fikk meg særlig langt. Så er det jo noen barn da, de som slår, mobber og terroriserer andre barn. Kan ikke si at jeg ikke hadde snudd ryggen til litte granne dersom et "offer" tok igjen og ga en slik en skikkelig bank. Men hva som er rett og galt er ikke lett å si, tror at det er mye dobbeltmoral ute å går. Det eneste vi kan gjøre er å være ærlig om det og lære barna våre gode holdninger ovenfor andre mennesker. Men det som slår meg er at mye av den volden som barn og ungdom utsetter jevnaldrende for veldig grov. Hadde det vært voksne i stedet så hadde det vært en politisak. Er barn uten rettsvern bare fordi de er barn?

[ellapille]

Jeg mener at så lenge barnet veit hva som er rett,har klare linjer hjemmefra og barnet prøver å forsvare seg verbalt men at det ikke hjelper,så synes jeg absolutt at ungene skal få sette grenser for seg selv.

Jeg er totalt enig i det du sier,men ungene må få lov å knuffe tilbake eller ta såpass i den andre ungen om det er et forsvar.

Noen unger gir seg ikke før de har møtt sin overmann og noen ganger blir det snille barn som må sette de grensene.

For det er uti gata ting skjer og uten foreldre tilstede hele tiden.

Dette er en måte å overleve på,for ellers blir man bare mobbet og plaget som om man skulle vært en pyse om man ikke tar igjen.

Enkelte unger har horn i panna og så lenge foreldrene lar disse barna få ferdes fritt og plage andre barn,så blir det opp til de gode og vise hva de står for.

Men vi som da har enkle barn,støtter oppom urettferdigheter mot våre barn,mens det finnes foreldre som på motsatt side gir blaffen så lenge de ikke jævles innenfor husets fire vegger.

Har møtt nok av de der ja,og en gutt i klassen til sønnen min er populær,snill,skoleflink,rolig,fornuftig med tålmodighet til tusen,men det er han som blir stående å si til en spesiell gal gutt:slutt nå thommas,vær så snill,det gjør vond skjønner du,vær grei nå..........osv. En plass må grensen gå for de snille barna også.

[Gjest Anonymous]

Nei forbudt med all slåing er det beste' date=' men det er min mening.[/quote']

Det høres jo flott ut, men hvordan forsvarer man seg så mot en som slår, og som er helt uinteressert i å høre hva du har å si? Hente en voksen? Check, det er forsøkt, og det virket ikke. Dessuten er det ikke alltid en voksen i nærheten.

Jeg prøver bare å si at om et barn har kommet i slosskamp med noen, så KAN det faktisk være en god grunn til det. Etter flere år med mobbing og dritt i barneskolen, kokte det til slutt over for meg. Jeg er glad for at jeg ikke etterpå fikk høre fra en voksen "du må da ikke slå, det er galt". Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Man kan godt si at man ikke skal slå, men å lage regler som bare passer i en ideell verden, bidrar ikke til å øke barns respekt for de voksne. For ungene lever i den virkelige verden, og bør helst slippe å leve etter doble standarder: En de bruker når de voksne er til stede, og en annen som brukes for å takle reelle problemer.

(Vi voksne lever også i den virkelige verden, der vi bruker vold og tvang for å håndtere kriminelle. For det vet vi alle at vi må.)

[Gjest Madam Felle]

skal en lære barn at det er ok å slå om noen slår først?

hvor hardt får de lov å slå?

Hvor går grensen for hva som er tillatt?

Hvor går grensen for når de har lov til å slå tilbake?

Hvor skal grensen settes slik at barnet forstår dette?

[Gjest Anonymous]

Problemet hadde vel egentlig vært løst dersom alle foreldre var like fornuftige som de fleste av dere.... Men slik er det jo absolutt ikke! Barn dreper faktisk barn i de mest ekstreme tilfellene, det kan umulig være noen trøst etterpå å tenke at; Hn SLO ihverfall ikke......Jeg tror egentlig at etterhvert som barna vokser til vil det være mulig å formidle en riktig holdning til bruk av vold uten å oppfordre til det.

[Gundel Gaukeley]

.

Endret 11. februar 2013 av Gundel Gaukeley

[Lenore]

Min beste kur for å unngå at et (lite eller stort) barn ødelegges av mobbing, er å gjøre det lille mennesket stort inni seg.

Det er lite vi som voksne får gjort med hver enkelt situasjon, dersom barn blir mobbet, eller opplever andre krenkende/ubehagelige hendelser på skole, i barnehage eller på fritiden, når vi ikke er til stede.

Men, opplevelsen av hendelsene, samt selvfølelsen under og etterpå - den kan vi jobbe med. Sammen med barnet.

Det kunne ikke falle meg inn å si til et barn at det skulle slå et annet menneske.

Ikke bare fordi det er moralsk forkastelig - men også fordi dette ikke vil hjelpe barnet.

Hva slags tanker vil svirre rundt i hodet hans/hennes, etter en slik opplevelse? Styrket selvfølelse? I så tilfelle, så har det også slått feil.

Ingen skal oppleve tilfredsstillelse av å utøve vold.

Og ingen skal, under noen omstendighet, oppdras i den retning.

Jeg mener og tror altså at kommunikasjon, samt stor kontakt med barnet, vil ha mest å si i en slik (utrolig lei) situasjon.

For å beholde selvrespekten, selvfølelsen, og tilliten.

Disse følelsene og egenskapene skal ikke mitt barn få ved å slå.

[Gjest Madam Felle]

Min beste kur for å unngå at et (lite eller stort) barn ødelegges av mobbing, er å gjøre det lille mennesket stort inni seg.

Det er lite vi som voksne får gjort med hver enkelt situasjon, dersom barn blir mobbet, eller opplever andre krenkende/ubehagelige hendelser på skole, i barnehage eller på fritiden, når vi ikke er til stede.

Men, opplevelsen av hendelsene, samt selvfølelsen under og etterpå - den kan vi jobbe med. Sammen med barnet.

Det kunne ikke falle meg inn å si til et barn at det skulle slå et annet menneske.

Ikke bare fordi det er moralsk forkastelig - men også fordi dette ikke vil hjelpe barnet.

Hva slags tanker vil svirre rundt i hodet hans/hennes, etter en slik opplevelse? Styrket selvfølelse? I så tilfelle, så har det også slått feil.

Ingen skal oppleve tilfredsstillelse av å utøve vold.

Og ingen skal, under noen omstendighet, oppdras i den retning.

Jeg mener og tror altså at kommunikasjon, samt stor kontakt med barnet, vil ha mest å si i en slik (utrolig lei) situasjon.

For å beholde selvrespekten, selvfølelsen, og tilliten.

Disse følelsene og egenskapene skal ikke mitt barn få ved å slå.

Bra sagt applaus til deg :D