Asberger syndrom

[Gjest Gjest_trulte_*]

Også så FINNES det likheter fra barn til voksen.

Det er bare å endre sukkerspinn, til mobil og PC på en måte.

[Gjest Gjest]

Det er mange psykologer, ansatte i PPT og noen i BUP som ikke har nok kunnskap. Det er mange som famler i blinde her.

[Gjest Gjest_trulte_*]

Det er mange psykologer, ansatte i PPT og noen i BUP som ikke har nok kunnskap. Det er mange som famler i blinde her.

Riktig, men de kan fortelle deg mer en det du viste om deg selv også.

[Gjest Gjest]

Riktig, men de kan fortelle deg mer en det du viste om deg selv også.

Ikke nødvendigvis, fordi det er altfor lite kunnskap om dette foreløpig.

[Gjest Gjest_trulte_*]

Ikke nødvendigvis, fordi det er altfor lite kunnskap om dette foreløpig.

Sant det og. 20,25,30 år siden navnet ble til mener jeg

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for at du delte tankene dine for oss, Aeryn! Fint å lese om deg.

Er det nødvendig å krangle?! Greit å holde seg til saken.

Interessant at en mener jeg ikke skriver som en asperger. Jeg har alltid vært glad i å lese, og er myyye flinkere til å formidle meg selv skriftlig enn muntlig. Hadde jeg skullet fortelle dette muntlig, hadde jeg sikkert glemt hva jeg hadde sagt, sagt ting flere ganger og glemt noe som jeg burde si som var viktig. Akkurat som om det er kaos i hjernen og jeg mister fokus. Har bedre oversikt og ro over ting når jeg skriver. Vet ikke om det har med nervøsitet å gjøre, eller om jeg har en hjerneskade, aner ikke. Har forresten alltid fått dårlige karakterer på muntlige prøver.

Er ikke sikker på om jeg har aspergers. Har jeg det, er jeg ikke veeeldig plaget av det (lenger!), men i enkelte situasjoner føler jeg at jeg sliter mer enn andre (sosialt).

Jeg gikk i samme klasse i 9 år, men kan ikke si at jeg kjenner noen av de. Jentene frøs meg ut, guttene brydde seg ikke. Jeg gikk konstant i forsvar, og så ikke deres perspektiv før nå de siste årene. Nå har jeg innsett at jeg ofte sa nei når de spurte om jeg ville være sammen med de, at jeg kunne være frekk i kjeften, at jeg aldri hilste på dem, osv. Men jeg så den gang på meg selv som et uskyldig offer, og tenkte at oppførsel min alltid var en reaksjon på deres oppførsel mot meg. Jeg hadde problemer med å være sammen med mer enn en person om gangen da jeg var yngre. Endte alltid med at jeg ''datt'' ut, ikke klarte å følge med i samtalen, osv. Jeg kommer fra en bygd der alle har rykte på seg, og jeg var nok den rare. Så aldri poenget med å prøve å innynde seg hos noen av de "normale" som var greie mot meg, for jeg visste at jeg før eller siden likevel kom til å miste dem. Hadde et par venninner som var like sjenerte og ensomme som meg selv. Hun ene fant meg og tok kontakt, hun andre tok jeg kontakt med fordi jeg så at hun også alltid stod alene. Det var liksom ikke så skummelt med henne som å gå inn i de store gjengene.

Nå har jeg noen få venner, men jeg er dårlig på å ta initiativ til å finne på noe sammen. Føler meg fortsatt ensom. Men jeg har utdannelse og jobber med mennesker, og der ser jeg på meg selv som noe lunde profesjonell. Er liksom en rolle jeg har gått inn i, og den har utviklet meg mye. Jeg er mer åpen nå. Og som sagt, jobber jeg med et barn som trolig har aspergers, og det var sånn jeg begynte å lure på om jeg også har det (er det derfor jeg alltid har vært rar?). Jeg har derimot ingen kontakt med naboene mine rundt der jeg leier, må minne meg selv på når jeg ser de at nå må jeg se på de, smile og hilse, for jeg VIL jo ha et godt forhold til de, selv om jeg ikke er interessert i kontakt ellers, vil ikke ha de på døren min. Hater når det ringer på døren min uten at jeg har avtalt noe, vil ikke ha folk inn når det er rotete hos meg, f.eks. er ekstremt opptatt av at det skal være ryddig når jeg får besøk. Men det er kanskje normalt? Har en tendens til å ikke åpne hvis det plutselig ringer på.

Får ofte latterkrampe i alvorlige situasjoner. F.eks. da jeg skulle fortelle mamma at moren til en gutt i klassen min var død. Jeg klarte ikke å snakke, for jeg lo sånn. Etterpå gren jeg fordi jeg synes synd på han gutten. Egentlig var det jo tragisk, og jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, eller hva jeg kan gjøre med det...

Har dessuten dårlig motorikk, koordinasjonen er elendig, jeg snubler, søler, mister ting, bommer på ting.. synet derimot er perfekt.

Ble langt dette... Tingen er, jeg føler ikke at jeg trenger hjelp i form av medisiner, eller noe, "øver" meg for hver dag på hvordan jeg skal være sammen med andre, og mer er det nok ikke å gjøre. Leter etter et svar på hvorfor jeg er som jeg er. Er det utelukkende pga sjeanse og mobbing i barndommen, eller ligger det noe mer bak..

[Gjest Gjest]

Takk for at du delte tankene dine for oss, Aeryn! Fint å lese om deg.

Er det nødvendig å krangle?! Greit å holde seg til saken.

Interessant at en mener jeg ikke skriver som en asperger. Jeg har alltid vært glad i å lese, og er myyye flinkere til å formidle meg selv skriftlig enn muntlig. Hadde jeg skullet fortelle dette muntlig, hadde jeg sikkert glemt hva jeg hadde sagt, sagt ting flere ganger og glemt noe som jeg burde si som var viktig. Akkurat som om det er kaos i hjernen og jeg mister fokus. Har bedre oversikt og ro over ting når jeg skriver. Vet ikke om det har med nervøsitet å gjøre, eller om jeg har en hjerneskade, aner ikke. Har forresten alltid fått dårlige karakterer på muntlige prøver.

Er ikke sikker på om jeg har aspergers. Har jeg det, er jeg ikke veeeldig plaget av det (lenger!), men i enkelte situasjoner føler jeg at jeg sliter mer enn andre (sosialt).

Jeg gikk i samme klasse i 9 år, men kan ikke si at jeg kjenner noen av de. Jentene frøs meg ut, guttene brydde seg ikke. Jeg gikk konstant i forsvar, og så ikke deres perspektiv før nå de siste årene. Nå har jeg innsett at jeg ofte sa nei når de spurte om jeg ville være sammen med de, at jeg kunne være frekk i kjeften, at jeg aldri hilste på dem, osv. Men jeg så den gang på meg selv som et uskyldig offer, og tenkte at oppførsel min alltid var en reaksjon på deres oppførsel mot meg. Jeg hadde problemer med å være sammen med mer enn en person om gangen da jeg var yngre. Endte alltid med at jeg ''datt'' ut, ikke klarte å følge med i samtalen, osv. Jeg kommer fra en bygd der alle har rykte på seg, og jeg var nok den rare. Så aldri poenget med å prøve å innynde seg hos noen av de "normale" som var greie mot meg, for jeg visste at jeg før eller siden likevel kom til å miste dem. Hadde et par venninner som var like sjenerte og ensomme som meg selv. Hun ene fant meg og tok kontakt, hun andre tok jeg kontakt med fordi jeg så at hun også alltid stod alene. Det var liksom ikke så skummelt med henne som å gå inn i de store gjengene.

Nå har jeg noen få venner, men jeg er dårlig på å ta initiativ til å finne på noe sammen. Føler meg fortsatt ensom. Men jeg har utdannelse og jobber med mennesker, og der ser jeg på meg selv som noe lunde profesjonell. Er liksom en rolle jeg har gått inn i, og den har utviklet meg mye. Jeg er mer åpen nå. Og som sagt, jobber jeg med et barn som trolig har aspergers, og det var sånn jeg begynte å lure på om jeg også har det (er det derfor jeg alltid har vært rar?). Jeg har derimot ingen kontakt med naboene mine rundt der jeg leier, må minne meg selv på når jeg ser de at nå må jeg se på de, smile og hilse, for jeg VIL jo ha et godt forhold til de, selv om jeg ikke er interessert i kontakt ellers, vil ikke ha de på døren min. Hater når det ringer på døren min uten at jeg har avtalt noe, vil ikke ha folk inn når det er rotete hos meg, f.eks. er ekstremt opptatt av at det skal være ryddig når jeg får besøk. Men det er kanskje normalt? Har en tendens til å ikke åpne hvis det plutselig ringer på.

Får ofte latterkrampe i alvorlige situasjoner. F.eks. da jeg skulle fortelle mamma at moren til en gutt i klassen min var død. Jeg klarte ikke å snakke, for jeg lo sånn. Etterpå gren jeg fordi jeg synes synd på han gutten. Egentlig var det jo tragisk, og jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, eller hva jeg kan gjøre med det...

Har dessuten dårlig motorikk, koordinasjonen er elendig, jeg snubler, søler, mister ting, bommer på ting.. synet derimot er perfekt.

Ble langt dette... Tingen er, jeg føler ikke at jeg trenger hjelp i form av medisiner, eller noe, "øver" meg for hver dag på hvordan jeg skal være sammen med andre, og mer er det nok ikke å gjøre. Leter etter et svar på hvorfor jeg er som jeg er. Er det utelukkende pga sjeanse og mobbing i barndommen, eller ligger det noe mer bak..

Høres virkeleg ud som du har noge annet

[Gjest Gjest]

ADHD kanskje?

Finnes jo rolige mennesker med adhd. de mister ofte ting

[Gjest Gjest]

Takk for at du delte tankene dine for oss, Aeryn! Fint å lese om deg.

Er det nødvendig å krangle?! Greit å holde seg til saken.

Interessant at en mener jeg ikke skriver som en asperger. Jeg har alltid vært glad i å lese, og er myyye flinkere til å formidle meg selv skriftlig enn muntlig. Hadde jeg skullet fortelle dette muntlig, hadde jeg sikkert glemt hva jeg hadde sagt, sagt ting flere ganger og glemt noe som jeg burde si som var viktig. Akkurat som om det er kaos i hjernen og jeg mister fokus. Har bedre oversikt og ro over ting når jeg skriver. Vet ikke om det har med nervøsitet å gjøre, eller om jeg har en hjerneskade, aner ikke. Har forresten alltid fått dårlige karakterer på muntlige prøver.

Er ikke sikker på om jeg har aspergers. Har jeg det, er jeg ikke veeeldig plaget av det (lenger!), men i enkelte situasjoner føler jeg at jeg sliter mer enn andre (sosialt).

Jeg gikk i samme klasse i 9 år, men kan ikke si at jeg kjenner noen av de. Jentene frøs meg ut, guttene brydde seg ikke. Jeg gikk konstant i forsvar, og så ikke deres perspektiv før nå de siste årene. Nå har jeg innsett at jeg ofte sa nei når de spurte om jeg ville være sammen med de, at jeg kunne være frekk i kjeften, at jeg aldri hilste på dem, osv. Men jeg så den gang på meg selv som et uskyldig offer, og tenkte at oppførsel min alltid var en reaksjon på deres oppførsel mot meg. Jeg hadde problemer med å være sammen med mer enn en person om gangen da jeg var yngre. Endte alltid med at jeg ''datt'' ut, ikke klarte å følge med i samtalen, osv. Jeg kommer fra en bygd der alle har rykte på seg, og jeg var nok den rare. Så aldri poenget med å prøve å innynde seg hos noen av de "normale" som var greie mot meg, for jeg visste at jeg før eller siden likevel kom til å miste dem. Hadde et par venninner som var like sjenerte og ensomme som meg selv. Hun ene fant meg og tok kontakt, hun andre tok jeg kontakt med fordi jeg så at hun også alltid stod alene. Det var liksom ikke så skummelt med henne som å gå inn i de store gjengene.

Nå har jeg noen få venner, men jeg er dårlig på å ta initiativ til å finne på noe sammen. Føler meg fortsatt ensom. Men jeg har utdannelse og jobber med mennesker, og der ser jeg på meg selv som noe lunde profesjonell. Er liksom en rolle jeg har gått inn i, og den har utviklet meg mye. Jeg er mer åpen nå. Og som sagt, jobber jeg med et barn som trolig har aspergers, og det var sånn jeg begynte å lure på om jeg også har det (er det derfor jeg alltid har vært rar?). Jeg har derimot ingen kontakt med naboene mine rundt der jeg leier, må minne meg selv på når jeg ser de at nå må jeg se på de, smile og hilse, for jeg VIL jo ha et godt forhold til de, selv om jeg ikke er interessert i kontakt ellers, vil ikke ha de på døren min. Hater når det ringer på døren min uten at jeg har avtalt noe, vil ikke ha folk inn når det er rotete hos meg, f.eks. er ekstremt opptatt av at det skal være ryddig når jeg får besøk. Men det er kanskje normalt? Har en tendens til å ikke åpne hvis det plutselig ringer på.

Får ofte latterkrampe i alvorlige situasjoner. F.eks. da jeg skulle fortelle mamma at moren til en gutt i klassen min var død. Jeg klarte ikke å snakke, for jeg lo sånn. Etterpå gren jeg fordi jeg synes synd på han gutten. Egentlig var det jo tragisk, og jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, eller hva jeg kan gjøre med det...

Har dessuten dårlig motorikk, koordinasjonen er elendig, jeg snubler, søler, mister ting, bommer på ting.. synet derimot er perfekt.

Ble langt dette... Tingen er, jeg føler ikke at jeg trenger hjelp i form av medisiner, eller noe, "øver" meg for hver dag på hvordan jeg skal være sammen med andre, og mer er det nok ikke å gjøre. Leter etter et svar på hvorfor jeg er som jeg er. Er det utelukkende pga sjeanse og mobbing i barndommen, eller ligger det noe mer bak..

Aspergere er alle forskjellige mennesker, og det er også forskjell på hvor sterk grad man er "rammet". Er mange med asperger som fungerer helt greit i det daglige, for de har trent seg opp til det.

Men jeg går ikke mer innpå det i denne tråden, linken jeg ga deg påpeker jo nettopp noe av dette (som du vet).

Lykke til videre trådstarter, og husk at det er du som vet best hvordan du er og hvordan du har det.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Aaner ikke.. Men takk til alle dere som bidrar da.

Syns ikke det var så dumt å koble barn med aspergers opp til denne tråden. Vi er jo den samme hele livet, selv om vi utvikler oss. Det var tross alt som barn jeg hadde de største problemene, som jeg fortsatt sliter litt med.

Tror ikke jeg har adhd. Er litt distre, men ikke hyper i det hele tatt.

[¤Pernille¤]

Jeg tror forresten den testen noen la link til ikke er så veldig troverdig, jeg tok den bare for gøy egentlig, og jeg fikk vite at jeg nesten helt sikkert har asperger!

Dette har ALDRI vert tatt opp under mine flere timer hos psykolog, så jeg tror ikke jeg har det, men det kan kanskje være verdt å nevne likevel? En i familien har det altså antageligvis, men jeg synes ikke jeg har nok symptomer.

[Sekretæren]

Tråden er ryddet for avsporinger og persondebatt!

SportyShorty, mod

[¤Pernille¤]

Tråden er ryddet for avsporinger og persondebatt!

SportyShorty, mod

Så bra

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Det er vel du som vet best, Pernille.

Tester er aldri 100% pålitelige... Du bør sikkert stole mer på psykologen din enn på den.

Bra at tråden er ryddet.

[Gjest Gjest]

Riktig, men de kan fortelle deg mer en det du viste om deg selv også.

På ingen måte, de lærte av meg. De sa det faktisk selv.

[Gjest Gjest]

Jeg har lang erfaring med Asberger og skrivemåten til TS vitner om at det mest sannsynlig ikke er Asberger. Om du ser på hvordan du skriver og sammenligner det med de som har diagnosen så ser du at ditt skrivespråk er mer fargerikt enn hva en autisk ville ha.

Det betyr ikke at du ikke kan ha autistiske trekk, men det har mange av oss uten at man vil få en diagnose for det.

Høres virkeleg ud som du har noge annet

Jammen litt av en rydding:

Glemte du de innleggene jeg har sitert over i ryddinga di Shorty? Eller synes du de har veldig mye relevans?

[¤Pernille¤]

Ja, jeg føler liksom ikke at jeg skal oppsøke en diagnose jeg ikke selv føler jeg har hatt, det er jo ingen vits, eller?

Nå forstår jeg personen i familien som fikk diagnosen litt bedre, selv om jeg tror jeg ville undersøkt meg nærmere om psykologen hadde foreslått det.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Ja, jeg føler liksom ikke at jeg skal oppsøke en diagnose jeg ikke selv føler jeg har hatt, det er jo ingen vits, eller?

Jeg ser heller ikke poenget med det, Pernille:)

....Jeg har aldri vært til psykolog. Gruer meg vanvittig, kommer sikkert til å grine....

[¤Pernille¤]

Synes ikke du skal grue deg, kjære deg!

Dette går kjempefint!

[Gjest Gjest]

www.wrongplanet.net

Er ikke så verst. Det er et par livejournal samfunn som kan være verdt å se på også, men de har jeg ikke i hodet nå.

Har "en liten håndfull" venner med aspie og autie trekk, enkelte i svært sterk grad. Er "frisk" selv, antar jeg. Ser endel trekk i meg som kan pass inn, men ser ingen grunn til å jakte etter en diagnose. I stedet for tar jeg hver enkelt trekk, finner teknikker, og tenker ikke så mye over hvor de stammer fra. Som jeg sa i en annen tråd her: Jeg er kvinne, men har mannsføtter. Dermed går jeg i herreavdelingen for å finne sko som er brede nok. Jeg er frisk, men har et par trekk i meg som jeg må i "aspieavdelingen" for å finne ut hvordan jeg skal håndtere. Andre trekk leter jeg i bipolarkatalogen for å finne ut hvordan jeg skal takle. Men det er, hos meg, personlighets trekk, ikke en diagnose.