Lenore Skrevet 4. september 2003 #1 Skrevet 4. september 2003 ... sa en bekjent av meg, da vi kom inn på skilsmisse-statistikken under en samtale. Folk tåler jo ingenting. Tåler folk for lite? Hvor mye skal man tåle? Hvor går grensen for når "onde dager"'s-grensen er fylt opp? Det mest skrullete jeg vet om er par som krangler om hvilken vei dorullen skal henge (samme om det er av praktiske årsaker eller ikke), om dolokket skal stå oppe eller ligge nede... Det er lett å henge seg opp i bagateller. En tanke er å være glad for at man har noen å krangle med. Hva synes du?
Barbie Skrevet 4. september 2003 #2 Skrevet 4. september 2003 Personlig tror jeg at folk tåler for lite. Jeg ser bare på et vennepar av meg,de krangler om ALT... De truer med å gå fra hverandre annenhver uke,men det skjer aldri noe. De krangler om slike ting som tannkremtuber,dolokk/ruller,fjernkontrollen,hvem som skal legge ungen,hvem som skal kjøre bilen i garasjen osv... At de gidder! Min mann og jeg har enda til gode å krangle,og vi har vært sammen siden Mai 2000. Det er aldri et vondt ord her i gården,og det er jeg takknemmelig for. -Den dagen vi ender opp i en krangel,kommer det nok til å smelle skikkelig. -Men heller en real krangel hvert 5 år,enn konstant smågnaging på hverandre!
Lenore Skrevet 4. september 2003 Forfatter #3 Skrevet 4. september 2003 Jeg tror ikke en real krangel noengang har skadet - men jeg er enig med deg hva gjelder denne evinnelige "smågnagingen", Barbie. Hvorfor gidder dere å bo under samme tak dersom mannen deres er så jævla irriterende? Er det ikke da bedre å bo alene? Jo. Det er det. "Jammen det er jo så mye annet fint med å være tosom". Ja vel. Men hva med å tenke på det i det øyeblikket du slenger den snurte kommentaren som var alt annet enn nødvendig? Eller kanskje løsningen er å godta en sur kommentar nå og da - fordi det er en fordel å innse at ingen er perfekte. Men da er det også nødvendig å snakke sammen om det også- og klare å le litt av det. Jeg vil ikke ha en perfekt partner - det er drittkjedelig. Jeg vil ha noe å riste på hodet over, og jeg skal slå meg selv i hodet hardt med en kjevle den dagen jeg kritiserer vedkommende for en ting jeg egentlig liker. Bare fordi jeg er sur eller sliten. Jeg ser så mange sure par! Hvorfor ikke le litt av at ting går på trynet, le litt av en liten feil den andre personen har - du har tross alt valgt dette selv. Men Barbie - hvordan klarer du og mannen din å la være å krangle? Dere har aldri blitt sinte på hverandre? Ikke provosert? Ikke irritert? :o Hvorfor det? Er det fordi dere ikke liker konflikter og dermed skyr alle problemstillinger, eller har du en vidunderkur? Hadde vært morsomt å høre litt om.
Barbie Skrevet 4. september 2003 #4 Skrevet 4. september 2003 Hvorfor vi aldri har kranglet? Nei,si det du... Vi er bare veldig like,og synes det samme om det meste. Vi er sjelden uenige,og ER vi det,så utarter det seg aldri til krangel. Selvfølgelig hender det at jeg kan bli litt irritert på ham,men han får meg alltid på andre tanker. Jeg er vel irritert i toppen 30 sekunder,før han sier noe dumt,og får meg til å le igjen. Sånn er han bare,full av humor,og umulig å være sint på! Jeg tror dessuten at alderen og erfaringen vår er en direkte årsak til at vi aldri bråker. Vi har begge stormfylte forhold bak oss,med masse krangling. Vi føler oss liksom ferdige med den slags. Jeg har egentlig ingen annen forklaring på det. Vi respekterer hverandre og dens meninger 100%,og er enige om at det går ann å være uenige. -Uten å sette himmel og jord i bevegelse. Og jeg kan love deg en ting: Det er flott å ha et sånt forhold!
Lenore Skrevet 4. september 2003 Forfatter #5 Skrevet 4. september 2003 Er det ikke litt kjedelig? Hva med litt lidenskap og temperament? Vel, seriøst: interessant å høre ulike former av det å bo sammen med et annet menneske, så klart. Jeg kjeder meg når alle er enige, du trives. Men hva om mannen din plutselig forandrer seg, da? På grunn av... et-eller-annet. Som vi ikke helt vet. Hva da? Hvor mye skal vi tåle av slike ting? En ofte brukt unnskyldning er at "h*n er så forandret". Men er ikke det også en del av "de onde dagene" (jeg er ikke så opphengt i den religiøse betydningen, jeg bruker det mer symbolsk)? Det er jo greit så lenge alle er fornøyde og trives - men hva når det faktisk blir seriøse problemer?
Barbie Skrevet 4. september 2003 #6 Skrevet 4. september 2003 Hvis han skulle forandre seg vesentlig,så får jeg takle det når den tid eventuelt kommer. Forhåpentligvis vil det da skje gradvis,slik at jeg tilpasser meg underveis. Han var nødt til å bli direkte slem,om jeg skal gå fra ham. Eller utro,jeg hadde kanskje gått da... Hvor mye man skal finne seg i,i et forhold tror jeg er individuelt. Folk har ulike grenser for hva de tåler,min terskel er ganske høy. Du spør om det ikke er kjedelig å aldri krangle.. Det kan jeg love deg at det ikke er. Det passer meg utmerket. Jeg synes det er sårt og krangle,ingenting er verre enn å være uvenner med den man elsker.
Lenore Skrevet 4. september 2003 Forfatter #7 Skrevet 4. september 2003 Forhåpentligvis vil det da skje gradvis,slik at jeg tilpasser meg underveis. Mener du egentlig det? At du skal forandre deg i takt med ham? Hvis du føler jeg kverulerer nå, så er det bare fordi jeg er så forbaska nysgjerrig. Så da vet du det. Han var nødt til å bli direkte slem,om jeg skal gå fra ham. Eller utro,jeg hadde kanskje gått da... Så du ville holdt ut selv om det ble direkte kjedelig i forholdet mellom dere? Han er ikke slem, bare grønnjævlig kjedelig å være sammen med? Du kunne liksågodt støvsuge, i stedet for å tilbringe en kveld sammen med ham? Jeg synes det er sårt og krangle,ingenting er verre enn å være uvenner med den man elsker. Ingenting river like godt som en skikkelig debatt. Det kommer jo helt an på hva man legger i å "krangle", så klart. Jeg kaller ofte det å "krangle" for å diskutere, eller omvendt. Det er moro. Å prøve å slå hverandre med argumenter, flire litt, bli nesten-litt-sinna-på-ordentlig, for så å forstå hvor teit det egentlig er... Å krangle skikkelig er så klart ikke hyggelig, men av og til nødvendig, uten at det gjør så mye om man klarer å oppføre seg som voksne etterpå.
Champagne Skrevet 4. september 2003 #9 Skrevet 4. september 2003 Typen og jeg har ett elsk-hat forhold, noe som resulterer i mye krangling og adrenalin oss i mellom. Men når vi er venner er det ingenting som er bedre En ting som irriterer meg: lagt merke til at han tar alltid den andres side når jeg diskuterer med andre. Er vannvittig teit, virker som om han gjør det for å irritere meg. I morges diskuterte jeg en sak med en kamerat, og jeg visste jeg hadde rett, og da gir jeg meg ikke. Typen ante tydeligvis ikke noe om tema, men holdt med han andre fyren alikevel. Først da jeg fikk bevist at jeg hadde rett, tok han min side. Han sier jeg er så vannvittig sta, og at det er derfor, men herregud, jeg kan da ikke gi meg hvis jeg er sikker på at jeg har rett!!!!? Fikser ikke gutta at jeg er sta og kan vinne en diskusjon/vite mer om saker og ting enn dem???? Grrr
Barbie Skrevet 4. september 2003 #10 Skrevet 4. september 2003 Jeg mener ikke at man skal forandre seg etter hverandre,men tilpasse seg hverandre. For å leve et helt liv sammen,tror jeg det må tilpasning til. Kanskje vil vårt forhold bli kjedelig etterhvert,det kan jeg ikke forutsi. Noen ville sikkert karakterisere det som kjedelig nå! Vi har begge friheten til å leve livet i tillegg til forholdet. Jeg har mine sysler,og han sine. Det viktigste for oss begge er kjærligheten vi har til hverandre,og tryggheten. Vi stoler på hverandre. Jeg ser ikke min fremtid med denne mannen som Grønnjævelig kjedelig. Han er det snilleste menneske på jord,og jeg slipper ikke ham med det første!
Lenore Skrevet 4. september 2003 Forfatter #11 Skrevet 4. september 2003 Jeg skrev ikke at forholdet deres hørtes grønnjævlig kjedelig ut nå, Barbie, jeg bare lurte på hva du ville gjort dersom det skulle utviklet seg dithen. Eller - hva du tror du ville gjort. Jepp-jepp.
Gjest lurven Skrevet 4. september 2003 #12 Skrevet 4. september 2003 min forrige dame og jeg krangla hverdag.. men hun var ikke frisk i hodet da.. plutselig kunne hun byne å gråte og kjefte uten grunn... fant alltid noe galt med meg liksom... måtte hun brenne i helvete.. :evil:
Gjest Embla s Skrevet 4. september 2003 #13 Skrevet 4. september 2003 Hvis man krangler om hvilken vei toalett papiret skal være, så er det jo egentlig ikke det man krangler om.. Da er man vel grunnleggende irritert/såre på hverandre også utløser "hva som helst" kjempekreangler..
Lenore Skrevet 4. september 2003 Forfatter #14 Skrevet 4. september 2003 Mulig det - men hvorfor tar de ikke opp det de egentlig vil ta opp, da?
L@dy Skrevet 4. september 2003 #15 Skrevet 4. september 2003 ... sa en bekjent av meg, da vi kom inn på skilsmisse-statistikken under en samtale. Folk tåler jo ingenting. Tåler folk for lite? Hvor mye skal man tåle? Hvor går grensen for når "onde dager"'s-grensen er fylt opp? Nja, jeg kan tenke det om folk som bytter ut partner like ofte som "vanlige" folk skifter undertøy. Men i utgangspunktet så synest jeg mange tåler veldig mye faktisk. Og det at skilsmisse statistikken er høyere nå enn den gangen mi mor var ung har vel med at folk har flere valg. Om en er i ett forhold og dette gir større sorg enn gleder så er det ofte det beste å bryte ut. Et forhold som har problemer så vet som regel begge om det, men det virker som om en ikke alltid vet hvordan en skal løse det. Og her er vel kommunikasjon nøkkelen...Men det er ikke "bare å snakke" om det heller". Det kan jeg skrive under på. Ja,er litt sur på samboeren min nå. Er veldig glad i han, og han har mange fine verdier, men problemet er at han ikke liker å snakke om ting etterhvert som situasjoner oppstår. Og da føles det innemellom tung ja. Som om en er alene i forholdet. Og jeg har inntrykk av at det gjelder for svært mange. Vil min grense bli fylt opp? Det vet jeg ikke, jeg håper jo ikke det heller. Men en vil jo møte mange utfordringer i hverdagen som en avogtil bør diskutere. Vi er jo ikke helt tause sammen da, , men om det blir litt "ubehagelig", det er da han vrir seg unna og blir sur. Å krangle hvilken vei dorullen skal være, det er ingen krangel for meg. Jeg hadde aldri giddet å bli sint pga det. Jeg hadde bare hengt den riktig vei! Noen er jo og`sånn at de har en litt "kranglete" tone seg imellom, som de trives med. For utenforstående kan det virke som de har DE samlivsproblemen, men sannheten er at de trives og har det kjempeflott.
snuppedilla Skrevet 5. september 2003 #16 Skrevet 5. september 2003 Jeg og typen har vært ilag i ca 2 år... vi har aldri kranglet, bare hatt samtaler og vært uenig en sjelden gang iblant... Jeg har erfart kranglete forhold og vet hvorfor dette forholdet er så kranglefritt... ikke fordi det er kjedelig ei fordi partene er feige heller ikke at partene ikke tilbringer så mye tid sammen.. men fordi kjærligheten gjør mild vi har respekt for hverandre aksepterer ulikheter og diskuterer rolig uenighetene vi har vi når frem til hverandre med våre argumenter. Det holder ikke i lengden å være forelsket for å ikke krangle... en må selv som person være moden og åpen... en må være ærlig mot seg selv før en kan dyrke et harmonisk forhold... jeg ser ofte på krangel i forhold som et sikkert tegn på at noe stemmer ikke innvendig og det er ikke alltid partneren som er årsak til dette... kanskje eier krangling rot i gammel bagasje osv..? eller rot i personlige vansker som blir trukket frem ved ukomfortable omgivelser...slik som et vanskelig kranglete forhold?
mellom Skrevet 5. september 2003 #17 Skrevet 5. september 2003 Vet ikke om det er tendensen du vil snakke om - eller våre egne erfaringer? Jeg aner ingenting om tendensen generelt i samfunnet, men det jeg har sett er vel det motsatte av å *gi opp*. At mennesker håper og håper, krangler og krangler, knuller, krangler og håper og truer - for så å prøve og prøve - er det jeg har opplevd mest. Kan hende er det slik de innerst inne vil ha det også? Kan hende er denne evige kranglerunddansen det som er blitt livet deres? Vet ikke. Andre igjen krangler kanskje aldri - i alle fall ikke med ord og handling, men de går rundt med et stadig *agg* eller en følelse av at ting ikke er som de skal. For meg spiller det vel liten rolle hva de gjør og hva de velger. Det som kan være vondt - sett utenfra - er par som går fra hverandre ofte, om og om igjen, når de har barn - eller par barn som aldri kommer til å gå fra hverandre selv om det ville vært det beste for alle. Jeg krangler mye med mannen min - store, små, tunge, morsomme, håpløse og kjedelige krangler. Veldig slitsomt. men slik er det bare. Det er slik vi er blitt, tror jeg. men klarer vi å styre unna de tunge og alvorlige har vi det kjempebra.
Tusenfryd Skrevet 5. september 2003 #18 Skrevet 5. september 2003 Krangling er ok det - for noen - for andre ikke. Hva man krabgler om er vel like forskjellig som vi alle er - selv om det selvsagt finnes klassikere. Men om folk tåler for lite? Ja. Helt klart! Folk bor sammen i hytt og pine - de gifter seg og skiller seg, og det er ikke snakk om å kjempe for forholdet overhode. Noen venner av meg dreit seg uti forholdet og på et år var de skilt. Selv om både de og alle andre tror at de havner sammen igjen - før eller siden. De har en datter som nå lever utrygt med mamma og ny kjæreste når han ikke er hos far og hans nye samboer med barn. Alt dette har skjedd på under to år. Det er ikke riktig. De burde ha kjempet, de burde kunnet tilgi og de burde ha lagt stoltheten vike for familien de tross alt har skapt sammen. ja, jeg kjenner dem begge og ja, jeg har sagt det til dem begge - men de var så opphengt i han sa og gjorde men hun sa at osv osv osv - så det øret var dte ingen som høre på. Ja, jeg tror vi tåler for lite - det er for lett å flytte fra hverandre, skilles, det er for vanlig med en-voksen-og-barn-familier og ingen må tro at unger ikke blir påvirket av dette. Og nei, jeg snakker ikke om forhold hvor hun driker og han slår og fandens oldemor - og ja, jeg har samboerforhold bak meg som ikke var mine stolteste øyeblikk. Før noen klorer meg av tastaturet, men er jeg.
Nala Skrevet 5. september 2003 #19 Skrevet 5. september 2003 Tåler noen for lite, spør du. Vanskelig å si. Men jeg tror nok terskelen for å gå fra hverandre er langt lavere i dag enn den var for en tid tilbake. Er dette et problem? Er det ikke greit å gå fra hverandre om man ikke er lykkelig? Joda, det er det. Jeg mener ikke man skal tviholde på et forhold som ikke fungerer. MEN. Jeg mener det er stor forskjell på forhold med og uten barn. Ikke for at man skal ofre alt for barnas skyld, holde ut ALT for barnas skyld. Men man kan gjerne tenke seg om både én og to og tre ganger ekstra når et brudd går ut over et barn også. Videre mener jeg at man ikke i samme grad står fritt til å feks gå ut av et forhold fordi man er småforelska i en annen når man har barn sammen. Barn forplikter. Det meste skal være prøvd før man setter et barn i posisjon som skilsmissebarn. Når er grensa nådd? Tja. Jeg tror de fleste par krangler. Men når krangelen blir regelen, ikke unntaket, da nærmer grensa seg. Når man kommer til et stadium hvor krangelen ikke går over, hvor man etterhvert utvikler forakt for den andre parten, da har det gått for langt.
Dødspingvinen Skrevet 7. september 2003 #20 Skrevet 7. september 2003 Vi har vel egentlig ikke hatt noen store krangler, men diskutere gjør vi en del. Tro grunnen til at skilsmissestatistikken er så høy, er at for mange blir skilsmisse en enkel løsning. Tror ikke helt at man jobber nok med forholdene lenger. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men det er nok en del som kunne gjort mer for å redde ekteskapet.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå