Asberger syndrom

[Gjest Invicta]

orchid1988 jeg håper du får hjelpen du fortjener...

Jeg går til psykolog jevnlig. Da jeg en dag nevnte for ham at jeg hadde tenkt på om jeg kunne ha Asperger, LO han høyt, blåste det bare bort, og sa at nei det har du hvertfall ikke.

Endret 15. februar 2010 av Invicta

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Da jeg en dag nevnte for ham at jeg hadde tenkt på om jeg kunne ha Asperger, LO han høyt, blåste det bare bort, og sa at nei det har du hvertfall ikke.

Hm.. i respekt for at dette var viktig for deg, burde han ikke være mer ydmyk og spørre deg om hvorfor du trodde du hadde aspergers? Jeg synes kanskje det høres litt uprofesjonellt ut...

[orchid1988]

orchid1988 jeg håper du får hjelpen du fortjener...

Jeg går til psykolog jevnlig. Da jeg en dag nevnte for ham at jeg hadde tenkt på om jeg kunne ha Asperger, LO han høyt, blåste det bare bort, og sa at nei det har du hvertfall ikke.

Tusen takk

Er derfor jeg ikke takler å gå til leger, for dem tar deg ikke alltid seriøst. Syns så synd i deg, for du føler deg ikke litt langt nede fra før kanskje også får du det rett i fjeset. Ubrukelige er dem av og til, flau av lege systemet i Norge. Kjenner det knyter seg i magen nå jeg tenker på hvordan dem er av og til.

[Gjest Invicta]

Hm.. i respekt for at dette var viktig for deg, burde han ikke være mer ydmyk og spørre deg om hvorfor du trodde du hadde aspergers? Jeg synes kanskje det høres litt uprofesjonellt ut...

Jo. Han burde det. Jeg har planer om å bestille en time hos legen min og høre om det er mulig å bytte psykolog, eventuelt om legen min kan utrede meg/komme med råd.

Tusen takk

Er derfor jeg ikke takler å gå til leger, for dem tar deg ikke alltid seriøst. Syns så synd i deg, for du føler deg ikke litt langt nede fra før kanskje også får du det rett i fjeset. Ubrukelige er dem av og til, flau av lege systemet i Norge. Kjenner det knyter seg i magen nå jeg tenker på hvordan dem er av og til.

Jeg er veldig enig med deg. Jeg har hørt mye rart om legesystemet. Om folk som må kjempe og krangle seg til skikkelige undersøkelser og utredelser. Eller som aldri får hjelpen de trenger.

Men jeg har vært heldig selv, blir tatt på alvor av legen min og han hjelper meg. Jeg synes det er så trist hvordan noen blir behandlet her i Norge, verdens 3.beste land å bo i (eller var det 2...)

[orchid1988]

Jeg er veldig enig med deg. Jeg har hørt mye rart om legesystemet. Om folk som må kjempe og krangle seg til skikkelige undersøkelser og utredelser. Eller som aldri får hjelpen de trenger.

Men jeg har vært heldig selv, blir tatt på alvor av legen min og han hjelper meg. Jeg synes det er så trist hvordan noen blir behandlet her i Norge, verdens 3.beste land å bo i (eller var det 2...)

[Gjest Gjest]

Snublet akkurat over dette på nettet.

Nonverbale lærevansker er et syndrom som minner litt om aspergers. Følte meg truffet. Jeg vet at det er noe galt med meg, det som angår det sosiale, det motoriske, og jooda, jeg slet også med matematikk. Føler egentlig at jeg forstår kroppsspråk, men har kommunikasjonsproblemer likevel.

Hmmf. Så da har jeg enda mer å spørre psykologen om.

Det høres nok ut som om nevropsykologisk utredning er noe for deg. Nonverbale lærevansker kan lede til kommunikasjonsproblemer, problemer med lesing og skriving ogs til tross for at det heter NON-verbal. Dette fordi bak lesing og skriving og kommunikasjon (altså bak ordene og bokstavene) ligger det en del prosesser som er felles.

Du er bekymret og det skal tas på alvår. Det å sitte å leite på nett kan gjøre vondt verre fordi du da bare får små innblikk i fordkjellige diagnoser og ikke får mulighet til å sette deg skikkelig inn. Diagnosene er ofte bare kortfattede beskrivelser, og forskningen bak kan si langt mye mer om samensettning, hvordan symptomer virker sammen, ovelapp med andre diagnoser etc.

jeg vil råde deg til å slutte å lese og heller sette deg ned og skrive ei liste over det du syntes er vanskelig og ta med til psykologen din. Dere kan diskutere dette sammen og du kan si at du ønsker en nevropsykologsk utredning (NB: gjør dette på sykehusene, i helseforetakene IKKE gå til private foretak) for å finne ut av dette eller eventuellt avkrefte at det er noe annerledes enn det som er normalt.

Lykke til. Husk at å lese masse på nett ofte er til liten hjelp annet enn å hjelpe deg til flere bekymringer og tankker og let etter symptomer du kanskje egentlig ikke har.

[Gjest Mar]

Så interessant å lese det dere skriver. Så forskjellige vi er.

Jeg har også Asperger, fikk diagnosen da jeg var ca. 20, og er nå 29. Jeg er ikke en av dem som tenker at dette er en sykdom jeg skulle vært foruten. Langt i fra! Er glad for at jeg er som jeg er! Selv om jeg henger litt utfor samfunnskanten og dingler, så liker jeg faktisk utsikten her i fra. Føler at den "nevrotypiske" gjengen som vandrer der oppe er noen roboter som bare lever etter det dem blir fortalt, og at aspergere og "annerledes-folk" er de interessante personlighetene... På en måte.

Jeg ble glad da jeg lærte om Asperger for det lot meg bli kjent med den persontypen jeg er. Det lærte meg å reflektere, og det å ta andres perspektiv slik at jeg lærte empati. Jeg så plutselig meg selv og den selvsentrerte personen jeg ubevisst var blant nære venner, og jeg begynte tenke over sosialangsten blant bekjente, skolen og autoriteter. Ikke minst, jeg fikk svar på hvorfor jeg hadde så masse depresjoner: Av ingen grunn, det bare er sånn!

-Jeg ble kjent med meg selv, (og også hvordan andre mennesker fungerer), og den prosessen foregår enda. Det er så interessant!

En asperger kan redusere eller snu helt om på sine plager, når han bare blir klar over plagene og ser dem med et nytt syn. Jeg har f.eks. vokst på meg empati, og jeg er blitt uredd og utadvendt. Før hadde jeg ingen selvtillitt. Ble fort flau og sjenert. Nå snakker jeg om "alt" til alle, og er ikke redd for å være ærlig.

Men har enda noen trekk i dag som er typiske for aspergere:

-Ømfindtelig for lyder, det kan irritere meg til gråt, redsel, skvetten-het, men også godhet.

-Ingen behov for å være sosial. Trives best på diskusjonsforumer på nettet, og steder der jeg kan ha en dyp samtale / samtale om et tema. Kaffeslabberas der man bare prater om været er ikke noe for meg. Så jeg er sjelden med venninner. De (få jeg har) er jo hyggelige og jeg bryr meg jo, men føler ingen "nærskap" til dem, eller hva jeg skal kalle det. Det er vel bare det at jeg ønsker dem godt, og at det er kos å snakke med dem av og til - men jeg har ingen BEHOV for å ha dem i hverdagen min. Jeg liker vinslabberas derimot, for da er folk mer åpenhjertige...

-Jeg har ikke jobb. Eneste ordentlige jobben jeg har hatt i mitt 29-årige liv varte i 4 mnd. Resten har vært attførings-jobber, og er nå trygdet da greia med å ende i en jobb jeg trives i og passer i, gikk i vasken.

-Kan bli veldig opphengt i en ting over lang tid.

-Avvikende øyekontakt, men til tider får jeg det til ganske bra. =)

Er sikkert mer jeg kunne sagt, men jeg føler det blir å pirke på uviktige ting ang. personligheten min. Jeg er fornøyd med den jeg er.

Etter å ha lest på mange nettsteder så ser jeg jo at aspergere er veldig forskjellige. Noen er kanskje lite skarpe, om jeg skal si det slik, mens andre vil ikke en uforstående kunne sette en finger på at var noe "galt" med. Og noen har sterkere trekk enn andre, og andre har andre trekk enn dem igjen.

Ja, jeg kom på et trekk til: Jeg føler meg så utrolig alene i verden. Det er ingen som er som meg, som er på skikkelig bølgelengde, føler jeg.