Jeg har møtt en ny, eller?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Først vil jeg si at det er ingen vits i å kalle meg en forferdelig person, for jeg føler meg allerede som en, og har det egentlig vondt nok med det, jeg må bare lufte ting, kan ikke snakke om dette med venner eller slikt, da jeg vet at det jeg driver med er så feil...

Jeg vet ikke hva jeg ønsker å få som svar eller om jeg egentlig ber om noen råd, men jeg må iallefall lufte tanker før det klikker for meg...

Jeg er i midten av 20-årene, har et barn født i 2007, samboer med faren til barnet, og har vært det i 5 år.

Forholdet vårt er så-som-så, jeg vet ikke om jeg egentlig elsker han, vi har det fint sammen, men jeg har ingen "wow"-følelse. Vi tilbringer lite tid sammen, han er mye opptatt med en hobby, jeg jobber og går skole. Vi har et veldig "praktisk" forhold. Samtaler dreier seg om henting og levering i barnehage, middager og hvem som skal være hjemme på kvelden etter at mini er lagt...

Jeg jobber litt i en frivillig organisasjon og har møtt en annen gutt. Han er også i et forhold, som han selv sier skranter. Hun har vært utro mot han, og han vet ikke helt hvor han har henne.

Vi snakker mye sammen, jeg er mye hjemme på kveldstid pga barnet vårt og bruker msn mye, vi sender også mye sms til hverandre, og snakker om alt og ingenting. Har innrømmet for hverandre at vi et betatt av hverandre, og han har sagt det til sin samboer.

Jeg sliter mye med tanker, vi sier vi ikke skal "ta av" - har ikke kjent hverandre så lenge enda, men jeg får en følelse av å være tilbake i fjortisstadiet når det gjelder forelskelse og denne gutten! Men er det fordi det hjemme har blitt for "kjedelig" - eller er det slik at jeg og samboeren min kanskje ikke bør være sammen mer, i det hele tatt, når jeg kan føle det slik av en annen mann?

Jeg er skremt over min egen reaksjon og tanker, jeg har aldri tenkt tanken på å være utro, men nå som jeg skal på kurs i helgen og denne mannen skal være der - jeg merker at det gjør mye med meg. Forrige kurs satt vi oppe på hotellrommet mitt til 4 og pratet om alt og ingenting, vi har enda ikke gjort noe fysisk annet enn å gi hverandre klemmer - som jeg ikke akkurat vil definere som utroskap.

Jeg skal ikke romantisere at jeg nå "har funnet en ny drømmemann" - og at livet med han skal bli perfekt og at jeg skal kaste fra meg livet jeg har, jeg må bare sortere tanker...

Er dette kanskje, om ikke annet, en "eye-opener"? Hva har jeg - og hva vil jeg ha?

Takk hvis du gadd å lese, og har du noe å komme med så blir jeg glad for kommentarer.

[Gjest Gjest_hei_*]

hei

jeg kan kun uttale meg på grunnlag av egne erfaringer, men; den dagen jeg begynte å "få lyst på" andre enn min egen samboer, var forholdet kjørt. vi var rett og slett bare gode venner, ikke noe mer.

nå har jeg verdens beste samboer og er like forelsket idag som i starten (sammen i over to år). jeg VET at dette forholdet er basert på ekte kjærlighet, en følelse jeg ikke satt med i mitt forrige forhold (men ikke skjønte der og da..). det viktigste er å være ærlig med seg selv og sine følelser, dette slet jeg lenge med å akseptere i mitt forrige forhold- og det tok derfor altfor lang tid før jeg gjorde det slutt.

...også noen fornuftige ord til slutt; ikke fall for fristelsen til å være utro. dette fører ingenting godt med seg. hverken du, din samboer eller gutten du er betatt av fortjener dette. da gjør du det slutt med din samboer først.