Hva kan man gjøre med tiltaksløs og umotivert ungdom?

[Gjest Bekymret forelder]

Når de gir blaffen i alt i fra skole til døgnrytme, stell av seg selv, sine klær og sitt rom, driter i alle gode råd eller velmente formaninger, matvaner og sine egne fremtidsmål og struktur, hva kan en forelder da gjøre?

Her er ikke snakk om hverken noe form for rusmisbruk, opphold på ukjente tider, natterangling utendørs eller dårlige venner, kun ene og alene en mangel på en positiv motivasjon for å få til noe for seg selv.

Noen her som kjenner seg igjen?

[Gjest Gjest]

Jeg var selv en slik ungdom, og det som hjalp for meg, var å få positv oppmerksomhet, omsorg osv.. Vis at du bryr deg, ikke mas eller kjeft. Prøv å gjør noe hyggelig sammen. Slik er det lettere å få igang en samtale om hva det er som er "problemet". Jeg snakket ikke med foreldre, men hadde andre i familen jeg betrodde meg til, og som alltid støttet meg, selv om jeg var ganske så håpløs. Tror det er viktig å ikke miste troen.

Jeg følte at mine foreldre til slutt ga meg opp. Og det tok ganske mange år før jeg tok meg sammen, og tok tak i livet. Denne perioden varte fra jeg var ca 14 til jeg var 17/18år. Men det går som regel over. Vær tålmodig og ikke gi opp.

[lottomillionæren]

Jeg ville sendt ungdommen til legen, og ringt på forhånd for å forberede og informere legen. Så ville jeg tatt det deretter.

Håper det går seg til!

[Gjest Gjest]

Finnes det noe som helst som motiverer/engasjerer ungdommen? Kino, dataspill, reising, klær, spise pizza ute eller annet? Jeg vet mange er imot å "bestikke" ungdom, men å skape et slags belønningssystem kan i noen tilfeller få dem ut av tåka så da vil jeg si at målet helliger middelet.

Hvis det ikke nytter med noen form for belønning ville jeg valgt å stille krav, men starte i det små. Lag en prioriteringsliste for å avgjøre hva som er viktigst og hva som kan vente. Så stiller du krav om at den ene tingen øverst på lista skal gjennomføres, og så overser du alt det andre. Det må være noe som er lite og enkelt nok til at du tror ungdommen kan få det til uten å skape tredje verdenskrig i heimen. Når kravet etterhvert innfris passer du på å gi passende mengder ros (ikke overdriv, det virker falskt) og generelt positiv oppmerksomhet. Overse det negative. Kanskje vil ungdommen på sikt kjenne at det er kjekt å lykkes og få positiv oppmerksomhet?

[robotkalle]

Når de gir blaffen i alt i fra skole til døgnrytme, stell av seg selv, sine klær og sitt rom, driter i alle gode råd eller velmente formaninger, matvaner og sine egne fremtidsmål og struktur, hva kan en forelder da gjøre?

Her er ikke snakk om hverken noe form for rusmisbruk, opphold på ukjente tider, natterangling utendørs eller dårlige venner, kun ene og alene en mangel på en positiv motivasjon for å få til noe for seg selv.

Noen her som kjenner seg igjen?

Det er to ting jeg tenker på: Kjente mentale kategorier/sykdommer og kulturelt indusert apati.

Ungdomsflokken siles ut av samfunnet til hva de kan få av jobber senere i livet. Dårlige resultater, gjerne kombinert med en følelse av maktesløshet, gir apati, eller motreaksjoner.

Ungene er i praksis maktesløse. De har liten mulighet til å forandre IQen sin ut av det blå. Foreldrenes kunnskap og engasjement (les: forklaringer, gjøre leksene deres) har enormt mye å si for skoleprestasjoner, selv om du kan mene det er galt at det er sånn. Lærerene er fra elevenes ståsted eneveldige herskere. Det er ressurssterke foreldre som kan skape bøll for lærere, og selv da er lærere godt beskyttet om de har kollegaene sine i ryggen (jeg mener ikke at det er galt, jeg mener det offentliges monopol på utdannelse og derav manglende valgfrihet og konkurranse, er det gale). Elever blir utsatt for arbeidskrav og press fra skolens side, som topper 40 timers uka som de fleste foreldre har. Ikke bare skal skolen være et oppbevaringssted, men unga skal også gjøre lekser. Informasjonsakkumulasjonskravet og stillesittingen overstiger rett og slett evnen til å lære.

Hva gjelder mentale sykdommer, så er det lite trolig at du kan få gjort noe nå med de forholdene rundt som predisponerer for depresjon, bipolare lidelser og schizofreni.

Enda verre er det at du ikke har noen god mulighet til å klare en overgang fra å være sur og sint sjef, til å bli kompis, støttespiller, og så til å bli en som stiller de riktige kravene på 1.2.3.

Det å kjefte bringer ingenting. Har null tro på stemmebruk overhodet. Jeg tror du kan gi opp å få ungen din til å bli den ungen som oppfyller dine ønsker på dette tidspunktet.

Spørsmålet er om det også er for sent å hjelpe ungen din til å få det godt med seg selv. En god start er å spørre om det er karakterer som plager tenåringen, om det er mangel på kjæreste, ta det et skritt av gangen. Ikke vær anklagende. Spør. "Er du misfornøyd for tida?"

[Siiw]

Høres ut som deppresjon;-/

men er ingen lege..

følg rådene over her, ikke kjeft iværtfall!! det hjelper fint lite:)

[Far til 2]

Jeg har slitt med dette for ett av barna, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre.

Barnet har vært ivrig idrettsutøver på veldig høyt nivå (har nå en skade som gjør at aktiviteten er en del mindre for øyeblikket)

Barnet har "akseptable" karakterer på 3-5 med 4 i snitt på ungdomsskole nivå.

Vi har vært hos lege, tatt blodprøver, diskutert "apati" med sosial lærer på skolen.

Jeg har forsøkt mas, belønninger, ros, etc, etc uten synlig resultat.

Nå forsøker jeg med mer søvn og barnet MÅ legge seg før 23.00. Altfor ofte har det sittet opp til midnatt på PC'en men nå blir nettet koblet ut kl. 22.30.

Det andre barnet viser ingen av disse symptomene (men har desverre andre svakheter )

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Når de gir blaffen i alt i fra skole til døgnrytme, stell av seg selv, sine klær og sitt rom, driter i alle gode råd eller velmente formaninger, matvaner og sine egne fremtidsmål og struktur, hva kan en forelder da gjøre?

Her er ikke snakk om hverken noe form for rusmisbruk, opphold på ukjente tider, natterangling utendørs eller dårlige venner, kun ene og alene en mangel på en positiv motivasjon for å få til noe for seg selv.

Noen her som kjenner seg igjen?

Dette hørtes veldig normalt ut Pubertet heter det

Sånn har vi det også hjemme. Min løsning er: Krav til skole - jeg har tett dialog med lærer, nesten daglig, slik at ungdommen vet at her er det viktig å være på allerten. Jeg stiller krav til at lekser blir gjort. Der har vi forhandlet oss frem til en rutine som jeg følger opp hele tiden - mye krangel og mye surt.......men det SKAL gjennomføres. Ja, det krever mye av meg å følge opp.

Stell av seg selv; der har jeg lagt opp en rutine som jeg greier å følge opp (mitt utgangspunkt er at jeg legger opp rutine på det jeg vet jeg greier å følge opp) og det MÅ følges opp. Ja, det er surt...men ett krav jeg stiller HVER eneste hverdag.

Det er mine to kjepp hester som jeg greier å følge opp i hverdagen.

Middag er jo selvfølgelig også en rutine i forbindelse med lekser.

Utover det - så rygger jeg litt tilbake. Husk det er mange hormoner som svirrer rundt. Prøver å ignorere/overse ungdommens humør. Prøver å være positiv (vanskelig mange ganger - men velger heller å fjerne meg enn å stå å mase og kjefte).

Jeg prøver å bruke de gode stundene hvor humøret er godt hos ungdommen til å rettlede til rydding osv.

Jeg tenker som så at vi er i en vanskelig tid (puberteten) og lar ungdommen få litt ro - for de sliter og det hopper rundt i vilden sky. OMamma og pappa er ikke noe særlig positivt innslag med munnbruk - så jeg fokuserer kun på ett par punkter som SKAL gjennomføres og resten lar jeg ungdommen være mest mulig i fred.

[Gjest Gjest]

Hvis ungdommen tror at noen liker å gjøre husarbeid, er den unge feilinformert av foreldrene. Å mase går ikke. Men rommet blir ikke vasket hvis det ikke er ryddig. Noen ganger kan det gå uker...

Heller enn å alltid ha fokus på rotet der inne, kan han få ta trappevask, rydde av bordet, støvsuge stua, henge klær. Du kan også foreslå faste oppgaver og la han/henne velge hvilke som passer best. Eller ikke sette så mange krav til husarbeid en stund.

Hvis de voksne står opp litt før og vekker til frokost, varm sjokomelk og eggerøre eller pannekaker fra dagen før, hva enn kiden liker, kan noe av leksene gjøres før skolen. I en periode synes jeg foreldre kan støvsuge rommet, bytte sengtøy, men unngå å rydde. Jeg har brukt kjeft og sagt at alt som er på gulvet blir kastet, men jeg kastet ingenting.

Ofte vil ikke ungdom gjøre lekser rett etter skolen og gjør de det, er det bare for å få det gjort uten å sette seg inn i stoffet. Hvis eleven er svak i noen fag eller emner innenfor et fag, så sett deg inn i faget og diskuter rent faglig rundt temaet og problemene. Ikke forvent for mye av karakterer, men vær fornøyd og ikke ha fokus på karakterer. Men gjør det til et tema som ikke går på personangrep. Det gjelder i grunnen alt som har med ungdom og pubertet å gjøre.

Hvis barnet virker apatisk, ville jeg snakket med lærer og hørt hvordan det går på skolen. Er hun sosial, har venner, har forandret seg?

Det er ikke sikkert at det er du som skal ta en prat hvis du er bekymret, men kanskje en annen i familie/vennekrets hvis det er noen som har god kontakt med ungdommen?

[Gjest Gjest_anonym_*]

Sett krav på hva du trur ungen din vil greie på skolen, og fortell når du er stolt, og ikke helt fornøyd.

Skulle ønske mamma gjorde det med meg.

[Gjest Gjest_lady_*]

Når de gir blaffen i alt i fra skole til døgnrytme, stell av seg selv, sine klær og sitt rom, driter i alle gode råd eller velmente formaninger, matvaner og sine egne fremtidsmål og struktur, hva kan en forelder da gjøre?

Her er ikke snakk om hverken noe form for rusmisbruk, opphold på ukjente tider, natterangling utendørs eller dårlige venner, kun ene og alene en mangel på en positiv motivasjon for å få til noe for seg selv.

Noen her som kjenner seg igjen?

[Joe]

Jeg var selv sånn en periode, og orket ingenting, ville ingenting, ville bare være i fred. Det viste seg at jeg hadde jernmangel, og det hjalp veldig å få tabletter mot det

Men det er nok sant som mange sier, at de fleste opplever det der en periode i puberteten, og at det som regel går over av seg selv. Så lenge en får positiv tilbakemeldinger på den man er, og har foreldre som ikke gir opp å forsøke å oppmuntre, vil det rette seg opp igjen. Hvis det da ikke er noe annet til grunn, som for eksempel noe medisinsk eller depresjon osv.

[Havbris]

Jeg har også 2 tenåringer i huset og skjønner det du skriver om. Sannsynligvis er dette en forbigående periode, det skjer mye i kropp og sinn og de er litt i "ingenmannsland" med seg selv. Men de lander en dag.

Kjefting og mas er til ingen nytte - heller ikke forklaringer om hva ditt og datt betyr for fremtiden. Det viktigste er å være tilstede, lytte når initiativene er der, vise at h*n er elsket uansett og at h*n er bra nok. De får i seg mat når de er sultne og klarer seg bedre enn hva vi tror... men er ikke så flinke til å fortelle det hjemme.

[Gjest Drittunge]

Viss du ikke er fornøyd med barnet ditt, skulle du heller fått deg en hund

[Gjest gunn]

Jeg var selv en slik ungdom, og det som hjalp for meg, var å få positv oppmerksomhet, omsorg osv.. Vis at du bryr deg, ikke mas eller kjeft. Prøv å gjør noe hyggelig sammen. Slik er det lettere å få igang en samtale om hva det er som er "problemet". Jeg snakket ikke med foreldre, men hadde andre i familen jeg betrodde meg til, og som alltid støttet meg, selv om jeg var ganske så håpløs. Tror det er viktig å ikke miste troen.

Jeg følte at mine foreldre til slutt ga meg opp. Og det tok ganske mange år før jeg tok meg sammen, og tok tak i livet. Denne perioden varte fra jeg var ca 14 til jeg var 17/18år. Men det går som regel over. Vær tålmodig og ikke gi opp.

[Gjest WendyClear]

Høres ut som deppresjon;-/

men er ingen lege..

følg rådene over her, ikke kjeft iværtfall!! det hjelper fint lite:)

Depresjon? Hva er det som sier deg at det er en depresjon?

Pubertet heter det, mamma og pappa er plutselig ikke så viktige lenger. Det er viktig å ikke være for pågående, la ungdommen prøve seg fram og heller vær der dersom han/hun trenger hjelp. Sett klare regler i hjemmet, men disse reglene må også gjelde for mor og far. Det handler om å etablere et likeverdig forhold i hjemmet, der alle hjelper til før de går hvert til sitt. Det er greit å være litt "kompis" når barna er blitt så store, og med "kompis" mener jeg å ha et syn på sønnen/datteren som ikke er ovenfra og ned, men på samme høyde. Snakk til ungdommen som du ville snakket til en hvem som helst ung person, ikke ta fram pekefingern og ikke gi formaninger - veiledning og tips er stikkord.

[Genesis]

Vil si det kommer an på hvor gammel poden er! Er vedkommende i vgs. alder ville jeg oppmuntret til refleksjon rundt hvilken karriere/jobb vedkommende ønsker! Det er ikke alle som har funnet ut hva de brenner for i så ung alder (og mange gjør det aldri), men det finnes ikke den ungdom som ikke har interesser i en eller annen form. Deretter ville jeg prøvd å realitetsorientere ungdommen om hva som kreves for å komme inn på studier, klare seg selv økonomisk, og holde på en jobb.

Ikke la han bli som flere av de gamle skolebekjentskapene mine som er midten av 20-årene uten jobb, uten utdannelse, uten penger, og som bor hjemme hos foreldrene. De skjemmes over seg selv når de treffer på oss med studier, deltidsjobb og en fremtid. Desverre virker det som flere har gitt opp, og etterhvert sikter seg inn på sosiale ordninger. Dette tror jeg er noe av det verste et ungt menneske kan oppleve.

[Gjest Titti72]

Hvor mange timer av kvelden går med på pc/dataspilling?