Mannen min vingler så

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Jeg og mannen min har vært gift i snart fire år, men det har dessverre bare vært de første som har vært lykkelige. Den siste tiden har han begynt med å si at han ønsker at vi flytter fra hverandre for så å angre seg noen dager/uker senere. Mellom disse utbruddene kan vi ha det ganske greit, men så plutselig finner han ut at dette vil han ikke mer igjen. Og det er alltid meg det er noe galt med. Så går han noen dager/uker og "furter" mens jeg begynner å forberede meg på alenemortilværelsen (må jo ha et sted å bo og noe å leve av).

Jeg vil jo gjerne at vi skal klare å fungere som en familie, særlig for barnas skyld. Og derfor har jeg vært så tålmodig som jeg har vært til nå. Men jeg merker at jeg begynner å bli sliten i hodet av dette, så spørsmålet er hvor lang tid jeg skal gi ham på å komme gjennom problemene sine (han sliter litt psykisk siden han nettopp har blitt uføretrygdet). Jeg har fortsatt troen på at han er god på bunnen

[Gjest Gjest]

Dette høres helt uutholdelig ut. Han kan ikke fortsette å la deg leve i usikkerhet. Sett deg rolig ned med ham og si det ikke kan fortsette slik, for noen av dere. Slik jeg ser dere har dere to alternativer;

Terapi og fortsatt samliv (jeg ville ha hatt hjelp utenfra til å takle dette, ikke bare godtatt at "vi fortsetter" for noe må ligge under og det er sikkert godt å få klarnet opp i ting etter en slik periode - og kansje lære å ta bedre vare på samlivet).

Separasjon som også innebærer mekling. Kansje en idè og velge terapi da også, mekling er vel unnagjort på et par timer (?) og dreier seg vel mest om samvær med barnet deres osv.

[Siiw]

Uff... klyp han i ballene og sjekk om det finnes noe mannfolk igjen:P

.

Han kan virkelig ikke holde på sånn! AT du den ene dagen finner et sted og bo, og den andre dagen skal dere fortsette å være sammen!!

Kan jo være en ide til terapi sammen?

eller dere flytter litt fra hverandre, en pause?

du blir fort veeldig sliten psykisk av sånt..!

[LineGourmet]

Uff... klyp han i ballene og sjekk om det finnes noe mannfolk igjen:P

.

Støtter! Du kan jo ikke fortsette på denne måten. Få i gang familieterapi

[Havbris]

Ja - tror det er en veldig god ide å ta kontakt med nærmeste familievernkontor så fort du kan. Det er lurt å oppsøke noen som kan se dette fra et "tredjepersonperspektiv". Lykke til

[Gjest ts]

Takk for svar alle sammen.

Jo, jeg har tenkt på terapi. Har vært der selv et par ganger bare for å lufte følelsene. Mannen min er dessverre ikke interessert i dette da han mener det ikke er behov for det. Tror kanskje han egentlig er litt redd for at ting vil bli veldig negativt mot ham.

Mange ganger har jeg mest lyst til å bare reise. Og jeg blir ofte glad ved tanken på at vi flytter fra hverandre. Men når jeg evt gjør det vil jeg være sikker på at det ikke er noen annen løsning. Vil ikke at barna skal bli flyttet på støtt og stadig. I tillegg er jeg engstelig for hvordan jeg ville klart å bo alene da jeg tidligere har vært veldig redd når jeg har vært alene.

Også ønsker jeg jo som sagt å kunne fungere som en familie. Kanskje få flere barn etterhvert. (ser ikke for meg at jeg kommer til å få barn med noen annen dersom vi flytter fra hverandre) Derfor skulle jeg så gjerne hatt mannen jeg giftet meg med tilbake.

Men jeg merker at det sliter psykisk. Har allerede begynt å få problemer med dette. Skal til legen om en uke for en samtale. Kanskje en sykmelding hadde vært fint bare for å slippe å måtte tenke på presset fra jobben også?

Huff, dette ble langt. Men det var godt å vite at det er noen her som bryr seg.

[Gjest Gjest]

Samboeren min var sånn i flere år. Jeg tok han til slutt på alvor, dro min vei og snakket ikke til han på 6 mnd.

Først da skjønte han alvoret.. vi bor sammen i dag og selv om det hender at vi krangler og han da sier at vi kan like godt flytte fra hverandre.. så vet han godt at hvis jeg blir lei av det maset, så får han bare pakke og dra. Så han drar det ikke så langt før han skjønner at han bør klappe igjen.

[Susan Sto Helit]

Du får forklare han at om han ikke vil satse på samlivet og gå til terapi, så tar du det som et klart svar på at han ønsker at dere går fra hverandre.

Om han fortsatt ikke vil bli med, så flytter du ut!

Kom deg ut av denne uutholdelige situasjonen på en eller annen måte. Han kan ikke få drive psykisk terror mot deg på den måten. Det er ikke bra for hverken deg eller barn.

[Gjest salma]

Dette hadde jeg ikke giddet. Et samliv er et bevisst valg og ikke noe man "kanskje kan ha - hvis man gidder". Det er enten eller.

Jeg syns mannen bedriver psykisk terror mot deg.

Sier han noe om hvorfor han vil flytte? Er det konkrete årsaker til misnøyen, vet du det?

[Gjest annemor30]

Jeg og mannen min har vært gift i snart fire år, men det har dessverre bare vært de første som har vært lykkelige. Den siste tiden har han begynt med å si at han ønsker at vi flytter fra hverandre for så å angre seg noen dager/uker senere. Mellom disse utbruddene kan vi ha det ganske greit, men så plutselig finner han ut at dette vil han ikke mer igjen. Og det er alltid meg det er noe galt med. Så går han noen dager/uker og "furter" mens jeg begynner å forberede meg på alenemortilværelsen (må jo ha et sted å bo og noe å leve av).

Jeg vil jo gjerne at vi skal klare å fungere som en familie, særlig for barnas skyld. Og derfor har jeg vært så tålmodig som jeg har vært til nå. Men jeg merker at jeg begynner å bli sliten i hodet av dette, så spørsmålet er hvor lang tid jeg skal gi ham på å komme gjennom problemene sine (han sliter litt psykisk siden han nettopp har blitt uføretrygdet). Jeg har fortsatt troen på at han er god på bunnen

Kanskje mannen din trenger deg ekstra nå som han har blitt uføretrygdet? JEg mener din bekreftelse på at du fortsatt elsker han, han synskanskje han mister noe av manndomsheten sin med å være ufør? Kanskje han er redd at han ikke duger lengre og derfor er slik?

[Gjest hane]

dette er faktisk helt uholdbart, og veldig urettferdig av ham.

jeg har selv vært i et forhold i ganske mange år nå, og har det siste året hatt det veldig tøft ifht avveining om det fortsatt skal være oss.

men jeg har aldri truet med noe som helst, og jeg gikk lenge med voonde følelser før jeg la alle kortene på bordet.

jeg ville være sikker på at jeg kunne stå for det jeg sa, og jeg hadde det ganske tungt og trist inni meg frem til jeg kom til det punktet.

selvsagt kunne jeg begynt å snakke om det med en gang, men jeg syens det ville bli veldig urettferdig av meg å starte en samtale uten å faktisk ha en mulig løsning - og uten å ha klarnet mest mulig opp i mine egne følelser først.

vi har ikke engang barn, og likevel følte jeg et stort ansvar for å gjøre det riktig ovenfor min samboer.

selv ville jeg nok ha flyttet for meg selv, og sagt til han at han får komme tilbake til deg når han har bestemt seg.

kanskje du vil ta ham tilbake, eller kanksje det er for sent. det har du ingen garanti for.

for min del er fire års ekteskap litt for kort tid til at jeg hadde tolerert slik tvil om forholdet.

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Kjære du!

Jeg blir litt overrasket over svarene du får. Selv har jeg levd mange år med at mannen min er psykisk ustabil. Det er ofte tøft og vanskelig, men har gjort meg veldig bevisst og flink til å sette grenser for meg selv. I mange år ventet jeg på at han skulle forandre seg, men innså tilslutt at det eneste jeg rådde over var meg selv. Hvis du er glad i mannen din og bryr deg om han, synes jeg du skal huske det der med gode OG vonde dager. Vi må tåle litt, også vi som er så vant til å stille krav og forvente det beste bestandig. Livet er ikke bare lyst og lett, uansett hva vi velger, og selv om det er nødvendig å skilles for noen, tror jeg alt for mange gir opp ved første (eller femtiende) utfordring. Hvis dere finner ut av denne krisen tror jeg du vil oppleve et sterkere og tryggere forhold, en modnere mann enn han du giftet deg med, og en følelse av å ha seiret over livet, i alle fall i denne omgang. Lykke til!

Tips: Finn noe annet som kan trøste deg, og vis han at du vil, at du er en som ikke gir så lett opp!

[Gjest Føler med deg]

Kanskje mannen din trenger deg ekstra nå som han har blitt uføretrygdet? JEg mener din bekreftelse på at du fortsatt elsker han, han synskanskje han mister noe av manndomsheten sin med å være ufør? Kanskje han er redd at han ikke duger lengre og derfor er slik?

Det var det jeg tenkte også. Mange menn legger mye av sin identitet i jobben, og det er sikkert en blytung tid for ham. Du kan kanskje fortelle (og vise) hvor høyt du elsker ham, samtidig som du forklarer ham at dere må ha terapi for å få det til? Spør om han virkelig er rede til å kaste alt på båten, si at du er der for ham, for dere og for deres familie. Si at han har ingenting å tape, men alt å vinne på å gå i familieterapi. Om han ikke gjør det vil til syvende og sist konsekvensen bli at familien rakner. Lykke til!

[Gjest føler med deg]

ps! En sykemelding hvor dere går å tråkker oppi hverandre hele dagen høres ikke ut som en god løsning...

[Gjest been there]

Dette ender med at begge blir deprimerte og forholdet går undas hvis dere ikke får hjelp. At man har forståelse at livet er vanskelig for mannen betyr ikke at man skal leve i uvisshet med hensyn til om han vil fortsette forholdet eller ikke. Og man skal heller ikke finne seg i å bli tråkket på bare fordi at han har det vanskelig, og derfor trenger dere hjelp utenfra for å løse dette.