mannen jobber mye, trenger råd til hvordan snu dette..

[Gjest TS]

Vi har to barn sammen som går i barneskolen. Mannen min jobber mye, han har allid gjort det egentlig. For to år siden begynte han i ny jobb. Etter det "tok det helt av" for han. Han kan jobbe fra syv om morgenen til ti - elleve om kvelden. Han har fastlønn og får ikke overtidsbetalt, men kan avspasere. Men - jeg tror ikke han skriver opp alle timene han er på jobb. Og ikke har han "tid" til å avspasere heller.

Han følger ikke opp barna hjemme eller på aktiviteter. Om jeg spør om han kan hente dem en gang innimellom på en aktvitet så gjør han det, men har med seg arbeid hjem og jobber hjemme utover kvelden de dagene. Han tar seg aldri sykt barn dager, og kommer heller ikke hjem klokken fire for å avlaste meg noe de dagene.

Dagen hans består i å jobbe og sove. Når han kommer hjem om kvelden, så spiser han,så sovner han så og si med en gang - foran tv eller foran jobb pc. Han forlanger å få sette tv på nyhetskanalen for å se nyhetene. Der kan han sitte og di at han er sulten (!!!??)og trioo at jeg skal servere han mat..siden han har jobbet hele dagen - og er sliten.

Vi har ikke noe liv sammen. Jeg føler det som om jeg er alene om det meste.

Samtidig vil han gjerne, han tar seg bare ikke tid til oss.

Han kan handle inn ting som han vil ha til huset, men så blir det stående og ikke satt opp/fungerer ikke. Det ender med at jeg rydder det vekk, for å ikke ha masse ting stående i veien.

Helgene bruker han til å sove, se tv etc. Ingen familieaktiviteter, det hender jeg og barna finner på noe, men han er hjemme og slapper av. Han sier han vil, men når det kommer til stykke så..

Sex-livet er dødt, da han alltid er sliten/sover når han er hjemme. Ikke hjelper han til med noe. Etter å ha spist så står tallerkenen hans på bordet. Maten står utover. Klærne ligger i en haug ved sengen hans. Klær som han har kledd av etter jobb ligger utover gangen/kjøkkenet (henger det på stoler).

Barna er såpass store nå at de skjønner at pappa er mye mindere hjemme og hjelper til mindere enn andre pappar/ektemenn. Jeg skjønner at de er veldig redd for at vi skal skille oss, og jeg må jo si at tanken har slått meg. En mindere å rydde/ordne for..

Men samtidig vet jeg at vi kan ha det så godt sammen, når vi er på ferier f.eks.så koser vi oss.

Jeg er ikke redd for at han er utro, for ringer jeg på kontortlf så tar han den. Det har hendt jeg har kjørt innom jobben hans på kvelden, og han sitter der - alene.

Og det stusser jeg også ved - hvorfor jobber han så mye og ikke de andre? Han klarer ikke svare på det, bare at det er mye å gjøre. Men det vil det alltid være...

Jeg forstår at når man jobber så mye blir man sliten, og at han ikke klarer å fungere hjemme. Men det er da ikke meningen at man skal jobbe så mye !

Jeg prøver å ikke si så mye, for det blir bare tatt som kritikk. Men nå må det tas noen grep her.

Noen råd til hvordan åpne øynene til mannen så han kan bruke litt mer tid hjemme - som en familie, før vi har vært så mye fra hverandre at vi blir som to fremmede?

[Havbris]

OJ – du har en utfordring TS! Du har virkelig rett i at her må det tas noen grep før dere ender opp som fremmede for hverandre og ikke lenger deler noe som helst som er godt for dere begge. Og før du blir så sliten at du kneler. Har du noen anelse om hvorfor han arbeider så mye? Er det noen på jobben hans som forventer eller krever det av ham eller er det noe han selv velger. Hvorfor?

Jeg tror du blir nødt til å fortelle ham hvordan du har det – at du savner å være sammen med ham, dele gode opplevelser, spise en bedre middag med vin etc. At du savner sex med ham, savner en å prate med. At du savner ham fordi han er betydningsfull for deg. Hvis du klarer å snakke med ham med det utgangspunktet så har du ikke angrepet ham – og han trenger ikke forsvare seg. Hvis du klarer å holde fast i at du savner relasjonen, du savner han – og ikke blander inn husarbeid, møkkete og krøllete klær etc, i første omgang, så tror jeg at du vil komme ”i posisjon” til videre dialog om det meste.

Det kan godt hende at han selv ikke vet hvor han har havnet. Hvis han vet det – så vil det komme frem.

[Nigo-san]

Jeg skjønner litt hvordan du har det. Mannen min jobber også mye, til tider altfor mye, sånn at jeg nesten blir bekymret for helsa, rett og slett.

Grunnen til at jeg ikke blir frustret (så ofte, i hvert fall ) er at selv om mye av Familien A/S faller på meg, så er han flink til å ta i et tak på hjemmebane selv om han jobber mye. Å være sliten etter mye overtid osv er forståelig, men det gir faktisk ingen fritaksbillett til alt som heter husarbeid og oppfølging av unger. At mannen din bruker helgene på å sove og hente seg inn igjen, synes jeg høres nitrist ut. Etter min mening er det ingen "unnskyldning" at man jobber mye, ungene må du være sammen med uansett om du er sliten eller ei. Selv om lange fredagskvelder og lørdagskvelder må utgå.

Du sier at han aldri tar sykt barn-dager. Hva i all verden slags begrunnelse har han for det? Er det på noen måte rettferdig ovenfor deg og DIN arbeidsgiver? Jeg lurer på hva slags argumenter han har her.

Mine umiddelbare tanker er at enten er mannen din litt tankeløs, både ovenfor deg og barna, og setter sine egne og jobbens behov foran alt. Da får du bare forsøke å få ham til å forstå at ok, han vil jobbe mye, greit nok- men det gir ingen fribillett til å sluntre unna alle andre plikter. Da får han ta seg sammen og prestere bra på BEGGE arenaer, og ikke la hjemmet betale prisen. Kanskje han får seg en vekker hvis du konkret ramser opp "det urettferdige" og forteller at du har tenkt på at dette ikke er holdbart i lengden.

En annen, og litt farligere tanke, var du selv inne på. Han jobber mye fordi han ikke vil bidra hjemme, og bruker overtid og jobb som en unnskyldning for å slippe unna. I så fall er det verre. Å snakke sammen er jo en god start her også, men ikke sikkert han er særlig villig til å komme deg i møte. Men da vet du jo forsåvidt det.

Uansett, jeg slutter helt klart opp om at dette ikke hører hjemme i et familieliv. Ting trenger ikke være 100% rettferdig i alle perioder, men når det blir for skjevt funker det jo ikke i lengden.

[Gjest Gjest]

først vil jeg gi deg en

det er da jammen ikke lett for deg!

han er enten arbeidsnarkoman eller tar alt ansvaret på jobben på seg.

eller han lider også under det dårlige forholdet mellom dere to og unngår derfor å være hjemme.

jeg foreslår: samlivsterapi.

du må snakke til han, uten å gjøre anklagelser. si at du ikke er lykkelig lenger og hvis han vil fortsette i forholdet så er eneste veien samlivsterapi.

høres ut som om det er noe kjærlighet igjen etter det du sier.

lykke til!

ps når jeg leser dette så ser jeg at jeg har det ganske bra med mannen min, selv om vi også sliter litt med noen av disse tingene...

[Havbris]

Jeg skjønner litt hvordan du har det. Mannen min jobber også mye, til tider altfor mye, sånn at jeg nesten blir bekymret for helsa, rett og slett.

Grunnen til at jeg ikke blir frustret (så ofte, i hvert fall ) er at selv om mye av Familien A/S faller på meg, så er han flink til å ta i et tak på hjemmebane selv om han jobber mye. Å være sliten etter mye overtid osv er forståelig, men det gir faktisk ingen fritaksbillett til alt som heter husarbeid og oppfølging av unger. At mannen din bruker helgene på å sove og hente seg inn igjen, synes jeg høres nitrist ut. Etter min mening er det ingen "unnskyldning" at man jobber mye, ungene må du være sammen med uansett om du er sliten eller ei. Selv om lange fredagskvelder og lørdagskvelder må utgå.

Du sier at han aldri tar sykt barn-dager. Hva i all verden slags begrunnelse har han for det? Er det på noen måte rettferdig ovenfor deg og DIN arbeidsgiver? Jeg lurer på hva slags argumenter han har her.

Mine umiddelbare tanker er at enten er mannen din litt tankeløs, både ovenfor deg og barna, og setter sine egne og jobbens behov foran alt. Da får du bare forsøke å få ham til å forstå at ok, han vil jobbe mye, greit nok- men det gir ingen fribillett til å sluntre unna alle andre plikter. Da får han ta seg sammen og prestere bra på BEGGE arenaer, og ikke la hjemmet betale prisen. Kanskje han får seg en vekker hvis du konkret ramser opp "det urettferdige" og forteller at du har tenkt på at dette ikke er holdbart i lengden.

En annen, og litt farligere tanke, var du selv inne på. Han jobber mye fordi han ikke vil bidra hjemme, og bruker overtid og jobb som en unnskyldning for å slippe unna. I så fall er det verre. Å snakke sammen er jo en god start her også, men ikke sikkert han er særlig villig til å komme deg i møte. Men da vet du jo forsåvidt det.

Uansett, jeg slutter helt klart opp om at dette ikke hører hjemme i et familieliv. Ting trenger ikke være 100% rettferdig i alle perioder, men når det blir for skjevt funker det jo ikke i lengden.

Jeg er enig med deg Nigo-San , men jeg tror det kan være smart å tenke gjennom hvilken strategi TS skal bruke for å komme på banen, komme ”i posisjon” til å formidle alt dette. Hvis hun vil at han skal lytte til det hun har å si.

[I Grosny]

Prøv å finne ut hvorfor.

Hvorfor er han på jobben hele tiden?

Slapper han av bedre der enn hjemme?

Er han på etterskudd? Hvis han har utsettelsespersonlighet, så er det lett å komme på etterskudd på jobben.

Jeg synes det høres ut som om at han får for lite mosjon, hvis han ikke går til jobben da. Jeg anbefaler minst 2 x 40 minutter mosjon pr uke.

Klarer han å si nei, og å si fra til sjefen hvis arbeidssoppgavene er for store? Det er veldig vanskelig det første året, før han er trygg på sin stilling.

[Gjest TS]

Skal svare dere.

Har du noen anelse om hvorfor han arbeider så mye? Er det noen på jobben hans som forventer eller krever det av ham eller er det noe han selv velger. Hvorfor?

Jeg tror han forventer at seg selv at han skal prestere. Jeg tror han vil gi kunder rask tilbakemelding og derfor blir sittende for å bli ferdig med deres. Han er helt klart ikke flink nok til å delegere jobb videre. Han stoler på seg selv og at det da blir bra gjort.

Jeg tror også han liker å få skryt/ros for det han gjør.

Dessuten er det nok roligere på jobb etter klokken fire, mindere telefoner og avbytelser, og han får jobbet i fred.

Du sier at han aldri tar sykt barn-dager. Hva i all verden slags begrunnelse har han for det? Er det på noen måte rettferdig ovenfor deg og DIN arbeidsgiver? Jeg lurer på hva slags argumenter han har her.

Han mener jeg er flinkest. Jeg jobber ikke hver dag - pga en kronisk sykdom jeg har - så da bruker han det, at jeg er hjemme uansett. Han skjønner ikke det at jeg ikke jobber de dagene for å hente meg inn pga sykdommen. Det er lett å få vikar i min jobb, mens hos han blir jobben liggende og hope seg op til han er tilbake.

Det samme gjelder ferier, etter ferie så er det en sinnsyk mengde jobb som ligger og venter..

Jeg har fotalt han at jeg savner han, savner sex, barna savner han etc. At vi sklir unna hverandre. Han sier han skjønner, er enig - men han gjør ingenting med det. Han sier han ikke skal ha det slik lenge, men ukene blir til måneder som blir til år.

Han orker ikke delta på hjemmebane. Jeg har lurt på om det er meg han rømmer fra, men så gæren er jeg ikke..

Jeg lurer på om det er for å slippe unna maset/stresset som er hjemme med mat, handling, kjøre barn til-fra aktviteter, leksehjelp, legging etc.

Han bruker jobben mye for å ikke gjøre noe hjmme. Lettere å sette seg med jobb enn å lage mat til guttene eller sitte sammen med dem når de spiser. Ja - han sitter med jobb i stuen mens vi spiser kveldsmat på kjøkkenet..

Men hvilket forbilde er han for guttene?

Ene sønn har laget en gave til han til den uken han klarer å komme hjem kl fem hver dag. Den har ligget nå i 6 mnd.

men jeg tror det kan være smart å tenke gjennom hvilken strategi TS skal bruke for å komme på banen, komme ”i posisjon” til å formidle alt dette. Hvis hun vil at han skal lytte til det hun har å si.

Riktig. Fordi den måten jeg har sagt det på nå går ikke inn. Jeg prøver å vinkle det -hans vei- at jeg er redd han blir utslitt, at han mister så mye av familie-livet.

Samlivsterapi har han ingen tro på..men vi var der for noen år siden og det gav oss faktisk ingenting. det ble bare dratt frem masse gammel dritt, som ikke gagnet oss.

[Gjest y]

Beklager å måtte si dette, men han vil faktisk aldri bli bedre. Du kan godt gjøre forsøk med samlivsterapi, og andre ting som hjelper vanlige mennesker. Det vil nok ikke hjelpe din mann i det hele tatt.

Jeg kan nesten vedde på at mannen din jobber med data? Og er sikkert en data nerd også?

Det eneste som vil hjelpe dag(ikke ham), er at du går fra ham. Livet hans vil helt sikkert bli helt snudd opp ned, fordi du dermed ødelegger hans rutiner. Han er helt sikkert ikke en egoistisk fyr heller, men han skjønner ikke at dere må sammarbeide, at du blir sliten, at han må ta seg av familien, eller at det ikke er normalt at du skal varte han opp.

Min eks mann var slik som du beskriver, og jeg gjorde forsøk på samlivs terapi, prøvde å prate med ham etc, men ikke noe hjalp. Til slutt så gikk jeg fra ham, min lykkeligste dag:). Endelig fikk jeg et normalt liv, og jeg møtte en normal mann som tok vare på meg og vår kjærlighet.

Min eks hadde aspergers syndrom! Det fikk vi vite noen år etter

[I Grosny]

Samlivsterapi har han ingen tro på..men vi var der for noen år siden og det gav oss faktisk ingenting. det ble bare dratt frem masse gammel dritt, som ikke gagnet oss.

Jeg har venner som har vært på samlivskurs, jeg tror det var på Ahus, sykehuset på Lørenskog.

De sa at det var veldig bra, og at det sentrale var kommunikasjon.

Jeg tror dere var hos feil terapeut.

[Gjest Gjest]

Jeg tror dere var hos feil terapeut.

Det kan nok hende. Men slik dagene er nå så vet jeg at jeg må true med å gå ifra han om han skal ta seg tid til å "kaste bort tiden" på terapi.

Jeg tenkte en stund på å gå alene, for å få hjelp til hvordan nå inn til han. Men nå bruker jeg all tid på barn og hjem, så jeg spør her inne i første omgang.

Han jobber ikke med data eller er datanerd, men de bruker pc i jobbsammenheng ja. Men det gjør vel de fleste idag.

[Gjest TS]

Prøv å finne ut hvorfor.

Hvorfor er han på jobben hele tiden?

for å få unna jobb, er mye å gjøre sier han

Slapper han av bedre der enn hjemme?

Antagelig. Her hjemme ønsker vi jo at han deltar i hverdagen vår. Og da tror jeg han tenker at han kunne heller gjørt x og y på jobben enn å lage middag/vaske hus/spilleball med guttene etc. Han har det sosialt koselig på jobb, trives med kollegaer ol. Men - de går jo hjem..

Er han på etterskudd? Hvis han har utsettelsespersonlighet, så er det lett å komme på etterskudd på jobben.

Han jobber best under press. Jeg vil ikke tro at han er på etterskudd, men det havner stadig nye ting inn på pulten og han vil helst se at kurven "inn" er tom. Det vil den jo aldri bli, så..

Jeg synes det høres ut som om at han får for lite mosjon, hvis han ikke går til jobben da. Jeg anbefaler minst 2 x 40 minutter mosjon pr uke.

Han går ikke til jobb, sitter på jobb og kjører hjem og sitter her også.

Klarer han å si nei, og å si fra til sjefen hvis arbeidssoppgavene er for store? Det er veldig vanskelig det første året, før han er trygg på sin stilling.

Han har aldri sagt nei, han har hatt for store oppgaver, og tilslutt sa han ifra. Sjefen hadde sett det så det gikk ok. Han vil nok gjerne prestere, vise at han kan. Det virker som det er viktigere at andre synes han er flink , enn at han bruker tid med oss.

[Karry]

Du må faktisk ta det opp på en skikkelig måte og han må bare oppleve det som kritikk. For det er det faktisk.

Min X var omtrent slik,ikke fullt så ille, men en som jobber så mye har ingenting å bidra med til andre rundt seg etterhvert. Og det er ikke noe liv. Han bare er så inni det at han ikke ser det selv.

Du må nok sette hardt mot hardt, er ikek sikkert det løser seg om han skfiter jobb, han må legge om livet. Man lever ikke for å jobbe, man jobber for å leve. Han går glipp av barnas oppvekst og alt det andre som livet egentlig dreier seg om.

[Rosalie]

Beklager å måtte si dette, men han vil faktisk aldri bli bedre. Du kan godt gjøre forsøk med samlivsterapi, og andre ting som hjelper vanlige mennesker. Det vil nok ikke hjelpe din mann i det hele tatt.

Jeg kan nesten vedde på at mannen din jobber med data? Og er sikkert en data nerd også?

Det eneste som vil hjelpe dag(ikke ham), er at du går fra ham. Livet hans vil helt sikkert bli helt snudd opp ned, fordi du dermed ødelegger hans rutiner. Han er helt sikkert ikke en egoistisk fyr heller, men han skjønner ikke at dere må sammarbeide, at du blir sliten, at han må ta seg av familien, eller at det ikke er normalt at du skal varte han opp.

Min eks mann var slik som du beskriver, og jeg gjorde forsøk på samlivs terapi, prøvde å prate med ham etc, men ikke noe hjalp. Til slutt så gikk jeg fra ham, min lykkeligste dag:). Endelig fikk jeg et normalt liv, og jeg møtte en normal mann som tok vare på meg og vår kjærlighet.

Min eks hadde aspergers syndrom! Det fikk vi vite noen år etter

Desverre er jeg enig med y. Jeg tror at han har fått holde på slik altfor lenge til at han er villig til å snu på ting.

[Havbris]

Hva slags mønster var/er vanlig hjemme hos foreldrene hans? Er dette et mønster han har lært hjemme med en mor som tar seg av hus/barn osv og en far som jobber?

[I Grosny]

Det kan nok hende. Men slik dagene er nå så vet jeg at jeg må true med å gå ifra han om han skal ta seg tid til å "kaste bort tiden" på terapi.

Jeg tenkte en stund på å gå alene, for å få hjelp til hvordan nå inn til han. Men nå bruker jeg all tid på barn og hjem, så jeg spør her inne i første omgang.

Han jobber ikke med data eller er datanerd, men de bruker pc i jobbsammenheng ja. Men det gjør vel de fleste idag.

Spør han hva han egentlig vil?

Hvis han ønsker å bli sittende på jobben, så får du ikke gjort mye med det. Husk at det er jobben som er livet for han. Hjemmet er bare et sted han hviler litt

(eller tar imot kritikk?).

Kanskje han kan være villig til å sette av litt mer tid hjemme, F.eks mandag og fredag ettermiddag. Fredag burde være enkel, han skal uansett ikke lever arbeid etter kl16 på fredag.

Akkurat nå tenker jeg på en forsiktig, gradvis opptrapping av hjemmelivet på bekostning av jobben.

Det kan være aktuelt, hvis han virkerlig ønsker å være hjemme selv da.

[Havbris]

Jeg tror dere var hos feil terapeut.

Jeg tror også dere har vært uheldige med terapeut. Jeg kjenner mange som sier at å gå i samlivsterapi er noe av det mest fornuftige de har gjort - og det har reddet forholdet. Det pleier ikke å være helt vanlig at terapeuter har fokus på å grave i gammel dritt, da kommer man ingensted. Dere har utvilsomt vært uheldige og det kan være lurt å prøve en annen. Var dere på et familevernkontor?

[Gjest Gjest]

Hva slags mønster var/er vanlig hjemme hos foreldrene hans? Er dette et mønster han har lært hjemme med en mor som tar seg av hus/barn osv og en far som jobber?

Hjemme hos han så hadde de nok et slikt mønster med at mor gjorde alt inne og far alt ute. Men faren hans jobbet ikke så lange dager som jeg vet om. Men - mannen min var aldri med på aktiviteter etc fordi foreldrene ikke ville kjøre til dem.

Spør han hva han egentlig vil?

Han sier at han ikke vil ha det slik han har det nå. Han vil være mere sammen med oss. Han vil delta som en i familien. Han vil hjelpe meg mere, og sier han tenker mye på at han legger alt på meg.

Hvis han ønsker å bli sittende på jobben, så får du ikke gjort mye med det. Husk at det er jobben som er livet for han. Hjemmet er bare et sted han hviler litt

(eller tar imot kritikk?).

ja, jeg skjønner denne. Han lever for jobben virker det som. Samtidig sier han at han ønsker en mer balanse på det

Kanskje han kan være villig til å sette av litt mer tid hjemme, F.eks mandag og fredag ettermiddag. Fredag burde være enkel, han skal uansett ikke lever arbeid etter kl16 på fredag.

Fredager er han gjerne noe tidligere hjemme, men sovner i stolen foren TV . Jeg har spurt han om han kan ha en fast dag i uken med ungene, slik helgepappaer har. Han sier ja, men det blir ikke noe av det.

Akkurat nå tenker jeg på en forsiktig, gradvis opptrapping av hjemmelivet på bekostning av jobben.

Det er vel det som er rette veien å gå. Øke det gradevis og vise han at vi setter pris på at han er hjemme. Jeg prøver på det når han er hjemme, lar han slappe av, ikke maser, men ber han gjerne gjøre noe med barna for de trenger tid sammen. Det gjør vi også, og han sier han savner vår "alene-tid". Det hende jeg sitter lenge oppe for å gi han denne alene-tiden han ønsker, men han sovner fra det..

Det kan være aktuelt, hvis han virkerlig ønsker å være hjemme selv da.

jeg kan jo bare si det at han sier han vil være mer hjemme og sammen med oss. At han ikke orker dette livet i lengden.Men jeg tror han er kommet i en "ond sirkel" som er vanskelig å snu.

Hvis jeg spør om han kan komme hjem en dag kl åtte for å hjelpe meg for det er henting av to barn på to forskjellige steder, så sier han at det er ikke noe problem. Og kommer. Om jeg ringer senere og sier at den ene kan sitte på med noen hjem, så blir han på jobb til ti-elleve. det vil si -for meg - at han trenger ikke være på jobb så lenge, men han velger det. Det er ingenting som haster, men han velger å gjøre ting helt ferdig istedet for å gå hjem. Når jeg spør hvorfor? Er det vanskelig å være hjemme? svarer han med at det er deilig å bli ferdig med x og y på jobben og i morgen kan han starte med noe annet.

[Gjest Gjest]

Var dere på et familevernkontor?

vi hadde først time på familievern-kontoret. der fikk vi en dame som han absolutt ikke likte.

jeg lette opp en mannlig terapaut, fordi det er nok enklere for han å få råd fra en mann enn en dame.

[Gjest TS]

de to siste innleggene var meg TS

[I Grosny]

Trådstarter, hvis du skriver TS(tråstarter-forkortelse) når du svarer, så er det litt mer oversiktelig enn når svarer som bare gjest.

Nå synes jeg dette ser ut som en jobb for en dyktig profesjonell psykolog. Jeg er ikke det, så ta dette innlegget med ei klype salt.

Jeg ser likheter med treningsnarkomani og dataspillavhegighet. Det ser ut som om han rett og slett har en psykisk hekting på jobben.

Egentlig så tror jeg ett samarbeid mellom han, psykolog og sjefen er en god idè.