har ikke hørt noe fra far på en mnd

[Gjest Gjest]

faren kommer å besøker barnet når det passer han. Kommer gjerne ofte i en uke så ser vi han ikke på en mnd noen ganger 2 igjen å sånn går runden hver gang. barnet er 2 år nå å skjønner hvem pappa er. Syntes barnet er veldig amper og hissig etter far slutter å komme hver gang. Hva skal jeg gjøre. det nytter ikke snakke med far. han har ikke barnet en gang.

[Gjest salma]

Det er da man inngår samværsavtale med faste tidspunkt slik at alle vet hva de har å forholde seg til?

[Gjest Gjest]

Det er da man inngår samværsavtale med faste tidspunkt slik at alle vet hva de har å forholde seg til?

Er vel i grunnen lite hensiktsmessig å tvinge en som ikke vil, til samvær.

Jeg ville rett og slett fortalt han at ungen ikke har det spes bra etter samvær og så fortalt at sånn vil jeg ikke ha det. Så ville jeg bedt han holde seg unna, eller stille ordentlig opp.

Faren til mitt yngste barn fikk beskjed, på en ordentlig måte selvsagt, om at ungen min faktisk ble fysisk syk hver gang hun skulle til han eller var hos han. Skjedde neste hver gang at han måtte levere henne tilbake fordi hun fikk feber og oppkast, så han opplevde det jo selv også.

Vi kuttet ut hele samværet og når hun ble eldre kunne hun velge selv. Det ble lite av det, men sånn er det noen ganger. Vi velger noen ganger feile fedre og det må vi bare stå i.

[Far til 2]

Jeg må tilstå at jeg blir skeptisk når jeg hører en bostedsforelder (denne gangen en mor) forsøker å finne grunner for at barnet ikke skal ha samvær.

I dette tilfeller har tydligvis mor funnet grunner for at hennes første barn ikke skal ha samvær med sin far.

Så får hun et nytt barn med en ny mann slik jeg oppfatter det, og forsøker nå å finne årsaker til at heller ikke dette barnet skal ha samvær med sine far.

Jeg vil påstå at det er HELT UVANLIG at en far ikke er egnet til samvær. At 2 fedre ikke er egnet til samvær er enda mindre sansynlig.

Nei dette er jeg skeptisk til ettersom jeg føler at argumentasjonen er tilpasset bostedsforelders ønske.

[Eliisa]

Skrev vist før jeg fikk lest alt

Enig med salma

Endret 11. februar 2010 av Eliisa

[Gjest salma]

Er vel i grunnen lite hensiktsmessig å tvinge en som ikke vil, til samvær.

Jeg leser ikke innlegget sånn at far ikke ønsker samvær. Han er jo der ofte i perioder? Derfor tenker jeg at det kan være lurt å forsøke en skikkelig samværsavtale. Slik jeg leser det er problemet fravær av struktur, ikke manglende samvær.

Faren til mitt yngste barn fikk beskjed, på en ordentlig måte selvsagt, om at ungen min faktisk ble fysisk syk hver gang hun skulle til han eller var hos han. Skjedde neste hver gang at han måtte levere henne tilbake fordi hun fikk feber og oppkast, så han opplevde det jo selv også.

Vi kuttet ut hele samværet og når hun ble eldre kunne hun velge selv. Det ble lite av det, men sånn er det noen ganger. Vi velger noen ganger feile fedre og det må vi bare stå i.

Hvem sitt barn, sa du? I denne situasjonen var du "heldig" ettersom far var enig i at det var ditt barn. En mer oppegående far hadde nok søkt andre løsninger, til glede for både far og barn. Jeg skal ikke kaste stein i glasshus, jeg har selv nektet far samvær med sitt barn, men da skal det være VELDIG vektige grunner. Som at samvær er direkte skadelig for barnet. Og selv da er det gjerne andre i farsfamilien som kan ønske samvær. I vårt tilfelle ønsket fars foreldre samvær, og det ordnet de og jeg oss imellom. Alle fornøyde!

Jeg syns råd om å kutte ut far er særs dårlig, og det er i alle fall ikke nok informasjon i startinnlegget som tilsier at far er så skadelig for barnet at han ikke kan ha samvær.

Dersom samvær med far ikke fungerer, er det andre i hans familie som kan tenkes å ønske samvær i stedet? I såfall anbefaler jeg det, vi har hatt ekstremt gode erfaringer med det. Husk at begge sider av familien er en viktig del av barnets identitet, og man skal være ekstremt forsiktig med å frarøve barnet denne kontakten!

[Far til 2]

Jeg leser ikke innlegget sånn at far ikke ønsker samvær. Han er jo der ofte i perioder? Derfor tenker jeg at det kan være lurt å forsøke en skikkelig samværsavtale. Slik jeg leser det er problemet fravær av struktur, ikke manglende samvær.

Jeg tror også at det er viktig å få struktur på samværet med en samværsavtale. Ihvertfall prøve dette først slik at alt var prøvd før en fratok barnet en oppegående samværsforelder.

...

Jeg skal ikke kaste stein i glasshus, jeg har selv nektet far samvær med sitt barn, men da skal det være VELDIG vektige grunner. Som at samvær er direkte skadelig for barnet. Og selv da er det gjerne andre i farsfamilien som kan ønske samvær. I vårt tilfelle ønsket fars foreldre samvær, og det ordnet de og jeg oss imellom. Alle fornøyde!

Her tar du også opp et viktig punkt.

selv om besteforeldre rent juridisk ikke har noen rettigheter er de som oftest VELDIG glad i sine barnebarn og ønsker samvær. Og barna setter som oftest pris på samværet med besteforeldrene (som oftest får de jo lov til mer enn de får lov til hjemme )

Jeg syns råd om å kutte ut far er særs dårlig, og det er i alle fall ikke nok informasjon i startinnlegget som tilsier at far er så skadelig for barnet at han ikke kan ha samvær.

Dersom samvær med far ikke fungerer, er det andre i hans familie som kan tenkes å ønske samvær i stedet? I såfall anbefaler jeg det, vi har hatt ekstremt gode erfaringer med det. Husk at begge sider av familien er en viktig del av barnets identitet, og man skal være ekstremt forsiktig med å frarøve barnet denne kontakten!

Et viktig poeng som jeg ikke har kommetarer til, men bare vil at alle foreldre tar med i beregningen når de vurderer barnas rettigheter og barnets beste.

[Gjest Gjest]

Jeg leser ikke innlegget sånn at far ikke ønsker samvær. Han er jo der ofte i perioder? Derfor tenker jeg at det kan være lurt å forsøke en skikkelig samværsavtale. Slik jeg leser det er problemet fravær av struktur, ikke manglende samvær.

Hvem sitt barn, sa du? I denne situasjonen var du "heldig" ettersom far var enig i at det var ditt barn. En mer oppegående far hadde nok søkt andre løsninger, til glede for både far og barn. Jeg skal ikke kaste stein i glasshus, jeg har selv nektet far samvær med sitt barn, men da skal det være VELDIG vektige grunner. Som at samvær er direkte skadelig for barnet. Og selv da er det gjerne andre i farsfamilien som kan ønske samvær. I vårt tilfelle ønsket fars foreldre samvær, og det ordnet de og jeg oss imellom. Alle fornøyde!

Jeg syns råd om å kutte ut far er særs dårlig, og det er i alle fall ikke nok informasjon i startinnlegget som tilsier at far er så skadelig for barnet at han ikke kan ha samvær.

Dersom samvær med far ikke fungerer, er det andre i hans familie som kan tenkes å ønske samvær i stedet? I såfall anbefaler jeg det, vi har hatt ekstremt gode erfaringer med det. Husk at begge sider av familien er en viktig del av barnets identitet, og man skal være ekstremt forsiktig med å frarøve barnet denne kontakten!

Mulig at far ønsker fravær, men ikke får det bedre til. Har bare erfaring med at det er sånn det blir gjort når de egentlig ikke gidder eller har tid.

Joa.. det ble MITT barn fordi han i utgangspunktet ikke var særlig interessert fordi jeg valgte å gå fra han før barnet ble født. Han både var og er oppegående nok han, men interessen var ikke der og heller ikke fra stemor som også kom inn i bildet før barnet ble født, så da ble det som det ble.

Ikke syns jeg at jeg var så heldig heller, siden det å være alenemor aldri har vært særlig attraktivt. Men noen ganger har man ikke annet valg. Jeg kunne tross alt ikke ta valgene for faren til barnet. For han var det en lettvint løsning, for meg ble det å ha ansvaret 24/7, 365 dag i året.

[Gjest Gjest]

Jeg må tilstå at jeg blir skeptisk når jeg hører en bostedsforelder (denne gangen en mor) forsøker å finne grunner for at barnet ikke skal ha samvær.

I dette tilfeller har tydligvis mor funnet grunner for at hennes første barn ikke skal ha samvær med sin far.

Så får hun et nytt barn med en ny mann slik jeg oppfatter det, og forsøker nå å finne årsaker til at heller ikke dette barnet skal ha samvær med sine far.

Jeg vil påstå at det er HELT UVANLIG at en far ikke er egnet til samvær. At 2 fedre ikke er egnet til samvær er enda mindre sansynlig.

Nei dette er jeg skeptisk til ettersom jeg føler at argumentasjonen er tilpasset bostedsforelders ønske.

Jeg ser ikke noe sted at hun prøver å finne grunner til å nekte far fravær?

Hvor står det at hun gjør det samme om igjen med en annen far?

[Gjest Gjest_Sulosi_*]

Skriver under på gjesten over her.

Og det er faktisk lov å sette hardt mot hardt og si at enten har vi en fast avtale eller far får holde seg borte. Å ha en barnefar som vingler er ikke bra. Selvfølgelig er det viktig for barnet å ha kontakt med far og hans familie, men det er også viktig at barn har stabile voksne rundt seg.

[Far til 2]

Jeg ser ikke noe sted at hun prøver å finne grunner til å nekte far fravær?

Hvor står det at hun gjør det samme om igjen med en annen far?

Innlegget nedenunder sier en del om dette.

Er vel i grunnen lite hensiktsmessig å tvinge en som ikke vil, til samvær.

Jeg ville rett og slett fortalt han at ungen ikke har det spes bra etter samvær og så fortalt at sånn vil jeg ikke ha det. Så ville jeg bedt han holde seg unna, eller stille ordentlig opp.

Faren til mitt yngste barn fikk beskjed, på en ordentlig måte selvsagt, om at ungen min faktisk ble fysisk syk hver gang hun skulle til han eller var hos han. Skjedde neste hver gang at han måtte levere henne tilbake fordi hun fikk feber og oppkast, så han opplevde det jo selv også.

Vi kuttet ut hele samværet og når hun ble eldre kunne hun velge selv. Det ble lite av det, men sånn er det noen ganger. Vi velger noen ganger feile fedre og det må vi bare stå i.

[Gjest Gjest]

Innlegget nedenunder sier en del om dette.

Å ja. Da forstår jeg. Det var ikke trådstarter som skrev det innlegget der. Det var jeg..som et eksempel på at det ikke er bare enkelt å ha en far som ikke er spesielt interesert og det merker faktisk barn, tro det eller ei.

[Gjest TS]

Jeg må tilstå at jeg blir skeptisk når jeg hører en bostedsforelder (denne gangen en mor) forsøker å finne grunner for at barnet ikke skal ha samvær.

I dette tilfeller har tydligvis mor funnet grunner for at hennes første barn ikke skal ha samvær med sin far.

Så får hun et nytt barn med en ny mann slik jeg oppfatter det, og forsøker nå å finne årsaker til at heller ikke dette barnet skal ha samvær med sine far.

Jeg vil påstå at det er HELT UVANLIG at en far ikke er egnet til samvær. At 2 fedre ikke er egnet til samvær er enda mindre sansynlig.

Nei dette er jeg skeptisk til ettersom jeg føler at argumentasjonen er tilpasset bostedsforelders ønske.

Dette er TS! Er dette grunn nokk for deg?

* Far dukker opp å stiller opp når det passer han det kan gå alt i fra 3 mnd til vi ser han til 1 mnd. ( dette siden gutten ble født )

*Barnefar holder ikke avtaler

*Barnefar har ikke samvær annenhver helg ferie ol. Han kommer å besøker barnet hos meg ( fordi han ikke vil selv heller)

* Barnefar ringer ikke å spør etter barnet JEG RINGER HAN.

*Barnefar betaler ikke bidrag, staten forskuddterer, Å han betaler ingenting for barnet utenom.

*Barnefar GIR REGEL RETT FAEN. ELLER KALLER DU DETTE Å BRY SEG?

*Barnefar vet at gutten reagerer når han drar å ikek viser seg mer med sinnet.

*gutten er bare 18 mnd.

* Barenfar sliter mor også ut med å dukke opp i livet vårt når dte passer han.

*Barnefar er frekk med mor når han er tilstedeværende og kan under krangler begynner å bli voldelig mens barn ser på

SYNTES DU FREMDELES JEG SKAL LA HAN KOMME?

[Gjest ts]

Skrev vist før jeg fikk lest alt

Enig med salma

Syntes du jeg skal lage samværs avtale med en fyr som aldrig har hatt gutten hjemme hos seg? som aldrig har hatt han alene en dag? Ville du laget en avtale med an som ikke kan holde enkle avtaler som besøk en gang?

[liv]

Kall han inn på mekling!

[Gjest Gjest]

Syntes du jeg skal lage samværs avtale med en fyr som aldrig har hatt gutten hjemme hos seg? som aldrig har hatt han alene en dag? Ville du laget en avtale med an som ikke kan holde enkle avtaler som besøk en gang?

Du skal gjøre det du mener er riktig for barnet ditt. Hvis det er som du sier at far ikke er interessert annet enn når det passer han, så syns jeg at du skal fortelle han at han kan holde seg unna. Det hadde jeg gjort. Går an å si det på en ordentlig måte, (for de som vil henge seg opp i måten jeg skrev det på)og du bør la farforeldrene se barnet så mye de har mulighet til. Besteforeldre og fars familie skal ikke lide for at far ikke er interessert. Det kan du komme langt med.

Far hadde jeg i en sånn situasjon gitt balnke i, uansett hva far til " mener.

[leirbål]

Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret, og bedt dem om å kalle far inn til mekling for å lage en avtale.

Dukker han ikke opp, kan du sende et brev om at han får en sjanse til ellers vil du ikke la ham møte barnet mer.

Ringer for å lage en ny avtale fordi den første ikke passer,er det jo greit.

Samværsavtalen bør være veldig konkret og detaljert, med punkter som beskriver hentesituasjonen, hvor samværet skal være (ikke hos deg), og leveringsituasjonen.

Ta også med punkter om: hva hvis han ikke møter opp, eller bryter andre av punktene.

Skriv hva du ikke godtar av oppførsel mot deg.

Husk også å ta med ferier, jul, påske ol.

Og hva om barnet er invitert på noe under samværet, eller er invitert til noe hos far utenom samvær.

Jeg skjønner godt at det er svært tøft for deg, men om han velger å ikke stille opp nå, ikke avis ham resten av barndommen til gutten, og han ombestemmer seg.

Og det er veldig normalt at et barn blir litt gretten og urolig i forbindelse med samvær. Spes. etterpå, selv om h*n har hatt det fint. (Jeg spurte en barnepsykolog engang.)