Vi har vært sammen i snart 4 år...

[Drosselmeyer]

Folkens!

Har vært sammen med en jente nå i over 3 år, og tiden er kommet for å gjøre noe med det. Enten å ta steget fullt ut, eller å droppe det hele.

Problemet er; hva skal jeg gjøre?!

I begynnelsen da jeg traff henne følte jeg vi var HELT forskjellige på alle måter, og jeg var mest sammen med henne for flørtens skyld. Det beste hadde kanskje vært å avslutte der og da, før ting begynte å bli seriøse. Men, men, tiden har gått, jeg har tålt og holdt ut på tross av at alle fibre i hele kroppen har strittet imot. Mange vil si dette er dumt, og det er det jo, men jeg er altfor snill. Jeg har ikke villet såre henne med å avslutte det. Så jeg har jattet med, i år etter år. Og med tider og stunder har jeg lært å verdsette de gode sidene hennes. Det er mye bra ved henne også. Vi er fortsatt vesensforskjellige på noen ting, men vi er visst også litt like på endel ting.

Vi er like i så måte at vi har de samme grunnverdier som snillhet, godhet, trofashet, vi snylter ikke, lyver ikke. Vi er snille og omtenksomme mot andre og hverandre. Vi er begge ærlige, og til å stole på. Vi har begge godt arbeid, og har høy arbeidsmoral. Altså - mange like grunnverdier.

Av hennes gode sider verdsetter jeg bl.a. hennes store sosiale intelligens. Hun er veldig flink til å holde kontakt med venner, og er veldig åpen, og er ofte et samlingspunkt på fester. Jeg vil si hun lyser opp rommet hun kommer i. Det er det flere som har sagt. "Utrolig positiv og blid jente". Og hun har hver dag (stort sett) et strålende og smittende humør. Bare smiler og er blid. Hun er også superflink til å ordne opp i ting, ordne avtaler, ringe rundt og sjekke priser, hard til å forhandle, sterk og selvstendig. etc. Tar opp telefonen på et blunk. Hun er også meget dyktig i jobben sin. Hun får skryt i arbeidskretser. Hun er også tålmodig og snill mot meg. Kjøper gaver umotivert og følger opp hele tiden. Hun er også veldig klok, vil jeg si, på det følelsesmessige plan. Har endel erfaring og har godt utviklet interpersonlig følelses-forståelse. Hun er også flott å se på, og jeg føler meg stolt av å gå sammen med henne. Gutter snur seg etter henne på gaten. Det er også forsåvidt enkelt å være sammen med henne. Ingen spill eller baktanker eller skjulte agendaer. Hun er rett fram, ærlig og oppriktig. Driver aldri og spiller spill og manipulerer etc. Hun er bare rett frem liketil.

Der vi derimot er forskjellige er på det intellektuelle plan. Noen ganger lurer jeg på om hun i det hele tatt kjenner noen trestavelsesord. Hun har et enkelt og et infantilt språk. Hun er også litt enkel og infantil i væremåten. Noen ganger kan det være bare sjarmerende. Men noen ganger igjen kan jeg oppfatte henne som et barn. Ikke som en likeverdig voksen, men som et trassig barn. Vi snakker stort sett aldri om dagsaktuelle hendelser. Noen enkle ting blir det jo. Men hvorfor det er streik, hva som er Norges utenrikspolitiske strategi, hvem som vant Nordisk Råds litteraturpris (hva ER Nordisk Råd?), hvorfor Einar Lunde slutter i Dagsrevyen etc etc. Det er ting hun ikke aner noe om. For å diskutere hvorfor det er streik, må jeg først forklare henne hva streik er.

Vi er helt forskjellige intellektuelt. Jeg føler det er fordummende å være sammen med henne. Jeg på min side er (uten å skryte) lynende intelligent. Alle tester og prøver siden barneskolen har vist det. Uten at jeg gjør noe poeng ut av det. Jeg er ikke fordømmende, og hever meg ikke over andre. Men det er veldig slitsomt å være sammen med noen som ikke forstår meg. Jeg prøver å snakke helt vanlig og være meg selv, men det språket forstår hun ikke. Derfor har jeg måttet justere meg "ned" til hennes nivå. Jeg føler jeg blir redusert til en mann som bare svarer "ja" og "nei" og har et vokabular av enstavelsesord. Hun vet f.eks. ikke hvor mye en milliard er, eller når andre verdenskrig var, eller hvorfor man fryser maten i fryseren. Jeg har etterhvert gitt opp å ha en samtale på mine premisser. Jeg ble bare så utrolig sliten av å starte den ene setningen etter den andre bare for å se dem falle på steingrunn, at jeg har gitt opp å komme med spontane ting jeg tenker på. De blir stort sett ikke forstått. Vitsene mine forstår hun heller ikke, med mindre de er på et veldig basalt nivå ("bæsj, tiss, promp"). Jeg har alltid etterstrebet et høyt intellekt. Jeg har lagt listen høyt og strukket meg langt i alle mine år for å utvikle meg selv. Og nå, med henne, føler jeg at alt dette er bortkastet. Hva er poenget med å kunne og vite alt, når det ikke blir brukt eller etterspurt. Skal resten av mitt liv bestå av trivialiteter, banaliteter og simple ting.

En lang stund følte jeg at de beste stundene var de jeg var fra henne, og endelig kunne puste ut for meg selv, og slappe av. Hun har et veldig høyt energinivå, og virker (selv om hun ikke er det) veldig stresset. Jeg er en mer bakpå type. (Og jeg har alltid fått tilbakemeldinger på at jeg har et vinnende vesen. Så jeg velger å holde meg til den livsfilosofien videre). Derfor har samvær med henne hittil vært smått vanskelig. Jeg blir superstresset av å være med henne. Kommer ikke til orde, og jeg får nesten noia. Det er deilig å være litt for seg selv etter å ha vært med henne. Selv om også dette har tilpasset seg litt etterhvert. Hun har blitt roligere, lar meg komme til med mine ting, men som sagt - vi er veldig forskjellige. Når jeg får velge, velger jeg helst å være hos meg selv.

Det som er så vanskelig er at alt jeg har strevd for og strukket meg etter blir kastet på båten. Det betyr ingenting lenger. Jeg må egentlig lære å leve på nytt. Mitt gamle jeg dør, og jeg blir en person om eksisterer, ikke lever. Den jeg var, og som jeg har vært veldig fornøyd med i alle år, den jeg trodde var meg, må jeg legge fra meg hvis jeg fortsetter med henne. Jeg må bli en ny person. Slik føles det.

Det som også gjør bildet enda vanskeligere er at jeg (ihvertfall blir jeg fortalt det av andre) snart er over middagshøyden (slutten av 30-årene). Jeg mister min "markedsverdi". Så hvis jeg ikke går for henne nå, så kommer jeg nok kanskje til å bli alene, slik jeg har vært så mye før. Det spørs om noen vil ha meg når jeg begynner å bli såpass "gammel". Og sjansene er vel kanskje små for at jeg finner en såpass bra dame, tross alt? Så hvis jeg velger henne, så er det fordi jeg kanskje ikke får noe bedre på den tiden som "er igjen". Hun er jo såpass vis at hun sier det selv rett ut, at "du må velge meg fordi du vil HA meg, ikke fordi du ikke får noen andre".

Selv om jeg egentlig burde være et godt parti. Jeg har de fleste egenskaper som Åsa Rytter Evensen definerer for kvalifikasjon til Drømmemannen. Jeg er veldig snill og omtenksom, jeg ser ganske bra ut, har bra kropp, jeg er utatvendt og er et behagelig selskap, jeg drikker nesten ikke, ingen rusmidler, fungerer meget godt på det seskuelle plan, jeg hjelper til med husarbeid, og er en veldig god handy-man, jeg har en stødig økonomi (millionær), er intelligent og verdensvant, etc. Jeg føler jeg har mange gode kvaliteter, og det hadde vært mitt ønske å bli matchet på endel av disse. Hun får (stort sett) alt hun kan ønske seg i en mann, jeg får noen av egenskapene jeg kunne ønske meg hos en dame.

Er jeg bare vanskelig og sær? Har jeg godt av å forandre meg? Har jeg vært for lenge alene? Og hvis vi har lagt så mye i potten denne gang, hvordan blir det med en annen dame. Kommer jeg noen gang til å klare å binde meg? Er det dette som er ekte kjærlighet og hvordan gjenkjenner man den?

Hun elsker meg over alt på jord, og kommer evt. til å bli helt knust hvis det blir slutt. Og jeg er av den typen som ikke liker å såre andre med overlegg. Jeg kommer også til å ødelegge manges forventninger. Jeg er også glad i henne, og orker egentlig ikke tanken på en ny dame. Å måtte forholde meg til henne og hennes nye venner etc. på nytt. Det føles tungt. Jeg attrår heller ingen andre damer. Hun er veldig kjær for meg, og vi har også kjærlige kallenavn for hverandre. Vi har også mange flotte minner sammen, og hun er veldig søt og snilll mot meg. Og jeg synes det er stas å være "ute" med henne (teater, kino, middagsfest, restaurant, opera, festivaler, etc). Tanken på å miste henne er også vanskelig noen ganger. Men jeg savner henne sjelden, hvis jeg er borte fra henne. Så lenge jeg har henne, så er det greit. Så hodet er fullt av motstridende tanker.

Skal jeg oppgi mine krav og forventninger? Føye meg?

Hva bygger et langt og godt samliv på?

Jeg har alltid vært en glad og positiv gutt, entusiastisk og blid, men i den siste tiden har jeg tenkt enormt mye på dette. Jeg har mistet overskuddet og livsgleden. Jeg vil bare få dette over og avgjort, og komme videre i livet, uten å skade altfor mange, inkludert meg selv.

Det kunne vært skrevet mye mer, men jeg kan jo begynne med dette.

Jeg har havnet i tidenes klemme og trenger hjelp til å komme ut!

[Rumohra]

Hei!

Har nå lest hele innlegget ditt og skjønner at du er frustrert. Jeg har alt for lite livserfaring til å tørre å begi meg ut på noen veldig konkrete råd, unntatt forslag du sikkert har vært inne på før.

Dersom du velger å beholde henne, kanskje du kan finne deg en hobby, nye venner, melde deg inn i MENSA (?) hvor du føler at du kan bli utfordret på nye måter.

Hvis du velger å gå fra henne, tviler jeg på (ut i fra din beskrivelse av deg selv) at du vil ha noe problem med å finne deg en ny dame. Det er nok ikke vanskelig å finne en som er hakket mer intelligent enn din nåværende, men det kan hende noen av hennes gode kvaliteter blir "ofret" mot en ny og litt mer passende dame på det intellektuelle plan.

Håper det løser seg for deg!

[Leiah]

Folkens!

Har vært sammen med en jente nå i over 3 år, og tiden er kommet for å gjøre noe med det. Enten å ta steget fullt ut, eller å droppe det hele.

Problemet er; hva skal jeg gjøre?!

I begynnelsen da jeg traff henne følte jeg vi var HELT forskjellige på alle måter, og jeg var mest sammen med henne for flørtens skyld. Det beste hadde kanskje vært å avslutte der og da, før ting begynte å bli seriøse. Men, men, tiden har gått, jeg har tålt og holdt ut på tross av at alle fibre i hele kroppen har strittet imot. Mange vil si dette er dumt, og det er det jo, men jeg er altfor snill. Jeg har ikke villet såre henne med å avslutte det. Så jeg har jattet med, i år etter år. Og med tider og stunder har jeg lært å verdsette de gode sidene hennes. Det er mye bra ved henne også. Vi er fortsatt vesensforskjellige på noen ting, men vi er visst også litt like på endel ting.

Vi er like i så måte at vi har de samme grunnverdier som snillhet, godhet, trofashet, vi snylter ikke, lyver ikke. Vi er snille og omtenksomme mot andre og hverandre. Vi er begge ærlige, og til å stole på. Vi har begge godt arbeid, og har høy arbeidsmoral. Altså - mange like grunnverdier.

Av hennes gode sider verdsetter jeg bl.a. hennes store sosiale intelligens. Hun er veldig flink til å holde kontakt med venner, og er veldig åpen, og er ofte et samlingspunkt på fester. Jeg vil si hun lyser opp rommet hun kommer i. Det er det flere som har sagt. "Utrolig positiv og blid jente". Og hun har hver dag (stort sett) et strålende og smittende humør. Bare smiler og er blid. Hun er også superflink til å ordne opp i ting, ordne avtaler, ringe rundt og sjekke priser, hard til å forhandle, sterk og selvstendig. etc. Tar opp telefonen på et blunk. Hun er også meget dyktig i jobben sin. Hun får skryt i arbeidskretser. Hun er også tålmodig og snill mot meg. Kjøper gaver umotivert og følger opp hele tiden. Hun er også veldig klok, vil jeg si, på det følelsesmessige plan. Har endel erfaring og har godt utviklet interpersonlig følelses-forståelse. Hun er også flott å se på, og jeg føler meg stolt av å gå sammen med henne. Gutter snur seg etter henne på gaten. Det er også forsåvidt enkelt å være sammen med henne. Ingen spill eller baktanker eller skjulte agendaer. Hun er rett fram, ærlig og oppriktig. Driver aldri og spiller spill og manipulerer etc. Hun er bare rett frem liketil.

Der vi derimot er forskjellige er på det intellektuelle plan. Noen ganger lurer jeg på om hun i det hele tatt kjenner noen trestavelsesord. Hun har et enkelt og et infantilt språk. Hun er også litt enkel og infantil i væremåten. Noen ganger kan det være bare sjarmerende. Men noen ganger igjen kan jeg oppfatte henne som et barn. Ikke som en likeverdig voksen, men som et trassig barn. Vi snakker stort sett aldri om dagsaktuelle hendelser. Noen enkle ting blir det jo. Men hvorfor det er streik, hva som er Norges utenrikspolitiske strategi, hvem som vant Nordisk Råds litteraturpris (hva ER Nordisk Råd?), hvorfor Einar Lunde slutter i Dagsrevyen etc etc. Det er ting hun ikke aner noe om. For å diskutere hvorfor det er streik, må jeg først forklare henne hva streik er.

Vi er helt forskjellige intellektuelt. Jeg føler det er fordummende å være sammen med henne. Jeg på min side er (uten å skryte) lynende intelligent. Alle tester og prøver siden barneskolen har vist det. Uten at jeg gjør noe poeng ut av det. Jeg er ikke fordømmende, og hever meg ikke over andre. Men det er veldig slitsomt å være sammen med noen som ikke forstår meg. Jeg prøver å snakke helt vanlig og være meg selv, men det språket forstår hun ikke. Derfor har jeg måttet justere meg "ned" til hennes nivå. Jeg føler jeg blir redusert til en mann som bare svarer "ja" og "nei" og har et vokabular av enstavelsesord. Hun vet f.eks. ikke hvor mye en milliard er, eller når andre verdenskrig var, eller hvorfor man fryser maten i fryseren. Jeg har etterhvert gitt opp å ha en samtale på mine premisser. Jeg ble bare så utrolig sliten av å starte den ene setningen etter den andre bare for å se dem falle på steingrunn, at jeg har gitt opp å komme med spontane ting jeg tenker på. De blir stort sett ikke forstått. Vitsene mine forstår hun heller ikke, med mindre de er på et veldig basalt nivå ("bæsj, tiss, promp"). Jeg har alltid etterstrebet et høyt intellekt. Jeg har lagt listen høyt og strukket meg langt i alle mine år for å utvikle meg selv. Og nå, med henne, føler jeg at alt dette er bortkastet. Hva er poenget med å kunne og vite alt, når det ikke blir brukt eller etterspurt. Skal resten av mitt liv bestå av trivialiteter, banaliteter og simple ting.

En lang stund følte jeg at de beste stundene var de jeg var fra henne, og endelig kunne puste ut for meg selv, og slappe av. Hun har et veldig høyt energinivå, og virker (selv om hun ikke er det) veldig stresset. Jeg er en mer bakpå type. (Og jeg har alltid fått tilbakemeldinger på at jeg har et vinnende vesen. Så jeg velger å holde meg til den livsfilosofien videre). Derfor har samvær med henne hittil vært smått vanskelig. Jeg blir superstresset av å være med henne. Kommer ikke til orde, og jeg får nesten noia. Det er deilig å være litt for seg selv etter å ha vært med henne. Selv om også dette har tilpasset seg litt etterhvert. Hun har blitt roligere, lar meg komme til med mine ting, men som sagt - vi er veldig forskjellige. Når jeg får velge, velger jeg helst å være hos meg selv.

Det som er så vanskelig er at alt jeg har strevd for og strukket meg etter blir kastet på båten. Det betyr ingenting lenger. Jeg må egentlig lære å leve på nytt. Mitt gamle jeg dør, og jeg blir en person om eksisterer, ikke lever. Den jeg var, og som jeg har vært veldig fornøyd med i alle år, den jeg trodde var meg, må jeg legge fra meg hvis jeg fortsetter med henne. Jeg må bli en ny person. Slik føles det.

Det som også gjør bildet enda vanskeligere er at jeg (ihvertfall blir jeg fortalt det av andre) snart er over middagshøyden (slutten av 30-årene). Jeg mister min "markedsverdi". Så hvis jeg ikke går for henne nå, så kommer jeg nok kanskje til å bli alene, slik jeg har vært så mye før. Det spørs om noen vil ha meg når jeg begynner å bli såpass "gammel". Og sjansene er vel kanskje små for at jeg finner en såpass bra dame, tross alt? Så hvis jeg velger henne, så er det fordi jeg kanskje ikke får noe bedre på den tiden som "er igjen". Hun er jo såpass vis at hun sier det selv rett ut, at "du må velge meg fordi du vil HA meg, ikke fordi du ikke får noen andre".

Selv om jeg egentlig burde være et godt parti. Jeg har de fleste egenskaper som Åsa Rytter Evensen definerer for kvalifikasjon til Drømmemannen. Jeg er veldig snill og omtenksom, jeg ser ganske bra ut, har bra kropp, jeg er utatvendt og er et behagelig selskap, jeg drikker nesten ikke, ingen rusmidler, fungerer meget godt på det seskuelle plan, jeg hjelper til med husarbeid, og er en veldig god handy-man, jeg har en stødig økonomi (millionær), er intelligent og verdensvant, etc. Jeg føler jeg har mange gode kvaliteter, og det hadde vært mitt ønske å bli matchet på endel av disse. Hun får (stort sett) alt hun kan ønske seg i en mann, jeg får noen av egenskapene jeg kunne ønske meg hos en dame.

Er jeg bare vanskelig og sær? Har jeg godt av å forandre meg? Har jeg vært for lenge alene? Og hvis vi har lagt så mye i potten denne gang, hvordan blir det med en annen dame. Kommer jeg noen gang til å klare å binde meg? Er det dette som er ekte kjærlighet og hvordan gjenkjenner man den?

Hun elsker meg over alt på jord, og kommer evt. til å bli helt knust hvis det blir slutt. Og jeg er av den typen som ikke liker å såre andre med overlegg. Jeg kommer også til å ødelegge manges forventninger. Jeg er også glad i henne, og orker egentlig ikke tanken på en ny dame. Å måtte forholde meg til henne og hennes nye venner etc. på nytt. Det føles tungt. Jeg attrår heller ingen andre damer. Hun er veldig kjær for meg, og vi har også kjærlige kallenavn for hverandre. Vi har også mange flotte minner sammen, og hun er veldig søt og snilll mot meg. Og jeg synes det er stas å være "ute" med henne (teater, kino, middagsfest, restaurant, opera, festivaler, etc). Tanken på å miste henne er også vanskelig noen ganger. Men jeg savner henne sjelden, hvis jeg er borte fra henne. Så lenge jeg har henne, så er det greit. Så hodet er fullt av motstridende tanker.

Skal jeg oppgi mine krav og forventninger? Føye meg?

Hva bygger et langt og godt samliv på?

Jeg har alltid vært en glad og positiv gutt, entusiastisk og blid, men i den siste tiden har jeg tenkt enormt mye på dette. Jeg har mistet overskuddet og livsgleden. Jeg vil bare få dette over og avgjort, og komme videre i livet, uten å skade altfor mange, inkludert meg selv.

Det kunne vært skrevet mye mer, men jeg kan jo begynne med dette.

Jeg har havnet i tidenes klemme og trenger hjelp til å komme ut!

Siden kommunikasjon er nøkkelen til et godt samliv, så hadde jeg virkelig vurdert om dette var noe å satse på. De gode samtalene er iallafall for meg og min mann noe av det viktigste som har bidratt til at vi har hold sammen siden vi var 16 og 17 år. I dag er vi 27:) Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

[NoAngel]

tror jeg fikk med meg alt du skrev , lurer bare litt på en ting .

hvor gammel er hun? er hun mye yngre enn deg?

i den første delen av innlegget ditt høres hun fantastisk ut. noe hun helt sikkert også er.

i den andre delen , høres hun stokk stein teit ut.. (beklager å si det ).

men hvor mye en milliard er, eller når andre verdenskrig var, eller hvorfor man fryser maten i fryseren.. dette vet min 12 år gamle datter...

slik jeg ser det da.. (siden du spør), så tror jeg det er veldig viktig å være med noen som er på samme nivå som deg.

uansett om det er på den ene eller den andre måten.

[Gjest Gjest]

Du er litt av en skrytepave, du har så høge tanker om deg sjølv at det grenser til sjølvdigging. En smule kvalmt. Det er nok kanskje difor du ikkje har fått deg ei anna dame en ei einfoldige som klarer å være overberande med egoet ditt.

[Gjest laim]

Den dama di kan kanskje lide av noe psykisk. ADHD eller asbergers eller lignende?

Hun høres ut som hun kan det meste, men så er det ting hun er veldig svak på. Språket som du nevner. Jeg lider selv av kommunikasjonsvansker, men jeg er helt rå på en rekke andre ting. Jeg har lært at, selv om jeg trenger hjelp fra min samboer med enkelte ting som å huske å dusje, rydde, ordne avtaler på jobben osv, så er jeg den beste i jobben min, den beste elskeren, den "peneste" etter guttenes mening og den som virkelig kan det å filosofere. Det er bare at når det kommer til politikk, samfunnet osv så klarer jeg ikke å forstå. En annen ting er at en ting som er innlysende kan jeg noen ganger bare ikke vite hva er, og jeg må spørre.

Det høres mest ut som hun kan ha en voksen tilfelle av ADHD.

Lær litt om det. Nå er ALLE med dette forskjellige. Jeg kjenner en som sliter med klokka for eksempel. Hun er nå 25 år og det bare er for vanskelig for henne å forstå, men det utrolige er at hun lager klokker! Jeg synes det er helt rart, men for noen så bare går det ikke. Noen kan lage musikk selv om de er døve.

Jeg kan ikke forstå at du lurer på dette. Snakker du med henne om dette? Hadde jeg vert deg hadde jeg blitt hos henne. Greia er om DU har det godt med henne og omvendt. Man må ofre litt også da.

Jeg fant drømmemannen min. familiemann, omsorgsfull + at han ser kjekk ut, høy og intelligent, sterk og snill. Han er villig til å ofre mye for å hjelpe meg i hverdagen samtidig som han jobber for fult. Fordi han elsker meg. til gjengjeld har han en nydelig kone som bærer på nytt liv.

Det er egoistisk å tenke på at du skal få alt perfekt, for ingen får det perfekt.

Vet ikke om jeg hoppet ut av hele emnet, he he.

[Gjest Illiya]

Man får ikke alt i EN person, men man bør få det viktigste hos den man er sammen med. Mannen min er ikke rå på gode samtaler, så det kan jeg hente hos noen andre. Men han er supergod på andre ting! Altså de tingene som er viktige for meg.

Det å være på samme nivå intellektuelt og intelligensmessig, er noe av det viktigste, synes jeg. Samt ha samme grunnverdider.

Hadde du vært meg, tror jeg at jeg hadde gjort det slutt og heller funnet en jeg passet bedre med. Du er i slutten av 30-åra...det er ingen alder. Du kan fint finne en du passer bedre med!

[Gjest Gjest]

Ikke gjort det slutt for å være snill mot henne..

Om du ikke elsker henne er det ikke snilt..

[Gjest Gjest]

Siden kommunikasjon er nøkkelen til et godt samliv, så hadde jeg virkelig vurdert om dette var noe å satse på. De gode samtalene er iallafall for meg og min mann noe av det viktigste som har bidratt til at vi har hold sammen siden vi var 16 og 17 år. I dag er vi 27:) Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

Det samme tenker jeg.

Og det at hun virker stressa høres stressende ut. Jeg er avhengig av å slappe av, og det klarer jeg ikke rundt stressa folk, dvs, det smitter over, og jeg blir småsur.

Vanskelig å finne ny partner ja, det kan jeg skrive under på. Men heller det enn å være sammen med feil person. Nå kan det jo hende at hun er rett for deg likevel da. Men jeg synes det blir feil å fortsette pga det lzm, at du er redd for å ende opp alene. Men du vet, de fleste valgene vi tar er basert på frykt.

Og til slutt, det første jeg tenkte da jeg leste innledningen din var: aha, det er derfor så mange ekteskap ryker. Skal / skal ikke gifte meg...? Det burde da være et brennende ønske?

[tingeling]

(...)Selv om jeg egentlig burde være et godt parti. Jeg har de fleste egenskaper som Åsa Rytter Evensen definerer for kvalifikasjon til Drømmemannen. Jeg er veldig snill og omtenksom, jeg ser ganske bra ut, har bra kropp, jeg er utatvendt og er et behagelig selskap, jeg drikker nesten ikke, ingen rusmidler, fungerer meget godt på det seskuelle plan, jeg hjelper til med husarbeid, og er en veldig god handy-man, jeg har en stødig økonomi (millionær), er intelligent og verdensvant, etc.

Er dette en kontaktannonse?

Foreslår at du for en periode forsøker å få dekket ditt intelektuelle behov utenfor forholdet, man må ikke være like for å ha det godt sammen. Min mann er feks lidenskapelig utøver av en type sport, jeg er under middelmådig i den samme aktiviteten og ubrukelig å diskutere med ift dette. Men han er ute i skogen med kompiser, diskuterer når de møtes og på nett og har det fint med meg likevel.

Hvis du etter en periode fortsatt føler at du mister deg selv i dette forholdet er det kun en ting å gjøre. Regner med at du skjønner hva, siden du er (quote) "lynende intelligent".

Endret 13. februar 2010 av tingeling

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke vært sammen med noen som var langt under meg på det intellektuelle plan. Men at du har vært sammen med kjæresten din i flere år til tross for dette problemet, viser jo at du har mangel på ryggrad. Eller så er ikke dette problemet egentlig så stort som du skal ha det til.

[Caramello]

Man kan ikke få i både pose og sekk i ett forhold, og dessverre for deg, så er hun ikke like PERFEKT som deg. Dette er det værste skryteinnlegget jeg har lest på lenge... Herregud, bra at selvtilliten er på topp, men det finnes da grenser for hvor selvgod man kan være!

[Gjest Høy IQ]

Man kan ikke få i både pose og sekk i ett forhold, og dessverre for deg, så er hun ikke like PERFEKT som deg. Dette er det værste skryteinnlegget jeg har lest på lenge... Herregud, bra at selvtilliten er på topp, men det finnes da grenser for hvor selvgod man kan være!

Blablabla, jantelov meg i ræva.. Jeg syntes innlegget til trådstarter var langt unna skryteinnlegg, det er derimot tydelig at han har evnen til å observere seg selv objektivt. Det finnes faktisk mennesker med alle disse egenskapene, og evnen til å se disse. Jeg er så drittlei av alle som skriker "selvgod" med en gang en smart, attraktiv person ikke ser på seg selv som en mindre attraktiv hønsehjerne.

Hvorfor kan ikke TS få lov til å se de tingene alle andre ser ved ham hver dag? Må alle mennesker se ned på seg selv? Ville ikke verden vært et bedre sted hvis alle kunne finne sine positive sider og lære seg å sette pris på dem?

Og ja, jeg vet, dette har ikke stort med tema å gjøre, jeg blir bare så oppgitt av dette. Selvtillit og selvinnsikt er bra!

[Gjest Sobril]

Blablabla, jantelov meg i ræva.. Jeg syntes innlegget til trådstarter var langt unna skryteinnlegg, det er derimot tydelig at han har evnen til å observere seg selv objektivt. Det finnes faktisk mennesker med alle disse egenskapene, og evnen til å se disse. Jeg er så drittlei av alle som skriker "selvgod" med en gang en smart, attraktiv person ikke ser på seg selv som en mindre attraktiv hønsehjerne.

Hvorfor kan ikke TS få lov til å se de tingene alle andre ser ved ham hver dag? Må alle mennesker se ned på seg selv? Ville ikke verden vært et bedre sted hvis alle kunne finne sine positive sider og lære seg å sette pris på dem?

Og ja, jeg vet, dette har ikke stort med tema å gjøre, jeg blir bare så oppgitt av dette. Selvtillit og selvinnsikt er bra!

Så sant så sant.

Jeg vet ikke nøyaktig hvor høyt jeg ligger på intelligensskalaen selv, men ut ifra tester så gjør jeg det rimelig greit.

Det er helt klart at man ikke fungerer slik man burde sammen med mennesker med intelligens som avviker sterkt fra ens egen. Dette formoder jeg går begge veier.

TS; Hva så du i kjæresten din som var SÅ fantastisk at dere nå har holdt sammen i 4 år? Er hun så dum som du fremstiller henne så vil jeg si at du var rimelig lite smart i "gjerningsøyeblikket" selv. Man kan ende opp med mye rart, men hva snakket dere om da dere traff hverandre??? Noen bjeller burde ha varslet?

Mennesker treffer hverandre på ulikt grunnlag, selvsagt, men personlig så tenner jeg veldig på den gode praten (om livet, døden og "alt dét der"). Dette er med på å trigge hva som evt måtte skje videre. Noe BURDE du jo ha merket hvis hun er så dum? Men det er kanskje slik med oss damer at det ofte holder å se bra ut?

Ut ifra hvor du sier du er intelligensmessig, så vil jeg bare igjen påpeke at du muligens var veldig lite intelligent i momentet dere traff hverandre (jeg klarer ikke la være )

[Gjest idamor]

Fasiten din ligger langt inn i hjertet ditt - Og ikke her.. Men forstår at du skriver ned tankene dine, og du skriver ikke bare om henne og hennes bad sides, men også om dine - Og du kanskje er litt kravstor???

Men det virker jo som om du har mer følelser for jenta enn du egentlig tror selv! Høres ut som en midtlivskrise, spør du meg: Redd for å være alene, men redd for følelsene, bla bla bla..!

Du kan ikke forvente at din partner skal være hundre prosent perfekt. For ingen mennesker vil noengang kunne bli perfekt! Og du kan heller ei endre på jenta til den du vil hun skal være, du må akseptere henne for den hun er!

Men det klarer du ikke helt, etter hva jeg leser. Ta det opp med henne hva du tenker og føler, i stedenfor å steng det inne. Til slutt sprenger bobla di, og det vil bare bli enda værre!

Vel, skulle skrevet mer - Men tror jeg velger å la det være og heller signere ett par av de andre som har kommentert her..!

Høy IQ: Enig med deg!

[I Grosny]

Ut ifra hvor du sier du er intelligensmessig, så vil jeg bare igjen påpeke at du muligens var veldig lite intelligent i momentet dere traff hverandre (jeg klarer ikke la være )

Med fare for å være kjønnsdiskriminerende , så har jeg ofte hevdet at menn er mer intelligente enn kvinner, fordi to hoder tenker bedre enn ett.

Problemer oppstår når man bare tenker med det nederste hodet.

Jeg tror dama di er smartere enn du tror, men mangler interessen for dyp filosofi, og kanskje ikke orker eller har lyst til å presse hjernen.

Du må selv finne ut hva du vil, og hvor viktig egenskapene er. Må du ha din gode diskusjonspartner i huset, eller kan du få tilfredstilt ditt intellektuelle konversasjonsbehov andre steder.

Hvis dere liker å bruke tid sammen, og kan slappe av sammen med glede, så er mye ok.

Hvis du har problemer med repektere henne, så er det ikke ok.

Endret 14. februar 2010 av I Grosny

[Gjest Gjest]

Elsker du henne?

Svaret på dette spørsmålet kan vel avgjøre hva du bør gjøre...

[Gjest annemor30]

TS: Jeg fikk nesten tårer i øynene da du beskrev din kjære, så jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Jeg har bare et godt råd jeg: Lytt til hjertet ditt og hvis du bryr deg så mye om henne som jeg tror du gjør så ikke vær sammen med henne hvis du ikke elsker henne. Det gjør dere begge vondt på sikt:-) Lykke til:-)

[Caramello]

Blablabla, jantelov meg i ræva.. Jeg syntes innlegget til trådstarter var langt unna skryteinnlegg, det er derimot tydelig at han har evnen til å observere seg selv objektivt. Det finnes faktisk mennesker med alle disse egenskapene, og evnen til å se disse. Jeg er så drittlei av alle som skriker "selvgod" med en gang en smart, attraktiv person ikke ser på seg selv som en mindre attraktiv hønsehjerne.

Hvorfor kan ikke TS få lov til å se de tingene alle andre ser ved ham hver dag? Må alle mennesker se ned på seg selv? Ville ikke verden vært et bedre sted hvis alle kunne finne sine positive sider og lære seg å sette pris på dem?

Og ja, jeg vet, dette har ikke stort med tema å gjøre, jeg blir bare så oppgitt av dette. Selvtillit og selvinnsikt er bra!

Joda, selvtillit er vel og bra det, MEN det høres jo ut som om at han er tusen ganger bedre enn alle andre. Jada, han skrev mye positivt om dama si, men hvis du har holdt ut med henne i 4 år, til tross for at hun tydligvis er "dum", så kan jeg ikke skjønne at det er noe værre nå enn tidligere.

At hun ikke vet alt dette med 2.verdenskrig og hvor mange nuller det er i en milliard osv.. Folk interesserer seg for forskjellige ting. Kanskje hun interesserer seg for ting, som ikke du vet noe om også?

Endret 14. februar 2010 av Jente85

[Gjest Gjest]

Jeg var tidligere sammen med en mann som ikke var særlig intelektuell av seg. Liker ikke å lese, strever med det faktisk, skjønte ikke hvis jeg brukte litt vanskelige ord. Han er håndverker, og flink i sitt yrke, og er slett ikke uinteligent.

Jeg syntes ikke det gjorde noe, siden jeg godt kan lese bøker alene, og diskutere med venninner. Med ham hadde jeg gode samtaler om døden og livet, og som han sa så snakket vi om ting som han aldri har snakket med noen om tidligere. Så jeg var fornøyd med sånn som vi hadde det.

Han derimot leter etter det perfekte, og jeg ble alltid sammenlignet med ex kone, ex kjærester. Han presterte å si at jeg ikke var stimulerende nok å være sammen med, intellektuelt! Han var tidligere vant til å ha givende samtaler på et høyt nivå! Disse damene har slått opp med ham, den ene etter den andre, og nå har jeg gjort det også!

Han klarer ikke binde seg, kanskje du har det samme problemet TS, at du leter etter feil fordi du ikke tør binde deg? Tenk over dette, og er det ikke det som er problemet bør du vurdere å gjøre det slutt.

Vi er ikke sammen lenger, han leter fortsatt etter "den rette". Den vakreste, rikeste (!), og glupeste dama, som i tillegg skal beundre ham.