Jeg mistror han...

[Gjest sukk]

Hvordan skal jeg klare å legge av meg de negative tankene? Hvis han skriver sms eller snakker på msn eller sjekker facebook knyter det seg i magen min. Jeg sier ingenting og later som ingenting men jeg tenker alltid at han sikkert skriver med andre jenter.

Han har ALDRI gjort noe som får meg til å mistro han, og han er virkelig en fantastisk fyr. Det er tidligere kjærester som har gjort meg sånn, med hemmelige datingprofiler, sms med andre jenter når jeg ikke så, og til og med utroskap.

Det er slitsomt for meg å hele tiden mistenke han for noe han ikke har gjort...

Heldigvis klarer jeg å holde både maska og munnen men det gnager på meg hele tia

[Gjest padawan]

jeg synes du bør snakke med han om dette. hvis du fortelle rhan hvordan du føler det så endrer han kanskje litt på oppførselen.

[Gjest ts]

jeg synes du bør snakke med han om dette. hvis du fortelle rhan hvordan du føler det så endrer han kanskje litt på oppførselen.

Endrer på oppførselen? Stakkars mannen skriver sms eller snakker på msn med kompiser og en innom facebook kanskje 2 ganger i uka. Problemet ligger i at hodet mitt er tullete og ikke i hans oppførsel dessverre...

[Gjest padawan]

trodde det var opptill flere ganger daglig men hvis det ikke er mer enn to ganger i uken så er det litt annerledes.

[stortsettglad]

Hvis du snakker med han om det, så kan det være akkurat det som gjør at det ikke knyter seg i magen hver gang. Fortell at du skjønner at han ikke gjør noe galt, men at du er så preget av tidligere opplevelser, at du ikke klarer å legge disse følelsene helt fra deg. Og at du jobber hardt med at det ikke skal påvirke forholdet, fordi du vet at det er du som har et problem her. Det er mye bedre at dere får luftet dette sammen, enn at det skal komme fram som beskyldinger en gang det knyter seg litt ekstra, og du ikke klarer å holde det for deg selv, fordi du kanskje generelt har en dårlig dag f.eks.

Kan jo også fortelle at jeg selv hadde en lett variant av mageknyting da jeg først traff min mann, nettopp pga erfaringer med andre menn tidligere. Fornuften min sa meg at dette var en snill og ærlig mann, men jeg trengte litt tid til å bli bedre kjent og trygg på han, før disse følelsene var helt med på å gi han den tillitten han fortjente.

[Gjest ts]

Han vet i grunn hva jeg har vært borti tidligere, men jeg syns jeg er helt urimelig som i det hele tatt "sliter" med dette. Han er helt åpen om alt; meldinger, msn osv. Jeg vil ikke han skal føle seg overvåket eller mistenkt og jeg vil at han skal kunne sende sms uten å føle at han må fortelle meg hvem han sender med fordi jeg er teit

[Raven Emerald]

En ting er at du har dårlig samvittighet for i det hele tatt å føle det sånn. Men når du i tillegg prøver å skjule det, blir det på en måte bare verre. Dersom du får det "out in the open", der disse følelsene dine blir anerkjent og snakket om (uten at han skal endre seg på grunn av det, eller ha dårlig samvittighet for å sende meldinger eller chatte med andre innimellom), kan det hende du får bukt med dem.

Så jeg synes du skal snakke med ham: "Først og fremst vil jeg påpeke at du ikke gjør noe galt, og du må ikke tro at jeg sier dette for å endre på noe som helst ved dine vaner i forhold til dette. Men det kan hende at følelsene fosvinner litt, om de blir ufarliggjort, ved å snakke om dem". Gå i dybden av dem, sammen med ham.

Har selv hatt en del sjalusi-problemer, og er til dels sjalu (helt ubegrunnet) enda. Det er nok at det dukker opp ei ny dame i vennelista til kjæresten min. =P Han eier et chat-system, som "dessverre" fører til at mange av chatterne legger ham til som venn. Og jeg blir panisk hver gang jeg ser det. =P MEN, det at jeg "har lov til" å snakke om det, når jeg kjenner det sånn, gjør at det hele tiden blir litt lettere å takle. Han sitter ikke og føler på at han ikke kan legge til andre (hunkjønn), fordi jeg har vært klar på at det ikke er det jeg vil oppnå. Jeg ønsker bare at mine følelser skal bli ufarliggjort, slik at jeg istedetfor å la dem gnage meg istykker, lufter dem, får en bekreftelse om det trengs, og så ferdig. For denne gang. Som regel tar det litt lengre tid for hver gang, før jeg kjenner stikket. Så fremskrittene er der, selv om jeg opplagt nok syns det går treigt til tider.

Samtidig skal det også sies at jeg aldri har følt meg så til de grader trygg på at mannen ikke finner på noe tull. Dermed er jeg jo også veldig bevisst på at dette er tanker skapt i mitt eget hode og av tidligere erfaringer, ikke på bakgrunn av ting han gjør eller har gjort.

[Gjest ts]

Samtidig skal det også sies at jeg aldri har følt meg så til de grader trygg på at mannen ikke finner på noe tull. Dermed er jeg jo også veldig bevisst på at dette er tanker skapt i mitt eget hode og av tidligere erfaringer, ikke på bakgrunn av ting han gjør eller har gjort.

Tro det eller ei, men det samme føler jeg. Jeg tror jo ikke at han gjør noe sånt mot meg. Problemet eksisterer kun inne i mitt hode!

Vi har til en viss grad snakket om det fordi jeg ble sjalu når han snakket med noen venninner på msn (vi er voksne altså). Fikk fortalt hva som hadde skjedd i tidligere forhold og at jeg visste problemet lå hos meg. Han gjør alt han kan for at jeg skal stole på han, og det gjør jeg virkelig.

Men innerst inne gnager det allikevel.. Jeg tror han kan komme til å bli lei om jeg skal "snakke om det" hver gang han skriver en sms (satt litt på spissen).

[Mir]

Mange blir speilet av dårlige erfaringert. Du vet at det er DU som har et problem her, og det er jo bra. Jeg hadde sagt til ham på en ordentlig måte, sagt at du dveler ved tidligere erfaringer, og at du vet han ikke gjør noe galt. Tvert imot, du sier jo at han er totalt åpen mot deg.

Du må begynne å fortelle deg selv hvorfor han er sammen med deg. Han har jo valgt deg nå, han er ikke dine gamle erfaringer, han er en ny og han fortjener en real sjangse. Hvorfor skal en annen idiot ødelegge for ham? Prøv å skille mellom han og tidligere. Er han en idiot i bunn og grunn så ville jeg personlig heller visst det jo tidligere jo bedre. Jobb med deg selv, men jeg er redd for at hvis du tar opp dette altfor mye flere ganger i uka, da hadde jeg blitt lei av at kjæresten min aldri hadde stolt på meg, og sannsynligvis pakket sekken. Greit, man har alle en hjerne som ikke alltid tenker slik vi vil og påvirker oss, men man kan som oftest være med på å hjelpe den litt på vei...

[Gjest ts]

Mange blir speilet av dårlige erfaringert. Du vet at det er DU som har et problem her, og det er jo bra. Jeg hadde sagt til ham på en ordentlig måte, sagt at du dveler ved tidligere erfaringer, og at du vet han ikke gjør noe galt. Tvert imot, du sier jo at han er totalt åpen mot deg.

Du må begynne å fortelle deg selv hvorfor han er sammen med deg. Han har jo valgt deg nå, han er ikke dine gamle erfaringer, han er en ny og han fortjener en real sjangse. Hvorfor skal en annen idiot ødelegge for ham? Prøv å skille mellom han og tidligere. Er han en idiot i bunn og grunn så ville jeg personlig heller visst det jo tidligere jo bedre. Jobb med deg selv, men jeg er redd for at hvis du tar opp dette altfor mye flere ganger i uka, da hadde jeg blitt lei av at kjæresten min aldri hadde stolt på meg, og sannsynligvis pakket sekken. Greit, man har alle en hjerne som ikke alltid tenker slik vi vil og påvirker oss, men man kan som oftest være med på å hjelpe den litt på vei...

Enig. Jeg tror han blir lei om jeg skal ta opp dette gang på gang, så jeg vil jobbe med disse tulletankene mine selv.

Jeg prøver å tenke som du sier, han har valgt meg, han er ikke en idiot som de andre osv. Også kommer: tenk om han er sånn, tenk om jeg blir lurt igjen, tenk om han er som de andre.

Pokker ta.

[Raven Emerald]

Vi er voksne, vi også.

Jeg prøver selvsagt å ikke belemre ham med tankene mine hele tiden. Det er jo heller ikke snakk om at jeg skal bygge opp tillit, for jeg stoler jo fullt og fast på ham. Det er snakk om irrasjonelle tanker og følelser. Men foreløbig dukker de opp iblant, og det kan være greit å få sette ord på dem, uten at det nødvendigvis må påpekes at man er irrasjonell. Samtidig er det viktig å virkelig snakke om det, for kjæresten din skal jo også slippe å føle seg anklaget. Dermed er det viktig at du forklarer at selv om følelsene dine har fått en støkk etter tidligere erfaringer, er fornuften din "up to date". At du helt klart skjønner at du er irrasjonell, men at du sliter med å få følelsene til å henge med. Og at grunnen til at du vil ta det opp skikkelig, er ikke for at han er den som skal ta ansvar for følelsene dine ved å endre seg. Du er i konflikt med deg selv, og det å kunne åpne seg for noen, uten å føle seg spik spenna gal, hjelper ofte.

Som sagt, det er ikke noe du skal ta opp hele tiden, hver gang du føler det sånn. Men det er likevel viktig at du føler at du kan nevne det iblant, uten at det dermed blir en konflikt mellom dere, fordi han føler seg anklaget, og fordi du føler at han ikke forstår.

Som jeg sa, jeg kjenner selv på mye av det samme, men det er ikke sånn at jeg nevner det hver gang jeg kjenner det, heller. Men jeg vet at om jeg sliter mer enn "vanlig", kan jeg ta det opp. Og bare det å vite det, er betryggende.

Endret 9. februar 2010 av Raven Emerald

[Gjest ts]

Vi er voksne, vi også.

Jeg prøver selvsagt å ikke belemre ham med tankene mine hele tiden. Det er jo heller ikke snakk om at jeg skal bygge opp tillit, for jeg stoler jo fullt og fast på ham. Det er snakk om irrasjonelle tanker og følelser. Men foreløbig dukker de opp iblant, og det kan være greit å få sette ord på dem, uten at det nødvendigvis må påpekes at man er irrasjonell. Samtidig er det viktig å virkelig snakke om det, for kjæresten din skal jo også slippe å føle seg anklaget. Dermed er det viktig at du forklarer at selv om følelsene dine har fått en støkk etter tidligere erfaringer, er fornuften din "up to date". At du helt klart skjønner at du er irrasjonell, men at du sliter med å få følelsene til å henge med. Og at grunnen til at du vil ta det opp skikkelig, er ikke for at han er den som skal ta ansvar for følelsene dine ved å endre seg. Du er i konflikt med deg selv, og det å kunne åpne seg for noen, uten å føle seg spik spenna gal, hjelper ofte.

Jeg la ikke på den "vi er voksne" som noe nedlatende altså. Jeg bare føler meg som en unge som blir sjalu av jenter på msn. That's all.

Jeg tror nesten det beste hadde vært å snakke med en venninne, så jeg fikk det ut mens min kjære slapp å bli utsatt for usikkerheten min.

[Raven Emerald]

Helt greit, jeg tok det ikke nedlatende, jeg tok det mer som en "jeg føler jeg er litt fjortis nå, men...". Og gudene skal vite at jeg selv føler meg litt sånn, også. Derfor skrev jeg at vi også er det... Alltid litt godt å vite at man ikke er den eneste "voksne fjortisen". =P

Hovedsaken er at du har noen å snakke med. Men jeg mener fortsatt at du bør vurdere å virkelig sette mannen din inn i din situasjon, slik at du heller ikke "skammer deg" over hvordan du har det. Selv om du velger å ikke ta det opp med ham igjen, kan det være godt å vite at du har fått forklart det skikkelig.

Men det må du selvsagt kjenne på hva som vil hjelpe deg mest i lengden. At min og min kjærestes taktikk funker for meg, er ikke dermed sagt at det er den beste løsningen for deg, selv om problemet er mye det samme.

[Gjest ts]

Jeg må innrømme at en del av trådene her på KG ikke bidrar til å berolige meg. "Jeg er sjokket og lei"-tråden nå er jo et prakteksempel...

I tillegg blir venninner "screwed over" ofte, så jeg klarer ikke helt stole på at jeg faktisk har funnet en mann som er så ærlig og snill som han fremstår for meg.

[Raven Emerald]

Jeg må innrømme at en del av trådene her på KG ikke bidrar til å berolige meg. "Jeg er sjokket og lei"-tråden nå er jo et prakteksempel...

I tillegg blir venninner "screwed over" ofte, så jeg klarer ikke helt stole på at jeg faktisk har funnet en mann som er så ærlig og snill som han fremstår for meg.

Skjønner hva du mener.

Jeg kjenner også at "skrekken tar meg". Men snart flytter jeg til Danmark, til ham. Jeg var en stund litt usikker på om jeg skulle våge. Men når jeg ser på hvor åpen han er (han har ingen problemer med å la meg sitte ved siden av ham mens han chatter, for eksempel), svarer på alt jeg spør om, hvor enn borti natta det måtte være for ham. Kjærlig og god på alle måter. Da tenker jeg at jo, det kan tenkes at jeg havner i statistikken over dem som blir såret. Men det er bare en måte å finne ut om han er ekte på. Og det er å ta sjansen. Jeg vil heller risikere å prøve, og feile med en drittsekk, enn å risikere at jeg lar drømmemannen gå. For satser jeg, blir resultatet enten at i verste fall, mister jeg en som ikke var verdt å beholde , eller i beste fall, jeg får en mann som virkelig er fantastisk.

Prøver å tenke sånn, jeg...

[Gjest ts]

Skjønner hva du mener.

Jeg kjenner også at "skrekken tar meg". Men snart flytter jeg til Danmark, til ham. Jeg var en stund litt usikker på om jeg skulle våge. Men når jeg ser på hvor åpen han er (han har ingen problemer med å la meg sitte ved siden av ham mens han chatter, for eksempel), svarer på alt jeg spør om, hvor enn borti natta det måtte være for ham. Kjærlig og god på alle måter. Da tenker jeg at jo, det kan tenkes at jeg havner i statistikken over dem som blir såret. Men det er bare en måte å finne ut om han er ekte på. Og det er å ta sjansen. Jeg vil heller risikere å prøve, og feile med en drittsekk, enn å risikere at jeg lar drømmemannen gå. For satser jeg, blir resultatet enten at i verste fall, mister jeg en som ikke var verdt å beholde , eller i beste fall, jeg får en mann som virkelig er fantastisk.

Prøver å tenke sånn, jeg...

Oi, lær meg å tenke sånn og faktisk mene det!

Jeg bor sammen med han (bare bodd sammen 1 mnd enda) så har rimelig god oversikt over hva han driver med ihvertfall. Hehe.. Men han har ingen problemer med å la verken telefonen ligge hjemme eller la pc'n stå på selv om han ikke er der, så han gir meg absolutt ingen grunn til å ikke stole på han.

[Gjest Gjest_meg_*]

Kanskje dere begge skulle vurdere terapi om det blir for ille..? Det er iallefall ikke godt å gå med slike tanker alene. Selv finnes jeg ikke sjalu, men har vært sammen med flere sjalu menn. Jeg er ikke begeistret over å måtte forklare meg eller "renvaske" meg hele tiden. Det er drepen for forholdet i lengden fordi man føler at den anfre parten ikke stoler på en. Som et lite apropos; JEG var aldri utro, men samtlige sjalu menn var det..en tilfeldighet?

[Raven Emerald]

Kanskje dere begge skulle vurdere terapi om det blir for ille..? Det er iallefall ikke godt å gå med slike tanker alene. Selv finnes jeg ikke sjalu, men har vært sammen med flere sjalu menn. Jeg er ikke begeistret over å måtte forklare meg eller "renvaske" meg hele tiden. Det er drepen for forholdet i lengden fordi man føler at den anfre parten ikke stoler på en. Som et lite apropos; JEG var aldri utro, men samtlige sjalu menn var det..en tilfeldighet?

Antar jeg er den ene "dere begge"? Og nei, jeg vurderer ikke terapi, enn så lenge. S ille er det ikke, ikke for min del.

Og det er heller ikke sånn at kjæresten min trenger å forklare seg, eller renvaske seg, hele tiden. Jeg vet at han er trofast. MEN, jeg synes det er godt å slippe å måtte "gjemme vekk" følelsene mine, også. At jeg har lov til å være engstelig og skeptisk, og merket av tidligere erfaringer. At jeg har lov til å dele også disse tankene med ham, fordi han skjønner at dette i bunn og grunn har lite med ham å gjøre.

At jeg kan dele også dette med ham, betyr ikke at jeg har en trang til å gjøre det hele tiden. Men det jeg faktisk forteller ham hver dag, er at jeg er lykkelig fordi jeg har ham, at jeg stoler på ham, til tross for at jeg får litt noia. At han er en flott mann, en herlig person, og at jeg elsker ham.

Men den noiaen jeg kjenner, er det ikke han som står for, og det vet han, fordi vi har snakket om det, og fordi vi kan snakke om det. Slik jeg ser det, er det følelsene som grunnløst stålsetter seg, fordi jeg har blitt tatt "off guard" tidligere. Det blir gradvis bedre, etterhvert, fordi jeg jobber mye med meg selv i forhold til det. Tvinger tankene på andre spor, øver meg på å kjenne hvor glad jeg er for at han ville ha meg, hvor heldig jeg er som fant en som passer meg så godt, som er så forståelsesfull, og så videre.

Så selv om det nok høres ut som om dette går ut over alle sider av forholdet, gjør det jo ikke det. Vi (jeg og min mann) har det veldig bra sammen. Men innimellom kjenner jeg det stikker. Usaklig, irrasjonelt, og fryktelig vondt og skremmende. Men jeg prøver å fleipe litt med det selv, for eksempel om jeg har hatt mareritt om problemstillingen (noen som sa mentalt stødig? =P), så liksom-kjefter jeg litt på ham. Og så ler vi litt av det. Men da vet jeg også at jeg har vondt i magen resten av den dagen, så da snakker vi også litt alvorlig om det.

Så nei, jeg tror ikke jeg trenger terapi. Jeg trenger nok heller mer tid på meg, til å våge å (følelsesmessig) stole på min egen dømmekraft, og min egen evne til å finne en som bare vil meg godt.

[Gjest ts]

Det gnager ikke så mye at det går utover verken forholdet eller min livskvalitet (daglige trivsel) men det stikker innimellom. Jeg snakker litt om det, men som sagt vil jeg ikke snakke med han om det hver gang. Da vil jeg tro han føler seg mistenkligjort og må vise meg for å forsvare seg, noe som absolutt ikke er poenget mitt.

Tro det eller ei, men jeg er veldig for privatliv i forholdet. At vi har pc'er, mobiler osv privat. Innerst inne tror jeg ikke han gjør noe "galt", men den irrasjonelle følelsesstyrte lille jenta tar over i hodet mitt av og til.

Det rare er at hvis han er på byen med kompiser eller borte på noe annet en kveld er jeg fullstendig rolig. Sikkert fordi all historie jeg har med uærlige gutter/menn har dreiet seg om sms, msn og internett.

[Havbris]

Det gnager ikke så mye at det går utover verken forholdet eller min livskvalitet (daglige trivsel) men det stikker innimellom. Jeg snakker litt om det, men som sagt vil jeg ikke snakke med han om det hver gang. Da vil jeg tro han føler seg mistenkligjort og må vise meg for å forsvare seg, noe som absolutt ikke er poenget mitt.

Tro det eller ei, men jeg er veldig for privatliv i forholdet. At vi har pc'er, mobiler osv privat. Innerst inne tror jeg ikke han gjør noe "galt", men den irrasjonelle følelsesstyrte lille jenta tar over i hodet mitt av og til.

Det rare er at hvis han er på byen med kompiser eller borte på noe annet en kveld er jeg fullstendig rolig. Sikkert fordi all historie jeg har med uærlige gutter/menn har dreiet seg om sms, msn og internett.

Du er jo allerede bevisst hva du sliter med - og at det er dine fantasier alene - ikke noe som har noe med ham å gjøre, eller noe som er hans "skyld". Og det er viktig å holde disse tingene fra hverandre - også når du snakker med ham. Da kan han helt sikkert støtte deg og hjelpe deg med å bli tryggere.

Det er sikkert lurt å være dette ekstra bevisst når du flytter til ham i Danmark - til et annet sted etc, slik at ikke den "irrasjonelle følelsesstyrte lille jenta" får for stor kontroll over deg og drar ting som mistenksomhet, sjalusi og mistillit inn i forholdet. Du må ikke få et behov for å ha kontroll over ham.