Trygg alene - alltid usikker i forhold

[Gjest anonym nå]

Hei!

Jeg er i et nytt forhold nå, og merker at jeg er redd, mentalt stresset og usikker. Slik har jeg ikke hatt det når jeg er alene, men jeg kjenner igjen følelsen fra tidligere forhold. Det er som at jeg mister all selvfølelse og selvtillitt i forhold. Det kan være noe med tankemønsteret mitt. Jeg har tidligere vært i et forhold hvor jeg endte med å være veldig selvdestruktiv for å straffe megselv da jeg følte at jeg var en dårlig kjæreste... kanskje jeg fortsatt selvdestruktiv i forhold...

Jeg ser venninner som får selvtillitt av forhold, mens det ser ut som at jeg går andre veien...

Er det noen andre som har eller har hatt det slik?

[Gjest Gjest]

Jepp. Kjenner meg godt igjen. Her sitter jeg en fredagskveld og tårene triller. Nok et forhold er slutt, og jeg ser at det at jeg ikke greier å si i fra om det som plager og sårer meg er mye av grunnen til at det endte på denne måten. Usikkerheten har ødelagt mye for meg og dermed også for forholdet. Har ingen tips å komme med, men håper noen andre har det... Du er ihvertfall ikke alene!

[Gjest TS]

Jepp. Kjenner meg godt igjen. Her sitter jeg en fredagskveld og tårene triller. Nok et forhold er slutt, og jeg ser at det at jeg ikke greier å si i fra om det som plager og sårer meg er mye av grunnen til at det endte på denne måten. Usikkerheten har ødelagt mye for meg og dermed også for forholdet. Har ingen tips å komme med, men håper noen andre har det... Du er ihvertfall ikke alene!

Å, huffda, det var virkelig leit å høre... Håper at du har noen gode venninner du kan møte i helgen eller noe annet å gjøre helgen som kan gjøre at du kommer i bedre humør og føler deg bedre.

Det vi begge kan være glade for er vel at vi har oppdaget mønsteret og er bedre rustet til å gjøre noe med det.

[Gjest Gjest]

Hmmm.. høres ut som om det har vært mye skuffelse opp gjennom.

Har dere også opplevd å ha kjærester som dere har følt dere trygge på, men som dere har mistet interessen for ganske fort?

Det har jeg, og jeg kjenner meg dessuten igjen i det dere skriver. Men da er det vel slik at man på mange måter har et for dårlig selvbilde med tanker om at man ikke er verdt tilstrekkelig, og at selv den minste lille ting kan få andre til å kaste vrak på en.

Jeg tror man må være snill mot seg selv, og prøve å overbevise seg om at man har like stor egenverdi som alle andre, at man ikke skal behøve å gå på akkord med seg selv for å bli satt pris på.

[Gjest singel]

Jepp. Jeg er slik. Blir ikke bedre med alderen heller. Ikke i mitt tilfelle. Har det best singel. Noen ganger lurer jeg på om det er noe alvorlig galt med meg.

[Gjest Gjest]

Takk for det:) Nå er det et par uker siden det ble slutt, så det er ikke så ferskt. Hadde bare litt tid til å tenke i stad og da kom tårene. Vi hadde vært sammen i to år så det tar nok litt tid å komme over.

Jeg fikk jo forklart han litt om hvordan jeg hadde det, men ikke slik at han forsto. Så var det små ting han gjorde eller ikke gjorde som fikk meg til å føle meg sinnsykt usikker og jeg ville, men greide aldri å fortelle han hvordan jeg oppfattet ting og følte det. Har jo nå i ettertid fått bekreftet at det ikke var slik jeg trodde, men det hjelper jo lite nå.

[zuperduper]

Hei!

Jeg er i et nytt forhold nå, og merker at jeg er redd, mentalt stresset og usikker. Slik har jeg ikke hatt det når jeg er alene, men jeg kjenner igjen følelsen fra tidligere forhold. Det er som at jeg mister all selvfølelse og selvtillitt i forhold. Det kan være noe med tankemønsteret mitt. Jeg har tidligere vært i et forhold hvor jeg endte med å være veldig selvdestruktiv for å straffe megselv da jeg følte at jeg var en dårlig kjæreste... kanskje jeg fortsatt selvdestruktiv i forhold...

Jeg ser venninner som får selvtillitt av forhold, mens det ser ut som at jeg går andre veien...

Er det noen andre som har eller har hatt det slik?

Ja, jeg kjenner meg igjen i dette og har hatt det slik selv.

Jeg lurer på om det er det med at man åpner seg opp for et annet menneske følelsesmessig. Det gjør man jo ikke når man er alene, og da virker man "sterk". Når man blir sammen med noen, åpner man for masse følelser både på godt og vondt. Derfor tror jeg man kan virke "svak" når man er sammen med noen.

Jeg tror at dette går over når man treffer den som er "den rette". Da aksepterer man hverandre akkurat som man er, både på godt og vondt. Dette får man igjen gode følelser og selvtillit av

[Gjest Gjest_ulla_*]

Sånn er jeg også. Derfor trives jeg best alene. Med det samme jeg roter meg inn i et forhold med en mann, faller selvtilliten til bunns, jeg utsletter meg selv, blir usikker,redd og mistenksom. Alene er jeg rolig og trygg.

Man er faktisk i en ganske sårbar situasjon, når man legger mye følelser i et annet menneske. Man legger jo nærmest hele sin sjel i det, og man mister litt kontroll på tilværelsen. Fallhøyden blir jo ganske stor, om forholdet tar slutt.

Tror ikke det er så uvanlig å føle seg usikker, men det varierer sikkert fra person til person.

[Gjest J27]

Hiver meg med her jeg. Straks jeg liker noen er det som jeg mister all forståelse for meg selv, og føler meg bare keitete og usikker, overanalyserer og tolker alt. Kanskje like greit at gutter uansett aldri ser ut til å være i forhold med meg, selv om ingen av dem tydeligvis legger merke til dette..

Tror dere det finnes gutter som er sånn som oss?

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om det er det med at man åpner seg opp for et annet menneske følelsesmessig. Det gjør man jo ikke når man er alene, og da virker man "sterk". Når man blir sammen med noen, åpner man for masse følelser både på godt og vondt. Derfor tror jeg man kan virke "svak" når man er sammen med noen.

Jeg er tilbøyelig til å hevde at det er motsatt. Det er de som er trygge på seg selv som tør å åpne seg og legge frem følelsene sine. Dette er helt nødvendig i et forhold, og når den ene lukker seg og kanskje framstår som kald og følelsesløs (les:meg). Jeg må faktisk innrømme at jeg ikke er veldig god til dette til tross for at jeg er kvinne. Jeg syns det er mye tryggere og holde ting for meg selv, slik at ingen skal få mulighet til å ramme meg der hvor jeg er svakest.

[Gjest Gjest]

Ikke meningen å sitere mitt eget svar: :gjeiper:

Jeg er tilbøyelig til å hevde at det er motsatt. Det er de som er trygge på seg selv som tør å åpne seg og legge frem følelsene sine. Dette er helt nødvendig i et forhold, og når den ene lukker seg og kanskje framstår som kald og følelsesløs (les:meg). Jeg må faktisk innrømme at jeg ikke er veldig god til dette til tross for at jeg er kvinne. Jeg syns det er mye tryggere og holde ting for meg selv, slik at ingen skal få mulighet til å ramme meg der hvor jeg er svakest.

[Cata]

Tror jeg melder meg inn her jeg også. Jeg vil ikke påstå at jeg utsletter meg selv om jeg er i et forhold, men føler meg i allfall mer trygg og sikker på meg selv når jeg er 100% alene. I et forhold så tror jeg jeg blir gående og "lytte" etter ting som skurrer og tegn på at han ikke bryr seg (nok), samtidig som jeg glir over mot "nikkedukkemodus". De som kjenner meg vet at nikkedukke er ikke helt meg til vanlig .

Ganske skummel personlighetsendring i grunnen. Jeg er obs på den og liker den ikke, og gjør mitt beste for å skjule den delen av meg i perioder når jeg er i forhold. Jeg vil jo gjerne fremstå som den rimelig selvsikre og trygge damen jeg er når jeg er på egenhånd, og absolutt ikke som usikker ungpike. Det kan være greit nok når man faktisk er det, men etter passerte 25 så mister det liksom noe av sjarmen. Tror også de færreste menn egentlig ønsker en substansløs "javel, kjære" dame.

[Gjest Gjest]

Tror dere det finnes gutter som er sånn som oss?

Kjæresten min er litt sånn, han sier at han ikke liker seg selv i forhold fordi han blir en tøffel. Jeg merker absolutt forskjellen selv fra før han ble forelsket i meg til etter, men jeg liker at han gikk fra å være litt kald og egoistisk til å bli mykere. Han er jo ingen tøffel, men har vel gått fra en som alltid holder hodet iiiskaldt til å bli en "fool in love".

Nettopp dette kan jo være skummelt for hvem som helst. Jeg skifter ikke personlighet i forhold, annet enn at jeg blir mer romantisk når jeg faktisk har en romanse i livet som jeg kan dyrke. Men jeg synes det er skummelt å gå inn i et forhold, for jeg har brent meg før. Det er ikke bare-bare å legge hjertet sitt i hendene på en annen, for å bruke en litt kvalm metafor som egentlig er ganske beskrivende. Lar du deg rive med av følelsene så er det litt som å stille seg på kanten av et stup.

Jeg liker det ikke, og har som mange andre ytret ordene "aldri igjen" en del ganger og utøvd en del selvkontroll. Men når man er der så virker det bare verdt det likevel. Det er verdt det. Man finner jo aldri lykken hvis man ikke tør å hoppe i det.

En annen ting som jeg har kjent litt på er at man blir mer bevisst på seg selv, man ønsker å bli godt likt av sin kjære og være den beste man kan bli. Kjæresten blir som et speil som man ser seg selv i hver dag, og man må derfor like det man ser. Ha et godt selvbilde og god selvtillit, være trygg på seg selv og ikke minst han. Føle man har nok å by på når man åpner seg helt og når hverdagen setter inn og man liksom skal tilbringe et uendelig antall dager sammen. Vil han elske deg for alt du er, og vil det gro sterkere eller svinne hen jo mer tid dere tilbringer sammen og jo mer av deg selv du viser?

Klart det er tryggere å ikke føle seg avhengig av en annens persons anerkjennelse og kjærlighet, men det trygge er ikke alltid det beste.

[Gjest Gjest]

Man er faktisk i en ganske sårbar situasjon, når man legger mye følelser i et annet menneske. Man legger jo nærmest hele sin sjel i det, og man mister litt kontroll på tilværelsen. Fallhøyden blir jo ganske stor, om forholdet tar slutt.

Tror ikke det er så uvanlig å føle seg usikker, men det varierer sikkert fra person til person.

Plutselig er man ikke den som har kontrollen på egen lykke, man er tvert imot nærmest prisgitt en annen person.

[Gjest TS]

God formiddag!

Så kjekt å våkne til så mange gode svar! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det Catas beskrivelse. Gjesten etter henne er inne på mange gode poeng. En gjest som spurte om man lett mister interessen er inne på noe.

Jeg har gått raskt inn i forhold, funnet ting som har skurret relativt raskt og mistet interessen, men likevell blitt i forholdet i mange måneder, kanskje år, etterpå og prøvd å fått det til å fungere.

En teori jeg har nå er at jeg gjør en "all-inn" veldig tidlig i forholdet. Jeg blir veldig betatt og vil tilbringe mest mulig tid med vedkommende. Bruker masse tid og krefter på vedkommende. Setter av masse tid til oss, tenker og funderer over forholdet og hvorvidt det går bra og gjør mitt beste for å være en god kjæreste. Når man satser masse tidlig, blir jo risikoen større og man forventer mer av kjæresten enn man gjør hvis man har en innsats som er mer i stil med forholdets stadie.

I forholdet jeg er nå, har jeg tøylet meg veldig den første tiden fordi jeg har ikke villet gjøre samme feilen og gå for raskt inn i noe enda en gang. F.eks. har hans ønsker for hvor ofte vi skal møtes, vært ledende. Nå treffes vi oftere, og det er som om min avhengighet av han øker automatisk i takt med dette. Jeg blir redd, usikker og får dårlig selvbilde/selvtillitt.

På grunnlag av dette lurer jeg på om den eneste utveien er å treffes sjeldenere og sørge for at livet mitt blir mer likt slik det er når jeg er singel. Da kanskje innsatsen min føles lavere og risikoen ikke like stor. Samtidig får man kanskje tilbake litt uavhengighet og spenning, som er en stor motivasjonsfaktoren for meg i starfasen av forhold.

Vi har truffet hverandre i et halvt år. Nå treffes vi vil vanligvis 1 arbeidsdag i uken og i helgen. (Er dette for ofte?) Det kan føre til at jeg bare har tre-fire dager for meg selv. Disse bruker jeg som regel på trening, og brått blir det liten tid til venninner.

Hva tror dere om min teori?

[Cata]

Hva tror dere om min teori?

Jeg er litt enig, eller i allfall kjenner jeg meg igjen i mye. Jeg faller veldig lett i "vil være sammen med" fella i starten av et forhold, selv om jeg prøver å være bevisst på å ha tid for meg selv. Jeg vet jo inderlig godt at jeg for det første trenger en god del alenetid og for det annet er "slyngplanter" rimelig turn off.

Har merket meg et "mønster" som er ca. slik: I starten er han veldig pågående og jeg mer laidback. (Da er jeg i fasen "tilfreds alene".) Dessverre er vi mennesker slik innrettet at interesse avler interesse, så hvis fyren er rimelig OK så ender jeg med å bli litt nygjerrig, vi møtes, treffes en gang eller tre og vips så er vi inne i en rutine der vi møtes 1-3 ganger i uka. Og da sitter jeg i "forholdsfella" etter noen uker, for da er interessen vakt. Det går fint en periode, så begynner han å dabbe av. (Jaktiveren fortar seg, "byttet" er i havn.) Men jeg liker jo ikke å "gi meg" så jeg jobber videre for forholdet, men prøver samtidig å ikke mase. Slitsom fase, - iallfall for hodet. Åssen søren balanserer man ut noe slikt? Så kommer selvsagt jeg etterhvert inn i "gi pokker" fasen. Skal det så mye (ensidig) jobb til å holde liv i et forhold, da er det ikke liv laga - bare evigvarende hjertekompresjon så jeg går tilbake til laidbackfasen og blir mindre ivrig på å treffes og mer glad i alenetid hjemme. Dermed vekkes jaktinstinktet hos mannen og så var det på'n igjen.

Sånn går no dagan.....

Eksemplet jeg har ovenfor er satt på spissen og en smule overdrevet, men jeg har gjentatte ganger sett elementer av det handlingsmønsteret utspille seg (med visse variasjoner, selvsagt) når jeg har vært i forholdsforviklinger.

[zuperduper]

Vi har truffet hverandre i et halvt år. Nå treffes vi vil vanligvis 1 arbeidsdag i uken og i helgen. (Er dette for ofte?) Det kan føre til at jeg bare har tre-fire dager for meg selv. Disse bruker jeg som regel på trening, og brått blir det liten tid til venninner.

Bor dere i nærheten av hverandre? Hvis dere gjør det, så synes jeg det hørtes lite ut.

[Gjest Gjest]

Plutselig er man ikke den som har kontrollen på egen lykke, man er tvert imot nærmest prisgitt en annen person.

Kanskje det er dette som skiller dem som får selvtilitt i et forhold og dem som mister den. Selv er jeg bland dem som får og syntes det er trist at dere her ikke får opplevd det jeg får. Jeg tror ikke det har med at dere gjør noe galt, men at dere har en personlighet som kanskje lettere lar seg påvirke av at man nå er to og ikke en. Dette har nok mer med hvor mottagelige vi er for å kjenne på følelsen av å være to, og ikke noe med at man er svak og lar seg påvirke.

Selv er jeg alltid bevisst på at jeg selv har ansvar for min egen lykke. Om han skulle velge å dumpe meg, ikke stille, skuffe meg, være utro etc. så er det hans valg og hans tap. (selvsagt ville jeg blitt lei meg og såra, men jeg lar ikke tanker om dette styre meg) Jeg vet jo at jeg klarer meg så godt på egenhånd og at jeg kan være lykkelig når jeg er alene også. Derfor føyer jeg meg ikke etter kjæresten (mer enn ved normale komprimiss om hva vi skal se på kino, hvor vi skal i helgen, etc. en gang i blandt). Jeg er meg, og om det ikke re godt nok for ham får han heller finne seg ei anna.

For meg er det slik at denne følelsen av å være to er noe som vokser frem i løpet av et lenger forhold, når vi begge har vist at vi er verdige til å være en naturlig del av den andres liv. Jeg skal stole mye på ham for at jeg naturlig tar ham med i beregningene mine og stole mye på ham før hans meninger er en naturlig medvirker i mine valg. Jeg er meg, uansettt om jeg er i et forhold eller ikke og ønsker at han skal være det samme. Det kjekke er å se om vi begge to kan klare å forende hvem vi er med det å være i et forhold sammen slik at begge er seg selv, sier hva de mener og føler seg respektert og forstått. Dette er en morsom utfordring og en spennende prosess å være i.

I mitt tidligere forhold kom vi aldri til denne følelsen av at vi var en forent "toer". Jeg klarte aldri å stole på ham nok til at jeg tok ham med som en naturlig del i tankene mine og vi klarte ikke å få personlighetene våre til å matche uten at den ene av oss måtte gjøre større kompremiss enn den andre. Jeg valgte derfor å gjøre det slutt. Vi var ikke kompatible, og jeg begynte å kjenne litt på den dårlige selvtilitten som dere beskriver. Jeg måtte forandra på meg for å være god nok for ham, og det var jeg ikke villig til å gjøre. Da var jeg heller alene. Men poenget er at jeg lar det gå en del tid før jeg lar ham komme helt innpå meg, vi bruker mye tid på å bli kjennt med hverandre og i denne perioden ser jeg om det er lett for meg å være meg selv sammen med ham eller om det er vanskelig. Om det er vanskelig er han nok mest sannsynligvis ikke den rette for meg.

[Cata]

Jeg er meg, uansettt om jeg er i et forhold eller ikke og ønsker at han skal være det samme. Det kjekke er å se om vi begge to kan klare å forende hvem vi er med det å være i et forhold sammen slik at begge er seg selv, sier hva de mener og føler seg respektert og forstått. Dette er en morsom utfordring og en spennende prosess å være i.

Det er jeg helt enig med deg i, og jeg prøver å leve etter det. Dessverre har jeg et par personlighetstrekk som saboterer opplegget litt. For det første er jeg ingen stor prinsipprytter. Det er få ting jeg bryr meg så mye om at jeg gidder krangle om det. Dermed blir det lett til at jeg gir meg. (Men "han" eller hvem som helst, skal få slite med å rokke ved de få tingene der jeg har en absolutt mening...) Om det er en ting som irriterer meg, så er det likevel sjelden jeg har så bestemte synspunkter at jeg gidder lage bråk om det.

Det andre er at jeg er elendig til å gi slipp på noe som helst. Jeg er av natur en "bevarer, noe som jeg tror skyldes at jeg har flyttet en god del og derfor lært meg å jobbe for å bevare vennskap. Etter en viss alder så er det nemlig ikke så lett å få nye, gode venner dit man flytter så det gjelder å holde på de gamle. Dette er i utgangspunktet positivt og jeg får innimellom tilbakemelding fra venner som sier de er glad for at jeg er så god til å holde kontakt (nei, jeg henger ikke på telefonen hver uke ) . Dessverre tar jeg med meg dette trekket inn i forhold også og fortsetter å jobbe med det til (tror jeg) lenge etter at normale mennesker ville gitt opp.

[Gjest Gjest]

Selv er jeg alltid bevisst på at jeg selv har ansvar for min egen lykke. Om han skulle velge å dumpe meg, ikke stille, skuffe meg, være utro etc. så er det hans valg og hans tap. (selvsagt ville jeg blitt lei meg og såra, men jeg lar ikke tanker om dette styre meg) Jeg vet jo at jeg klarer meg så godt på egenhånd og at jeg kan være lykkelig når jeg er alene også.

Dette er jo lett å si, og stemmer for de fleste av oss. Vi klarer oss jo faktisk så bra alene at vi ikke trenger en mann en gang, og går noe motvillig inn i forhold. Men når man først har gjort det og latt seg rive med, så er jo fallhøyden enormt stor. Vi vet rasjonelt sett at det kan ryke og at det vil gjøre veldig vondt, ikke rart at man er litt redd. Det er jo bare smart å ta sine forholdsregler.

Det med at man ikke har ansvar for egen lykke lengre, men en annen har det, tror jeg forøvrig er det som forener de som trives i forhold og oss, ikke skiller. Dette blir litt på siden av det som diskuteres, men jeg tror også de som er totalt avhengige av forhold og ikke takler ensomhet kjenner det samme. De trives dog med å gi alt, i stedet for å føle seg usikker når de gjør det.