Barn som er redd for å sove borte

[Rime]

Har en liten gutt på 22 mnd som er redd for å sove borte. Det virker nesten som han fikk seg en støkk i jula, da vi hadde barnevakt en helg. Det har aldri vært noe problem før det...

Han var hos besteforeldrene fra lørdag til søndag, og når de skulle legge han ble han helt hysterisk. Han begynte å gråte med en gang han så senga, og ble etter hvert helt hysterisk og skreik og hiksta. De ringte til Pappaen som kom og fikk roet han.

Han har ikke sovet borte siden, men når vi har vært på besøk hos besteforeldre og tanter så har han blitt nærmest hysterisk dersom de har tatt han med opp trappa for å stelle han. Det tror jeg er fordi han tror han skal sove der (soverommet hos besteforeldrene er i 2. etasje). På julaften var vi hos barnets farmor. Og vi foreslo at hun kunne ta kveldsstellet og legge han mens vi var til stede. Ungen er veldig glad i sin farmor og har sovet der før. Men i det de gikk opp på badet ble han hysterisk og skreik og virka skikkelig redd. Han roet seg da hos meg.

Hvordan ville dere håndtert dette? Er det bare en fase eller noe vi bør trene på?

[Gjest Gjest]

Sånn var barnebarnet mitt også når hun var liten. Enda hun hadde sovet jevnlig hos meg siden hun var 3 uker gammel. Det føltes nok ekstra utrygt for henne fordi hun er svaksynt. hun begynte også alltid å gråte hvis vi gikk opp i 2. etasje, selv om hun ikke skulle sove der. Det var der senga var og det forbandt hun med å sove der.

Det gikk over, men det tok faktisk ganske lang tid. Hun var vel nærmere 2 år før hun syntes at det var greit å sove hos bestemor, selv om hun sov her ganske ofte.

[Gjest Gjest]

Det kan være mange faktorer som spiller inn her. En del barn har slike "episoder" eller reaksjoner om du vil, det kan skyldes faktorer som f.eks at barne våkner på natten og får en sterk reaksjon på andre omgivelser og at vanlige omsorgspersoner ikke er der.

Jeg ville valgt å ta ett steg tilbake, dvs begyne med hyppige besøk og besøk der barne sover der litt, mens vanlige omsorgspersoner fortsatt er til stedet. Når barnet føler seg komfortabel kan man utvide dette litt.

Men jeg synes det er litt merkelig at den reaksjonen kommer så brått og helt uten forvarsel, spesielt hvis alt var greit før dette. Er det noe annet som har skremt barnet? Mye lyder eller støy? (Dog så mener jeg at de fleste barn burde takle det greit så kan det være greit å ta litt ekstra hensyn med barn i ukjente omgivelser) Klarer barnet selv og beskrive noe om hva som er trist eller er det helt utrøstelig?

[Rime]

Synes også det er litt rart, men skjønner ikke hva han kan ha blitt skremt av...

Men i går var guttens farmor hos oss. Han elsker henne, de har et veldig godt forhold. Men når hun begynte med kveldsstellet begynte han å bli sutrete, og så fikk ikke farmoren lov til å bære han opp. Han har ikke så masse språk enda. Men jeg synes han virker utrygg. Virker som han er redd for at vi skal gå og sånn.

Da vi var hos min tante i jula, så var alt helt topp helt til mormoren tok han med opp for å skifte bleie. Da var det fullt hysteri. og lenge etterpå så måtte han se oss hele tiden...