Sønnen min fortalte at en gutt i klassen ble slått hjemme

[Gjest Gjest]

Sønnen min kom hjem i dag og fortalte at en gutt i klassen ble slått hjemme. Barna hadde snakket om deg i et friminutt. Nå sitter jeg her med en rar følelse og vet ikke helt om jeg skal gjøre noe og i såfall hva. Gutten det dreier seg om har adferdsproblemer, og er ikke sammen med gutten min i fritida.

[crazyforgum]

En bekymringsmelding til barnevernet er kanskje på sin plass? At gutten har atferdsproblemer gjør at han er i en utsatt gruppe.

Man må tørre å være "nabokjerringa" litt oftere :-)

[Gjest Chickpea]

Jeg ville tatt det opp med lærerne på skolen, tror jeg. De har kanskje best mulighet for å undersøke om dette stemmer, før barnevernet eventuelt blir koblet inn?

[Gjest Gjest]

Hvordan har dette kommet frem på skolen?

Har gutten fortalt det selv? Har noen sett noe? Er det bare rykter?

Uansett ville jeg nok ringt inn en bekymringsmelding til barnevernet, uansett så er det vel bedre å ta feil og gjøre noe, enn at man vet og ikke gjør noe.

[Glad2barnsmor]

Jeg ville kontaktet skolen og fortalt hva din sønn sa. Deretter kontaktet barnevernet med en anonym meldin, dette for og skjerme din sønn på skolen. Hvis meldingen ikke er anonym får nok sønnen din høre det på skolen av denne gutten senere. Men bry deg!!!! Det er altfor få som bryr seg om slike ting, men hvor gammel er sønnen din. Kommer jo litt an på alder.

[zuperduper]

Hvor gamle barn snakker vi om her?

[Beauté]

Jeg ville gått veldig forsiktig fram her. Husker selv da min datter gikk i barnehagen. Da fortalte hun de som jobbet der, at jeg slo henne. Det er en lang historie som jeg ikke orker å forklare her, men de brydde seg ikke om det. Faktisk var det JEG som tok det opp med dem. Unger kan si mye rart for å skape dramatikk og få oppmerksomhet. Kanskje fiske litt etter detaljene? Forteller gutten ditt barn om det i detaljer?

Endret 12. februar 2010 av Beauté

[Nigo-san]

Sønnen min kom hjem i dag og fortalte at en gutt i klassen ble slått hjemme. Barna hadde snakket om deg i et friminutt. Nå sitter jeg her med en rar følelse og vet ikke helt om jeg skal gjøre noe og i såfall hva. Gutten det dreier seg om har adferdsproblemer, og er ikke sammen med gutten min i fritida.

Hvor gamle er barna?

To historier fra meg selv:

Den ene er min venninne som nå er utdannet lege, som da hun var liten og ikke fikk det godteriet hun ville ropte høyt ut i butikken "Pappa slår meg!". Med vilje, fordi hun visste pappaen syntes det var flaut.

Den andre er fra en kompis som skiftet bleie på datteren på nesten tre år, og hun hylte: "Au, au, pappa tar meg på tissen!". Touche!

Dette kommer virkelig helt an på hvor gamle barna er (eksemplene var fra førskolealder) og din egen magefølelse. Hva tror du? Jeg ville i første omgang tatt det opp med skolen, hvis jeg virkelig trodde det var grunn til bekymring. Så fikk de ta det videre.

Jeg tør gjerne å være "nabokjerringa", men jeg må vite at det er litt hold i det. Hvis et utsagn om at pappa slår meg er det eneste jeg har å gå etter, ville jeg kalt inn andre. Derimot, hvis det var snakk om et åpenbart ulykkelig, skittent barn med foreldre på halv tolv, hadde jeg kontaktet barnevernet direkte. Men ikke bare på grunnlag av hva barn sier.

[Leanne]

Jeg tenker at det er bedre å ringe inn en anonym bekymringsmelding til barnevernet og så får de sjekke ut av ting, hvis det ikke er tilfelle vil de jo finne ut av det.

Hvis det er sant, så vil de forhåpentligvis finne ut av det og får gjort noe med det...

Jeg skjønner jo at det ikke er gøy å få kontakt med barnevernet osv for foreldrene hvis det ikke er sant. Men det er bedre at noen foreldre opplever litt "ubehag", enn at folk ikke tør å ringe barnevernet når barn faktisk blir slått...

Ville også nevnt det for læreren/rektor.

[Gjest Gjest]

Du kan ringe Bekymringstelefonen til Voksne for Barn for å få råd om hvordan du kan gå frem. Du kan ringe anonymt.

http://www.vfb.no/xp/pub/topp/foreldretelefonen/108613

I Bekymringstelefonen tilbyr vi en samtale med kvalifiserte fagpersoner som har lang erfaring med barn og unge, og som har taushetsplikt. Vi har også kompetanse på rettigheter og regler som berører barn og unges oppvekst og psykiske helse.

[Gjest ts]

Barna er 10 år.

[Bobeline]

Sønnen min kom hjem i dag og fortalte at en gutt i klassen ble slått hjemme. Barna hadde snakket om deg i et friminutt. Nå sitter jeg her med en rar følelse og vet ikke helt om jeg skal gjøre noe og i såfall hva. Gutten det dreier seg om har adferdsproblemer, og er ikke sammen med gutten min i fritida.

Ring inn en bekymringsmelding til barnevernet, så kan de undersøke saken og sette i gang tiltak dersom dette kreves. Du kan være anonym overfor barnevernet ved varsling, og du kan be om at ditt navn ikke opplyses til foreldre dersom du presenterer deg.

Guttens atferdsproblemer kan være et resultat av hjemmeforholdene, så det at han har atferdsproblemer kan være et signal på at alt ikke er som det skal. For hans skyld håper jeg at du tar denne telefonen.

Når det gjelder en samtale med skolen ser jeg ikke samme verdi i dette som i en samtale med barnevernet. Skolen har tausehetsplikt om guttens situasjon for deg, og kan således ikke holde en dialog om problemet. Skolen er pliktet til å kontakte barnevernet ved mistanke, men desverre viser undersøkelser at det skorter på slik kontakt med skole. og barnevernsetaten. Undersøkelser har vist at skolen tror taushetsplikten er til hinder for å melde fra til barnevern eller politi (noe den ikke er). Jeg vil derfor ikke stole på at en ansvarsforskyvning til skolen løser dette problemet.

Som andre sier; det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en for lite. Følg den rare følelsen du har i magen, og ta den viktige telefonen. Kanskje kan det være at nettopp du forandrer denne guttens liv til bedre slik at han får den oppveksten som et barn har krav på. Det er langt bedre å fraskrive seg ansvaret ved å kontakte skolen, eller å unnlate å gjøre noe som helst. Å ignorer hva ditt barn har fortalt deg om denne gutten er det verste du kan gjøre.

Endret 12. februar 2010 av Bobeline

[Leanne]

Når de er 10 år vil jeg tro de er forbi det stadie de sier ting bare for å få viljen sin, hvertfall når de gjelder såpass alvorlige ting.

Hva sier barnet ditt om dette da, er han bekymret?

Synes fortsatt du bør kontakte barnevernet og lærer/rektor jeg. Det kan jo hende at skolen også har hatt tanker om noe sånt kanskje foregikk, uten å vite noe konkret. Hvis du kontakter de kan jo de være villige til å ta saken videre...

[Gjest Gjest]

Hvordan tar man kontakt med barnevernet? Jeg vil i så fall gjøre det anonymt.

[Bobeline]

Når de er 10 år vil jeg tro de er forbi det stadie de sier ting bare for å få viljen sin, hvertfall når de gjelder såpass alvorlige ting.

Hva sier barnet ditt om dette da, er han bekymret?

Synes fortsatt du bør kontakte barnevernet og lærer/rektor jeg. Det kan jo hende at skolen også har hatt tanker om noe sånt kanskje foregikk, uten å vite noe konkret. Hvis du kontakter de kan jo de være villige til å ta saken videre...

Uansett alder mener jeg at dette er noe en bør ta alvorlig. I arbeidlivet ser jeg skader på barn som andre tror er overdrevet eller resultat av en ulykke, og dette er skader som taler sitt tydelige språk for oss som vet hvordan de oppstår.

Dersom skolen har hatt tanker eller mistanker om dette skulle de allerede ha ringte etter meldeplikten, så jeg hadde hoppet over dette leddet og ringt rett til barnevernet. Slik jeg ser det ingen vits i å bruke ledd som tar lengre tid når en har en barnevernsetat med mer myndighet enn skolen, og som kan foreta hjemmebesøk og se hvordan forholdene er i hjemmet i en større grad enn skolen kan. Dessuten kan ikke skolen snakke om guttens situasjon med henne, slik at en samtale med skolen vil å sitt beste bli en monolog og ikke en dialog.

[Bobeline]

Hvordan tar man kontakt med barnevernet? Jeg vil i så fall gjøre det anonymt.

Stat og kommune har ansvaret for barnevernet, så ring kommunen du bor i og få informasjon fra dem om hvor du skal henvende deg videre.

Her har du noe informasjon om barnevernet fra regjeringens nettsider.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/...rn.html?id=1058

Sist jeg tok kontakt med barnevernet oppgav jeg barnets navn, foreldrenes navn og adresse, og problemstillingen (observasjonene jeg hadde gjort). Jeg tror du kommer langt med noe informasjon dersom du ikke har alt. Barnevernet finner gutten ved hjelp av navn og skolekrets dersom du ikke har adresse og slikt fra en klasseliste.

Endret 12. februar 2010 av Bobeline

[Beauté]

Stemmer ikke. Hadde en liten periode med min datter for et par år siden da hun var 11 år. Hun kastet seg ned på gulvet og ropte: IKKE SLÅ MEG. For hun ville noe som jeg nektet.

Da hun ikke fikk som hun ville. Det var så gale at jeg ringte mannen min på jobben, slik at han kunne høre hvordan hun holdt på. Vi hadde en god samtale etter dette og det er over.

Når de er 10 år vil jeg tro de er forbi det stadie de sier ting bare for å få viljen sin, hvertfall når de gjelder såpass alvorlige ting.

Hva sier barnet ditt om dette da, er han bekymret?

Synes fortsatt du bør kontakte barnevernet og lærer/rektor jeg. Det kan jo hende at skolen også har hatt tanker om noe sånt kanskje foregikk, uten å vite noe konkret. Hvis du kontakter de kan jo de være villige til å ta saken videre...

[Leanne]

Stemmer ikke. Hadde en liten periode med min datter for et par år siden da hun var 11 år. Hun kastet seg ned på gulvet og ropte: IKKE SLÅ MEG. For hun ville noe som jeg nektet.

Da hun ikke fikk som hun ville. Det var så gale at jeg ringte mannen min på jobben, slik at han kunne høre hvordan hun holdt på. Vi hadde en god samtale etter dette og det er over.

dette er jo noe helt annet. Datteren din trasset ovenfor deg.

Hun satt ikke på skolen og fortalte venninner at du slo henne?

[Bobeline]

Stemmer ikke. Hadde en liten periode med min datter for et par år siden da hun var 11 år. Hun kastet seg ned på gulvet og ropte: IKKE SLÅ MEG. For hun ville noe som jeg nektet.

Da hun ikke fikk som hun ville. Det var så gale at jeg ringte mannen min på jobben, slik at han kunne høre hvordan hun holdt på. Vi hadde en god samtale etter dette og det er over.

Jeg vil si at det stor forskjell på at din datter har et "raseriutbrudd" av dette slaget, og at en gutt forteller at han blir slått hjemme til klassevenner i et friminutt. Situasjonene er forskjellige, og gutten hadde ingentig å vinne i forholdd til å få viljen sin hjemme, slik din datter hadde. Han har derimot alt å vinne på å få hjelp i forhold til situasjonen som er hjemme, og det kan barnevernet hjelpe til med dersom noen tar det han har sagt på alvor.

[Beauté]

Ja det stemmer jo. Tenkte ikke helt på det. Men dere har jo rett.