bestevenn med kjæresten

[Gjest g]

Må man være såkalt "bestevenner" også med kjæresten sin for at man skal kunne leve livet sammen?

Hvor mye av "ikke likheter" eller "likheter" skal til for at man lever lenger sammen uten å bli slitne eller miste interessen av hverandre? Kan en stor forskjell ha noen betydning en mange små?

[Gjesten]

Alt er relativt. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på dette.

[Gjest gjestina]

Må man være såkalt "bestevenner" også med kjæresten sin for at man skal kunne leve livet sammen?

Hvor mye av "ikke likheter" eller "likheter" skal til for at man lever lenger sammen uten å bli slitne eller miste interessen av hverandre? Kan en stor forskjell ha noen betydning en mange små?

Jeg synes det er en fordel at mannen min er bestevennen min, fordi vi har et ganske lite nettverk ellers. Vi er begge hjemmekjære, samt det eneste paret i vennegjengen med barn. Vi sitter følgelig mye alene hjemme sammen, og det hadde nok blitt ganske slitsomt om vi ikke hadde trivdes og ledd så mye sammen, som det vi gjør. Samtidig er vi veldig ulike, han typisk rotete kunster, og jeg typisk super-strukturert akademiker. Men disse hinderne jobber vi oss rundt, og konsentrerer oss om det vi har felles; grunnleggend verdier, humor, morsomme tanker om verden/andre folk osv.

Dersom en har et stort nettverk, mange gode venninner/venner, får en jo tilfredsstilt venne-behovet på andre kanter, og er derfor ikke avhengig av at kjæresten skal utfylle dette behovet. Da holder det kanskje med sex/grunnere vennskap/samt å samarbeide om økonomi og barn. Så dette bunner altså i hva du selv ønsker og har behov for, og har ikke noe fasitsvar.

[NoAngel]

vi gikk fra bestevenner til kjærester.

og han er fortsatt min beste venn

[Kosemose]

Jeg tror det er en fordel at man har en del treffpunkter i fht interesser, standpunkt, preferanser, osv. å falle tilbake på når forelskelsen går over. Og jeg tror ikke det er så dumt å være bestevenn med kjæresten.

[*appifany*]

Etter som årene er gått, så merker jeg at han er blitt min beste venn. For jeg har en bestevenninne, men jeg forteller tom ikke hun alt som jeg forteller kjæresten min.

Vi er både lik og ulik. Det vi har likt er verdier, menneskesyn, prinsippfaste. Vi er dyrekjær, liker mye av det samme, har samme smak interiørmessig. Altså mye av det meste. Allikevel er vi selvfølgelig ulike på andre punkt som jeg liker at vi er ulike på, for det betyr at vi kan åpne den andres syn på ting. Som f.eks musikk, bøker, kultur, temperament osv. Disse ulikhetene setter jeg rett og slett pris på pga at jeg lærer mer, og utvider min horisont med å være med han og omvendt.

Vi har diskutert dette med å være beste venner, og faktumet om vi kun var bestevenner. Men vi kom frem til at vi er bare perfekte for hverandre. Høres monsterklisje ut, men det passer for oss. (enn så lenge Det er greit å ta en dag av gangen)

[Ella_Grey]

Jeg tenker at idealet er at man er bestevenn med kjæresten. Og at det beste er hvis man er veldig lik på enkelte ting, men at det samtidig er noen ting der man er totalt ulike.

[Havbris]

Jeg har vært gift med samme mann i 19 år og han er så avgjort min aller beste venn Det finnes ikke noe annet menneske som jeg har opplevd og delt så mye med som han, og dette vennskapet rommer helt andre, og dypere dimensjoner enn vennskapet til f. eks bestevenninnen min.

Vi er ganske forskjellige av natur, har forskjellig "lynne" og har lært oss til å være rause, åpne og godta ulikhetene - slik at det skal være plass for begge i forholdet. Å godta ulikhetene, leve godt med likhetene og det som er felles er kanskje en av de viktigste årsakene til at vi fremdeles er hverandres kjæreste og bestevenn

[Gjest Gjest]

Man må være bestevenner =)

Ser urovekkende ofte hos kompiser av meg at de blir sammen med noen som er totalt forskjellige personlighetsmessig. Såpass at de ikke kan ta med kjærestene når de er med kompiser, fordi de bare ikke går sammen i det hele tatt. Faktisk har de gjerne litt den innstillingen at en kjæreste og en venn er to helt komplett forskjellige ting.

Disse forholdene holder aldri. Lite overraskende, spør du meg

[Gjest Gjest_Hedda_*]

Min mann er min desidert beste venn noensinne. At det skal bli slutt mellom oss er utenkelig, jeg kan ikke se for meg et liv uten ham. Han sa senest idag at hans verste tanke var at jeg kastet ham på dør, for det er ikke bare kjærlighetslivet vårt - like sterkt er vennskapet vårt.

Vi var i utgangspunktet to ganske forskjellige personer, men vi har tilpasset oss hverandre i løpet av de 21 årene vi har vært sammen. Han har selvsagt sine "Hedda-frie" stunder med ishockey, fotball og jobb - og jeg har min jobb, trening og venninner .. men hvis jeg skal rangere mine venner så troner han på toppen.

[Gjest Mysticgirl]

Leste nettopp på nettet at forhold der de er venner og gjør ting sammen og har felles interesser som de deler, er faqktisk de forhold som holder lengre. Trenger du mye alenetid og gjør dere mye hver for dere, så vil det ikke vare hele livet

[Gjest Gjest]

Men så kan man jo lure på om de holder sammen pga avhengighet og gammel vane...

Jeg synes det er veldig fint å være mye sammen med en person man vil dele resten av livet med. Men både bare tid sammen med han, tid sammen og med begges venner og familie, samt helt alenetid og alene sammen egne venner og familie er essensielt. Vet ikke hva som menes med "mye", men man er to individer selv om man er et par.

Men klart, er man mer sammen med andre eller er alene mer enn man er sammen med sin kjære, så holder det nok ikke