Dumt å gi for mye av seg selv?

[Stillest vann]

Jeg stusset på noe som ble skrevet i en annen tråd ("fremmede" forsto jeg i denne sammenhengen som "ny kjæreste"):

Hei,

Husk en ting....IKKE bli den som alle kan støtte seg på! Det er det som er med "reflekterte" menn, vi kvinner benytter dere som venninner....

Vi imponeres med selvinnsikten og forståelsen, men all nysgjerrighet forsvinner. Nysgjerrighet er det som tenner meg ihvertfall!

Ikke det at jeg er interessert i drama, men overraskelser liker jeg...både på godt og vondt!

Man skal aldri gi for mye av seg selv til "fremmede"!

Jeg liker både å overraske og bli overrasket, men at man ikke skal gi for mye av seg selv? Jeg har opplevd å bli "priset" for å vise gløtt av mitt innerste jeg, men aldri at det har vært positivt å holde tilbake.

Så jeg ønsker meg noen refleksjoner rundt dette - synes du som kvinne at det er "turn-off" om mannen "avslører" seg selv, og hva har du som mann opplevd rundt dette?

[Gjest Diane]

Jeg stusset på noe som ble skrevet i en annen tråd ("fremmede" forsto jeg i denne sammenhengen som "ny kjæreste"):

Jeg liker både å overraske og bli overrasket, men at man ikke skal gi for mye av seg selv? Jeg har opplevd å bli "priset" for å vise gløtt av mitt innerste jeg, men aldri at det har vært positivt å holde tilbake.

Så jeg ønsker meg noen refleksjoner rundt dette - synes du som kvinne at det er "turn-off" om mannen "avslører" seg selv, og hva har du som mann opplevd rundt dette?

Jeg tenker at det er glidende grenser her. Nei, jeg har ingen behov for å få hele livshistorien til en fyr servert på første eller andre date, men når vi har kjent hverandre i noen måneder, og begynner å stå hverandre nært, er det viktig for meg at vi kan snakke om mye. Også hva vi har opplevd i fortida, ettersom det er hendelser som jeg vet har preget meg. Så lenge dype detaljer ikke kastes ut, uten noen form for forvarsel, kan jeg ikke se for meg at det ikke skulle være positivt å gi mye av seg selv. Jeg hadde nok blitt litt skeptisk om fyren ikke delte noe som helst.

[Teriyaki]

Poenget med å ikke gi for mye av seg selv, har vel en del med at hvis man gjør alt for f.eks. en kjæreste, stiller opp for alt, sier aldri nei osv. så blir man til slutt ikke så veldig interessant. Den andre parten gidder ikke gjøre stor innsats for å holde på kjæresten, fordi h*n vet at pesonen er der klar til å hjelpe til uansett.

Årsaken til at denne personen stiller så mye opp, er at den prøver å gjøre kjæresten kjempefornøyd, prøver å gjøre kjæresten glad osv. osv. Men det som også skjer da, er at kjæresten går litt lei, tar deg for gitt og får et større behov for å være alene.

Jeg er en sånn person som er så gjennomsyret snill og oppstillende at det kan rett og slett kvele forholdet. Så nå for tiden jobber jeg faktisk for å bli litt mer likegyldig, å ikke bruke en hel haug med energi på å gjøre han til lags når han ikke gir meg i nærheten av like mye energi tilbake.Hvorfor skal liksom han gidde å bruke tid på å gjøre meg fornøyd, når jeg blir her uansett? Hvis han aldri må kjempe for min oppmerksomhet, så sier det seg selv at han etter hvert slutter å gjøre særlig stor innsats.

I starten av forholdet var rollene anderledes. Han tok initiativ til det meste, og det er det jeg jobber meg opp mot nå. Å få et mer balansert forhold.

Man skal gi av seg selv, men man skal ikke gi så mye av seg selv at andre ikke ser poenget i å gi noe tilbake. Man kan ikke gi ubegrenset og samtidig få tilbake. For å få tilbake så må man holde av plass til det. Hvis du skjønner..

Endret 9. februar 2010 av Teriyaki

[Raven Emerald]

Min personlige erfaring er at det avhenger av hvor sterk min interesse for mannen er i utgangspunktet...

Min interesse for mannen jeg er sammen med, er av en sånn art at jeg kan snakke med ham om alt. Altså, han har masse selvinnsikt og forståelse. Men min nysgjerrighet på ham, og hans meninger og tanker er ikke mindre interessante av den grunn. Jeg elsker at han gir av seg selv til meg, og det fører også til at jeg gir av meg, til ham. Og sånn har det vært siden vi ble kjent. Han svarer på alt jeg spør om, så er ikke mye hemmeligheter der, gitt. =P

Hadde jeg derimot ikke vært fullt så interessert i ham i utgangspunktet, er det mulig at dette ville blitt nok en god kompis (har noen av dem også), og at det dermed ville vært bedre om han var mer "mystisk". Det er et sjansespill.

Men, vi er vel forskjellige. Det som funker for meg, funker jo ikke nødvendigvis for andre.

Føyer til: Vi gir begge av oss selv. Men vi har også begge en personlighet som skaper litt avstand, uten at noen av oss tenker over det, eller registrerer det. Samtidig trives vi veldig godt må å lukke oss inne, sammen. Så er jo mulig at det funker så godt, fordi vi på mange måter er ganske like?

Endret 9. februar 2010 av Raven Emerald

[Stillest vann]

Poenget med å ikke gi for mye av seg selv, har vel en del med at hvis man gjør alt for f.eks. en kjæreste, stiller opp for alt, sier aldri nei osv. så blir man til slutt ikke så veldig interessant. Den andre parten gidder ikke gjøre stor innsats for å holde på kjæresten, fordi h*n vet at pesonen er der klar til å hjelpe til uansett.

Årsaken til at denne personen stiller så mye opp, er at den prøver å gjøre kjæresten kjempefornøyd, prøver å gjøre kjæresten glad osv. osv. Men det som også skjer da, er at kjæresten går litt lei, tar deg for gitt og får et større behov for å være alene.

Det er klart, jeg sier (som oftest, i hvert fall) fra hvis det ikke passer eller at jeg ikke vil. Men hvis jeg ikke vil, er det helst fordi det er noe jeg ikke synes er min oppgave (jeg snakker ikke om type husarbeid, da). Jeg forventer jo det samme tilbake.

Jeg er en sånn person som er så gjennomsyret snill og oppstillende at det kan rett og slett kvele forholdet. Så nå for tiden jobber jeg faktisk for å bli litt mer likegyldig, å ikke bruke en hel haug med energi på å gjøre han til lags når han ikke gir meg i nærheten av like mye energi tilbake.Hvorfor skal liksom han gidde å bruke tid på å gjøre meg fornøyd, når jeg blir her uansett? Hvis han aldri må kjempe for min oppmerksomhet, så sier det seg selv at han etter hvert slutter å gjøre særlig stor innsats.

Likegyldig eller bevisst på hva du vil og ikke vil? Jeg synes det er stor forskjell på det.

I starten av forholdet var rollene anderledes. Han tok initiativ til det meste, og det er det jeg jobber meg opp mot nå. Å få et mer balansert forhold.

Initiativ er bra

Man skal gi av seg selv, men man skal ikke gi så mye av seg selv at andre ikke ser poenget i å gi noe tilbake. Man kan ikke gi ubegrenset og samtidig få tilbake. For å få tilbake så må man holde av plass til det. Hvis du skjønner..

Tror jeg skjønner. Men mener du det samme gjelder for det å åpne seg og "vise sjela si"?